Winston Churchill og kampen mot rasismen

Det finnes et svært mørkt kapittel i kirkens historie som handler om 'billedstormerne'. Ikonoklasmen er betegnelsen som brukes om ødeleggelsen av ikoner og religiøse bilder i Det bysantinske riket, men er også blitt en betegnelse på billedødeleggelser generelt i andre epoker og perioder av vår historie.

For billedstormerne finnes fremdeles, selv i våre dager. De originale var voldelige. Ikke bare ødela de ikonene, de drepte også ikonmalerne.

Nå hugges det hodet av statuer av historiske personer. Her i Norge kreves det blant annet at statuen av Winston Churchill på Solli plass i Oslo fjernes. Den er reist i takknemlighet av nordmenn som forstod hvilken enorm betydning Churchill spilte for å befri oss fra det mest rasistiske politiske system noensinne: nazismen.

Det ironiske er at Miljøpartiets ungdom vil ha statuen av Churchill fjernet fordi Churchill skal ha gitt uttrykk dor rasisme i en fase av livet. Mot slutten står han derimot som en klippe i kampen for menneskeverdet. Europeisk historie ville sett ganske annerledes ut uten Winston Churchill. Derfor er det særdeles historieløst når Miljøpartiet De Grønne vil ha fjernet statuen av Churchill.

La det være sagt med tykke understrekninger: rasismen er dehumaniserende, umoralsk og demonisk. Ja, intet mindre enn demonisk. Det er svært sjeldent jeg bruker så sterke ord, men når det skal brukes, så er det i sammenheng med rasismen.

Men Winston Churchill satte mot i mennesker til å bekjempe nasjonalsosialismen, med sine raseteorier, sitt forkvaklede menneskesyn når det gjelder funksjonshemmede, og sitt hat mot jøder i særdeleshet, sigøynere og homofile. Hadde det ikke vært for Churchill hadde vi kanskje fremdeles vært under tyranniet. Hvor hadde ytringsfriheten blitt av da? Nasjonalsosialismen er den mørkeste ondsskapen.

Fredag kveld forteller de på nyhetene at de har dekket til en statue av Winston Churchill i London - av alle steder - av frykt for vandalisme. Når demonstratene ikke forstår hvilken betydning Churchill har hatt for London er det virkelig ille.

Churchill hadde sine feil, men dette er en omskriving av historien, ingen er tjent med. Aboslutt ingen.

Ikoner og billedstormerne

Det er litt 'fremmedlandsk', men vi har vel alle sett filmer av kvinner og menn fra Midt-Østen som kysser et fotografi av et kjært familiemedlem, gjerne mens de gråter, og det kan vel hende vi under forelskelsens rus, særlig da vi var unge, kysset bildet av vår hjertens kjær.

Ingen ville finne på å si at vi med den handlingen 'tilba' personen på bildet. Men det sier vi når vi ser ortodokse eller koptiske kristne kysse et ikon. De ville aldri selv finne på å si at 'tilba' ikonet. Men de ville kunne si at de viste kjærlighet til den personen som var fremstilt på ikonet. Akkurat på samme måte som når de kysser fotografiet av sin kjære mann eller kone.

Det er ikke bare nå det i visse kristne miljøer og sammenhenger står strid om ikonene. Striden er gammel. Midt oppe i denne striden sto Johannes av Damaskus (ca 675-749), hvis minnedag vi feiret i går. En strid som var svært opprivende. Vi snakker om den såkalte ikonoklasmen.

De kristologiske debattene før og etter det fjerde økumeniske kirkemøtet i Khalkedon år 451 var nok både de lengste og mest alvorlige lærestridene i kristenhetens historie. Stridighetene skulle blusse opp igjen med stor styrke på 700-800 tallet da spørsmålet om Kristi person igjen skulle bli i sentrum. Kristi to naturer - den menneskelige og den guddommelige - engasjerte Østkirkens teologer, prester og munker, men også lekfolket. Følgen av dette ble voldsomme stridigheter og opphetede og beske debatter. Ikonoklasme betyr 'ødeleggelse av bilder', og ikonoklastene var de som bokstavelig talt knuste disse bildene. På den andre siden hadde du 'ikonodulerne', 'billeddyrkerne'.

Det som til sist ble avgjørende, var at Johannes av Damaskus med stor overbevisning lyktes med å definere forskjellen mellom 'tilbedelse' som bare må vises den tre ganger hellige Gud, og 'ærbødighet' som kan vises overfor mennesker, og dermed ikoner.'

Det er viktig å forstå ikonene i lys av inkarnasjonen. Egentlig er det den eneste måten å forstå dem. Gud ble i Kristus menneske, og Kristus er Guds bilde. Dermed kan Gud fremstilles billedlig. Slik argumenterer de som forsvarer ikonene.

Og den fremste forsvareren har de i Johannes av Damaskus. Født omkring år 675 i Damaskus. Han vokste opp i et muslimsk miljø. Farfaren hans skal visstnok ha hatt ledende stillinger hos kalifen i Damaskus. Selv ble Johannes statssekretær i kalifens finansdepartement.

Men så skjer det noe. Kalifen bestemmer at kun muslimer kan jobbe i hans administrasjon. Yrkesforbudet medfører at Johannes, som lenge hadde båret på et kall, begir seg til Sabaklosteret utenfor Jerusalem og blir viet til munk. Han hengir seg til bønn og studier og forfatter en rekke bøker som gjør ham til 700-tallets ubestridte fremste, kristne forfatter.

Han dør i Sabasklosteret den 5.november år 749.

Johannes av Damaskus.

Kampen for den overleverte troen, del 17

Det er vel på tide å ta opp igjen tråden rundt det tema vi har forsøkt å se litt nærmere på rundt kampen for den overleverte troen. Vi er kommet frem til 700-tallet og striden rundt de hellige bildene:

Det er to spesielle omstendigheter som gjør all forskning rundt billedstriden problematisk. De såkalte ikonoklastene ødela jo de bildene som fantes, og ved kirkemøtet i Nikea i 787 besluttet man å konfiskere og ødelegge all ikonoklastisk litteratur. Hvordan ikonoklastene tenkte kan vi derfor hovedsakelig lese oss frem til i den polemik som førtes mot dem. En hovedkilde er de tre forsvarsskriftene som Johannes Damaskenos (bildet) skrev.

Nå har det vært vanlig å se billedstriden som en interessekonflikt mellom keisermakten og presteskapet. Det er en side ved saken, men vi kan ikke forklare alt som skjer som politikk. Dette handler vel så mye om et uttrykk for den nære sammenhengen mellom bildet av Gud og læren om Gud i bysantisnk tenkning. Ikke minst når man leser forsvarsskriftene til Johannes Damaskenos - som en hver motstander av ikonene burde lese før de uttaler seg så bastant om dem - så ser man hvor stor vekt Østkirken legger på teologien om Kristi to naturer.

I bysantinsk tenkning bør man legge merke til to ting: Den aktive innbyrdes sammenhengen mellom den verden som er menneskelig forståelig og synlig - det man på gresk kaller aisthetòs, og den verden som er uforståelig og usynlig - noëtòs.

En systematisk teologi for de hellige bildene formuleres i Kanon 82 fra det kirkemøtet som sammenkalles av Justinianus II i 692 i Konstantinopel. En viktig beslutning her var at Kristus må fremstilles i menneskelig skikkelse og ikke symbolsk i en annen form - f.eks som lam. Ved det såkalte ikonoklastiske kirkemøtet i 754 rettet man kritikken mot menneskelignende fremstillinger snarere enn mot bildene som sådanne.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 15

Det er en side ved bruken av ikoner som en skal merke seg. Bilder av ulike typer, materiell og størrelse hadde siden det romerske rikets begynnelse stått i tjeneste for keiserkultens markedsføring. Nå - i en kristen kontekst - kom bildene av helgener til å tjene det bysantinske riket og forsvaret av det bysantinske rikets territorium. Dette reiser fundamentale spørsmål knyttet til konsekvensene av sammenblandingen med stat og kirke. Nå begynte man å anvende de hellige bildene for å forsvare det bysantinske rikets byer mot angrep fra slaver, det asiastisk nomadefolk som ble kalt avarer, arabere og persere.

To av de mest kjente eksemplene på dette er bildene av Theotòkos - Gudfødersken, Jomfru Maria, som man da mener reddet Konstantinopel fra dennes fiender, og bildet av den hellige Demetrios som man mener skal ha reddet Thessaloniki. I senere år har vi også eksempler på noe tilsvarende, hvor enkelte ikoner sies å ha undergjørende kraft og har medvirket til å redde steder fra fienden. Dette er ikke minst knyttet opp mot folketroen.

Når keiser Leo III (keiser i årene 717-741) - her avbildet på noen gullmynter sammen med sin sønn Konstantin - forbød bruken av ikonene i 726, var det først og fremst denne folkelige bruken av de hellige bildene som han vendte seg mot.

Den kristologiske debatten - som hadde fulgt Kirken ved alle de foregående kirkemøtene - fikk nå en ny utvikling før denne blodige billedstriden var over. Spørsmålet gjaldt enda en gang om hvordan tradisjonen og kirkefedrenes autoritet skulle tolkes.

Østkirkens teologer førte ofte en skrap og tildels voldsom teologisk debatt om relasjonen mellom gudsbilde og den guddommelige virkeligheten. Og nå er vi inne på noe svært interessant:

På den ene siden har vi de som søkte å finne årsakene til billedfiendtligheten innen jødisk og muslimsk tradisjon. Andre har tolket dette som en reaksjon mot helleniseringen av den kristne tro, som også var merkbar på denne tiden. Andre igjen som en konflikt mellom stat, kirke og klosterbevegelsen, der partene i all hovedsak utnyttet debatten om den kristologiske læren for å oppnå politiske posisjoner. Uansett hvilken av disse påstandene som er rett ble dette en av de alvorligste poltitiske og kulturelle krisene i det bysantinske samfunnet. Det var en krise som berørte hele samfunnet.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 14

Ikonoklasme betyr billedødeleggelse, eller forbud mot å ha eller venerere hellige bilder. Ikonoklastenes, eller billedødeleggernes motstandere var ikonodulerne, som oversatt vil bli noe slikt som billeddyrkerne. Sistnevnte begrep er ikke korrekt da det ikke dreier seg om noen dyrkelse av bildene. Men med så mange andre ting settes ofte et tilnavn på noe som ikke fullt ut er dekkende eller til og med misvisende. Slike navn settes gjerne på andre av deres motstandere. Vi har noe lignende med anabaptistene. Oversatt til norsk blir det gjendøper. Men en person som ble overbevist om at barnedåp ikke var rett, ville ikke se det som om han tok gjendåp, men ble døpt for første gang. Nok om det.

Det greske ordet "eikòn", hellig bilde, handler i denne sammenhengen om alle former for religiøse bilder. Med det mener jeg mosaikker, fresker, statuer, utsmykning av ulik art, klær, bøker eller det som vi vanligvis forbinder med ordet ikon: et bilde av Kristus, Maria, hellige personer eller hendelser, malt på en treplate med en helt spesiell teknikk.

På begynnelsen av 700-tallet spilte de hellige bildene en viktig rolle både offentlig og privat i det bysantinske samfunnet. Nå finnes det ulike meninger om når de hellige bildene ble en integrert del av den kristne troen. Begynte man å anvende dem på Konstantin den stores tid? Han var keiser i årene 306-337, og når imperiet gradvis ble kristnet på 300-tallet, eller fantes det en tradisjon med betydelig djupere røtter? Om dette kan vi ikke si noe sikkert. Enkelte mener at evangelisten Lukas var den første ikonmaleren. Noe slikt finnes det ingen beviser for.

Faktum er at bruken av hellige bilder øket kraftig fra og med 500-tallet. Å venerere ikoner ble en integrert del i den enkeltes personlige andaktsliv, både i hjemmene hvor man fikk egne ikonhjørner og i kirkebygningene. Det er å merke seg at ærbødigheten for de hellige bildene var en måte for keisermakten å forsterke sin ortodokse legitimitet. Vi har et godt eksempel på dette fra 500-tallet i de storslagne mosaikkene av Justinianus I og Theodora med deres hoff i kirken San Vitale i Ravenna i Italia. Som jeg har påpekt tidligere ble det en sterk sammenbladning av statsmakten - representert ved keiser og keiserinne - og den kristne kirke. En sammenblanding som er urkirken fremmed.

Bildet viser ikonoklaster i ferd med å ødelegge religiøs kunst.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 13

Vi kan ikke studere striden rundt de hellige bildene uten å snakke om Johannes Damaskenos, eller Johannes av Damaskus. Han er Østkirkens siste store kirkefar, og ble født omkring år 675. Johannes ble født inn i en flere generasjoners innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. I følge den helgenvita som ble skrevet om Johannes, går det frem at hans familie overvåket kalifatets finansielle administrasjon. Hans far og farfar var det vi i dag ville kunne kalle finansminister ved kalifatet i Damaskus.

Takket være en solid utdannelse kunne Johannes følge i sin farfars og fars fotspor. Den første delen av sitt liv var han ansatt i det muslimske kalifatets administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden i det Umayyadinske imperiet (661-750) for å leve som munk. Vi vet ikke hvor gammel han er på dette tidspunktet, men han er et sted mellom 30-55 år da han begynner sitt nye liv. Enkelte forskere mener at dette skjedde rundt år 706. Årsaken til det er at kalifen al-Walid forandret på administrasjonens sammensetning, og det kan være den ytre årsaken til at Johannes valgte å ta på alvor sitt indre kall. Resten av livet kom Johannes til å tilbringe som munk i et kloster som lå nært ved Jerusalem. Foruten å være munk var han også prest og teologisk rådgiver for Patriarken i Jerusalem. Vi vet heller ikke sikkert når han dør, men vi har et referansepunkt. Den såkalte ikonoklastiske synoden i Hiereia, Khalkedon, omtaler han som død. Og den ble holdt i 754, så hans bortgang har skjedd en gang etter 750.

Johannes Damaskenos trer inn på den kristne arenaen under den såkalte billedstriden. Han kaster seg med stor iver inn i striden. Når dette skjer er han allerede munk i klosteret utenfor Jerusalem. Enkelte vil mene at det ikke var dette klosteret Johannes var munk i, men derimot i klostret Mar Saba i Judea ørkenen.

Johannes Damaskenos skulle bli en av de fremste forsvarerne av ikonene. Hans polemiske verk mot ikonoklasmen ble da også en av hovedkildene for beslutningen som ble gjort ved kirkemøtet i Nikea i 787. Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene noe som skulle få stor betydning for gudstjenestelivet i Bysants. Nå fikk ikke Johannes selv oppleve bildenes gjenopprettelse. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 12

Av ulike årsaker har det har tatt litt lenger tid før jeg fikk publisert neste artikkel i denne serien, enn det jeg tenkte. Vi skal se nærmere på ikonene og det siste økumeniske kirkemøtet, og fordi det er såvidt omfattende vil det måtte ta flere artikler før vi har fått vært innom hovedlinjene i det som ble vedtatt på dette kirkemøtet. Artiklene vil bli publisert fortløpende, etter hvert som jeg blir ferdig med dem:

Vi er kommet frem til 700-tallet, og til striden om de hellige bildene. Den skulle bli hard, blodig og ødeleggende. Striden er todelt: Den handler i første rekke om bildene representerte en form for avgudsdyrkelse og brudd på billedforbudet i De 10 bud, for så å bevege seg inn på det kristologiske feltet. Det er interessant å merke seg at kristologien - altså synet på hvem Kristus er - preget mer eller mindre alle de syv økumeniske kirkemøtene.

Det er to ord man bør lære seg betydningen av for å forstå det som skjer i Kirken på denne tiden. Det ene er ordet ikonoklasme. Bak dette begrepet sto i første rekke keiser Leo 3 (717-741). Denne keiseren og kretsen rundt ham førte en politikk som fikk denne benevnelsen: ikonoklasme. Vi kunne også kalle Leo og hans gruppering for billedstormerne. De ville ha ikonene bort fra Kirken, i det de mente at dette handlet om avgudsdyrkelse.

Forsvarerne av de hellige ikonene ble kalt ikonofilene. Blant dem fantes det fremragende teologer som forsvarte bruken av bildene. Først og fremst med det faktum at Gud er blitt menneske i Kristus. Den Gud som man ikke kan nærme seg på grunn av Hans hellighet, er kommet nær og blitt kjøtt og blod. Johannes skriver om Ham, og sier:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,14)

Bokstavelig står det: "han tabernakelerte i blant oss", eller "slo opp sitt telt i blant oss."

Dermed er ikke Gud fjern og utilnærmelig. Gud har fått et ansikt i Jesus Kristus. Derfor kunne Johannes skrive i sitt brev: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på ..." (1.Joh 1,1)

Den fremste av ikonofilene, billedforsvarerne, var Johannes av Damaskus, en munk i Hellige Sabas's kloster, like utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus forsvarte ikonene av en rekke årsaker og brukte Bibelen, kirketradisjonen og khalkedonsk teologi til dette forsvaret. Han var også tydelig på å skille mellom tilbedelse og venerasjon. Her er det mange protestanter som ikke ser eller forstår forkjellen. Enkete av de hevder hardnakket at ortodokse kristne tilber ikoner. Det er det ingen ortodoks kristen som gjør. Det er snakk om det man kaller venerasjon og det handler om ærbødighet overfor det hellige. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)