Kampen for den overleverte troen, del 15

Det er en side ved bruken av ikoner som en skal merke seg. Bilder av ulike typer, materiell og størrelse hadde siden det romerske rikets begynnelse stått i tjeneste for keiserkultens markedsføring. Nå - i en kristen kontekst - kom bildene av helgener til å tjene det bysantinske riket og forsvaret av det bysantinske rikets territorium. Dette reiser fundamentale spørsmål knyttet til konsekvensene av sammenblandingen med stat og kirke. Nå begynte man å anvende de hellige bildene for å forsvare det bysantinske rikets byer mot angrep fra slaver, det asiastisk nomadefolk som ble kalt avarer, arabere og persere.

To av de mest kjente eksemplene på dette er bildene av Theotòkos - Gudfødersken, Jomfru Maria, som man da mener reddet Konstantinopel fra dennes fiender, og bildet av den hellige Demetrios som man mener skal ha reddet Thessaloniki. I senere år har vi også eksempler på noe tilsvarende, hvor enkelte ikoner sies å ha undergjørende kraft og har medvirket til å redde steder fra fienden. Dette er ikke minst knyttet opp mot folketroen.

Når keiser Leo III (keiser i årene 717-741) - her avbildet på noen gullmynter sammen med sin sønn Konstantin - forbød bruken av ikonene i 726, var det først og fremst denne folkelige bruken av de hellige bildene som han vendte seg mot.

Den kristologiske debatten - som hadde fulgt Kirken ved alle de foregående kirkemøtene - fikk nå en ny utvikling før denne blodige billedstriden var over. Spørsmålet gjaldt enda en gang om hvordan tradisjonen og kirkefedrenes autoritet skulle tolkes.

Østkirkens teologer førte ofte en skrap og tildels voldsom teologisk debatt om relasjonen mellom gudsbilde og den guddommelige virkeligheten. Og nå er vi inne på noe svært interessant:

På den ene siden har vi de som søkte å finne årsakene til billedfiendtligheten innen jødisk og muslimsk tradisjon. Andre har tolket dette som en reaksjon mot helleniseringen av den kristne tro, som også var merkbar på denne tiden. Andre igjen som en konflikt mellom stat, kirke og klosterbevegelsen, der partene i all hovedsak utnyttet debatten om den kristologiske læren for å oppnå politiske posisjoner. Uansett hvilken av disse påstandene som er rett ble dette en av de alvorligste poltitiske og kulturelle krisene i det bysantinske samfunnet. Det var en krise som berørte hele samfunnet.

(fortsettes)