Augustnatten og sjelens natt

 'August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender,' skriver Einer Skjæraasen og legger til: 'Dette hemmelig milde innover jorden, denne lyende stillhet: Tal Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal.'

Jeg ligger stille i sengen min og hviler, da disse verselinjene kommer til meg. Diktet 'August' er et av de vakreste diktene jeg kjenner. Skjæraasens stillferdige stemme passer godt til nattmørket som fyller denne augustnatten. Og de passer godt til den like stillferige stemmen til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström og hans brevsamling: 'Den stilla kammaren', som er min kveldslektyre. 8.juni i år siterte jeg fra et brev han skrev datert 30.mai 1924, men jeg ble ikke ferdig med det. Man blir nemlig aldri ferdig med Hjalmar Ekström og de erfaringene han gjorde sammen med Kristus. Ved siden av Isak Syreren er han min medvandrer dette året.

Ekström skriver i dette brevet, her i min oversettelse: "Vi lever midt i Allmaktens natt og bekymrer oss ikke for noe. Hva angår det oss om våre ansikter er svarte eller hvite, når vi er i Guds hender. Det er mennesker som taler om renhet og skittenhet. Gud sier: skulle det avhenge av deres renhet, så finnes det ingen som er ren, ikke en eneste. Heller ikke vet de hva renhet er: den som er skitten er ren når han underkaster seg. Renheten er Gud og Gud æres av den som underkaster seg Ham, det vil si den som blir stille og hjelpeløs selv i skitten."

Så legger Ekström til i dette brevet: "Menneskets daglige liv innfor Gud er at man hver dag venter på Herrens oppvekkende makt for den dagen, hver stund, for hvert ord man sier eller skriver, ved hver oppgave man gjør innfor Herren."

Thorvald

Når juli bikker over i august har jeg i mange år utført en rituale som har hatt stor betydning for meg: Jeg stiller meg foran stuevinduet, med vakker utsikt over hjembyen min og Mjøsa, og stillferdig siterer jeg et av de vakreste diktene jeg kjenner: August, av Einar Skjæraasen.

Og i dag ble en setning spesielt meningsfull for meg:

"...denne dugg av avskjed i mine hender ..."

I dag ble Thorvald bisatt fra Oslo domkirke. Han heter bare det. Thorvald.

Et stort, raust medmenneske, med tid for alle. Liten som stor. Bostedsløs som direktør. Jeg synes tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen sa det så fint etter bisettelsen: "Thorvald fikk alle til å føle at det var akkurat deg han gjerne ville møte!"

Det er spesielt to ting som har festet seg hos meg:

Hans djupe omsorg for mennesker som slet med livet. Han kunne ringe dem opp, bare for å slå av en prat, og få høre hvordan det sto til. Mange er de livsslitere som fikk nytt håp og kom seg ut av rushelvetet på grunn av Thorvald. For Thorvald var ikke menneskeverd et ord, men et ansikt og et navn. For ham fantes det ikke noe stigma. Alle er like mye verd.

Det andre som har festet seg hos meg er frokostbordet til Thorvald. Rundt frokostbordet benket statsledere seg for å spise gulost og kneipbrød. Her ble det plass for både det personlige og det storpolitiske. Her ble konflikter dempet, her lyttet man og lærte.

Jeg skulle ønske mange kristne kunne lære litt av disse frokostmøtene. I stedet for å føre samtalene i sosiale medier, burde man benke seg rundt et frokostbord og spise sammen! Da hadde tonen blitt annerledes.

"Denne dugg av avskjed i mine hender ..."

Det er vemod over denne dagen. Samtidig føler en hel nasjon takknemlighet for at det i Norge har hatt et menneske som het Thorvald. Han vil ikke bli glemt. Thorvald gav Norge et mer menneskelig ansikt. Et ansikt som sprakk i latter, et ansikt med djupe, medfølende øyne.

På vatten vare

I dager som dette trenger vi å sanse livet. Det går så fort. Over en tid nå har dette diktet av Einar Skjæraasen, som heter Fred, fulgt meg:

No stilner bruset i skogen vid
og på vatten vare.
To venger blir tel et lite hem
inni rypesnaret.

No stanser strevet. En båt glir inn.
Frå e nedlagt åre
dryp siste dråpån. En slitar sovner
med Fader-våret.

Alt liv vil leve. Et bån sett truten
mot livsens kjelde,
de’r godt å finne en barm å bikke
se’ mot – og kvelde.

E bløme knepper se’ stilt og blunder.
Så sitrer dogga.
Så kviler dal’n, men et hjarte slår
over sommar-vogga.