Behovet for fellesskap

Noe av det beste etter pandemien er muligheten til å møtes igjen. Det er noe med  'de helliges samfunn' som er uunnværlig. Vi blir oppbygget og styrket av å være sammen og dele fellesskap. Det er så godt å le sammen igjen, gi bort gode klemmer, samtale, spise sammen, lytte til hveandre og be sammen igjen.

Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt. 

Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:

"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og  sette mot i hverandre …”

Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!

 Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.

Fellesskap - et hjertes egenskap

Jakten på fellesskap er et djupt menneskelig søk, og jeg har følt at det ideelle fellesskapet for det meste forblir gjenstanden for mine håp og drømmer. Men jeg har også erfart at hvis jeg holder disse håpene og drømmene i live, vil ekte fellesskap åpenbare seg på de mest uventede steder og tider. På en eller annen måte er fellesskap først og fremst en egenskap ved hjertet, en egenskap som berører alle de du møter i livet ditt, ikke bare din egen familie, men også menneskene du jobber og leker med.

Kilden til alt fellesskap er imidlertid ditt mest intime forhold til Herren, fordi jo djupere du går inn i fellesskap med ham, jo tydeligere vil du finne at alle de du elsker er skjult i hans hjerte. Denne sannheten løser ikke alle våre smerter og problemer, men den kan absolutt sette oss fri til tider til å reise videre og gå videre selv om følelsene våre kan få oss til å føle oss veldig ensomme.

Hold deg nær Bibelen og smak den til fulle. Det er en veldig djup hunger hos mange mennesker etter livet i Ånden, og mange mennesker trenger å bli næret kontinuerlig av Guds Ord.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min drøm - et skrøpelighetens felleskap

Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag. 

Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene. 

Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden. 

Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.

Vi er vinduer inn til Guds kjærlighet

 Livet i fellesskap gjør oss til mennesker som formidler ( det latinske 'personare' betyr 'lyde gjennom' ) til hverandre en sannhet, en skjønnhet, en kjærlighet som er større og rikere enn vi selv kan forstå. I et sant fellesskap er vi vinduer som hele tiden gir hverandre nye perspektiver på Guds nærværs mysterium i våre liv. Slik er fellesskapet en sann øvelse i bønn. Det gjør oss årvåkne for Åndens nærvær som roper 'Abba' - Far - og ber fra senteret i vårt felles liv. Fellesskap er derfor lydighet som vi praktiserer sammen. Spørsmålet er ikke bare: 'Hvor leder Gud meg personlig når jeg prøver å gjøre hans vilje?' Viktigere, mer grunnleggende, er spørsmålet: 'Hvor leder Gud oss som et folk?'

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 158

Hans brud hører ham banke og forstår hvorfor Han kommer

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på. Lukk opp for meg, min søster; min elskede, min due, min fullkomne. Mitt hode er dekket av dugg, hårlokkene av nattens dråper.' Høy 5,2

Når du hører noen banker på døren, vet du ikke alltid hvem det er. Du står opp, åpner døren og svarer den som kaller på deg.

Bankingen er ment å skulle fange din oppmerksomhet slik at du vil gi et gjensvar. Hva om du skulle høre noen banke midt på natten? Tenk om det var en varsom banking som fikk hjertet dittt til å hoppe. fordi du visste hvem det var? Ikke bare vissste du hvem det var, men du visste også hvorfor det ble ropt på deg så sent

SE, Brudgommen Jesus, kommer for å ha samfunn med sin elskede Brud"! Han holdet lampen sin i hånden og går så varsomt mot døren. Han håper at Hans brud har gjort seg rede og gjort seg klar for Hans besøk. Hans hjerte lengter etter dette nære fellesskap. Hans hjerte banker for Hans brud. Bruden Hans hører Ham banke og forstår hvorfor Han kommer. Hun kan til og med høre hans milde fottrinn utenfor døren. Hun sover, men hennes hjerte våker.'

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Unge mennesker sliter med å lese Bibelen - kan kommunitetsliv være løsningen?

Bønnerytmer. Tidebønner. Måltidsfellesskap. Lectio Divina, den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift.

Dette kan være løsningen på den store ufordringen avisen Dagen avdekker i et stort oppslag torsdag 27.desember. Reportasjen handlet om en ny undersøkelse hvor elleve unge voksne i alderen 19-27 år har deltatt. Undersøkelsen handler om bibelbruk, og er gjennomført av KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Fem av de som deltok er tilknyttet menigheter tilhørende Den norske kirke, resten tilhører ulike frikirkesamfunn. Undersøkelsen viser at bibellesning betyr mest for frikirkelige.

Men de sliter der også. Unge mennesker leser ikke så mye som før, og det er stor konkurranse fra ulike medier.

Det er flere ting som er interessant med undersøkelsen, men jeg vil trekke frem en ting:

Flere av de som deltok i undersøkelsen fra frikirkelig hold fremhever at 'gode vaner hjelper', og at 'fellesskap hjelper'.

Dette er en utfordring jeg synes vi skal ta veldig positivt.

Og det er her kommunitetsliv er så bra!

Et miljø som tar disippelliv med Jesus på ramme alvor. Hvor man deler hverdagslig liv, spiser sammen, leser Bibelen sammen, samtaler, ber tidebønner. Små fellesskap eller kommunitetter. Dette anser jeg for å være det store håpet for kirken, for dens overlevelse. Derfor ber jeg om at mange slike fellesskap eller kommuniteter vil oppstå i 2019. Blant annet ber jeg om at en slik kommunitet vil vokse frem av det regelmessige gudstjenestelivet i Kristi himmelfartskapellet.

Å skape fellesskap

"Et fellesskap kan bare skapes når dets medlemmer aksepterer at de ikke kommer til å utrette store ting, at de ikke kommer til å bli helter, men ganske enkelt leve hver dag med mitt håp, som barn, i undring over en soloppgang og i takknemlighet når solen går ned.

Fellesskap kan bare skapes når man anerkjenner at menneskets storhet ligger i det at man aksepterer sin egen ubetydelighet, vår menneskelige natur og vår jord."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 109. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

Puslebitene som mangler, del 3

I den første artikkelen i denne serien nevnte jeg at det er to skriftsteder som har talt spesielt til meg i den siste tiden. Det første skriftstedet har jeg allerede presentert. Det andre finner vi i Joh.11,52:"Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring." Ved en anledning forteller Jesus om en skriftlærd. Da Jesus har hørt hans kloke svar sier han til den skriftlærde: "Du er ikke langt borte fra Guds rike." (Mark.12,34). Jeg tror det er mange slike, mange som er nær Guds rike uten egentlig å ha forstått det. De er bærere av en sterk lengsel etter Gud. Vi finner dem blant de som ikke regnes med, de som er foraktet, de som ingenting er verdt. Men i Guds øyne er de edelstener. Det er disse Gud vil samle inn fra fjern og nær-

Skal vi finne disse edelstenene må vi stige ned av vår høye hest. Da må vi begynne å se mennesker slik Jesus ser dem. Alle er vi unike, alle er vi skapt i Guds bilde, uten unntak. Problemet vårt er ofte at vi skal fremstå så sterke. Våger vi å være sammen med de lave, de marginaliserte, de fattige og bli venner med dem, så betyr det at vi selv blir sårbare. Da må vi ta av oss maskene og fjerne barrierene mellom oss, slik at vi kan akseptere mennesker akkurat slik som de er, med all deres skjønnhet og gaver såvel som deres svakhet og indre sår. Det betyr å gråte med dem som gråter og le med dem som ler. Men mange av oss har bygget gjerder rundt vårt hjerte for å beskytte oss mot smerte.

Jeg tror mange av oss må lære oss til å forstå hva det virkelig vil si å elske noen og å tre inn i et fellesskap med dem. Når vi elsker noen betyr det selvsagt at vi ønsker å gjøre gode ting for dem, men enda viktigere enn det er at vi er tilgjengelige for dem. Å være nærværende innebærer å hjelpe den andre til å se deres skjønnhet og verdi, og hjelpe dem til å stole på seg selv og vokse til større modenhet. Å elske betyr å la andre se min egen fattigdom og gi dem rom til å elske meg. Det er veien til helhet og helbredelse.

fortsettes

Bror

Bror. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner. I en tid hvor det nærmest er et hysteri rundt titler, om man er apostel eller profet, eller hva det nå måtte være, er det herlig befriende å bare være en bror. Finnes det egentlig noe større? Kan jeg være noe mer? Jeg tror ikke det.

Johannes, kalte seg en bror når han skriver ned sine akopalyptiske visjoner:"Jeg, Johannes som er deres bror..."( Åp.1,9 ) En bror, så forklarer han hva en bror er for noe:"og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus....."

En bror er en som deler livet med en annen, ikke fraværende, men nærværende. En som tar del i våre trengsler, ikke som tilskuer, men som medvandrer. Ikke fra sidelinjen, men som identifiserer seg med den andre. En som ikke hever seg over den andre, men er likestilt i Kristus.

Godt vennskap er dyrebart. Det kan ikke kjøpes.

En bror er også en som har del i Guds rike på samme måte som du. Du er ikke noe mer enn han. Jeg kjenner på djup takknemlighet fordi jeg har venner, ja, brødre i så mange ulike kirkesamfunn. Vi kan være uenige i visse teologiske spørsmål, men er han en bror i Herren, er han også min bror.

Det er når man er sammen som brødre at man hjelper hverandre til å holde ut.

De fattiges fellesskap

"Det finnes mange former for fattigdom: økonomisk, fysisk, emosjonelt, psykisk og åndelig fattigdom. Så lenge vi først og fremst relaterer til hverandre velstand, helse, stabilitet, intelligens og styrke, kan vi ikke oppleve sant fellesskap.

Fellesskap er ikke en talentkonkurranse der vi får andre til å få hakeslepp av vår begavelse. I fellesskapet bekreftes og aksepteres vår fattigdom, ikke som noe som vi må lære oss til å leve med så godt vi kan, men som en kilde til nytt liv.

Hvert levende fellesskap i en eller annen form - familie, forsamling, 12-stegs-program eller en annen gruppe - utfordrer oss til å møtes i fattigdom, i tro på at vi der kan oppleve vår rikdom."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Måltidet som gjør oss til ett

"Vi trenger alle å spise og drikke for å beholde livet. Men å invitere til et måltid er mer enn mat og drikke. Det er å glede seg over de livets gaver som vi deler med hverandre. Et måltid hører med til det mest fortrolige og hellige som mennesker kan oppleve. Rundt bordet blir vi sårbare, vi fyller hverandres tallerkener og glass og oppmuntrer hverandre til å spise og drikke. Det skjer mye mer rundt et måltid enn at man stiller hungeren og tørsten. Rundt bordet blir vi en familie, en vennekrets, et fellesskap, ja, en eneste kropp.

Det er derfor det er så viktig å 'dekke bordet'. Blomster, lys, vakre servietter - alt slik som hjelper oss til å si: Dette var en spesiell stund, la oss nyte den!"

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bror!

Det finnes de som går rundt med et visitkort som forteller at de er 'apostel', eller 'profet', eller 'erkebiskop' eller 'biskop' eller noe annet.

Men det fineste man kan kalle noen er dette: bror. Eller: søster.

Tenk å få være en bror. Ikke noe mer. Bare det: en bror. En som ikke er over noen, og som ikke er noe mer enn et Guds barn. Noe mer og noe større enn å være et Guds barn er det ingen som kan være.

Joda, jeg anerkjenner at kirken har sine tjenestegaver, men uansett hva Gud har kalt en til så mener jeg at man ikke kan bli noe mer enn en bror eller en søster. Det er det flotteste av alt, spør du meg.

Og så er det så godt det Jesus sier slik det er gjengitt i Matt 12,50: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Og så tenker jeg mye om dagen på det apostelen Paulus skrev til menigheten i Rom:

"Tenk ikke for store tanker om dere selv..." (Rom 12,3)

Den ortodokse munken på bildet er nettopp dette: en bror.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

To viktige innspill

"Kanskje den mest essensielle kvaliteten for alle som lever i et fellesskap eller kommunitet er tålmodighet; en anerkjennelse av at vi, andre og hele fellesskapet må ta seg tid til å vokse. Ingenting oppnås iløpet av en dag. Hvis vi vil bo i en kommunitet, trenger å bli venn med tiden.

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 134. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det er alltid enklere å akseptere svakheten hos mennesker som har en funksjonshemming - vi er der ganske nøyaktig fordi vi aksepterer den - enn vår egen svakhet, som vi opplever som en overraskelse! I oss selv ønsker vi bare å se de gode kvalitetene. Vekst begynner med at vi aksepterer vår egen svakhet.

- Jean Vanier i Community and Growth, side 131. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Solidaritet og fellesskap

"Jeg har oppdaget en djup lengsel etter solidaritet, et rop fra folk om samhold og kjærlighet. Alt for lenge har vi gått på veien som fører til uavhengighet. Nå begynner vi å kjenne på ensomheten. Vi begynner å se at vi bare kan leve om vi er sammen. 

Vi har fått nok av ensomhet, uavhengighet og konkurranse."

- Jean Vanier (bildet) i boken From Brokenness to Community, side 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Autoritet

"Mange mennesker (i kommuniteter og fellesskap) er redd for autoritet og for å ta på seg et slikt lederansvar. For dem synes de som innehar autoritet å mangle ømhet og at de har vanskeligheter med å forholde seg til andre. De ser på det bare som noe dårlig og som mobbing. Kanskje dette er en av vår tids onder: Tendensen synes over alt å skille autoritet fra kjærlighet og gjøre den legalistisk.

Å utøve autoritet er virkelig å føle seg ansvarlig for andre og deres vekst. Men den største faren for noen er å utøve autoritet er å manipulere mennesker og kontrollere dem for sine egne mål og behov for makt."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 207. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om det å elske en annen

"Å elske noen betyr ikke bare at man gjør ting for andre; det er mye djupere. Å elske noen er å vise hvor vakre de er, deres verdi og deres betydning; det er å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg over deres nærvær, tilbringe tid i deres selskap og kommunisere med dem. 

Å elske er å leve i et hjerte til hjerte forhold med en annen; gi og motta fra hverandre."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 19. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et fellesskap er ikke bare for seg selv

"Et fellesskap oppdager gradvis, idet det vokser, at det ikke er her bare for seg selv. Det tilhører menneskeheten. Det har mottatt en gave som må bære frukt for alle mennesker. Hvis det lukker seg inne, vil det kveles."

"Jo mer et fellesskap fordjupes og vokser, jo mer integrert må det bli i nabolaget. Når det hele starter opp er det integrert innen husets fire vegger. Men gradvis åpner det seg opp til naboer og venner. Noen fellesskap begynner å få panikk når de føler at deres naboer blir knyttet til dem; de er redd for å miste sin identitet, over å miste kontroll. Men det finnes tider da man må slå ned veggene i et fellesskap. På denne måten kan et lite fellesskap gradvis bli en gjærdeig, et sted for enhet for alle og mellom alle."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper en plass der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er generøse. Når vi kommer inn i et hjem og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten til snart å måtte velge side. "Står du på hans eller hennes side?" "Holder du med dem eller oss? "Liker du ham bedre enn meg?" 

Slike spørsmål blir til et hindrer for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn et uttrykk for omtanke for gjesten. Det er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsfolket."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Vennskapets ikon. Det forestiller Kristus og den hellige Mena.