Zebraer, Gnuer og Kristi kropp

Jeg leste noe interessant i går som illustrerer ordene vi finner i 1.Kor 12, hvor apostelen Paulus skriver om kroppen og dens ulike funksjoner.

Illustrasjonen er hentet fra dyreverdenen, og handler om zebraer og gnuer. Disse to veldig forskjellige dyrene holder sammen og finner beitemarker sammen. Årsaken?

Zebraene har godt syn, men veldig dårlig smaksans. Gnuene derimot ser dårlig, men har veldig god smaksans. Ved å holde sammen er de bedre rustet til å møte eller holde seg unna sine fiender.

Jeg har tenkt mye på et av versene fra 1.Kor 12,12-31. Les dem gjerne i sammenheng. Jeg har stanset ved vers 22:

"De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige."

Er det slik i virkeligheten? At vi verdsetter det svake? Det som tilsynelatende ikke har så stor betydning? Jeg tror at mange av våre problemer skyldes vår overlegenhet. Dette at vi mestrer, og djupest sett ser ned på de som ikke gjør det.

Det er Jean Vanier som sier at vi trenger de funksjonshemmede for at vi skal kunne leges. For vi har også våre funksjonshemminger. Problemet er at vi har vanskeligheter med å innrømme det.