Praktisk kristendom

I går leste jeg en historie fra Israel som grep meg så sterkt. Den handler om praktisk kristen tro og er hentet fra "Den åndelige enga", en reiseskildring fra 600-tallet, skrevet av Johannes Moschos. Her i oversettelse:

"Det fantes en abba som bodde i munkecellene ved Choziba (et kloster grunnlagt 400-tallet, på veien fra Jerusalem til Jeriko), og munkene der fortalte at når han var i sin hjemby hadde han for vane å gjøre følgende:

Når han så noen i byen som var så fattig at han ikke eide såkorn kunne han komme om natten med sine okser og med såkorn uten at den som eide jorda visste noe og så i hans åker. Når han dro ut i villmarken og slo seg ned i munkecellene i Choziba var han like opptatt av sin neste. Han kunne vandre veien fra det hellige Jeriko til den hellige byen Jerusalem med brød og vann. Når han så noen som overveldet av tretthet kunne han ta på seg den mannens pakning og bære den hele veien helt til det hellige Oljeberget. Han kunne gjøre det samme på hjemveien og han fant andre og bære deres oppakning helt til Jeriko. 

Man kunne se denne abba svett iblant under en tung byrde og iblant også med et barn på skulderen. Det hendte at han bar to barn samtidig. Iblant kunne han sette seg ned og lage sko til både menn og kvinner om det var behov for det, for han bar med seg det som trengtes for en slik oppgave. Enkelte fikk noe av det vannet han hadde med seg, andre bød han på brød. Fant han noen naken gav han ham sine egne klær. Man så ham i arbeide hele dagen. Om han iblant fant en død langs veien leste han de foreskrevne bønnene over den døde og ordnet med hans begravelse."

Tausheten har sin egenverdi

'Abba Palladios fortalte også dette: Det fantes en munk i Aleksandria som het Johannes. Han levde sitt liv på følgende måte:

Hele dagen, fra gryningen til niende time satt han i klosteret nær den hellige Peters kirke og med bare en grov kappe på seg og flettet korger. Han satt taus og sa ikke noe til noen. Han pleide å stanse opp utenfor kirken mens han holdt på med sitt håndverk og sang stille:

'Tilgi meg hver ubevisst synd (Salme 19,13), slik at jeg ikke blir skuffet i mine bønner'.

Når han hadde sunget dette verset kunne han sitte stille for så å gjenta det hele en time senere. Slik gjorde han syv ganger om dagen og sa ellers ikke noe annet. Jeg levde sammen med den mannen i åtte år og ble svært oppbygget nåde han hans taushet og av hans levemåte.

(Oversatt fra Johannes Moschos: Den åndelige engen)

'Tre munker kom for å hilse på abba Stefanos. presten, og mens de holdt på med å tale om slikt som er nyttig for sjelen forble han taus.

Da talte de til ham: 'Du svarer oss ikke, fader. Vi kom for å få ditt råd'.

Da sa han:

'Tilgi meg, men jeg visste ikke at de talte før nå. Men jeg kan tale om hvordan det er for meg: jeg kan ikke se noe annet være seg om natten eller dagen enn vår Herre Jesus Kristus på korset'.

De gikk sin vei svært oppbygget'.

(Oversatt fra Den åndelige engen av Johannes Moschos)

Åndelig sommerlesning, del 31

I dag, på den 31 dagen av tekster vi leser denne sommeren, vil jeg dele med deg noen sitater fra Mike Bickle (bildet), grunnleggeren av Det internasjonale bønnehuset i Kansas City, som jeg har oversatt til norsk:

'Forvandling kommer ikke som et automatisk resultat av prøvelser. Den fremkommer når vi responderer på rett måte overfor Gud'.

'Gud forløser mer av sin kraft og nærvær som en følge av vår hunger etter Ham'.

'Når vi trer inn i Guds glede, slås døren igjen for mye av satans aktiviteter i våre liv'.

Åndelig sommerlesning, del 30

"Det var et kors i Guds hjerte lenge før de reiste korset utenfor Jerusalem.

Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.

Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.

Åndelig sommerlesning, del 29

I dag låner vi øre til noe Andrew Murray (bildet), kjent blant annet for sine mange bøker om bønn, jar skrevet om ydmykhet:

'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.

Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.

Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.

Åndelig sommerlesning, del 28

I dag leser vi en tekst som Dwight L. Moody (1837-1899), en av sin samtids største evangelister, har hentet fra en mann som het Guthrie. Utgangspunktet er 2. Pet 3,18:

'Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!'

Nåden har både sitt morgengry og sin dag. Nåden har både sine grønne blader og etterpå sine modne maiskorn i kolben. Nåden har både sine babyer og sine menn i Kristus.

I Guds verk på dette området, som med alle Hans gjerninger, 'på alle steder i Hans rike', er fremgang både innledningen og veien til fullkommenhet. Derfor blir vi formant til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi blir oppmuntret til å fortsette mot det fullkomne. Som Paulus sier:

'Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus'.

(D.L Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994, side 107-108)

Åndelig sommerlesning, del 27

Teksten vi leser sammen i dag er noe Corrie ten Boom (bildet) har skrevet. Corrie ten Boom er kjent for sin store innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig, og etter krigen besøkte hun en rekke land med sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom trengselstiden:

'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret. 

Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.

Åndelig sommerlesning, del 26

I dag leser vi en tekst av Isak Syreren, fra 600-tallet, en av de viktigste stemmene fra Østkirken:

'Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med Ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylle av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot.

Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden'.

(Hentet fra Peter Halldorf: Kysse spor. Luther forlag 2002, side 290)

Åndelig sommerlesning, del 25

For de fleste av oss er munken på bildet helt ukjent. Slik med veldig mange mennesker som er født på ny, og er blitt himmelborgere. De stikker seg ikke frem, de lever tilbaketrukket, men deres bønneliv påvirker en hel verden.

Mannen på bildet er hierodiakon Theodosios av Iviron (1926-2012). Det er alt jeg kan fortelle, men bildet passer veldig godt som illustrasjon til dagens lesning. I Theodosios av Iviron ser man levd liv som dufter Kristus, det sterkeste vitnesbyrd av alle.

Her er noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

'Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden. Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den rette måten å leve leder alltid til den rette måten å tale på. Når vi oppriktig tilgir vår neste, sier hjertet ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er fulle av håp og glede, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer altfor raskt og vi enda ikke lever ut det vi sier, gir vi lett doble budskap. Å si noe med ord og noe annet med handlingene er å være falsk.

Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet'.

Åndelig sommerlesning, del 24

I dag leser vi sammen en tekst av Wilfrid Stinissen: En rolig rytme.

'Stress er en slags vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for dem som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med en voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra djupet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den blitt stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har gitt deg'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 33)

Åndelig sommerlesning, del 23

Det er en tekst skrevet av Johannes av Damaskus (645-749), sin tids viktigste teolog og kirkefader, vi skal lese sammen på den 23 dagen av vår åndelige sommerlesning:

'Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd'. Det er derfor til stor glede for sjelen å lese Bibelen.

'Han er lik et tre, plantet ved bekker med rinnende vann'. Sjelen vannes av Bibelen. Slik får den vitalitet, bære god frukt, som er den sanne tro, og smykkes rikt med grønt løv, som er gjerninger som er Gud til behag.

Bibelen leder oss til sann hellighet og til hellige handlinger. Den oppmuntrer oss til å søke dydene og forakte det onde. Bibelen er som en duftende hage, skjønn og herlig. Våre ører henføres av fuglesangen som er vidunderlig i sin guddommelige harmoni. Den rører ved våre hjerter, trøster oss i sorgen, demper vreden og fyller oss med evig glede.

La oss ivrig og utholdende banke på dens port. La oss aldri holde opp med å banke på. Den vil bli lukket opp.

Om vi har lest en side i Bibelen to eller tre ganger uten å ha forstått den, la oss lese den om igjen og meditere over den. La oss i denne hages kilde søke 'en kilde med vann som veller fram og gir evig liv'. Vi vil få kjenne en glede som aldri blir uttømt, for uutømmelig den nåde som er å finne Bibelens hage.

Åndelig sommerlesning, del 22

Lesningen for denne 22 dagen er en tekst skrevet av Hippolyt (ca 170-235), presbyter i Rom, og forfatter av en rekke skrifter, bl.a Den apostoliske tradisjonen, som gir oss et detaljert innblikk i menighets- og gudstjenestelivet på 200-tallet:

Livet spredte seg til alle vesener og alle ble fylt av et stort lys: soloppgangens Soloppgang tok verdensaltet i besittelse.   

Og Han som var til 'før morgenstjernen' og før stjernene, den store Kristus, udødelig og uten ende, lyser over alle vesener sterkere enn solen.

Derfor begynner for oss som tror på Ham, en lysets dag - den er lang, den er evig, den formørkes ikke: den hemmelighetsfulle påske.

Åndelig sommerlesning, del 21

På dag 21 av vår åndelige sommerlesning leser vi en ny tekst av Watchman Nee. Han tar sitt utgangspunkt i Salme 73,25:

'Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden'.

Vår helhjertede overgivelse til Herren stopper ofte opp på en eneste ting, og Gud venter på at vi skal gi slipp på den ene tingen. Han må ha den, for Han må ha vårt alt.

Noe en av de store, nasjonale lederne skrev i sin selvbiografi, gjorde et dypt inntrykk på meg: 'Jeg ønsker intet for meg selv, jeg ønsker at mitt land skal ha alt'. Hvis en mann kan være villig til å yte sitt alt for fedrelandet, og ikke beholde noe for seg selv, skulle ikke vi da kunne si til vår Gud: 'Herre, jeg ønsker intet for meg selv, jeg vil at Du skal få alt. Jeg vil bli det du ønsker jeg skal bli, jeg ønsker ikke del i noe som ikke er i Din vilje?'

Han kan ikke få sin rette plass som Herre før vi finner vår plass som tjenere. Han ber oss ikke om å ofre oss for Hans sak, Han ønsker at vi betingelsesløst underordner oss Hans vilje'.

Åndelig sommerlesning, del 20

Vi fortsetter å lese Watchman Nee (bildet) sammen:

'Guds hensikt åpenbares i Rom 8,29: "For dem som Han kjente på forhånd, dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med Sin Sønns bilde, for at Han skulle være den Førstefødte blant mange brødre".

Gud har et inderlig ønske om å ha mange sønner, og Han ønsker at alle disse sønnene skal være lik Hans ene Sønn. Da vil ikke Hans Sønn være den Enbårne, men den Førstefødte blant mange brødre. Guds lengsel er å vinne seg en slik gruppe mennesker.

Dersom vi ser dette, kommer vi til å innse hvor dyrebart mennesket er, og vi kommer til å fryde oss hver gang ordet menneske blir nevnt. Å, hvor høyt Gud verdsetter mennesket! Han ble til og med selv et menneske! Guds plan er å vinne mennesket'.

(Watchman Nee: The Glorious Church. Living Stream Ministry)

Åndelig sommerlesning, del 19

I dag - på den 19 dagen av vår sommerlesning - har jeg gleden av å presentere en tekst skrevet av den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee (bildet). Utgangspunktet er ordene fra Rom 11,36:

'For av ham og ved ham og til ham er alle ting, ham være æren i evighet'.

Gud må være opphavet til all åndelig gjerning. Hans vilje må styre tilblivelsen av all åndelig virksomhet, det er noe som vi alle er enige i.

Vi kan sikkert gå enda lenger, og si at alt også må ende med Ham, slik at det virkelig blir som Paulus sier: 'for at Gud skal være alt i alle'.

Men det finnes noe mer. Han er ikke bare opphavet og fullender av alle ting, Han er også Den som virker alle ting. Og der hvor Hans kraft er virksom, vil alt ende i herlighet. Vår store vanskelighet er er dette, at mens vi husker at begynnelsen må være ved Ham. og at Han må bringe verket til dets endelige avslutning, så glemmer vi den andre viktige tingen, at alt det mellomliggende, all den aktivitet og utfoldelse som foregår, den må også være 'ved Ham'. Hvis Gud til slutt skal få all ære, kan vi ikke vi stå der og kreve litt av æren. Guds vilje styrer tilblivelsen, Hans herlighet preger avslutningen, men Hans kraft må gjennomtrenge all virksomhet som foregår innenfor arbeidet.

I virkeligheten blir spørsmålet om hvem som skal gis æren for verket avgjort, ikke ved avslutningen, men midt under utførelsen av arbeidet.

(Watchman Nee: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 156-157.

Åndelig sommerlesning, del 18

På den 18 dagen av vår åndelige sommerlesning leser vi en tekst sammen skrevet av Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt:

'Vi er alle både kropp og sjel. Hver av oss har vår egen fysiske sminke, psykologiske historie eller åndelige reise - enten vi er mann eller kvinne. Vi er èn person.

Likevel - vi risikerer å bli fragmenterte inne i oss selv og tillater splittelser å bli rotfestet i oss.

Det er ikke bare fortidens smerte i det liv vi har levd som forhindrer oss i å leve fullt og helt og begrenser vår sorg, men det handler også om at vi nekter å se og akseptere virkeligheten, å leve i sannheten om hvem vi er og ta ansvar for egne liv'.

(Jean Vanier: Seeing Beyond Depression, s. 79)

Åndelig sommerlesning, del 17

I vår åndelige lesning i dag fortsetter vi å lese en betraktning av Henri Nouwen, som tar utgangspunkt i lignelsen om den bortkomne sønnen:

Hvordan ønsker vi våre bortkomne sønner velkommen hjem?

Ved å løpe dem i møte, omfavne dem og kysse dem. Ved å kle dem i de beste klærne vi har og gjøre dem til hedersgjester. Ved å by dem på den beste maten og innby venner og slekt på fest. Og - det viktigste - ved å ikke kreve unnskyldning eller forklaringer, men bare vise vår djupe glede over at de er hos oss igjen (se Luk 15,20-24).

Dette er å være fullkommen slik vår Far i himmelen er fullkommen.

Det er å forlate med hjertet uten et spor av selvgodhet, anklagelse eller nysgjerrighet. Fortiden er utradert. Det som teller er det som skjer nå, og det eneste som fyller hjertet er takknemlighet over våre søskens hjemkomst. 

Åndelig sommerlesning, del 16

I vår åndelige lesning i dag fortsetter vi å lese en betraktning av Henri Nouwen, som tar utgangspunkt i lignelsen om den bortkomne sønnen:

'Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem? Når begge sønnene i lignelsen som den bortkomne sønnen har kommet hjem til far, hva skjer da?

De må selv bli fedre. Sønner må bli fedre. Døtre må bli mødre.

Å være Guds barn er å vokse opp og bli lik Gud. Jesus nøler ikke innfor dette: 'Derfor skal derre være fullkomne som deres Far i himmelen er fullkommen'. (Se Matt 5,48 og Luk 6,36)

Hvordan? Ved å ønske velkommen hjem alle bortkomne søsken, slik som vår Far ønsker oss velkommen hjem.

Åndelig sommerlesning, del 15

Den 15 dagen av vår 'åndelige sommerlesning' leser vi nok en gang noe Henri Nouwen har skrevet og som jeg har oversatt.

Stykket bærer tittelen: En livslang reise

'Reisen hjem er livslang. Det finnes alltid sjikt i oss som plukkes bort eller som kleber seg fast i bitterhet. Før vi i det hele tatt har rukket å tenke etter har vi havnet i dagdrømmer fulle av begjær eller i noe som gnager i oss og vi ikke blir kvitt. Nattens drømmer og dagens fantasier minner oss ofte om hvordan vi har rotet oss bort.

Åndelige øvelser som bønn, faste og gode gjerninger hjelper oss alltid til å vende oss hjemover. Når vi har snudd oss oppdager vi hvor lang veien er. Men la oss ikke miste motet. Jesus vandrer med oss og taler med oss på veien. Om vi lytter nøye nok oppdager vi at vi allerede er hjemme mens vi ennå er på vei'.