Ikoner og billedstormerne

Det er litt 'fremmedlandsk', men vi har vel alle sett filmer av kvinner og menn fra Midt-Østen som kysser et fotografi av et kjært familiemedlem, gjerne mens de gråter, og det kan vel hende vi under forelskelsens rus, særlig da vi var unge, kysset bildet av vår hjertens kjær.

Ingen ville finne på å si at vi med den handlingen 'tilba' personen på bildet. Men det sier vi når vi ser ortodokse eller koptiske kristne kysse et ikon. De ville aldri selv finne på å si at 'tilba' ikonet. Men de ville kunne si at de viste kjærlighet til den personen som var fremstilt på ikonet. Akkurat på samme måte som når de kysser fotografiet av sin kjære mann eller kone.

Det er ikke bare nå det i visse kristne miljøer og sammenhenger står strid om ikonene. Striden er gammel. Midt oppe i denne striden sto Johannes av Damaskus (ca 675-749), hvis minnedag vi feiret i går. En strid som var svært opprivende. Vi snakker om den såkalte ikonoklasmen.

De kristologiske debattene før og etter det fjerde økumeniske kirkemøtet i Khalkedon år 451 var nok både de lengste og mest alvorlige lærestridene i kristenhetens historie. Stridighetene skulle blusse opp igjen med stor styrke på 700-800 tallet da spørsmålet om Kristi person igjen skulle bli i sentrum. Kristi to naturer - den menneskelige og den guddommelige - engasjerte Østkirkens teologer, prester og munker, men også lekfolket. Følgen av dette ble voldsomme stridigheter og opphetede og beske debatter. Ikonoklasme betyr 'ødeleggelse av bilder', og ikonoklastene var de som bokstavelig talt knuste disse bildene. På den andre siden hadde du 'ikonodulerne', 'billeddyrkerne'.

Det som til sist ble avgjørende, var at Johannes av Damaskus med stor overbevisning lyktes med å definere forskjellen mellom 'tilbedelse' som bare må vises den tre ganger hellige Gud, og 'ærbødighet' som kan vises overfor mennesker, og dermed ikoner.'

Det er viktig å forstå ikonene i lys av inkarnasjonen. Egentlig er det den eneste måten å forstå dem. Gud ble i Kristus menneske, og Kristus er Guds bilde. Dermed kan Gud fremstilles billedlig. Slik argumenterer de som forsvarer ikonene.

Og den fremste forsvareren har de i Johannes av Damaskus. Født omkring år 675 i Damaskus. Han vokste opp i et muslimsk miljø. Farfaren hans skal visstnok ha hatt ledende stillinger hos kalifen i Damaskus. Selv ble Johannes statssekretær i kalifens finansdepartement.

Men så skjer det noe. Kalifen bestemmer at kun muslimer kan jobbe i hans administrasjon. Yrkesforbudet medfører at Johannes, som lenge hadde båret på et kall, begir seg til Sabaklosteret utenfor Jerusalem og blir viet til munk. Han hengir seg til bønn og studier og forfatter en rekke bøker som gjør ham til 700-tallets ubestridte fremste, kristne forfatter.

Han dør i Sabasklosteret den 5.november år 749.

Johannes av Damaskus.

Åndelig sommerlesning, del 23

Det er en tekst skrevet av Johannes av Damaskus (645-749), sin tids viktigste teolog og kirkefader, vi skal lese sammen på den 23 dagen av vår åndelige sommerlesning:

'Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd'. Det er derfor til stor glede for sjelen å lese Bibelen.

'Han er lik et tre, plantet ved bekker med rinnende vann'. Sjelen vannes av Bibelen. Slik får den vitalitet, bære god frukt, som er den sanne tro, og smykkes rikt med grønt løv, som er gjerninger som er Gud til behag.

Bibelen leder oss til sann hellighet og til hellige handlinger. Den oppmuntrer oss til å søke dydene og forakte det onde. Bibelen er som en duftende hage, skjønn og herlig. Våre ører henføres av fuglesangen som er vidunderlig i sin guddommelige harmoni. Den rører ved våre hjerter, trøster oss i sorgen, demper vreden og fyller oss med evig glede.

La oss ivrig og utholdende banke på dens port. La oss aldri holde opp med å banke på. Den vil bli lukket opp.

Om vi har lest en side i Bibelen to eller tre ganger uten å ha forstått den, la oss lese den om igjen og meditere over den. La oss i denne hages kilde søke 'en kilde med vann som veller fram og gir evig liv'. Vi vil få kjenne en glede som aldri blir uttømt, for uutømmelig den nåde som er å finne Bibelens hage.

Hva Bibelen er og betyr

'Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd' (2.Tim 3,16) Det er derfor til stor glede for sjelen å lese Bibelen, sier Johannes av Damaskus (645-749), sin samtids viktigste teolog og kirkefader. Så legger han til:

'Han er lik et tre, plantet ved bekker med rinnende vann'. (Salme 1,3) Sjelen vannes av Bibelen. Slik får den vitalitet, bærer god frukt, som er den sanne tro, og smykkes rikt med grønt løv, som er gjerninger som er Gud til behag.

Bibelen leder oss til sann hellighet og til hellige handlinger. Den oppmuntrer oss til å søke dydene og å forsake det onde. Bibelen er som en duftende hage, skjønn og herlig. Våre ører henføres av fuglesangen som er vidunderlig i sin guddommelige harmoni. Den rører ved våre hjerter, trøster oss i sorgen, demper vreden og fyller oss med evig glede. La oss ivrig og utholdende banke på dens port. La oss aldri holde opp med å banke på. Den vil bli lukket opp.

Om vi har lest en side i Bibelen to eller tre ganger uten å ha forstått den, la oss lese den om igjen og meditere over den. La oss i denne hages kilde søke 'en kilde med vann som veller fram og gir evig liv' (Joh 4,14). Vi vil få kjenne en glede som aldri blir uttømt, for uuttømmelig er den nåde som er å finne i Bibelens hage'. 

Du hvis øyne alltid ser meg

Johannes av Damaskus (645-749) er blitt kalt den siste av kirkefedrene. Han var sin tids viktigste teolog. Avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar Saba klosteret utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus er kjent for å forsvare ikonet ved å betone forskjellen mellom avbilde og urbilde og mellom det å ære og tilbe, som kom til å bli avgjørende for billedteologien. I sitt største verk - Kunnskapens kilde - sammenfatter han på en glimrende måte oldkirkens teologi. I dag gjengir jeg en bønn av ham, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i:

Herre, Du har elsket oss og gitt Din elskede, enbårne Sønn til vår gjenløsning. Han tok på seg oppgaven av fri vilje og uten motstand. Ja, Han stilte seg til rådighet som et uskyldig offerlam. Han var Gud men ble menneske og underkastet seg Deg med sin menneskelige vilje og var Deg, Gud, min Far, lydig til døden, ja korsets død.

Kristus, min Gud, Du fornedret Deg, for å ta meg, det fortapte får, på Dine skuldre for å lede meg til grønne enger og la meg få drikke av den sanne læres vann gjennom Dine hyrder, som Du selv har gitt føde og som nå vokter Din hjord som Gud har utvalgt.

Herre, lett byrden av mine synder, som har vært årsak til stor urett. Rens min ånd og mitt hjerte. Før meg på den rette vei, gå foran meg og lys for meg som en lykt. Lukk opp min munn og gi meg ordets gave. La min tunge, gjennom Din Ånds brennende tunge, tale klart og tydelig om Deg, Du hvis øyne alltid ser meg.

Herre, vær min hyrde, og hjelp meg å være hyrde så mitt hjerte ikke viker av til venstre eller høyre. Må Din gode Ånd føre meg på den rette vei. Må mine gjerninger følge Din vilje helt til enden!