Hvert øyeblikk kan bli en påske, del 1

 "Jeg har inderlig lengtet etter å spise dette påskelam med dere..."

For oss dreier det seg ikke bare om den gamle pakts påske forut for den første langfredag, heller ikke om den påsken vi feirer hvert år. Hvert øyeblikk kan bli en påske, det vil si det fortrolige måltid sammen med Jesus hvor vi forener oss med det guddommelige liv som i hengivelse ofret seg for verdens frelse. Forener oss med den sønderbrutte kropp og det utøste blod.

Denne spesielle sammenknytningen adskiller påskemåltidet fra forbindelsen med Kristus mer i sin alminnelighet. Hele påskens mysterium - korset og oppstandelsen - er til stede i Herrens måltid. Nattverdmysteriet begrenser seg ikke til den synlige deltagelse i eukaristiens gaver i de troendes forsamling. En indre, usynlig, rent åndelig nattverd kan til enhver tid og på ethvert sted fullbyrdes i min sjel. "Om noen åpner døren for meg, vil jeg trede inn og holde måltid med ham..."

Den usynlige nattverd er ikke mindre virkelig enn den synlige, men den er av en annen art, og denne forskjellen må vi vise den dypeste respekt.

"Jeg har lengtet etter å spise dette måltidet med dere..." Dette måltidet: hvilket? Det siste Jesus ville holde før sin død. Måltidet hvor Han avslørte hemmeligheten med det sanne påskelam for sine disipler. Den påske Han ønsker å holde med meg, er det måltid hvor jeg endelig kan oppdage lammet.

Jesus spør husets herre: "Hvor er stedet der jeg kan spise påskelammet?" Ordene får en langt dypere betydning hvis man holder seg til den greske teksten 'to katalyma mou' hos Markus, som kan oversettes med: min bolig, min festsal. Det ligger både befaling og ydmykhet i dette spørsmålet. Jesus spør etter sitt rom, og Han gjør det på en gang dristig og myndig som den som har eiendomsretten. Denne salen er Hans. Han har forbeholdt den for seg selv. Og dog ber Han en mann om å få låne den. Fordi min sjel tilhører Jesus, gjør Han fordring på den for å feire påske. Men Han avfinner seg med å komme som gjest. Han ber om min gjestfrihet. 

Mesteren sier: "Min tid er nær. Jeg vil feire påske hos deg sammen med mine disipler".

Sammen med mine disipler... Herrens påske er alltid personlig. Aldri er den bare for enkeltpersoner. Selv om det dreier seg om den usynlige nattverd som Jesus til enhver tid kan feire i min sjels viktigste rom, skal det der alltid være rom for alle Hans disipler. Er jeg sammen med Jesus, må jeg også være sammen med Peter, Andreas, Jakob, Johannes, Paulus og alle de andre apostlene. Likeledes med dem som i de svundne århundrene var Hans disipler og med dem som er det i dag. Jesus taler om disiplene med uttrykk som: "Gå og si til mine brødre..."

Jeg kan ikke isolere meg fra mine brødre uten å skille meg fra Jesus. Jeg må være forenet med dem i en og samme tro, i en og samme kjærlighet.

fortsettes

- En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren. Athemeum forlag 1994, side 82. En munk fra Østkirken er pseudonym for Lev Gillet (Foto)

Herrens måltid

På denne Skjærtorsdag vil jeg gjerne dele med bloggens lesere noe fader Lev Gillet har skrevet om brødsbrytelsen. Fader Lev, som nå er hjemme hos Herren var en ortodoks prest, som har fått bety mye for mange. Det han skriver her om brødsbrytelsen kan leses av alle, uansett syn på nattverden. Han har også en meget spennende og utfordrende tanke om brødet og Kristi legeme, som han uttrykker som en bønn til Faderen. Den i seg selv er verd å leses alene og bes:

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling. I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som utgytes. Han gir sitt sønderbrutte legeme og sitt utgydte blod. Guds Lam er slakteoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utgyt meg i din kalk som utgydt vind. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stukker av deg. Utslett min synder, hele mitt jeg, i ditt blod, så jeg kan dø for å fødes i deg, i dine brødre. Siden jeg også er et lem på ditt legeme, Herre, så bring meg som et offer til Gud - gi meg til de andre sammen med ditt eget legeme og ditt eget blod.

Det var først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke atskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva handlingen i Emmaus betydde. Var det en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brød enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi legemes og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et dypt betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen'. Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød'. Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Levende brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets Brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

 

Den store fasten

Den store fasten før påske begynner å nærme seg raskt. I år begynner denne store gaven Kirken har gitt oss 14.februar. 40 dager hvor fordjupning og sentrering om Jesus er det essensielle og viktige. 

Det er noen øyeblikk i livet som fester seg i ens sinn, og som man ikke glemmer. Et slikt, jeg vil kalle det et hellig øyeblikk, en gudfeldighet, da jeg sto med boken til en ortodoks munk i hendene, fotr første gang. Bokens ytre, formatet og den særdeles enkle layouten, i brunt, skal vi si, innpakningspapir, tiltalte meg. Her var det ikke noe forsøk på å selge en bok på glorete papir. Tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.' Bokens forfatter: En munk fra Østkirken. Ikke noe mer. At den var dansk skremte meg ikke. Det var noe med denne bokens enkle ytre, som tiltalte meg. Så har den også fulgt meg, gjerne som en del av den åndelige nistepakka mi, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Jeg har måtte lappe den sammen etter mange års flittig bruk.

Vi skriver tidlig 1970-tall. Boken er senere kommet på norsk, med et forord av biskop Per Lønning. Han skriver at ingen vet hvem denne munken var, men der tok godeste Lønning feil. Det har lenge vært kjent at bak pseudonymet 'en munk fra Østkirken', står fader Lev Gillet (1893-1980). Han skrev en rekke bøker under dette pseudonymet, som skulle bli allemannseie i mange kristne miljøer. Det passer i grunnen veldig bra, fordi Lev Gillet var en pilegrim som på så mange måter kroppsliggjorde kirkens enhet og evangelienes grensesprengende kjærlighet. I løpet av sitt lange liv - han ble 87 år - levde han i kloster både i vest og øst, blant emigranter og hjemløse i Paris og senere i London, Beirut og Geneve.

Munken fra Østkirken ble født i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, samtidig som det var vakt en djup lengsel i ham etter Gud. Han ble dratt mot den ortodokse tradisjonen, og levde en tid i det som vi vel må kalle en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina, for deretter å vende tilbake til Frankrike. Etter en tid i et katolsk kloster, fant han at det var ortodoks han var, men hele livet forsøkte han å bygge broer og forsone ulike kristne grupper og tradisjoner.

25.mai 1928 ble han vigslet til prest i Den ortodokse kirken, og tjente først i Europa, så Midt-Østen. Han arbeidet både som prest, omreisende predikant, retreatleder, åndelig far og sjelesørger for andre prester og biskoper.

For meg personlig er fader Lev Gillet et stort forbilde.

Det brød som brytes - Skjærtorsdag 2023

Ordene fra 1.Korinterbrev: ""Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?" (1.Kor 10,16), lyder som en avsluttende del i den nattverdliturgien vi feirer i Kristi himmelfartskapellet. Hvilken gave Herrens måltid er! 

"For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26)

Feiringen er den sterkeste forkynnelsen av alle om Jesu lidelse og død for vår skyld. Hans sårmerkte kropp som brytes i stykker, blodet som rant, og sonet all vår synd.

Denne Skjærtorsdagen ble ordene fra 1.Joh 2,2 så levende for meg:

"Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

På denne Skjærtorsdag vil jeg gjerne dele med bloggens lesere noe fader Lev Gillet har skrevet om brødsbrytelsen. Fader Lev, som nå er hjemme hos Herren var en ortodoks prest, som har fått bety mye for mange. Det han skriver her om brødsbrytelsen kan leses av alle, uansett syn på nattverden. Han har også en meget spennende og utfordrende tanke om brødet og Kristi legeme, som han uttrykker som en bønn til Faderen. Den i seg selv er verd å leses alene og bes:

"Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling. I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som utgytes. Han gir sitt sønderbrutte legeme og sitt utgydte blod. Guds Lam er slakteoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utgyt meg i din kalk som utgydt vind. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stukker av deg. Utslett min synder, hele mitt jeg, i ditt blod, så jeg kan dø for å fødes i deg, i dine brødre. Siden jeg også er et lem på ditt legeme, Herre, så bring meg som et offer til Gud - gi meg til de andre sammen med ditt eget legeme og ditt eget blod.

Det var først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke atskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva handlingen i Emmaus betydde. Var det en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brød enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi legemes og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et dypt betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen'. Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød'. Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Levende brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets Brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv." 

Ved foten av Hans kors

Langfredag 2022/Utdrag av en preken av fader Lev Gillet

"Herre, jeg står ved foten av ditt kors sammen med din mor Maria og med den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot deg, og dette blikket på ditt offer lærer meg hva jeg ikke makter å gripe selv i Evangeliets ord.

Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet for å komme vekk. Her er stedet hvor du har satt meg stevne. Her venter du meg. Fastnaglet til korset finner du deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men du - du er der - du forblir der hvor du lot deg anbringe.

Dine armer er utstrakt. De åpner seg for å kalle menneskene til deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: Kom!

Ditt hode er senket. Du bøyer deg i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er din vilje så vel som Faderens og Helligånden. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. 

Men ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av ditt kors. Mot dem som elsker deg - og mot dem som har ropt: Korsfest Ham! Mot dem som lidende sleper fram mot deg og dem som søker deg uten å vite det.

Nå har du lukket dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for din kjærlighet.

Blodet væter din panne, dine hender, hele din hudflettede kropp. Det renner langsomt - strømmer fra din åpne side, som brast ditt hjerte i stykker under din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgytt til drikkoffer! 

Tornekronen sårer ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på ditt hode. All verdens synd er tvunnet inn i den kransen. De israelittiske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av din kropp, på ditt hode. 

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på en gang Frelser og Herre.

Jesus, foran ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter deg. Ved hvert åndedrett, hvert hjerteslag, ønsker jeg brennende at ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, du strålende korsfestede! Du som naglende holdt fast til korset, vær du naglet til min kropp og til min sjel, så jeg må bære deg med meg overalt, deg som jeg elsker!"

Hentet fra: En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren, side 107-109

Jesus - Du uendelighetens hav!

 

Jesus, Du uendelighetens hav! Havet som blåner så djupt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under midagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil din skikkelse forsvinner inn i Din Fars herlighet.

- Lev Gilett, ortodoks prest og munk (1883-1980). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fader Lev Gillet: Bønn ved den stille ukes begynnelse

Jesus tar de tolv til side og sier til dem: "Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde."

Evangeliet viser klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken. 

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men han er fortsatt den som avgjør tidspnktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes rorettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertelige avslutningen.

 Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, vi har hørt ditt kall. Du har satt meg til side på veien. Du vil jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. O:g du vil at jeg skal følge deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning du underveis etter hvert vil avsløre for meg. 

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalm og alt det jeg får se og høre om deg i den siste uken, ved din nådes hjelp skal bli til avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendellig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor du er midtpunktet. 

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikkre lar seg forene med ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av deg forstumme.

- Fader Lev Gillet (bildet) i "Jesus - enkle betraktninger om Frelseren", side 80-81

Min personlige bønn

For tiden ber jeg disse to bønnene daglig:

'Herre Jesus, gjør meg til ett med Ditt offer. Ta mitt liv i Dine hender, og skap av det et drikkoffer for Gud og menneskene. Fyll meg i Ditt beger som vin.

Gjør meg til et brød, som brytes av Dine hender, som Dine hender holder i, som Dine hender gir ut."

- Fader Lev Gillet (bildet), kjent under pseudonymet: En munk fra Østkirken.

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' 

-Apostelen Paulus i Fil 1,20

Brødsbrytelsen

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling.

I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som øses ut. Han gir sin sønderbrutte kropp og sitt utøste blod. Guds lam er slaktoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utøs meg i din kalk som vin som øses ut. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stykker av deg. Utslett mine synder, hele mitt jeg, i ditt blod. Siden jeg er et lem på din kropp, Herre, så bring meg som et offer til Gud. - Gi meg til de andre sammen med din egen kropp og ditt eget blod.

Det er først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke adskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva denne handlingen i Emmaus betydde. Var det bare en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brødet enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi kropps og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen.' Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød.' Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Livets brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

- Lev Gillet, også kjent som 'En munk fra Østkirken.'

Jesus og munken fra Østkirken

Det er noen øyeblikk i livet som fester seg i ens sinn, og som man ikke glemmer. Et slikt, jeg vil kalle det et hellig øyeblikk, en gudfeldighet, da jeg sto med boken til en ortodoks munk i hendene, fotr første gang. Bokens ytre, formatet og den særdeles enkle layouten, i brunt, skal vi si, innpakningspapir, tiltalte meg. Her var det ikke noe forsøk på å selge en bok på glorete papir. Tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.' Bokens forfatter: En munk fra Østkirken. Ikke noe mer. At den var dansk skremte meg ikke. Det var noe med denne bokens enkle ytre, som tiltalte meg. Så har den også fulgt meg, gjerne som en del av den åndelige nistepakka mi, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Jeg har måtte lappe den sammen etter mange års flittig bruk.

Vi skriver tidlig 1970-tall. Boken er senere kommet på norsk, med et forord av biskop Per Lønning. Han skriver at ingen vet hvem denne munken var, men der tok godeste Lønning feil. Det har lenge vært kjent at bak pseudonymet 'en munk fra Østkirken', står fader Lev Gillet (1893-1980). Han skrev en rekke bøker under dette pseudonymet, som skulle bli allemannseie i mange kristne miljøer. Det passer i grunnen veldig bra, fordi Llev Gillet var en pilegrim som på så mange måter kroppsliggjorde kirkens enhet og evangelienes grensesprengende kjærlighet. I løpet av sitt lange liv - han ble 87 år - levde han i kloster både i vest og øst, blant emigranter og hjemløse i Paris og senere i London, Beirut og Geneve.

Munken fra Østkirken ble født i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, samtidig som det var vakt en djup lengsel i ham etter Gud. Han ble dratt mot den ortodokse tradisjonen, og levde en tid i det som vi vel må kalle en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina, for deretter å vende tilbake til Frankrike. Etter en tid i et katolsk kloster, fant han at det var ortodoks han var, men hele livet forsøkte han å bygge broer og forsone ulike kristne grupper ofg tradisjoner.

25.mai 1928 ble han vigslet til prest i Den ortodokse kirken, og tjente først i Europa, så Midt-Østen. Han arbeidet både som prest, omreisende predikant, retreatleder, åndelig far og sjelesørger for andre prester og biskoper.

For meg personlig er fader Llev Gillet et stort forbilde. Nå, mot slutten av den store fasten, i påvente av den strålende påskedagen, skal hans enkle betraktninger om vår Frelsers skikkelse følge meg daglig. I dag feirer vi hans minne i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er en del av.

Billedtekst: Fader Lev Gilllet.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En bønn

"Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så djupt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagsolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg deg, Herre, inntil din skikkelse forsvinner i din Fars herlighet."

- Lev Gilett (kjent som 'En munk fra Østkirken)

Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Min troshelt - brobyggeren Lev Gillet

I går kveld, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi minnet om en av mine troshelter - brobyggeren Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken".

I forholdet til mine medsøsken i troen ser jeg etter det som forener oss, ikke det som skiller, og jeg kjenner virkelig på en djup takknemlighet til alle som raust har fortalt meg om deres tro og deres kirkelige tradisjon. Det er alltid noe å lære.

Det er i dette arkimandrit Lev Gillet er et forbilde for meg. Lev Gillet bygget broer mellom tradisjoner og mennesker. Som vi gjør i Kristi himmelfartskapellet. Hit kommer lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, pinsekarismatikere, et par katolikker. Vi ber sammen og vi feirer gudstjeneste sammen, ja, vi bryter også brødet sammen.

Fader Lev Gillet ble født i Saint-Marcellin (Isére) i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6. august. Året er 1893. Etter studier i filosofi, blir Louis, som han egentlig het, mobilisert i forbindelse med 1. verdenskrig. 1914 tilbringer han som krigsfange. Han deler fangenskapet med russiske krigsfanger, og blir grepet av deres djupe åndelighet. Han studerer matematikk og psykologi i Geneve og blir så benediktiner. En kort periode lever han i ulike katolske klostre, før han ble med på et spennende prosjekt: sammen med noen andre tok han initiativet til grunnleggelse av en helt unik monastisk kommunitet: klosteret Chevetonge i Belgia, der vestlig og østlig tradisjon fremdeles lever side om side. Men Lev Gillett ville videre. Han hadde fått smaken på ortodoks spiritualitet.

Etter en tid med en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina vender han hjem til Frankrike. 25. mai 1928 blir han prest i Den ortodokse kirke. Fra den dagen tjente han Den ortodokse kirke i Europa og Midt-Østen.

Han arbeidet som reisende forkynner, retreatleder, og mange så på ham som en åndelig far og åndelig veileder. For biskoper, prester, munker og lekfolk. I 1938 slår han seg ned i London, og blir en viktig skikkelse innen St.Alban og St.Sergius fellesskapet. Han forblir i London livet ut, men gjør reiser til Frankrike, Sveits og Libanon.

Han har skrevet innsiktsfulle bøker om Jesusbønnen, om evangeliene og en inspirerende bok om ortodoks tro. Hans bok: "Jesus - enkle betraktninger over Frelserens skikkelse" i dansk utgave på slutten av 1970-tallet. Den har fulgt meg siden som en av mine aller viktigste åndelige inspirasjonskilder. Det var en bok Edin Løvås også elsket.

Fastebetraktninger 2017, del 10: Gjør meg til et brød som brytes av dine hender

Det har gått noen dager siden jeg skrev den siste fastebetraktningen her på bloggen. Årsaken er utfordrende dager med hensyn til min helse. Mye smerter, og øresus, som har tatt fra meg kreftene mine. I denne fasen av livet har en bønn av den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet), fått stor betydning i livet mitt:

"Gjør meg til et brød
som brytes av dine hender,
som dine hender holder i,
som dine hender gir ut."

Denne bønnen følger med meg i mine hverdager, og når jeg for eksempel skal tale i en eller annen sammenheng. Jeg ber den flere ganger om dagen. Og jeg dveler ved dens innhold.

Samtidig har jeg stanset opp for ordene fra Kolosserbrevet:

"Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg..." (Kol 3,4)

Dette er også min bønn: at Kristus må bli mitt liv. Ikke som en teori, men som en virkelighet. At Kristus må bli mitt ett og alt. Noe annet er ikke viktig.

Et brød som brytes og gis til andre

Denne bønnen av fader Lev Gilett (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken", betyr mer og mer for meg. Jeg ber den så ofte jeg kan, og helst hver dag:

"Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender,
som Dine hender holder i,
som Dine hender gir ut."

Måtte livene våre vitne om Herren, ikke bare ordene. Det er det levde liv, i all sin skrøpelighet, med alle sine sprekker, som blir til liv for andre. Om ikke det vi sier stemmer overens med hvem vi er, blir vitnesbyrdet vårt til intet. Da bærer det ingen frukt. Det er bare de sårede helbredere som helbreder.

Et brustent hjerte - tårenes gave

I dag vil jeg gjerne gi bloggens lesere en virkelig godbit. En artikkel skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (1893-1980), som mange kjenner under pseudonymet: 'En munk fra Østkirken', og boken: 'Enkle betraktninger over Frelseren', som har vært 'obligatorisk' lesning for mange som har vært på retreat.

Denne artikkelen har så vidt meg bekjent ikke vært oversatt til norsk før:

'For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Når det gjelder å uttrykke anger hører disse ordene fra Salme 51 til de mest gripende i all kristen bønn. De ble uttrykt av kong David under svært vanskelige omstendigheter. Han hadde forført kona til en av sine offiserer, for deretter å sende ham i døden ved å gi ham en utsatt plass i frontlinjene. I et øyeblikk av anger komponerte David denne salmen.

Et sønderknust hjerte. Dagens kristne er nok ikke fortrolig med det bildet, aller minst de unge. Troens liv utmerkes snarere av en viss aktivisme. Vi måler verdien av det åndelige livet etter mengden av gode gjerninger som vi har utført. Men i selve verket kan ikke noe fruktbart utrettes om det ikke springer fram av et sønderknust hjerte.

Se for deg et menneske som er blitt skadet i en ulykke. Hun ligger på bakken, uten styrke, uten mulighet til å reise seg. Tårene væter det brustne hjertet og skyller over det. Ikke vredens, bitterhetens eller misunnelsens tårer men fornyelsens tårer. 'Jeg gjennomvæter mitt leie i tårer', utbrøt David.

I dag er tårene ukjente for de fleste kristne. Men i den tidlige kirken betraktes de som en gave fra Gud. Man ba om å få tårenes nådegave. Kirkefedrene sammenlignet tårenes gave med dåpen. Man betraktet til og med tårene som den fremste gaven, ettersom den kunne gis mange ganger under ens liv.

En gruppe ungdommer spurte meg: Finnes det ikke viktigere ting å be om? Ser vi ikke en ubeskrivelig lidelse blant oss?

Sannelig. Men den hjelp vi gir mennesker som lider blir overfladisk og kortvarig, om den ikke springer ut av tårer, medfølelse og barmhjertighet. Om Gud gir oss den gaven å kunne gråte innfor Ham blir hele vår tilværelse forandret. Hvordan skal et sønderknust hjerte kjenne på stolthet, hardhet, ironi? Hvordan skulle det kunne bære på en lengsel som ikke bunner i djup kjærlighet?

Ydmykhet leder oss inn i en ømhet der Guds kjærlighet - likesom kjærligheten mellom en mann og en kvinne - er grenseløs. Klippen måtte briste for at vannet skulle velle fram som en kilde. Husk hva som skjedde ved Jesu oppstandelse. Kvinnene bega seg til graven til tross for at de visste at inngangen var blokkert av en stor stein. For å rulle bort den steinen holdt det ikke med å dytte på den eller legge den til rette. Det krevdes et jordskjelv. Iblant kjenner vi at hjertet er som en stein og vi kan ikke gråte. Hvem skal rulle bort steinen for oss?

Et sønderknust hjerte er mer enn et sorgfullt hjerte, angrepet av en melankoli. Det er blitt rystet av et jordskjelv.

'Herre, du forakter ikke et sønderknust og ydmykt hjerte'.

Åndelig sommerlesning, del 30

"Det var et kors i Guds hjerte lenge før de reiste korset utenfor Jerusalem.

Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.

Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.

En anbefalt leseliste for åndelig lesning, del 1

I forbindelse med artikkelen jeg skrev om åndelig lesning, har noen utfordret meg til å gi konkrete eksempler på gode bøker å lese. La meg før jeg gir fra meg listen, si noen få ord om at åndelig lesning handler om å lese en tekst som man kan dvele ved og meditere over. Det handler ikke om å lese mye, men at det man leser kan få arbeide med oss og fostre oss til å bli disipler. Min leseliste er bygget på egne erfaringer med de bøkene jeg nevner. Andre kan ha andre bøker som har betydd mye for dem. Listen er tilfeldig satt opp, og står altså ikke i prioritert rekkefølge. Den ble såpass lang at jeg har delt den opp. Neste del i morgen.

1. Henri J.M. Nouwen: Den bortkomne sønn vender hjem. Verbum 2001. ISBN: 82-543-0699-0
Få bøker har betydd så mye for mitt åndelige liv som denne! Den har hjulpet meg til å se og erfare Gud som min Far, den Far som venter på meg med åpne armer, ja som løper meg i møte for å favne meg. Boken er bygget på Jesu egen beretning om Den bortkomne sønnen i Luk 15, den som Nouwen kaller 'Beretningen om den ventende faren'. Og utgangspunktet for det Nouwen skriver om er det kjente maleriet av Rembrandt: Den fortapte sønns hjemkomst, som befinner deg i tsarens vinterpalass i St.Petersburg. Dette er boken jeg skulle ønske alle mine kristne venner tok seg tid til å lese.

2. En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om frelseren. Atheneum 1994. Denne boken er en serie med meditasjoner over evangelietekster som handler om Jesus. På en forunderlig måte fører den oss inn i en nær relasjon med Jesus, og når man leser den er det som om man er deltagende i det som skjer rundt Jesus og Hans disipler. Boken er skrevet av Lev Gillet, en av vår egen tids åndelige veiledere, som har hjulpet mange inn i et nært vennskap med den Herre Jesus. Jeg vet ikke om boken fremdeles kan skaffes, men prøv Bok&Media i Oslo. De solgte den på billigsalg for ikke så lenge siden. Ellers kan den lånes fra biblioteket, men kan du skaffe deg den, har den sin verdi i gull.

3. En russisk pilegrims beretning. Dreyer forlag 1985. Det var gjennom denne boken jeg oppdaget Jesusbønnen, den bønnen som skulle komme til å endre hele mitt åndelige liv. Jeg har lest den mange ganger, og blir like grepet av den enkle stilen og den enkle beretningen om vandringsmannen som begir seg ut på veien for å finne noen som kan fortelle ham hvordan han kan be uavlatelig. Boken er ikke lenger i salg, men kanskje et antikvariat kan hjelpe deg med å finne den.

4. Emil Gustafson: En konges brud og Visdommens vei. Filadelfiaforlaget 1980.
Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson blir jeg visst aldri ferdig med. Få lodder så djupt som ham. Men det er ikke bare ordene hans som skaper en djup lengsel etter Gud i mitt eget liv, men også hans liv. Et liv preget av lidelse og tap. Kanskje derfor at det han skriver også har en slik påvirkningskraft, og en slik verdi? Ja, jeg tror det. Bøkene finnes ikke lenger for salg noe sted, men et antikvariat vil kanskje klare å oppspore dem. Får du tak i dem har du en kilde med friskt, klart vann for resten av livet!

(fortsettes)

Bønn fra en prest

Jeg holder på å lese en liten bok med et stort innhold: Var min präst. Den er skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet: En munk fra Østkirken. Boken er nylig blitt utgitt av Silentium forlag, som er forlaget til kommuniteten på Bjärka Säby. Det er Peter Halldorf som har oversatt den til svensk. Her er noe for alle som står i en preste- eller pastortjeneste. Jeg skal komme tilbake til bokens innhold på et senere tidspunkt. I dag vil jeg bare dele med dere en bønn som fader Gillet ber. Jeg kjenner meg igjen i dens innhold:

'Å, Herre, jeg vet at jeg er uverdig å regnes blant Dine tjenere, dem som Du har kalt til å være synlige tegn på Den kirkes allmene prestedømme. Hver og en som får et slikt oppdrag forventes å ha nådd lenger enn dem han representerer. Men min skyld er i stedet større enn deres, for det indre lys jeg har fått overgitt er større og i meg har nåden rent over. Hvor ofte har jeg ikke forsømt og forbrutt meg mot denne nåden. Jeg er bare prest om jeg har del i ditt tvers igjennom hellige presteembete. Og likevel er jeg ofte langt fra Deg, jeg forkaster Din vilje og gjør det som ikke behager Deg. Med den hånd Du helliget til å velsigne og helbrede, sårer jeg sjeler. Å, Herre, se til meg i min store elendighet! Forvandle meg. Dra meg til Deg selv og skap i meg en sann prest, Du som er den eneste Presten, våre sjelers store biskop'.