Kristusmystikeren Wurmbrand: Lengselen etter Gud alene

Den jødisk-lutherske presten Richard Wurmbrand (bildet) satt fengslet i mange år for sin tro på Jesus, flere av dem i fullstendig isolasjon fra omverdenen. Takket være Den norske Israelsmisjon og Hebrew Christian Alliance ble han kjøpt fri for 50.000 norske kroner fra det despotiske kommunistiske regimet i hjemlandet Romania. Jeg kommer aldri å glemme de timene jeg hadde privilegiet sammen med ham under hans Norgesbesøk i 1990, det siste før han døde i 2001, 91 år gammel.  Det satte spor etter seg for ressten av mitt liv.

Jeg tenker stadig på ham, og i den siste tiden har jeg tenkt mye på ham som Kristusmystiker. Wurmbrand tilbrakte som nevnt flere år i isolat-celle. Tre år, for å være nøyaktig. Isolat-cellen lå under bakkenivå, og han hørte ingen lyder. For å bevare sitt sinn fra å bli gal holdt han prekener for seg selv. På grunn av hans ekstraordinære hukommelse, var Wurmbrand i stand til å huske mer enn 300 av disse talene. 100 av dem ble senere utgitt i bokform. Jeg har en signert utgave jeg fikk avWurmbrand selv.

Men det er en annen bok av Wurmbrand som har fanget min interesse den siste tiden, den han skrev om Høysangen: "The Sweetest Song". Min utgave er fra utgivelsesåret 1988. Der skriver Wurmbrand om forfatteren av Høysangen, kong Salomo, som Wurmbrand kaller 'en mystiker'. Det er svært interessant å lese denne kommentaren til Høysangen, fordi Wurmbrand skriver sin kommentar ut fra et jødisk-kristent perspektiv og med erfaringen til en som har delt Kristi lidelsessamfunn. 

"Salomos Høysang tilhører dem," skriver Wurmbrand "som har gjort den største forsakelsen av dem alle: forsakelsen av dem selv. For dem er det bare en ting som teller, Den elskede selv."

Høysangen innledes med bønn så full av lengsel: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,2) 

Wurmbrand siterer et jødisk skrift hvor det heter om denne teksten fra Høysangen, her i min oversettelse: "Ingen annen kjærlighet er som det øyeblikks ekstase når ånd smelter sammen med ånd i et kyss på munnen, dette kildevell ... når munn møter munn, ånd forener seg med den andre og blir en - en kjærllighet."

Så skriver Wurmbrand: "La oss sammenligne disse ordene med de kjedelige, prosaiske og irriterende bønnene som vi vanligvis fremfører og vi vil måtte erkjenne at det er en forskjell på oss og den sjel som er forelsket i Gud - en sjel med en brennende kjærlighet lik en brud. Hun kjenner ingen fred. ingen hvile, før hun finner Gud selv. Alt annet, alle ting, forøker bare hennes lengsel; hennes tørst er å se bare ham. Hun har drukket nok av denne verdens vann og er fremdeles tørst..."

Slik skriver bare en Kristusmystiker - en som selv har drukket djupt av Ånden.

Augustnatten og sjelens natt

 'August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender,' skriver Einer Skjæraasen og legger til: 'Dette hemmelig milde innover jorden, denne lyende stillhet: Tal Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal.'

Jeg ligger stille i sengen min og hviler, da disse verselinjene kommer til meg. Diktet 'August' er et av de vakreste diktene jeg kjenner. Skjæraasens stillferdige stemme passer godt til nattmørket som fyller denne augustnatten. Og de passer godt til den like stillferige stemmen til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström og hans brevsamling: 'Den stilla kammaren', som er min kveldslektyre. 8.juni i år siterte jeg fra et brev han skrev datert 30.mai 1924, men jeg ble ikke ferdig med det. Man blir nemlig aldri ferdig med Hjalmar Ekström og de erfaringene han gjorde sammen med Kristus. Ved siden av Isak Syreren er han min medvandrer dette året.

Ekström skriver i dette brevet, her i min oversettelse: "Vi lever midt i Allmaktens natt og bekymrer oss ikke for noe. Hva angår det oss om våre ansikter er svarte eller hvite, når vi er i Guds hender. Det er mennesker som taler om renhet og skittenhet. Gud sier: skulle det avhenge av deres renhet, så finnes det ingen som er ren, ikke en eneste. Heller ikke vet de hva renhet er: den som er skitten er ren når han underkaster seg. Renheten er Gud og Gud æres av den som underkaster seg Ham, det vil si den som blir stille og hjelpeløs selv i skitten."

Så legger Ekström til i dette brevet: "Menneskets daglige liv innfor Gud er at man hver dag venter på Herrens oppvekkende makt for den dagen, hver stund, for hvert ord man sier eller skriver, ved hver oppgave man gjør innfor Herren."

Kristus som fyller alt i alle

Fire ganger ble denne antifonen eller 'minneverset' gjentatt i den tidebønnen May Sissel og jeg ba midt på dagen onsdag: "Han som steg ned er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4.10) Jeg kom til å tenke på at dette var et av 'favorittversene' til Edin Løvås. 

Kristus som Allherskeren, den Alltilstrekkelige, hele kosmos tilhører Ham! Jord og himmel, måne og stjernevrimmel, "alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,16) og "i ham blir alt holdt sammen" (Kol 1,17)

Ordene fra antifonen gir oss et lite innblikk i livene til Kristusmystikeren Paulus og Kristusmystikeren Edin Løvås.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Edin likte begrepet 'Kristusmystikk' fordi det var det som sammenfattet hans anliggende: Kristus over alt tilstedeværende, alt gjennomtrengende, oppstanden nærværende, boende i våre hjerter. Han hadde erfart Jesus Kristus i noen mystiske øyeblikk, men særlig gjennom Jesusmeditasjonen. Og det hadde gitt ham inspirasjon til å beskrive denne totaliteten, denne helheten, det som omslutter, ved å formulere en bønn som er blitt retreatbevegelsens bønn fram for ale andre:

Herre Jesus Kristus,
du er over meg,
du står her foran meg,
du er under meg,
du er også bak meg,
du omgir meg på alle sider,
du er ved min høyre side,
du bor i mitt hjerte,
du er ved min venstre side,
du gjennomtrenger meg helt,
du elsker meg, Herre Jesus.'

Billedtekst: Edin slik jeg husker ham, med en sterk utstråling av Kristus. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Slik møtte jeg Kristus

 Som min 'påskelektyre' i år leser jeg en samling med sjelesørgriske brev av den svenske Kristusmystikeren  Hjalmar Ekström (1885-1962), (bildet) med tittelen: 'Den stilla kammaren'. Her forteller Ekström om noe som hendte ham i 16-års alderen. Han møtte Kristus, og jeg ble så grepet av dette sterke vitnesbyrdet, at jwg har forsøkt å oversette det til norsk: 

"Etter en tid preget av angst og fortvilelse over meg selv, brøt Guds stråleglans plutselig gjennom og åpenbarte at jeg befant meg i en ny og forut blott fornemmet tilværelse og at jeg allerede lenge hadde befunnet meg der, selv i mørke og trengsel ... Nå vil jeg bare nevne noe av det som hendte meg på denne tiden, Da alle mennesker og ting fått fare og jeg selv lå i støvet ble alle ting og alle mennesker gjennomsiktige for meg, som om de var gjennomstrålet av lys...

Guds rike spirte fram og blomstret midt gjennom de aller minste lille ting her i verden, til og med gjennom stein og bråte. Alt ble levende og alt kom til meg likesom budbærere (engler) fra det oversanselige. 

Jeg hadde sagt nei til tingene og menneskene og alt, gitt det opp alt  sammen, og så kom tingene, menneskene, dyrene til meg likesom skikkelser i en ny skapelse. Og jeg frydet meg med beven. 

Det var en tid av beskuelse. Alt ble blendende klart og likevel med et mildt skinn framfor meg, både åndelige og himmelske og jordiske ting. Jeg klarer ikke å si hvor lenge dette varte ved, i tre år tror jeg. Siden ble det tatt fra meg. Jeg fikk tydeligvis ikke stanse ved dette. Veien ledet videre ..." 17.desember 1923.

Om å fylles med Gudskjærligheten

Tiden min er blitt dyrebar. Det er blitt slik etter at jeg var nær ved at sølvsnoren ble slitt over. Så hva bruker jeg den til? Jeg kom til å tenke på noe som Kristusmystikeren Nicholas Kabasilas, født i 1319 i Tessaloniki, skrev. For Kabasilas handler det som først og fremst skjer mellom Gud og menneskesjelen om å elske å bli elsket. Det er dette jeg ber Herren om: elsk meg med ømhet! Det er hva jeg trenger mest. Det er så lett å motstå denne betingelsesløse kjærligheten, for det er så mange ting i et menneskes liv som ikke er verdig denne kjærligheten. I møte med Guds renhet og hellighet, kjenner et menneske seg urent og uverdig og vi har vel alle en opplevelse av at vi må gjøre oss fortjent til å bli elsket. Ikke slik med den guddommelige kjærligheten. Den elsker på tross av, ikke på grunn av.

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

Så snart vårt liv blir den levde Gudskjærlighetens, griper det hel menneskets vesen. Både innsiden og utsiden. Den aldrende Johannes skriver: "Gud er kjærlighet". 

Dette kan lett bli en floskel, men når denne sannheten får trenge seg gjennom lag av forkastelse, avvisning, selvforakt, blir den en del av oss. Den blir erfart liv. 

Min erfaring er at dette er en gradvis oppdagelse og erfaring. Vi må be om nåde til å la oss elske. Det tar tid. 

Askese og Kristusmystikk hører sammen. Askese forstått som 'forenkling' av hverdagene. Eller tynning. For at de gode fruktene skal bli bedre og flere. Vi er jo kalt til å bære mye frukt. Korset går foran oppstandelsens brennende lys. 

"Selv om hver mystiker er en asket, er ikke hver asket en mystiker", skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov (1901-1970).

Kristusmystikeren, er ifølge Evdokimov en person som er "fylt til randen av nåde". Han har til de grader opplevd Gudskjærligheten. 

"Det guddommelige Eros," skriver hl.Makarios, som blant annet ble lest og elsket av John Wesley,  i en av sine homilier: "har latt Gud stige ned til jorden, har tvunget ham til å forlate taushetens høyder." Dette utsagnet minner om ordene til apostelen Johannes som skriver: "Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,9-10)

"Derfor", skriver Evdokimov, "er askesen aldri et mål i seg selv men et middel, for at om Gud så vil, oppnå den 'ekteskapelige' enhetens tilstand mellom Gud og menneskesjelen. Denne ytterste graden av mystisk erfaring avhenger av Guds nåde, og alt hva mennesket kan gjøre er å tillate seg å være der Gud er, der Hans nærvær åpenbares. Det finnes ingen teknikk, som gjør det mulig for oss å bli herrer over denne erfaring."

Guds kjærlighet finnes ved begynnelsen og slutten på vår livsvandring, og selvsagt alle dagene mellom. Men kanskje særlig mot livets slutt, da vi er mer avhengig av den enn noensinne. Det er godt å minnes dette på Allehelgensdag som er denne søndagen i kirkeåret. Det er dagen da evigheten kysser jorden og vi minnes de som har gått foran. Vi er gjenstand for Gudskjærligheten. Gud elsker oss med en sjalu kjærlighet. Denne kjærligheten begjærer oss helt og holdent og uten innskrenkning. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,2) Apostelen Paulus er inne på det samme i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Når vi betrakter Gud i Kristus gjør det oss lik Gud. Vi begynner å ligne ham. Mennesker full av nåde. På denne måten rommer det kristne livet nåden som en spesiell visjon av Gud, som selv om den er dunkel, forvandler oss til hans avbilde. Den får oss til, på en måte, til å tro, kjenne, forenes fra avbildet til likhet.

Bare i Deg har jeg alt

I dag feirer vi minnet om Kristus-mystikeren, bederen og den første kvinnen noensinne som har fått publisert en bok på engelsk: Julian av Norwich (1343-1416). Her skal du få del i noe hun har skrevet:

"Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Eneboeren Julian, som levde i siste halvdel av 1300-tallet, er en av de jeg stadig vender tilbake til. Julian hadde et sterkt ønske om å få se djupere inn i Kristi kjærlighet slik den ble åpenbart på korset - og hennes lengsel ble møtt av Gud, gjennom et overveldende syn hun fikk av Guds kjærlighet. Julian var en åndelig veileder. Med tilslutning fra sin biskop hadde hun avlagt løfte om aldri å forlate stedet for denne veiledningstjenesten. Det betydde at hun livet igjennom levde som eneboer i et lite tilbygg til kirken i Conisford i Norwich. Nå var ikke dette noen uvanlig livsstil i senmiddelalderen. En åndelig veileder disponerte ofte to eller tre rom og en hage. Veilederen fulgte faste bønnetider og gjorde en eller annen form for håndarbeid for å tjene til livets opphold. Sin veiledningstjeneste utførte hun sittende ved et vindu. Når lokalbefolkningen trengte åndelig råd og hjelp, henvendte de seg til henne med sine spørsmål. Poenget med et slikt avgrenset liv en slik åndelig veiledningstjeneste innebar, var paradoksalt å sprenge grenser og gi rom for bønn og konsentrasjon om det som hørte Gud til.                                                                                                                                          

 I Julian av Norwich tilfelle dreide det seg om et overveldende syn av den korsfestede Kristus, mens hun var dødssyk. Hun var villig til å gå enda djupere inn i Kristi døds betydning enn de fleste av oss, i det hun var overbevist om at Kristi død på korset var selve nøkkelen til å forstå forholdet mellom Gud og menneskene.

"Ingen skapning kan forstå hvor høyt Skaperen elsker oss. Derfor ønsker vi, ved Hans nåde og hjelp, å forbli i den åndelige betraktning, så vi ikke blir ferdige med å undre oss over den uendelige kjærlighet Herren i sin godhet har for oss. Og derfor ber vi med ærefrykt Ham som elsker oss, om hva vi vil, for det er vår vilje at vi må dras til Gud, og Gud dras til oss. Og vi kan ikke slutte å be slik, før den dag kommer da vi skal fylles helt i himmelen... Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh

 Et svært sjeldent bilde av Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh, hvis minnedag det er i dag.         

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh. I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

For alt som blir åpenbaret, er lys - behovet for åpenbaring, del 1

Et ord fra Kristusmystikeren Paulus, har levd et stille liv i meg en stund nå: 'For alt som blir åpenbaret, er lys.' (Ef 5,13) Eller som det heter i 2011-oversettelsen: 'alt som kommer for dagen, er lys.' Her er det djup, åndelige brådjup, som ikke jeg skal forsøke å sette ord på. Bare dette:

Dette er blitt mitt ord.

Vi kan ikke lese oss til alt. Det må bli åpenbaret for oss. Vi sier jo akkurat det: 'Det gikk opp et lys for meg!' I et nu, i brøkdelen av noen sekunder, forstår vi.

Tidligere i dette brevet har apostelen Paulus skrevet om Kristusmysteriet. Her er hans egne ord: 'i en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium.' (Ef 3,3-4)

Jeg merker meg ordene:
åpenbaring
mysterium
innsikt

I det samme brevet får vi del i en av apostelens bønner:

'Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud,
herlighetens Far, må la dere få en ånd som gir visdom og åpenbaring.
så dere lærer Gud å kjenne.
Må han gi dere lys
til hjertets øyne,
så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til,
hvor rik og herlig hans arv er for de hellige
og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Med denne veldige makt og styrke
reiste han Kristus opp fra de døde
og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,
over alle makter og åndskrefter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan,
ikke bare i denne tid, men også i den kommende.
Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting,
ga ham til kirken, som er Kkristi kropp, fylt av ham
som fyller alt i alle.' (Ef 1,17-23)

Jeg merker meg ordene:

ånd som gir visdom og åpenbaring
gi dere lys
innsikt i
ham som fyller alt i alle

Med andre ord: vi trenger mer enn boklig lærsom, vi trenger innsikt og åpenbaring. Vi trenger LYS.

fortsettes

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

Kristusmystikeren A.W Tozer og hans venner

Av og til kan det være sunt å le. Det er befriende  midt oppi alt gravalvoret. En av de mest rabiate motstanderne av kontemplasjon og Kristus-mystikk, som øver sterk og hard kritikk av sine meningsmotstandere, legger ut et sitat av A.W Tozer (bildet), og bruker det som bakgrunnsbilde på sin Facebook-profil og sprer samtidig ofte bilder av Tozer med et Tozer-sitat i sosiale medier. Og bra er det!

Men han som gjør dette er nok lykkelig uvitende om at A.W Tozer var en av sin samtids fremste Kristus-mystikere. Han hentet mye av sin inspirasjon fra nettopp Kristus-mystikere gjennom tidene. Det ser man tydelig når man leser en av hans mange bøker.

Den første biografien om A.W Tozer kom ut på engelsk i 1991, og er skrevet av James L. Snyder, som har et eget kapittel om dette. Det hører med fordi Kristus-mystikken utgjorde en så stor del av Tozers eget liv. Vekkelsesevangelisten  Leonard Ravenhill har sagt at ''Dr. A.W Tozer hadde en intimitet med Gud langt utover det noen andre jeg møtt har hatt."

Hvem var det så Tozer hentet inspirasjon fra?

James L Snyder skriver i sin biografi: "In Pursuit of God" med undertittelen: "The Life of A.W Tozer", følgende, her i min oversettelse: 'Tozer's lidenskap for Gud ledet ham til de kristne mystikerne. I hans levetid var deres skrifter ikke særlig populære, selv ikke blant presteskapet. Men Tozer oppdaget at disse store sjelene, som til tross for feil i deres teologi, var fullstendig forelsket i Gud. Hans egen Gudslengsel sto i gjeld til dem. Det som disse kristne mystikerne skrev ble vevd inn som sølvtråder og som gull inn i det han skrev. Han siterte dem, parafraserte dem, imiterte dem. Han pustet sammen med dem, han satte sin lit til deres støtte." (side 155-156)

"Disse menneskene", sa Tozer, "kjente Gud, og jeg ønsker å vite det de vet om Gud og hvordan de kom frem til denne kjennskapen." Tozer kalte dem 'Gudsvennene'.

Disse Gudsvennene var Julian av Norwich, som Tozer omtalte som 'sin kjæreste'. Hos henne fant han en djup, djup Gudslengsel. Andre var: Francois Fenelon, Nicholas Herman av Lorriane, Nicholas av Cusa, Meister Eckhardt, Frederick William Faber, Lorentitus av Oppstandelsen, og Madame Jeanne Guyon, bare for å nevne noen.

Ordet 'mystikk' skremte ikke Tozer. For ham betydde ordet ganske enkelt: 'å praktisere Guds  nærvær'.

Selv har jeg lest Tozer siden 1970-tallet. Han var en av de første kristne forfatterne jeg kom over.. Han er blitt en stor inspirasjonskilde.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 5

Jeg avslutter denne serien med å gjengi en artikkel om en moderne 'Kristusmystiker'. Det illustrerer kanskje bedre enn noe annet hva som ligger i dette begrepet:

'I den såkalte Flodbergkretsen som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm, leste og delte man med hverandre litteratur fra den klassiske kristne mystikken. En av de bøkene de elsket mest, var Madame Guyons 'Bønnen'. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren (1868-1921) låne en sommer hun var på besøk på landet. 'Jeg lengtet etter å gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg', forteller hun i dagboken min. 'Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til.' Hun reiste tilbake til byen der hun trakk seg tilbake i ensomhet på rommet sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelforelesning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske kretsen. Hennes kall i livet var bønnen. I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: 'Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje.' Svaret kom fort som lynet: 'Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å være mennesker til lags....Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn.'

Hele livet ble Linnea Hofgren misoppfattet av mange. Hun bevarte hemmeligheten sin for seg selv. Det hun fortalte i dagboken, fortalte hun ikke til noen andre. Hun skrev derimot en rekke sanger. Den mest kjente av dem, 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen,' synges fortsatt i mange kirker.

Den 26.januar nådde Linnea Hofgren sitt livs mål. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 33.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."

Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."

Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)

En redegjørelse: hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 3

Møtet med Edin Løvås og norsk retreatbevegelse førte for mitt vedkommende til en fornyet kjærlighet til Jesus og til Bibelen.

Og det er fra retreatstedene og små kommuniteter vi ser en fornyet intereesse for å lese Bibelen, og leve seg inn i dens innhold i våre hverdager. Det er håpefullt i en tid hvor stadig flere undersøkelser viser en dalende interesse for å lese Bibelen også i frikirkelige sammenhenger.

'Vi befinner oss i dag i Guds ords epifania - i Guds ords trettendedag. Vi som utgjør kirken bør glede oss over dette og takke vår Herre som har kalt oss tilbake og fått oss til å vende tilbake til sii Ord,' skriver Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren og den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Monasterio de Bose er et sted som preges mer og mer av Ordets spiritualitet. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formerende kraften i denne kommuniteten. Man oppholder seg ikke lenge her før man slås av den fremtredende plassen Bibelen har i denne kommunitetens liv. Det første du møtes av når du kommer hit er at når man har stått opp om morgenen, er det første man gjør er å lese Bibelen under bønn.

'Bibelen er Guds ord,' slår Enzo Bianchi fast og legger til:

'I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utleggning eller reduseres til en bok som bare gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den Hellige Skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person... Vi kan takket være Den Hellige Ånds medvirkning utforske Ordet... Vår moderne måte å ta til oss Ordet på er blitt åndsfattig. Årsaken til det er at vi nærmer oss det intellektuelt, mer spekulativt enn insiktsfullt, mer meditativt enn lyttende.' (Oversatt fra Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Enzo Bianchi skriver videre:

'Når vi nærmer oss Skriften for å gi næring til vårt åndelige liv, skal vi søke forbindelsen mellom Gud som taler til oss og selv være lyttere. Vi skal ikke lete etter bevis for nye ideer eller ha som mål å vokse i innsikt: vi må sammen komme til Gud for å opprette en pakt mellom oss. Guds ord er livets ord. Det innebærer at Ordet er sentrum for et liv i Gud. Uten det kommer vi aldri til å bli bærere av Kristi liv i oss.' (side 25-26)

Så skriver Enzo Biachi noe svært viktig i denne sammenengen:

'I den hebraiske kultursfæren betrakter man Guds ord på en helt annen måte enn i vår greskinfluerte kultur. I den hebraiske visjonen er Ordet alltid virksomt og aktivt. Guds ord er kraftfullt, aldri statisk og handling er dets grunnleggende egenskap. Se hva vi finner i Bibelen: ikke en avhandling om livet, menneskene og historien, men en djupere virkelighet som går bakom alle ting. En tilværelse der Gud finnes med den uinnskrekede  makt som bare Gud kan utøve. Guds ord er ikke en bok eller en samling skrifter, men et frø (Matt.13,18-23), noe som inneholder liv (5.Mos. 32,47) og som utvikles helt til det blir et stort tre for himmelriket. Guds ord gror under historien på samme måte som det gjør i hvert enkelt menneskes liv. Det vokser og fyller virkeligheten med sitt nye nærvær. Det helliger ettersom det gir næring og mat til alle som tar i mot det, og det gir dem lys. Det opplyser folk (Salme 119,105) ettersom det avslører hemmeligheten med saker og ting,'

(fortsettes)

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel er kristen kontemplasjon forankret og knyttet til Bibelen. Det handler om å lytte til Guds røst i Skriften, derfor er kristen kontemplasjon uten daglig lesning av Bibelen, og uten å bruke Bibelen når man har sin stille stund med Gud, umulig. Vi henter nærring fra Ham som er Livets brød, Jesus.

Et annet ord for 'kontemplasjon' på norsk  er å grunne. De gamle snakket om å 'grunne på Ordet'. Det er det samme jeg snakker om når jeg bruker ordet 'kontemplasjon'.

For min egen del henter jeg åndelig næring to steder: Gjennom den daglige bibellesningen og ved å ta del i nattverden.

Det finnes en stor iboende kraft og styrke i De hellige skrifter, i Bibelen. Den utgjør kirkens støtte og energi og gir Guds barn styrke i troen, næring til sjelen og den er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet. Så heter det da også: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer." (Hebr 4,12)

Min egen vei inn i kontemplasjon har først og fremst to hovedkilder:

Norges kristelige student- og skoleungdomslag - Laget
Edin Løvås

Det var på en ledertreningssamling i Gvarv i Telemark at jeg i min første tid som kristen ble introdusert for betydningen av å ha en daglig stille stund med Jesus. Han som introduserte meg for dette var daværende skoleungdomsprest Anders Moen Kvalsnes. For det er jeg ham evig takknemlig, Det har betydd alt for meg, og vært en slik kilde til et rikt åndelig liv.

Men det som skulle bli så frigjørende for meg var møtet med Edin Løvås og hans 'Jesusmeditasjon', tidlig på1980-tallet.

Det er mange måter å lese Bibelen på. Den kan blant annet leses akademisk, eller for å finne argumenter for å slåss med andre i sosiale medier. Noe annet er den kontemplative lesningen av Bibelen, og her kommer 'Jesusmeditasjonen' til Edin inn.

Den er bygget opp rundt tre ord: SE, BE og TILBE.

Man setter seg godt til rette - ikke for godt, kunne Edin spøkefullt legge til. Man finner frem Bibelen sin, og aller helst evangeliene. 'Jesusmeditasjon', handler først og fremst om Jesusfortellingene: Hans ord, Hans lignelser. Så leser man en kort tekst. Deretter lukker man øynene og lever seg inn i fortellingen man har lest. For eksempel fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen. Man kan for eksempel tenke seg at man setter seg ved brønnen og lytter til samtalen mellom Jesus og kvinnen. Man lever seg inn i den. Kanskje man fester blikket på Jesus. Ser ansiktstrekkene Hans når Han taler? Kanskje man kjenner på at det er en varm dag? Kanskje man kjenner på at man er sliten?

Dette er noe helt annet enn å nærme seg Bibelen på intellektuelt. Og dette er den eneste måten jeg personlig kjenner som har ført til at jeg faktisk husker det jeg har lest, fordi jeg har levd meg inn i teksten. På denne måten følger bibelteksten meg hele dagen.

Så finner jeg noe i teksten jeg kan be for. I det tilfellet jeg nevner: mennesker som sliter med relasjoner. Og til slutt har jeg via teksten funnet noe jeg kan takke for og tilbe Jesus for.

Dette behøver ikke ta lang tid hver dag, men har vært helt avgjørende for mitt åndelige liv.

Det finnes bøker av Edin Løvås og Sven Aasmundtveit med god veiledning for hvordan dette kan gjøres, og med forslag til tekster som kan leses. De anbefales på det aller varmeste.

(fortsettes)

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 1

Jeg skal i denne artikkelen forsøke å forklare hva jeg legger i begrepene: kontemplasjon og Kristus-mystikk. Først en presisering:                 

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Jeg ber om forståelse for at det vil ta litt spalteplass å forklare dette grundig. Om man skulle ønske å stille spørsmål eller samtale om disse tingene på min Facebook-side, ber jeg om at man leser alle artiklene (i skrivende stund vet jeg ikke hvor mange det blir), og at man gjør det når jeg har satt punktum for artikkelserien.

Jeg understreker også at dette er mine definisjoner, slik jeg ser dette nå i 2019. Jeg tror mine definisjoner samsvarer med hvordan norsk bønne- og retreatbevegelse ser på dette:

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

(fortsettes)

Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Kristen mystikk og teologi

"Det finnes ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Ordene tilhører Vladimir Lossky (bildet), født i 1903, død i 1958, ansett for å være det 20 århundres fremste teolog innen Østkirken.

Jeg synes det er veldig spennende å studere Østkirkens teologi. Det er på så mange måter en annen måte å tenke på enn vår. Kirkene her i Vesten har hatt Kristi lidelse og død som sitt utgangspunkt, mens kirkene i Øst har lagt vekt på Kristi oppstandelse fra de døde. Dette er selvsagt veldig forenklet, men det er en viss tyngdeforskyvning, og det gir andre perspektiver. I de østlige kirkene finnes det en 'oppstandelsesglede' som er merkbar.

Men tilbake til dette med mystikken. Om dette skriver Lossky, her i min oversettelse, blant annet:

"Begrepet 'mystisk teologi' har intet annet innhold enn en bestemt åndelighet som uttrykk for en teologisk holdning, et visst forhold til den kristne troen. På sett og vis kan all teologi kalles mystikk ettersom det handler om Guds mysterium, om åpenbarelsens innhold. På en annen side pleier man å sette mystikken opp som en motsetning til teologien og mener at det er et område som er utilgjengelig for kunnskap, et uutsigelig mysterium, noe djupt skjult som kan oppleves, men ikke forstås, en spesiell erfaring som overgår det vi fatter og begriper og som ikke er tilgjengelig for vårt sinn eller vår forstand.

Mange mener at mystikken bare er forbeholdt noen få, at den er et unntak fra den allmenne regelen og et privilegium for visse utvalgte, som er blitt forunt å erfare virkeligheten mens andre må nøye seg med mer eller mindre å underkaste seg dogmer som dikteres utfra en slags tvingende autoritet.

Ofte driver man denne motsetningen altfor langt og fornekter til og med historiske fakta, slik at mystikken ansees å befinne seg i konflikt med teologien...

Østkirkens tradisjon har aldri foretatt noe klart skille mellom mystikk og teologi, mellom personlig erfaring av de guddommelige mysteriene og kirkens dogmer. En ortodoks teolog, metropolitt Filaret av Moskva, har noen velformulerte ord om denne holdningen:

'Ingen av Guds visdoms skjulte mysterier bør vi tenke oss som fremmede eller totalt transcendente, men i stor ydmykhet bør vi i stedet gjøre oss beredt til å kunne betrakte de guddommelige tingene.'

Med andre ord: hvert dogme er uttrykk for en åpenbart sannhet som for oss er et uutgrunnelig mysterium, men vi bør fortsatt kunne leve av den, i en prosess som ikke består i at vi tar til oss mysteriet med vår egen måte å tenke på, men ved at vi lar vårt indre fornyes og dermed blir mottagelige for en mystisk erfaring.

Teologi og mystikk er således ingen motsetninger men støtter og kompletterer hverandre og kan ikke være hverandre foruten. Om den mystiske erfaringen består i at man personlig tilegner seg innholdet i kirkens felles tro, så er teologien, til alles nytte, et uttrykk for noe som hver og en kan gjøre seg erfaring med. En personlig erfaring utenfor den sannhet som kirken forvalter skulle derfor være uten sikkerhet og objektivitet. På den andre siden skulle kirkens undervisning aldri kunne berøre noen om den ikke på noen måte uttrykker en indre erfaring av sannheten, en erfaring som kan vise seg på ulike måter for hver troende. Det finnes altså ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Den kostbare perlen

Her er andre artikkelen av Edin Løvås om Kristusmystikken:

I 1963 hadde jeg en opplevelse som fikk stor betydning for meg. Jeg var i en by i Sverige og talte ved en serie møter. Losji hadde jeg hos en eldre dame som bodde i en stor villa. Opplevelsen hadde jeg en kveld da jeg kom dit etter et møte. Min vertinne hadde satt fram litt kveldsmat på kjøkkenet, og skrevet en lapp om at hun var gått til ro. Hun hadde soverom i et loftsværelse. Jeg hadde mitt i andre etasje, kjøkkenet og stuen var i første. Jeg behøvde altså ikke å forstyrre noen, f.eks. med min bønn.

Under det enkle måltidet ble mitt indre mer og mer mettet av Guds og Kristi nærvær. Og jeg dro meg inn i den store stuen for å be. Der satte jeg meg på en pinnestol, og på den satt jeg helt til det lysnet av dag. Tiden bare forsvant. Men la meg sitere noe fra et notat som jeg nettopp har funnet. Det er fra lørdag 2. november 1963.

"Noen er hos meg. Det er Jesus Kristus. Han omgir meg på alle sider. Han bor i mitt hjerte. Opplevelsen er preget av visshet, klarhet og erkjennelse. Erfaringen er forenet med et "minne" om at generasjoner har vært der jeg nå er. Jesus Kristus har vært hos dem også og forenet seg med dem. Han har tatt bolig i dem. Han har mettet også dem med den samme visshet og klarhet, - med den samme erkjennelse av den virkelighet som er ham selv. Jeg opplever ikke bare en dyp forening med tidligere slekter, men samtighet også. Vi er alle tilstede hos Herren og han hos oss i et evig nu. Vi er allerede satt med han i det himmelske, etter Skriftens Ord.

Om noen skal forstå dette, må de ikke tenke på følelser, men heller på tro og kjærlighet."

Videre står det i dette notatet: "Kan noe menneske, kastet ut i denne kosmiske usikkerhet, få del i noe større enn troen på Kristus? Herre, du Hellige Ånd, - som elsker Guds Sønn mer enn et stakkars menneske kan fatte - hold meg fast hos Jesus. Denne perle som er Herren selv og troen på ham, er alt som kan eies for evig både på jorden og i himmelen. Og tilbedelsen av ham - av hans storhet, makt og herlighet - er alt jeg kan gi ham tilbake."

Jeg husker tydelig hva som hendte på morgensiden. Opplevelsen ble da forvandlet til en åndelig livlighet. Jeg falt på kne og vandret deretter omkring i en rus av salighet. Et notat fra søndag 3. november, altså dagen etter, er slik:

"Jeg gråt lenge av glede etter denne opplevelsen av Kristi nærvær. Jeg utøste min glede i bønn. Så voldsom var den hete som etterpå brant i mitt sinn at jeg bare med stor møye kunne lese Ordet. Jeg så på denne søndagens tekst, Joh.10,22-30, og ordene var så fulle av kraft og virket så voldsomt på meg at jeg tre ganger måtte vende øynene bort fordi jeg kjente det som jeg ville sprenges av glede.

I denne tilstand var en del av den mystiske erfaringe igjen i min sjel, i mitt indre, i mitt hjerte. Men den var sterkest i sin første stille form, da jeg både fysisk og åndelig holdt meg helt i ro. Da var den ren. Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om bønnen, tårene, gleden og lovprisningen i fremmede tunger som fulgte denn morgen. Dette måtte komme.

Når jeg tenker tilbake på denne natten, så var vel dette det som kan kalles kontemplativ erfaring. Det var rester i den av meditativ Kristusopplevelse. Hele tiden holdt jeg bevisstheten festet ved den historiske Kristusskikkelsen. Innimellom så jeg ham. Selve erfaringen kom plutselig og overraskende. Men den har grodd fram i meg under lengre tid og blant annet ved lesningen av Mauriacs "Min tro". Denne boken har fått min egen tro på Kristus til å blomstre. Jeg eier - og kan tale ærlig og oppriktig om dette - en dyp personlig tillit til Jesus Kristus. Jeg tror på ham. Jeg holder "den kostbare perlen" i min hånd.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther Forlag 1995, side 59-62

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen, og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Vandring mellom meditasjon og kontemplasjon

I går publiserte jeg en artikkel av Wilfrid Stinissen som omhandlet den kristne mystikken. I to artikler lar jeg Edin Løvås (bildet) slippe til med god åndelig veiledning om samme tematikken. Tro om ikke Edin var en Kristus-mystiker?

En kvinne i 50 årene, gift med en prest, fortalte at hun hadde forlatt stadiet med den bibelfunderte Jesusmeditasjonen. Hun var, sa hun, kommet videre til kontemplasjonen i sitt bønneliv.

Bakgrunnen var at hun var blitt undervist om og veiledet i bruk av Jesusmeditasjonen. Dag etter dag hadde hun lest fortellingene om Jesus, levd seg inn i dem og opplevd at han som hun leste om, var hos henne. Hun hadde bedt og tilbedt, og hun hadde frydet seg i hans nærhet.

Men i den undervisningen hun hadde mottatt var det også blitt sagt at det kunne hende Den Hellige Ånd iblant ville fjerne dette bildet av Jesus som hun på en bevisst måte hadde flyttet over fra Bibelens verden til sin bønneplass. Isteden, hadde hun fått høre, ville hun kanskje komme til å oppleve at hele rommet der hun befant seg, var fylt av Jesu nærvær. Samtidig ville hun kanskje også fylles av tro på og bevisstheten om at han bodde i hennes hjerte. Veiledningen ble forankret i de viktige nytestamentlige begrepene som forteller at "vi er i Kristus" og "Kristus i oss."

Dette hadde blitt til erfart virkelighet i den unge prestefruens liv. Og så kjente hun at Jesusmeditasjonen var et barnestadium som hun ville bevege seg bort fra.

Denne måten å tenke på er ganske vanlig hos mange mystikere. Jeg hørte en gang en katolsk munk forfekte at alt annet enn det kontemplative, alle "søte" følelser og alle åndelige "fantasier", bare var sukkertøy som Gud lokket med for å få sjelen videre.

Kvinnen fikk en advarsel og en alvorlig formaning. Det ble sagt til henne at all Gudgitt erfaring springer ut fra Bibelen og slår røtter i Bibelen. Det ble understreket at det normale for en Kristusmystiker er en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

En illustrasjon til dette har vi i den trosakten som er så mye brukt i retreatbevegelsen. En del formuleringer i denne trosakten er svært gamle, men i retreatbevegelsen har den fått en utforming som nettopp understreker denne vandringen. Det første leddet lyder slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg." Detter jo helt tydelig et ledd i Jesusmeditasjonen. Den Jesusskikkelsen, som evangeliene forteller om, står der foran den bedende. Ved neste ledd: "Du er også bak meg", vil noen fortsatt kunne holde fast ved den samme tanken. Men i fortsettelsen oppløses denne forestillingen. Ved ordene om at Herren er på høyre og venstre side, over og under den bedende, forandres den indre holdningen. Når det i fortsettelsen heter at Herren omgir den bedende på alle sider, bor i hjertet og gjennomtrenger den bedende helt, da er dette en øvelse i kontemplasjon. Men det aller siste leddet fører nå tilbake til det meditative. Slik lyder dette:"- og du elsker meg, Herre Jesus." Her blir den første og den siste setningen knyttet sammen slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg - og du elsker meg."

Oppbyggingen av trosakten er bevisst, nettopp for å hjelpe dem som bruker den til en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

Denne holdningen er meget viktig i en tid hvor mange mennesker har erfaringer av kontemplativ karakter. Det er ikke alltid munnsvær når folk forteller at de tror på "et eller annet", en oversanselig virkelighet eller en kraft i universet. Noen har tydelige åndelige erfaringer, andre bare svake anelser om en åndelig verden. For Gud gir seg tilkjenne også for mennesker som ikke bruker Bibelen. Det som er vår oppgave, er nettopp å lede disse menneskene fra deres erfaringer av mystisk, kontemplativ karakter til bibellesningen, bibelmeditasjonen og i første rekke til Jesusmeditasjonen. Derfra kan de så, etter som Den Hellige Ånd leder dem, vende tilbake til det kontemplative, men først og fremst til den mystikk som kalles Kristusmystikk.

Men hvordan gikk det med den unge prestefruen? Det gikk bra. Hun tok til seg formaningen og vendte tilbake til Bibelen og Jesusmeditasjonen. Hun begynte på en livslang vandring mellom det meditative og det kontemplative. Inn i denne vandringen vil Gud føre oss alle sammen.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 54-58

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen og brukt med velvillig tillatelse.