Kristusmystikeren Paulus, del 2

 Ikke et vondt ord om kunnskapstilegnelse, det er ikke alt vi kan lese oss til. Det må åpenbares for oss. Slik også med apostelen Paulus. Han hadde sin samtids beste utdannelse. Likevel var det noe som manglet, og etter hvert som han modnes i troen vokser det fram en djup erkjennelse:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus..."( Fil 3,7-8)

Man har gått en stykke vei før man kommer fram til en slik djup erkjennelse, men har man først smakt den himmelske gaven er det ingen ting, absolutt ingen ting som kan måle seg med den. 

Jeg tror, som jeg skrev i forrige artikkel, at det var i Arabia, enten det var i de syriske eller jordanske ørkenområdene, i stillheten der, at apostelen Paulus hadde noen av sine syner og åpenbaringer. For absolutt stillhet er det fremste kriteriet for at vi kan høre Gud tale til oss. Og det igjen krever at vi avsetter tid. Apostelen Paulus brukte i følge sine egne selvbiografiske opplysninger som han gir i Gal 1,18, tre år før han reiste opp til Jerusalem for å møte apostelen Peter. Om han brukte tre år i ørkenen før han vendte tilbake til Damaskus, sier ikke Skriften noe om, men at han brukte tiden i bønn vet vi ut fra det Lukas skriver om i Apg 9.

Det er interessant å merke seg at Paulus brukte 14 år før han snakket om de syner og åpenbaringer han hadde. Når vi opplever noe med Gud løper vi ofte avgårde sammen dagen for å fortelle om det. Men skal vi leve et stille liv må viskaffe rom for fortrolighet og tillit. Det er ikke alltid rett å dele alt det som skjer i lønnkammeret med alle. For Paulus tok det 14 år før han delte noe av det: 

"Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale." (2.Kor 12,1-4) 

Slik uttaler en Kristusmystiker seg.

fortsettes

Kristusmystikeren Paulus, del 1

 Det var i en personlig samtale med Edin Løvås at jeg første gangen ble introdusert for begrepet 'Kristusmystikk'. Edin var vel i ordets beste betydning en 'Kristusmystiker'. Det skulle jeg oppdage etter hvert, men det er en annen historie. Siden denne samtalen med Edin har dette ordet: 'Kristusmystiker', levd i meg og skapt djupe lengsler.

Wilfrid Stinissen definerer en 'Kristusmystiker' som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil og gjennom ham...Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, at kristendommen er full av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.'

En 'Kristusmystiker' er et menneske hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er mennesker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud. 

En slik person var apostelen Paulus. Etter sin radikale omvendelse leser vi i Galaterbrevet at han trakk seg tilbake: "Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til de som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager." (Gal 1,15-18) I enkelte bibeloversettelser oversettes vers 16 slik: "å åpenbare sin Sønn i meg."

Bibelforskerne mener at Arabia er snakk om enten ørkenområdene i Syria eller Jordan.

Hva gjorde så Paulus i disse ørkenområdene? Her tilbrakte han tre år. Om det er Bibelen taus. Men vi kan være sikker på en ting, at han søkte Herren. I Apg 9 leser vi om Paulus som oppholdt seg i Damaskus. Da hadde han vendt tilbake til Damaskus og disippelen Ananias som i et syn ble bedt om av Herren Jesus selv å oppsøke Paulus får vite at en av de tingene han skal legge merke til er dette: "...skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber." (Apg 9,11) Kan det være at det er i de tre årene han oppholder seg i stillhet i den syriske eller jordanske ørkenen at han har de syner og åpenbaringer, hvor han rykkes inn i den tredje himmel, som han refererer til i 2.Kor 12. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Noen ord om bønnen og mystikken

 Vi har mye å lære av bederne, de som har gått foran oss. En av dem er Evagrios av Pontos (346-399), en av den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og gikk i lære hos de kappadokiske fedrene, Basileios og Gregorios av Nazianzos. Om bønnen har Evagrios sagt:

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

Om bønnen har Evagrios også sagt: "Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk alltid etter den tilstand som ånden behøver for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med ham uten pause."

Johannes Chryshostomos tenker i samme baner: "Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp i stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten kan si: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 129,1)."

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har han, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge den over i Guds hender.

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31

Mystikk: å være beruset av Gud

 En mystiker er en som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. En mystiker er en som ikke lenger lever sitt eget liv. Gud lever mystikerens liv, han har tatt over styringen. Paulus har gitt en uovertruffen definisjon på mystikk: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal 2,20).

Mystikerne lærer oss at det kristne livet er mye rikere enn vi tror. "Ikke nøy dere med så lite," sier de til oss. "Lev ikke et forminsket liv, dere er større enn dere aner." 

Vi trenger disse Guds nære venner for at de skal riste opp i oss, vi som så ofte innskrenker det kristne livet til visse bud og plikter. de har et budskap til oss. 

"Stakkars deg," sier de. "Hvorfor står du der og fryser? Still deg i sola, nyt varmen. Hvorfor lider du av tørste? Gå bort til den brusende vannstrømmen og drikk. Der er det vann i overflod. Livet ditt trenger ikke å være så fattig. Du tror at Gud er langt borte. Men du trenger ikke å lete etter ham. Du har ham inni deg. Du bærer på en skatt. Er det ikke på tide å våkne?"

Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kalt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fylt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 40

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 1

Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.

Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv. 

"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."

Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:

1. Åndelig lesning.

2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær

3. Forsakelse.

I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.

fortsettes

Kristusmystikeren Wurmbrand: Lengselen etter Gud alene

Den jødisk-lutherske presten Richard Wurmbrand (bildet) satt fengslet i mange år for sin tro på Jesus, flere av dem i fullstendig isolasjon fra omverdenen. Takket være Den norske Israelsmisjon og Hebrew Christian Alliance ble han kjøpt fri for 50.000 norske kroner fra det despotiske kommunistiske regimet i hjemlandet Romania. Jeg kommer aldri å glemme de timene jeg hadde privilegiet sammen med ham under hans Norgesbesøk i 1990, det siste før han døde i 2001, 91 år gammel.  Det satte spor etter seg for ressten av mitt liv.

Jeg tenker stadig på ham, og i den siste tiden har jeg tenkt mye på ham som Kristusmystiker. Wurmbrand tilbrakte som nevnt flere år i isolat-celle. Tre år, for å være nøyaktig. Isolat-cellen lå under bakkenivå, og han hørte ingen lyder. For å bevare sitt sinn fra å bli gal holdt han prekener for seg selv. På grunn av hans ekstraordinære hukommelse, var Wurmbrand i stand til å huske mer enn 300 av disse talene. 100 av dem ble senere utgitt i bokform. Jeg har en signert utgave jeg fikk avWurmbrand selv.

Men det er en annen bok av Wurmbrand som har fanget min interesse den siste tiden, den han skrev om Høysangen: "The Sweetest Song". Min utgave er fra utgivelsesåret 1988. Der skriver Wurmbrand om forfatteren av Høysangen, kong Salomo, som Wurmbrand kaller 'en mystiker'. Det er svært interessant å lese denne kommentaren til Høysangen, fordi Wurmbrand skriver sin kommentar ut fra et jødisk-kristent perspektiv og med erfaringen til en som har delt Kristi lidelsessamfunn. 

"Salomos Høysang tilhører dem," skriver Wurmbrand "som har gjort den største forsakelsen av dem alle: forsakelsen av dem selv. For dem er det bare en ting som teller, Den elskede selv."

Høysangen innledes med bønn så full av lengsel: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,2) 

Wurmbrand siterer et jødisk skrift hvor det heter om denne teksten fra Høysangen, her i min oversettelse: "Ingen annen kjærlighet er som det øyeblikks ekstase når ånd smelter sammen med ånd i et kyss på munnen, dette kildevell ... når munn møter munn, ånd forener seg med den andre og blir en - en kjærllighet."

Så skriver Wurmbrand: "La oss sammenligne disse ordene med de kjedelige, prosaiske og irriterende bønnene som vi vanligvis fremfører og vi vil måtte erkjenne at det er en forskjell på oss og den sjel som er forelsket i Gud - en sjel med en brennende kjærlighet lik en brud. Hun kjenner ingen fred. ingen hvile, før hun finner Gud selv. Alt annet, alle ting, forøker bare hennes lengsel; hennes tørst er å se bare ham. Hun har drukket nok av denne verdens vann og er fremdeles tørst..."

Slik skriver bare en Kristusmystiker - en som selv har drukket djupt av Ånden.

Augustnatten og sjelens natt

 'August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender,' skriver Einer Skjæraasen og legger til: 'Dette hemmelig milde innover jorden, denne lyende stillhet: Tal Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal.'

Jeg ligger stille i sengen min og hviler, da disse verselinjene kommer til meg. Diktet 'August' er et av de vakreste diktene jeg kjenner. Skjæraasens stillferdige stemme passer godt til nattmørket som fyller denne augustnatten. Og de passer godt til den like stillferige stemmen til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström og hans brevsamling: 'Den stilla kammaren', som er min kveldslektyre. 8.juni i år siterte jeg fra et brev han skrev datert 30.mai 1924, men jeg ble ikke ferdig med det. Man blir nemlig aldri ferdig med Hjalmar Ekström og de erfaringene han gjorde sammen med Kristus. Ved siden av Isak Syreren er han min medvandrer dette året.

Ekström skriver i dette brevet, her i min oversettelse: "Vi lever midt i Allmaktens natt og bekymrer oss ikke for noe. Hva angår det oss om våre ansikter er svarte eller hvite, når vi er i Guds hender. Det er mennesker som taler om renhet og skittenhet. Gud sier: skulle det avhenge av deres renhet, så finnes det ingen som er ren, ikke en eneste. Heller ikke vet de hva renhet er: den som er skitten er ren når han underkaster seg. Renheten er Gud og Gud æres av den som underkaster seg Ham, det vil si den som blir stille og hjelpeløs selv i skitten."

Så legger Ekström til i dette brevet: "Menneskets daglige liv innfor Gud er at man hver dag venter på Herrens oppvekkende makt for den dagen, hver stund, for hvert ord man sier eller skriver, ved hver oppgave man gjør innfor Herren."

Kristus som fyller alt i alle

Fire ganger ble denne antifonen eller 'minneverset' gjentatt i den tidebønnen May Sissel og jeg ba midt på dagen onsdag: "Han som steg ned er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4.10) Jeg kom til å tenke på at dette var et av 'favorittversene' til Edin Løvås. 

Kristus som Allherskeren, den Alltilstrekkelige, hele kosmos tilhører Ham! Jord og himmel, måne og stjernevrimmel, "alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,16) og "i ham blir alt holdt sammen" (Kol 1,17)

Ordene fra antifonen gir oss et lite innblikk i livene til Kristusmystikeren Paulus og Kristusmystikeren Edin Løvås.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Edin likte begrepet 'Kristusmystikk' fordi det var det som sammenfattet hans anliggende: Kristus over alt tilstedeværende, alt gjennomtrengende, oppstanden nærværende, boende i våre hjerter. Han hadde erfart Jesus Kristus i noen mystiske øyeblikk, men særlig gjennom Jesusmeditasjonen. Og det hadde gitt ham inspirasjon til å beskrive denne totaliteten, denne helheten, det som omslutter, ved å formulere en bønn som er blitt retreatbevegelsens bønn fram for ale andre:

Herre Jesus Kristus,
du er over meg,
du står her foran meg,
du er under meg,
du er også bak meg,
du omgir meg på alle sider,
du er ved min høyre side,
du bor i mitt hjerte,
du er ved min venstre side,
du gjennomtrenger meg helt,
du elsker meg, Herre Jesus.'

Billedtekst: Edin slik jeg husker ham, med en sterk utstråling av Kristus. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Jesus all ære skal ha

Salmedikteren, Kristusmystikeren og tilhenger av Den reformerte kirke, Gerhard Tersteegen (1697-1769) var en av kildene den såkalte Flovberg-kretsen, en samling kristne fra ulike kirkelige sammenhenger som søkte det indre livets kilder, drakk av i Gamla Stan i Stockholm ved 1900-tallets begynnelse. 

I dag kom jeg til å tenke på et sitat av Tersteegen gjengitt i et brev skrevet av Hjalmar Ekström, en sentral skikkelse av Flodberg-kretsen. Her i min oversettelse: 

"Jeg ønsker av hjertet at navnet G.Tersteegen ble av alle mennesker glemt, navnet Jesus derimot i alle menneskers hjerter djupt preget inn."

Strofer fra en sang jeg ikke lenger husker teksten til dukker opp i erindringen: "Jesus all ære skal ha". Det er min bønn etter en natt med så mye smerter. Ved Hans nåde kom jeg meg igjennom denne natten også. Jeg klarte til og med å kle på meg selv. Det er ikke hverdagskost. 

"for min kraft fullendes i skrøpelighet ..." (2.Kor 12,9)

Slik møtte jeg Kristus

 Som min 'påskelektyre' i år leser jeg en samling med sjelesørgriske brev av den svenske Kristusmystikeren  Hjalmar Ekström (1885-1962), (bildet) med tittelen: 'Den stilla kammaren'. Her forteller Ekström om noe som hendte ham i 16-års alderen. Han møtte Kristus, og jeg ble så grepet av dette sterke vitnesbyrdet, at jwg har forsøkt å oversette det til norsk: 

"Etter en tid preget av angst og fortvilelse over meg selv, brøt Guds stråleglans plutselig gjennom og åpenbarte at jeg befant meg i en ny og forut blott fornemmet tilværelse og at jeg allerede lenge hadde befunnet meg der, selv i mørke og trengsel ... Nå vil jeg bare nevne noe av det som hendte meg på denne tiden, Da alle mennesker og ting fått fare og jeg selv lå i støvet ble alle ting og alle mennesker gjennomsiktige for meg, som om de var gjennomstrålet av lys...

Guds rike spirte fram og blomstret midt gjennom de aller minste lille ting her i verden, til og med gjennom stein og bråte. Alt ble levende og alt kom til meg likesom budbærere (engler) fra det oversanselige. 

Jeg hadde sagt nei til tingene og menneskene og alt, gitt det opp alt  sammen, og så kom tingene, menneskene, dyrene til meg likesom skikkelser i en ny skapelse. Og jeg frydet meg med beven. 

Det var en tid av beskuelse. Alt ble blendende klart og likevel med et mildt skinn framfor meg, både åndelige og himmelske og jordiske ting. Jeg klarer ikke å si hvor lenge dette varte ved, i tre år tror jeg. Siden ble det tatt fra meg. Jeg fikk tydeligvis ikke stanse ved dette. Veien ledet videre ..." 17.desember 1923.

Beslaglagt av Kristus

'Hun er gal', skal de Gaulle ha sagt om Simone Weil (bildet). Den franske presidenten forstod seg ikke på den jødiske kvinnens livsglede. "Skjønnheten er på jorden er eneste endelige. Den gir seg selv, aldri noe annet. Den er Kristi ansikt som ser ut mot oss. I eukaristien er Kristus skjønnheten," svarte hun. 

Den franske mystikeren Simone Weil (1909-1943) vokste opp i en sekulær, intellektuell jødisk familie. Hun tok eksamen i filosofi og litteraturvitenskap, underviste på jenteskoler på den franske landsbygda, men ble avskjediget to ganger, hun samarbeidet med kommunistene i Tyskland, var aktiv i fagbeveglsen, støttet den franske generalstreiken mot arbeidsløshet og reduksjon i lønninger, - alt for  å lære arbeiderklassen å kjenne på ramme alvor - engasjerte seg på republikkens side i den spanske borgerkrigen og slutter seg til de Gaulle frie franske tropper i London for å bekjempe nazistene. 34 år gammel dør hun av underernæring.

Men før hennes tragiske død ble hun "beslaglagt av Kristus"! Slik beskriver hun sitt møte med Kristus. 

Det var under et besøk i Assisi i 1937 at hun fikk sitt første åndelige gjennombrudd. Hun følte seg "tvunget av noe sterkere enn meg selv". Året etter tilbrakte hun i et benediktinerkloster i Solesmes. Her gjorde hun seg djupe erfaringer med Jesu lidelse. Disse erfaringene satt djupe spor som aldri forlot henne.

Men hun var ikke udelt begeistret for Den romersk-katolske kirken. Hun var redd "kirkens patriotisme". Weil hadde studert grundig nazistenes ideologi, og var skremt over utviklingen. Ikke minst over at så mange kristne lot seg lure av alt snakket om familiens betydning og sterke understrekning av nasjonalismen. For Simone Weil handlet den kristne tro om solidaritet med de fattige og marginaliserte i samfunnet. Hun fant Kristus "på den nederste plassen". 

"Kristus", sa Simone Wail, er den som er "ekskommunisert. Den som er stengt ute. Den som sulter. Som bare kan finnes utenfor bymuren."

Radikale ord. 

Bare i Deg har jeg alt

I dag feirer vi minnet om Kristus-mystikeren, bederen og den første kvinnen noensinne som har fått publisert en bok på engelsk: Julian av Norwich (1343-1416). Her skal du få del i noe hun har skrevet:

"Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Eneboeren Julian, som levde i siste halvdel av 1300-tallet, er en av de jeg stadig vender tilbake til. Julian hadde et sterkt ønske om å få se djupere inn i Kristi kjærlighet slik den ble åpenbart på korset - og hennes lengsel ble møtt av Gud, gjennom et overveldende syn hun fikk av Guds kjærlighet. Julian var en åndelig veileder. Med tilslutning fra sin biskop hadde hun avlagt løfte om aldri å forlate stedet for denne veiledningstjenesten. Det betydde at hun livet igjennom levde som eneboer i et lite tilbygg til kirken i Conisford i Norwich. Nå var ikke dette noen uvanlig livsstil i senmiddelalderen. En åndelig veileder disponerte ofte to eller tre rom og en hage. Veilederen fulgte faste bønnetider og gjorde en eller annen form for håndarbeid for å tjene til livets opphold. Sin veiledningstjeneste utførte hun sittende ved et vindu. Når lokalbefolkningen trengte åndelig råd og hjelp, henvendte de seg til henne med sine spørsmål. Poenget med et slikt avgrenset liv en slik åndelig veiledningstjeneste innebar, var paradoksalt å sprenge grenser og gi rom for bønn og konsentrasjon om det som hørte Gud til.                                                                                                                                          

 I Julian av Norwich tilfelle dreide det seg om et overveldende syn av den korsfestede Kristus, mens hun var dødssyk. Hun var villig til å gå enda djupere inn i Kristi døds betydning enn de fleste av oss, i det hun var overbevist om at Kristi død på korset var selve nøkkelen til å forstå forholdet mellom Gud og menneskene.

"Ingen skapning kan forstå hvor høyt Skaperen elsker oss. Derfor ønsker vi, ved Hans nåde og hjelp, å forbli i den åndelige betraktning, så vi ikke blir ferdige med å undre oss over den uendelige kjærlighet Herren i sin godhet har for oss. Og derfor ber vi med ærefrykt Ham som elsker oss, om hva vi vil, for det er vår vilje at vi må dras til Gud, og Gud dras til oss. Og vi kan ikke slutte å be slik, før den dag kommer da vi skal fylles helt i himmelen... Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Kristusmystikk og kontemplasjon

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

Nå for tiden er min bønn ofte taus. Jeg kjenner bare et djupt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh

 Et svært sjeldent bilde av Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh, hvis minnedag det er i dag.         

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh. I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

For alt som blir åpenbaret, er lys - behovet for åpenbaring, del 1

Et ord fra Kristusmystikeren Paulus, har levd et stille liv i meg en stund nå: 'For alt som blir åpenbaret, er lys.' (Ef 5,13) Eller som det heter i 2011-oversettelsen: 'alt som kommer for dagen, er lys.' Her er det djup, åndelige brådjup, som ikke jeg skal forsøke å sette ord på. Bare dette:

Dette er blitt mitt ord.

Vi kan ikke lese oss til alt. Det må bli åpenbaret for oss. Vi sier jo akkurat det: 'Det gikk opp et lys for meg!' I et nu, i brøkdelen av noen sekunder, forstår vi.

Tidligere i dette brevet har apostelen Paulus skrevet om Kristusmysteriet. Her er hans egne ord: 'i en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium.' (Ef 3,3-4)

Jeg merker meg ordene:
åpenbaring
mysterium
innsikt

I det samme brevet får vi del i en av apostelens bønner:

'Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud,
herlighetens Far, må la dere få en ånd som gir visdom og åpenbaring.
så dere lærer Gud å kjenne.
Må han gi dere lys
til hjertets øyne,
så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til,
hvor rik og herlig hans arv er for de hellige
og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Med denne veldige makt og styrke
reiste han Kristus opp fra de døde
og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,
over alle makter og åndskrefter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan,
ikke bare i denne tid, men også i den kommende.
Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting,
ga ham til kirken, som er Kkristi kropp, fylt av ham
som fyller alt i alle.' (Ef 1,17-23)

Jeg merker meg ordene:

ånd som gir visdom og åpenbaring
gi dere lys
innsikt i
ham som fyller alt i alle

Med andre ord: vi trenger mer enn boklig lærsom, vi trenger innsikt og åpenbaring. Vi trenger LYS.

fortsettes

En bønnens kvinne

I boken: 'En brann i hjertet', av Johannes Hartl, som ble utgitt av Prokla Media og introdusert på Den nasjonale bønnekonferansen, 'Sammen for Hans ansikt' på Grimerud i år, stifter vi bekjentskap med en bønnekvinne som fascinerte meg så mye at jeg tenkte: henne vil jeg møte! Men det blir ikke på denne siden av evigheten.

Barbara Busowietz het hun, og det er hun du ser på bildet her. Jeg har jobbet litt for å finne ut litt mer av hvem hun var, ut over det vi får vite i boken til Johannes Hartl.

Barbara Busowietz var det vi kaller en Kristusmystiker. Det har absolutt ingen ting med Østens mystisisme å gjøre. En Kristusmystiker er en person som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre Han vil i og gjennom ham eller henne. Som Hartl skriver det i boken: 'Jeg elsket dem helt fra begynnelsen: disse utskuddene, disse folka som elsker Gud så vilt, disse som kirken posthumt tildelte det koselige ordet 'mystiker' etter at de var blitt fullstendig misforstått og stort sett avfeid som fullstendig gale sv sine samtidige...' (side 49)

Johannes Hartl, som leder et stort internasjonalt bønnehus i Ausburg i Tyskland, beskriver Barbara Busowietz slik:

'Hun var en som var blitt såret av Gud. En som tilbringer timer hver dag i tilbedelse og stillhet, og som ikke orker mye aktivitet, ikke engang høylydt lovsang, fordi hun lengter etter hans enkle nærvær. Mysteriet omgir henne... Jesus har ført henne dypt inn i lidelsesfellesskapet med Jesus. Dypt inn i kjærlighetens mysterium med Gud og sjelen hennes.' (side 50)

Barbara Busowietz var født 8.august 1939 i Leobschütz i det Øvre Silesia i Polen. I januar 1945 klarte hun å frykte til Bad Reichenhall sammen med moren. Moren døde under et flyangrep mot Bad Reichenhall 25.april 1945. Barbara vokte opp i Augsburg. I 1960 begynte hun utdannelse ved  Erkebispesetets seminar for katekese og pastoral veiledning i Munchen.

I fem år, fra juni 1964 til september 1969, var hun svært syk. Jeg har ikke klart å finne ut hva hun led av, men det var tydelig noe som var smertefullt. Hun slet med sykdom livet ut og var i perioder svært svak. Det var i denne fem års perioden at hun skrev et hefte med tittelen: 'Fra klage til glede', som ga trøst og hjelp til mange syke.

Fra 1969, til tross for hennes ytterste svakhet, arbeidet hun lange timer som religionslærer i Landshut og Gündelkofen frem til 1983. I 1979, etter en lengre tid hvor hun søkte Herren og hans ledelse, mottok hun et kall mens hun ba. Kallet handlet om at hun skulle leve avsondret i bønn og tilbedelse, som en eneboer.

I 1980 ba biskop Rudolf Graber henne om å flytte til Regensburg bispedømme slik at hun kunne leve ut sitt eneboerkall. Barbara Buseowietz flyttet dit i 1983. Da fantes det ikke noe arbeid for henne, så  hun fungerte som en sjelesørger i Regensburg bispedømme. Det var her hun skulle bli en av de ledende skikkelsene innen den gryende karismatiske fornyelsen som også berørte den katolske kirken.

For allerede i 1976 grunnla og ledet hun den aller første bønnegruppen for karismatisk fornyelse i regionen Landhut/St.Pius og i 1980 ble hun valgt av de ulike karismatiske fornyelsesgruppene i Regenburg til å representere dem, noe biskopen i Regenburg ga sitt bifall til. Dette vervet hadde hun frem til 1996.

I Pfatter eteblerte hun et hermitage og innviet det til et sted for tilbedelse og bønn. Stedet hadde sitt eget kapell. Arbeidet fikk navnet: Wachet und Betet - våk og be. Fire personer med det samme kallet som henne sluttet seg til denne kommuiteten. De hadde sin egen regel, avga nye løfter til biskopen hvert år og hadde en egen støttegruppe av venner.

Barbara skrev en rekke bøker, alle er så vidt jeg kan se, bare på tysk.

Etter to kreftoperasjoner med oppfølgende behandling og delvis bedring av helsen, ble sykdommen mer akutt igjen i 1996, og Barbara ble svært svak, og måtte uføretrygdes.

28.januar 1998 måtte hun innlegges på sykehuset i Wörth, og fra februar samme år, fikk hun plass på et pleiehjem. 10.mars 1998 hentet Herren henne hjem til seg, bare 59 år gammeel.  Etter hennes eget ønske ble det holdt en minnegudstjeneste etter henne 14.mars 1998, hvor glade oppstandelsessanger i forbindelse med påsken ble sunget.

Johannes Hartl skriver i sin bok at han tilbrakte flere dager sammen med Barbara Busowietz på gjesterommet i presteboligen der hun levde som eremitt. Han kunne tilbringe opptil 8 timer om dagen i stille bønn. Han skriver: 'Det er en unik, uforglemmelig opplevelse: få være sammen med en levende helgen som synes å leve mer i himmelen enn på jorden.'

Boken til Johannes Hartl anbefales på det varmeste. 'Dette er en av de beste bøkene jeg har lest,' sier Andreas Nordli, lederen for Ungdom i Oppdrag.

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes