Sveitsiske myndigheter ber om tilgivelse

Kantonen Bern i Sveits motarbeidet og forfulgte anabaptister i århundrer. Nå - 500 år etter reformasjonen - har myndighetene i denne administrative enheten i Sveits endelig bedt om unnskyldning for forfølgelsene.

Unnskyldningen kan ikke endre fortiden, men kan ha betydning for fremtiden.

I en overraskende uttalelse fremmet myndighetene i Bern en bønn om tilgivelse for den forfølgelse som de utsatte døperbevegelsen for. Forfølgelsen var iscenesatt av både de statlige myndighetene og av den reformerte kirken i et nært samarbeide. Anmodningen om å tilgi var forfattet av myndighetene i Bern og direktøren for Den reformerte kirke, Christoph Neuhaus, og ble overrakt ved en høytidelig tilstelning i Byhallen i Bern 11. november. Bak tilstelningen sto både Mennonitekirken i Bern og Den reformerte kirke i Bern.

Mange av medlemmene i Mennonitekirken i Bern var tilstede. Konferenz der Mennoniten der Schweiz, som er øverste organ for mennonitene i Sveits, har ennå ikke tatt stilling til hva som skal gjøres med anmodningen. Men det er mye som taler for at den blir positivt mottatt. Den må først behandles i de respektive organer, og man regner så med en uttalelse til våren.

Det har vært et kontinuerlig nærvær av anabaptister siden 1525. Fra første stund ble de forfulgt fra myndighetene i Bern. Myndighetene blandet seg inn i og kontrollerte gudstjenester og nattverdfeiring, dåp, begravelse husmøter. Anabaptistene ble utsatt for direkte forfølgelse, arrestasjoner og henrettelser. Enten ved kvelning, henging eller de ble brent på bålet eller druknet. Mange ble satt i fengsel fordi de ikke ville avtjene verneplikten og ble ilagt militærskatt.

Billedtekst: Det ble vist film på tilstelningen i Byhallen i Bern 11. november.Filmskaperen Peter von Gunten sees her sammen med Marlise Hubschmied fra Münster sogn og pastor Dorothea Loosli fra Mennonitekirken i Bern.  De samtaler om filmen til von Gunten. Foto: Mennonite World Review.

10.000 finner ventes til Åbohallen for å be for Finland 2. desember

2. desember samles kristne fra alle kirkesamfunn, vekkelsesbevegelser og lokalsamfunn i den store Åbohallen. 10.000 mennesker er ventet. De skal be for Finland. Arrangementet er en fortsettelse av Kristusdagen som ble arrangert i 2008.

Bønnedagen er en del av reformasjonsjubileet og Finlands 100 års jubileum. Men denne dagen står bønnen i sentrum. Fokus er på det som forener alle kristne: Kristus og korset. Finland er som kjent et av de landene som har korset i sitt flagg.

Dagens høydepunkt er når de ulike kommuneflaggene bæres inn i den store hallen og det dannes en korsformasjon av flaggene. Flaggene skal bæres av dedikerte forbedere fra hver kommune i Finland. Alle som deltar vil da samstemmig be den bønnen profeten Elia ba:

"Svar meg, Herre!
Svar meg, så dette folket
må kjenne at du, Herre,
er Gud, og at du vender deres
hjerte tilbake til deg!"
(1.Kong 18,37)

Arrangør for Kristusdagen er 'Andens förnyelse i vår kyrka', 'Folkets bibelsällskap' og 'Åbonejdens församlingar'.

Jeg kjenner slik takknemlighet til Herren for det Han gjør i Finland. Bønnearbeidet der har vokst kolossalt de siste årene. Måtte det samme skje i Norge. Tenk om vi klarte å samle 10.000 mennesker til å be for Norge. Jeg arbeider med å reise bevissthet om å gjenreise Bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, men det er ikke lett.

Logoen for den finske Kristusdagen.

Billedtekst: Fra en samling nå i november i anledning Kristusdagen.

Her finner du programmet for dagen:

https://www.kristuspaiva.fi/kristusdagen

En preken ved reformasjonsjubileet

Her er prekenen sogneprest Ole Jacob Nyhus (bildet) holdt i Gjøvik kirke i går. Jeg tror mange vil ha stor glede og nytte av å lese den. Bildet er tatt av Kirken.no

Om to dager, 31.oktober, er det nøyaktig 500 år sia Luther fikk slått opp sine 95 teser mot avlatshandelen. Ingen ante hvilke krefter han pirka borti! At dette skulle få demningen til å briste, og et religiøst og sosialt opprør til å flomme ut over by og land over hele Europa! Også Norge ble forandra, og nå sitter vi her i en evangelisk luthersk kirke.  
Reformasjonen skapte frigjøring og fornyelse, ja, men også sår og splittelse, strid og fordømmelser. Men, Gud skje lov! I dag er klimaet et helt annet – kanskje det beste på 500 år? Katolikker og lutheranere på høyeste hold, snakker nå om sitat: «en gjensidig berikelse og påvirkning» - av hverandre! Hør hva den katolske og lutherske biskopen i Oslo skriver:
- De siste 50 år med dialog mellom katolikker og lutheranere har vist at våre kirker er enige om det viktigste, at frelsen i Jesus Kristus er Guds nåde og barmhjertighet som skjenkes mennesker i tro som ren gave – uten krav om noen fortjeneste fra vår side. Så viser de til felleserklæringen om rettferdiggjørelse ved tro signert av paven og LVF.  Og med det folkens, er reformasjonens viktigste stridsspørsmål over! Vi bør glede oss og klappe!

Det var tusener av borgere - også prester og biskoper - som på Luthers tid reagerte med avsky på avlatshandelen og kirkas forfall. En flom av krefter og følelser ble utløst. For: for Luther og mange troende handla dette om det innerste i evangeliet: nåde eller avlat, frihet eller trelldom, ja, liv eller død. Å innbille seg at vi med penger! (eller med noe annet) kan kjøpe oss fortjenester hos Gud for å forkorte tida i skjærsilden og raskere oppnå frelse – er løgn, trelldom, død!  

Luther begynner tesene sånn: Av kjærlighet til sannheten og iver etter å få brakt den for dagen skal følgende setninger drøftes i Wittenberg:  
1 Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: "Gjør bot osv.", så vil han at de troendes hele liv skal være en bot. 
27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. 
36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld også uten avlatsbrev.
43. Man må opplyse de kristne om at den som gir til de fattige eller låner til de nødlidende, handler riktigere enn den som kjøper avlat.
44. For ved kjærlighetsgjerninger økes kjærligheten, og menneskene blir bedre, men ved avlat blir ikke mennesket bedre. 

Så; har dette aktualitet i dag? Eller er «avlat» et begrep og en forestilling som ble skrota en gang for alle med Luther? Først må vi si: Luther tok ikke avstand fra avlat slik den var meint: som botshandling for å gjøre opp for seg overfor mennesker og ikke overfor Gud. Det var misbruket av avlaten, trua på at en gjennom penger og øvelser kan styrke sin posisjon overfor Gud, han kjempa mot med livet som innsats. Og i dag, i en kultur hvor alt kan kjøpes og selges - fins fortsatt denne tanken om frelse til salgs – at du kan høyne din posisjon og din verdi ved å investere i livsstil, trening, status, et høyt antall «laiks» - eller et høyt antall kristelige aktiviteter. 

Den moderne avlat er krav og prestasjonspress uten stans - for å bli god nok, flink nok, pen nok, tynn nok, troende nok til å bli akseptert og verdsatt.  Men å slik knytte sin verdi til det vi får til, og ikke til det vi får, er nådeløst. Det gjør oss identiske med vår egen suksess eller fiasko. En innbiller seg å være selvforsynt! Og livet kjennes ikke lenger som en gave. Gud og nåden blir overflødig. 

Avlatshandelen var en stor kommersiell suksess. Det er den fortsatt, og den markedsføres på illusjonen om at de viktigste tinga i livet kan vi kjøpe og gjøre oss fortjent til! Men evangeliet sier det motsatte! De viktigste tinga i livet kan vi bare få! Gratis! Motta av pur nåde fra Gud! Du er ikke selvforsynt, men «gudforsynt». For hva har vel jeg gjort for å komme til verden? Eller for at dagen demrer og at «graset er grønt for ælle»?  Hva har vel jeg gjort for min verdi som skapt i Guds bilde? Hva har vel jeg gjort for min status som Guds barn, elsket og frikjent? Alt, både skapelse og frelse er gitt oss - av Gud! Og våre kjøp og anstrengelser for å skape og frelse oss sjøl blir uansett puslete greier. 

De to sønna vi hører om i dagens lignelse hadde heller ikke så mye skryte av. Også for dem gjaldt det, at alt var gitt dem. At de var sønner i huset og dermed fikk alt de trengte og frihet til å komme å gå – var noe de var født til. De kunne jo like gjerne vært født til å være treller på garden, men det var de ikke. Det pussige var at dette hadde de aldri tenkt over – hvor privilegerte de var med deres frihet og status! De tok det bare for gitt! 

Den yngste sønnen fikk en dag den ideen at han ville få utløst sin del av arven. Og han fikk det. Faren tok han på alvor som et fritt og myndig menneske. Han tvinger ingen til å bli værende i huset. 

Sønnen reiser så, langt vekk og skaffer seg det meste som kan kjøpes for penger. Han nyter å bli beundra, ja, bli misunt. Men det er en ting han glømmer: som han ikke burde glømme: at alt han eier og har han fått gjennom arven fra far! Men han gjør bruk av alle ting uten far, ja som om han ikke eksisterte! I stille stunder dukker minnene fra livet hjemme hos far opp, men 
han vil ikke tenke på det! Han gjør seg hard. Han vil ikke erkjenne at han er en sønn, som lengter hjem, og at han ikke lenger har noen glede av de tinga og den status han kjøper seg. 

Når så penga en dag tar slutt og alle løgner og illusjoner faller – kommer han til seg sjøl. Han kan ikke lenger fornekte hvem han er og hvor han hører hjemme, og han begynner på vandringa hjem. Men han er han er redd. Redd for å møte igjen far og de andre hjemme. De som veit alt, vil forakte meg, dømme meg, avvise meg! På veien tenker han på hva han skal si til far når de møtes. Han vil kaste seg ned for føttene hans og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke lenger å være din sønn, men la meg få være som en av leiekarene dine. Jeg lover! Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan, bare dere vil ta imot meg og akseptere meg - som en tjener! 

Men faren har allerede tilgivelsen klar i sitt hjerte, før han får høre om den avlat sønnen vil betale! Han løper sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Han roper til tjenerne: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne, gi ham sko på føttene og ring på fingeren! Slakt gjøkalven så vil vi spise og glede oss. For han var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen! 

Sønnen hadde mista alt og fikk alt tilbake. Det er dette som er nåde. Det innerste i kristendommen. Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake! Uforskyldt, gratis. Det er denne perlen reformasjonen blankpusser: Sola gratia. Nåden alene skaper oss, bærer oss, frelser oss. Den overstrømmer oss, og er ny hver morgen! Vi kan ikke gjøre noe så Gud elsker oss mer. Og vi kan heller ikke gjøre noe så Gud elsker oss mindre. For Gud elsker oss alltid først…

Så til slutt: Når vi er slitne og tynget og ikke orker mer, av alle krav og alt press – er nåden et varmt, solrikt berg å legge seg ned på - med hele vår tyngde! Og vi kjenner hvordan det tunge renner av! Og vi kjenner berget som varmer og bærer. Det kan ikke rokkes! Nåden er hvile! På varmt berg. Bortenfor alle krav. 
Derfor skal vi daglig gjøre bot og vende hjem, ikke for å bli akseptert og elsket, men fordi vi allerede er akseptert og elsket. 

Alt er nåde. Nåde alene.
Så skylder vi, å være nådige med hverandre! Først da har vi grepet reformasjonens perle...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Vakker og sterk markering av reformasjonsjubileet i Gjøvik kirke

Så er jeg hjemme igjen etter en sterk og flott gudstjeneste i Gjøvik kirke i formiddag. En fullsatt kirke feiret 500 års jubileet for reformasjonen, med Luther-salmer, nattverdfeiring og en preken som konsentrerte seg om det helt sentrale i den reformatoriske arven: nåden alene.

Det er mye godt som kunne sies om prekenen til sognepresten i Gjøvik kirke i dag, fungerende prost Ole Jacob Nyhus - blant alle som kjenner ham: Jacken. Men for egen del var det en setning som begynte å leve sitt eget liv etterpå:

"Nåden er som et solrikt berg jeg kan legge hele kroppen nedpå med hele sin tyngde og kvile."

Fantastisk! Så rikt og så stort og nettopp - så fylt av hvile. Akkurat hva jeg trenger, og sikkert mange med meg.

Det er spesielt å være tilbake i vakre Gjøvik kirke, med den helt spesielle altertavlen, av Kristus som med åpne armer ønsker alle velkommen! Det var her jeg opplevde Kristus så sterkt i min ungdoms dager på 1970-tallet, og det var her jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, knelende ved alterringen en sen mandagskveld. Den gangen fyltes denne kirken til randen av mennesker til Gospel Nights. Det var en forunderlig tid.

Men så godt i dag også å møte gode venner, få rause klemmer, varme smil og gode ord. Kjenner dette betyr mye for meg. Og jeg elsker jo liturgien, de vakre salmene, trosbekjennelsen og nattverdfeiringen.

Jeg tror jammen jeg kommer igjen ved anledning.

Det eneste jeg savnet med denne vakre gudstjenesten var at alle menighetene i byen burde ha tatt del i den, slik at vi sammen kunne ha feiret reformasjonsjubileet. Nå skal May Sissel og jeg sette oss ned for å se filmen om Luther. Vi har sett den flere ganger, men den passer veldig godt å se opp igjen en dag som denne.

Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som for mange år siden gjorde meg oppmerksom på den indiskfødte evangelisten og apologeten, Ravi Zacharias (bildet). Siden har jeg med stor glede fulgt med på denne mannens tjeneste.

I går ble jeg oppmerksom på en konferanse i forbindelse med Reformasjonsjublieet som av alle steder ble holdt i Roma 30.juni til 1.juli. Ravi Zacharias talte varmt om Martin Luthers betydning. Det var Den evangeliske Allianse i Italia som sto bak arrangementet. Den evangeliske allianse i Italia, hadde lagt årsmøtet til Roma, for på den måten å markere 500 års jubileet for den protestantiske reformasjonen.

"Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord," sa Zacharias i sin tale.

Både før og etter årsmøtet til Den evangeliske Allianse i Italia talte Ravi Zacharias kraftfulle budskap om Reformasjonens arv: Den sentrale plassen Skriften fikk og frelse ved tro alene som evangeliets sentrum.

Zacharias refererte til bibelske historier, og illustrerte dem med trender innen moderne tenkning og viste hvordan disse kan tillempes en moderne kontekst. Han argumenterte også med at Reformasjonen var en tid hvor Guds ord ble gravd frem igjen fra tyngden av menneskelige tradisjoner og kirkelige krav.

"Uten Guds ord, kan all slags menneskelig standard bli noe absolutt, med enorme negative effekter. Reformasjonen plasserte Bibelen der den må være: i sentrum av kirkens liv."

Men det var ikke bare Ravi Zacharias som talte i forbindelse med dette årsmøtet. Det gjorde også Giacomo Ciccone, som ble gjenvalgt som president for Den evangeliske allianse i Italia:

"At vi minnes den protestantiske reformasjonen dette året er en oppmuntring for oss til å fortsette å være en profetisk stemme i den globale evangelikale verden og fastholde vår forpliktelse overfor evangeliet basert på Skriften alene og som har sin grunn i Troen alene, selv i en tid med oppmykning fra evangelikale kristne mot Den romersk-katolske kirke."

Den gripende historien om martyren Fritz Erbe

Leser man kirkehistorie - som er en av mine store lidenskaper - oppdager man stadig noe nytt. Som denne historien om Fritz Erbe som satt fengslet i borgen Wartburg (bildet), i Eisenach i Thüringen, samme sted som Martin Luther søkte tilflukt fra tidlig i mai 1521 til mars 1522. Under oppholdet oversatte han på elleve uker Det nye testamente fra gresk til tysk.

I kjellerdjupet her fantes det et mørkt fangehull. Det var her Fritz Erbe havnet - på grunn av sin overbevisning om troende dåp. Hans historie fortjener å bli fortalt i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Fritz Erbe endte sin liv som martyr i 1548 - 26 år etter at Luther hadde forlatt borgen - ene og alene på grunn av sin lojalitet mot sin tro og overbevisning. Han eide en stor gård i Herda, en landsby i Eisenach-distriktet. Tidlig i oktober 1531 ble han arrestert fordi han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus. Han ble ført til Eisennach. I slutten av januar 1532 ble han løslatt av Philipp av Hessen. Løslatelsen kom kanskje som et resultat at Fritz Erbe hadde angret at han lot seg døpe. Philipp av Hessen var en tysk territoralfyrste og reformator som innførte reformasjonen i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende bifall.

Erbe giftet seg så med Margarethe Koch, som var anabaptist, og de fikk et barn sammen. Av overbevisning døpte de ikke barnet. Det førte til at Fritz Erbe på nytt ble arrestert. Det skjedde i januar 1533. En av øvrighetsspersonene i Sachsen, John Friedrich, insisterte på at Fritz Erbe måtte dø. Hans dom ble basert på oppfatningen som var rådende blant de lutherske teologene og juristene i Wittenberg at gjendøpere skulle drepes med sverd. Men Philipp, som hadde felles jurisdiksjon over Hausbreitenbach, som Herda tilhørte, ga ikke sitt samtykke. Han nølte med å henrette en mann på grunn av sin tro, siden tro er en Guds gave. Og hvis det var feil lære, aksepterte Phlipp dette, fordi det var gjort av uvitenhet, ikke ondskap. Da ville han heller landsforvise slike folk. En lang korrespondanse fulgte mellom de to herskerne, samt lange forhandlinger i domstolene.

I mellomtiden lå Fritz Erbe i det mørke fangehullet i et tårn ved bymuren. Hans venner og anabaptistene ble djupt beveget av hans mot og troskap mot sin overbevisning og æret ham som en martyr. I nattens mørke kom de til ham for å snakke med ham og oppmuntre ham. Det var de som ble trøstet av hans tro! To av de som besøkte ham ble oppdaget, fanget og henrettet i november 1537.

I 1539 ble tre andre anabaptister som besøkte ham arrestert, men etter grusom tortur ble de løslatt. Når folk nærmet seg tårnet på dagtid der Erbe satt fengslet og krevde å bli arrestert og satt i samme celle som ham, ble Erbe overført til Wartburg.

Den ulykkelige skjebnen til Erbe gjorde at fogden Eberhard von Tann, som var en venn av Luther og en ivrig motstander av døperne, ville forsøke å få Fritz Erbe til å konvertere og bli lutheraner. I fire uker - i 1541 - ble han satt i en dyp kjeller. Oppholdet ødela hans helse fullstendig, men han bevarte sin tro. Når de ikke klarte å lykkes med konverteringen, ble han ført tilbake til Wartburg.

8. juni 1544 slo lynet ned i tårnet der Fritz Erbe satt og det tok fyr. Det ble gjort forsøk på å slukke brannen, men det lykkes ikke. Fritz Erbe døde i brannen, og døde som martyr. I 16 år satt han fengslet. De forsøkte å bryte ham ned, men lykkes ikke. Hans eneste forbrytelse? Han og hans kone nektet å døpe deres barn.

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Reformasjonens morgenstjerne og Reformasjonsjubileet

I år kunne det ikke ha passet bedre enn å avslutte 2016 med å minnes John Wycliffe - han som er blitt kalt for 'Reformasjonens morgenstjerne'. I morgen starter vi jo på selve reformasjonsjubileumsåret. Hvorfor minnes Wycliffe akkurat i dag? Fordi han døde 31. desember 1384. Men hvorfor minnes en mann som levde for så lenge siden? Fordi han var et strålende lys som skinte i et beksvart mørke. Kortversjonen er denne: John Wycliffe var en engelsk reformator, som i sterke ordelag og med rette kritiserte pavekirken og som oppfordret Den romersk-katolske kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt.

Slik blir det bråk av - og det ble det.

Det hører med til historien om John Wycliffe at Romerkirken hatet ham så inderlig at 43 år etter hans død ble hans grav gravd opp igjen og beinrestene etter Wycliffe brent. Asken skulle så spres i en elv i nærheten. Hans minne skulle for evig være utslettet etter denne heretikeren. Men slik gikk det ikke. Hans navn vil aldri bli glemt av de som elsker Guds ord.

For det er først og fremst oversettelsen av Bibelen, slik at Guds ord skulle gjøres tilgjengelig slik at vanlige folk kunne lese det, som gjorde Wycliffe farlig for pavekirken på denne tiden. Bibelen ble jo bokstavelig talt holdt i lenker: den var på et språk få forstod, og den måtte kun tolkes av presteskapet.

John Wycliffe ble født iløpet av 1320 årene. Tidlig begynte han å studere Guds ord. Han ble professor i teologi ved universitetet i Oxford. Det er i forbindelse med studiene av Guds ord at Wycliffe mer og mer setter spørsmålstegn ved visse sider av romersk-katolsk teologi og tradisjon. Han reagerer kraftig på kirkens enorme rikdommer både i form av penger og eiendommer og verdslige makt. Her er han ikke ulik Frans av Assisi (1182-1226). Wycliffe taler med store bokstaver og angriper kirkens maktutfoldelse.

Men det stanser ikke her. Wycliffe forkaster pavedømmet, han avviser helgendyrkelsen, avlaten og sjelemessene for de døde.

Men hans viktigste bidrag er likevel oversettelsen av Den Hellige Skrift, og direkte fra grunntekstene, ikke fra Vulgata, en oversettelse brukt av Romerkirken. Hva Bibelen angår så hevdet Wycliffe at Bibelen alene må være eneste rettesnor for å bedømme hva som er autoritet i spørsmål om kristen tro og lære. Slikt var virkelig kjetteri på denne tiden. Dette kommer frem i en bok han skriver og utgir i 1378: "Om Den Hellige Skrifts sannhet." Wycliffes Bibel var med på å danne mye av grunnlaget for King James Bibelen fra 1611.

Noe annet som var bemerkelsesverdig med John Wycliffe var at han - etter Jesu eget mønster - sendte ut forkynnere som skulle gi Guds ord videre til folket. Wycliffe lærte nemlig at lekfolket hadde fått autoritet gitt dem av Jesus selv, og at man ikke trengte å være prest eller munk for å gjøre dette. Mange av disse forkynnerne ble forfulgt, og mange ble også henrettet ved å bli brent på bålet. Selv døde Wycliffe en naturlig død, sannsynligvis av slag.

Simon Fry: Hvorfor jeg fremdeles er anabaptist

Som mange av mine blogglesere kjenner til er jeg veldig interessert i kirkehistorie, og særlig den delen av reformasjonen som er blitt kalt 'den tredje vei'. Med det menes at det finnes et alternativ til Den romersk-katolske tro og protestantismen, og den sistnevnte da i den form protestantismen fikk med statlige kirker. Om dette har jeg skrevet en egen bok - "En tro verd å dø for." (Frihet 2012).

"Den tredje veien" er det som av deres motstandere ble kalt for anabaptister - eller gjendøpere. Men anabaptismen handler ikke så mye om dåpen som mange tror. Den handler like mye om synet på menigheten, Guds rike, krig og fred, etterfølgelse av Jesus.

Når nå reformasjonens 500 års jubileum skal feires i 2017 bør også arven til "Gjendøperne" løftes frem. Det kan være at det finnes sider ved denne tredje veien - den radikale - som fremdeles er vel verd å løftes fram.

Maleriet som gjengis her er malt av selveste Rembrandt, og er et portrett av mennonite-predikanten Cornelius Claesz Anslo, og henger i Nasjonalgalleriet i Washington DC.

I dag leste jeg en artikkel av bloggeren Simon Fry, som er mennonit. Han forteller i denne artikkelen hvorfor han fremdeles kaller seg en anabaptist. Jeg har valgt å oversette den delen av hans artikkel hvor han forklarer hvorfor. Det kan hjelpe oss til å forstå hva det innebærer å bekjenne seg til denne delen av den kristne tradisjonen. Simon Fry forteller at han satte seg ned for å lese anabaptistenes historie for å finne ut hva han selv trodde.

"Mens jeg leste fant jeg at jeg mer og mer delte kjerneverdiene ved denne troen. For eksempel at jeg er mer arminianer enn calvinst. Jeg tror også at dåpen skal skje når mennesker kommer til tro. Med andre ord, jeg tror at Jesus var Guds Sønn, og at vi må omvende oss først og deretter la oss døpe. Jeg tror på det å elske mine fiender, å gjengjelde ondskap med godhet, og jeg vil ikke ta noe våpen i min hånd for å kjempe og drepe. Vi kaller dette for ikke-vold. Konservative anabaptister tror at alt det som står i Det nye testamente gjelder i dag. Vi tror at dette er Guds ord og vi tror ikke at det finnes deler av det som ikke kan anvendes i dag. Det er grunnen til at vi fremdeles praktiserer hodedekke, at vi ikke ordinerer kvinner, og ikke fremmer homoseksualitet. Jeg er enig i dette. 

Det er også mange ting i vår kultur som jeg elsker. Jeg tror på det å være hardtarbeidende og ta vare på familien og sette ekteskapet høyt. Vi merker oss andres behov og gjør noe med dem, om det innebærer at vi gir av vår tid eller våre penger. Vi tror på det å leve enkelt så vi har noe å gi til andre. Vi ønsker ikke å følge verden i all sin synd og ødeleggende lyster, men vi vil heller leve med en livsstil som følger Skriftens prinsipper. 

I vår tradisjon elsker vi å synge og det lærer vi også barna våre. Vi tror på det å studere Bibelen og vite hva den sier. Vi lærer barna våre å lære bibelvers utenat og prioriterer dette høyt. Vi tror på det å være disipler, og vi underviser dem som ønsker å lære.

Gjør vi alt rett? Opplagt ikke! Vi er falne mennesker."

Martyren Claude Brousson, del 2

1 1598, hundre år før Claude Brousson, ble henrettet, signerte Henrik den fjerde, det såkalte ediktet av Nantes. Selv om han var protestant før han entret tronen, konverterte han til katolisismen på grunn av politiske årsaker. Likevel, hans sympati for protestantismen forble der.

Ediktet til kong Henrik den fjerde gjorde slutt på religionskrigene mellom protestantene og den romersk-katolske kirke som hadde ridd Frankrike som en mare den andre halvdelen av det 16 århundre. Dette ediktet garanterte religiøs frihet til hugenottene i et land som fremdeles var romersk-katolsk. Dette betydde i klartekst at de ikke lenger var å anse som skismatiske rebeller, men var garantert grunnleggende rettigheter. I praksis betydde dette at hugenottene var tolerert, men likevel på ingen måte likestilt med Den romersk-katolske kirke. I visse deler av Frankrike førte dette til at hugenottene's tro og overbevisning bredde om seg. Men flere steder lokalt ble hugenottene utsatt for forfølgelse - og diskriminering. Mens franske calvinister på sin side fikk bygge kirker, utdanne prester, dele ut sakramentene, vie, osv, var det ikke slik for hugenottene. Og etter hvert som hugenottene ble mer og mer synlige i det franske samfunnet, dukket nye vanskeligheter opp.

Økende press fra Den romersk-katolske kirke mot hugenottene førte til at Ludvig 14, som var kong Henriks barnebarn trakk tilbake ediktet i 1685. Ludvig 14 mente at den beste måten å skape enhet i det sivile samfunnet var å skape religiøs ensretting. Men kanskje forstod han også at det ikke ville være mulig å omvende calvinistene på en fredfull måte, hvilket han hadde håpet.

Når nå ediktet var trukket tilbake førte det til at protestantismen ble illegal. Protestantiske forkynnere sto overfor to valg: enten å konvertere til katolisismen eller flykte fra Frankrike. Men for legfolket fantes ingen slik mulighet. Hugenottene måtte forbli i landet. De kunne ikke emigrere. Ludvig 14 mente at følgene av å trekke tilbake ediktet ville føre til at den protestantiske tro effektivt ville bli utryddet fra Frankrike, og med det samme prestene blant hugenottene var borte, ville det føre til at de svake menigheten til hugenottene ville bryte sammen og medlemmene konvertere til Den romersk-katolske kirke.

Men da regnet de ikke med Claude Brousson.

(fortsettes)

Martyren Claude Brousson, del 1

I dag er det på dagen 318 år siden hugenott-misjonæren Claude Brousson led martyrdøden. Det er ikke så mange som kjenner til hans navn i det 21. århundre og hans misjonsinnsats er stort sett gått i glemmeboka. Men i forbindelse med reformasjonsdagen som nettopp er blitt markert, og det kommende reformasjonsjubileet  i 2017 er det flere gode grunner til å minnes Claude Brousson. I dag blir han blant annet minnet i det økumeniske Bose-klosteret i Italia.

Solen var i ferd med å gå ned over Pyreneene denne fjerde novemberdagen i 1698. I Montpellier ble det myndighetene kalte en kriminell eskortert av femti soldater til henrettelsestedet. Mannen var kjent skyldig i en hel rekke med ugjerninger mot kong Ludvig XIV's katolske Frankrike. Ludvig den 14'de ble også kalt "Solkongen". Alle disse 'ugjerningene' hadde sin rot i den protestantiske troen og overbevisningen Claude Brousson hadde.

Mer enn 10.000 mennesker var kommet for å bivåne henrettelsen. Stat og kirke sto sammen om å ta livet av denne frimodige hugenotten. Flere av de som var vitne til den særdeles brutale henrettelsen snakket senere om det mot og den ro Claude Brousson viste under torturen og avlivingen. Slik sedvanen var gikk en av de som var ansvarlige for henrettelsen frem, grep et jernrør og brakk armene og beina på Claude Brousson. Til tross for de grusomme smertene, henvendte Brousson seg til den katolske presten som bivånet det hele og sa: "Det er en trøst for meg at min død minner om den død min Herre led."

Men noe overraskende skulle skje, både for Claude Brousson selv og de mange tusen fremmøtte, kunngjorde bøddelen at Lamoignon de Baville, som hadde jaktet på hugenottene i nesten hver region av Frankrike de siste 10 årene hadde omgjort straffen til at Claude Brousson skulle dø ved kvelning. Det som ytre sett så ut som en barmhjertig handling var i virkeligheten de Baville's siste forsøk på å stoppe Claude Brousson fra å bruke retterstedet til å forkynne gjennom sin smertefulle død.

Han ble raskt overmannet, tvunget ned i knestående, fikk så halsen vridd før han fikk løkken rundt nakken, og mens han ba stille ble han kvalt til døde. Claude Brousson ble bare 51 år.

Hvem var så denne Claude Brousson?

Han var først og fremst misjonær. Han reiste rundt for å besøke de mange hugenott-menighetene i Frankrike som var uten pastor. Som jeg straks skal komme inn på overlevde disse hugenott-menighetene, til tross for at de ble kraftig forfulgt, på grunn av forkynnergjerningen til nettopp Claude Brousson.

(fortsettes)

En pave og en luthersk biskop

Mens toget suser over Hardangervidda, og fjellheimen ligger der med hvitt meldryss over seg, leser jeg om den store og historiske begivenheten i Lund domkyrka i går. Det som skjedde i nabolandet på selveste Reformasjonsdagen har nemlig aldri skjedd før.

VG spanderer ikke mindre enn en to siders kommentar, skrevet av journalist Yngve Kvistad, og er absolutt verd å lese.

"Det er en forsoningsakt ingen i hele verden har vært med på før," skriver Kvistad og sikter til at pave Frans holder messe med en luthersk biskop, og legger til:

"Pave Frans snakker om gjensidige misforståelser og takker for de gaver som reformasjonen har gitt kirken. Det er ord av storsinn og forbilledlig innrømmelse. Å være i det samme kirkerommet hvor det i sannhet skrives historie, er overveldende."

VG's kommentator er overbevist om at møtet i Lund er av stor betydning, men, skriver han: "Ingen tror at de katolske kirkesamfunn og de protestantiske atter skal bli ett."

Men det skjer noe, ikke minst takket være pave Frans, ja, egentlig ville det hele være utenkelig uten denne joviale, milde, reformatoren, som om en måned blir 80.

Journalisr Yngve Kvistad siterer professor Andres Perez, som sitter ved hans side i Lund domkyrka, en kirke som i sin tid var sete for Europas største erkebiskopsete:

"Katolikker og protestanter er ikke det samme. Men vi står for det samme. Det er det vi må anerkjenne."

Ingen dum konklusjon dette. Men forskjellene er jo der, og det finnes problematiske sider ved både den katolske og den protestantiske arven.

'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 2

Som jeg har varslet har jeg planer om å skrive en serie med artikler i forkant av Reformasjonsjubileet i 2017. Artiklene vil komme med ujevne mellomrom. Den første ble publisert torsdag 31.mars. Her er del to:

De hører sammen - Martin Luther og hans venn og medstrider i troen - Phillip Melanchton (bildet).  I dag - på hans dødsdag - 19.april 1560 - er det mange og gode grunner for å minnes ham. En av dem er hans monumentale verk 'Den augsburgske bekjennelse' - som meisler ut den reformatorisk-lutherske lære. Daglig bønn og bibelmeditasjon hørte til hans gode daglige rytme, og hjemmet sitt kalte han: 'en liten Guds menighet'.

Neste år skal vi feire Reformasjonens 500 års jubileum. Naturlig nok er det mye fokus på Luther - for ingen kan betvile hans enorme betydning for Reformasjonen. Men å feire Reformasjonens 500 års jubileet uten å nevne innsatsen til Melanchton ville føre galt avsted.

Phillip Melanchton ble født 16.februar 1497 i Bretten i Baden i Tyskland. Utrolig nok, men han var ikke mer enn 19 år gammel, da han ga ut en lærebok i gresk! Ikke så merkelig at han endte opp som professor i gresk i Wittenberg, byen hvor han også døde. Men det var ikke bare en lærebok i gresk han leverte fra seg. Melanchton skrev også lærebøker i etikk, retorikk og dialektikk og reformerte like så godt universitetet i Wittenberg!

Men det er først og fremst Confessio Augustana - ofte forkortet CA eller den augsburgske konfesjon eller bekjennelse vi knytter til Melanchtons navn. Denne bekjennelsen ble fremlagt under Riksdagen i Augsburg i 1530. Da hadde den tysk-romerske keiseren bedt om at de tyske byene og fyrstene som hadde sluttet seg til Luther om å forklare sine religiøse overbevisninger. Keiser Karl V håpet med dette å kunne løse og ikke minst bilegge de stridighetene som oppsto rundt Martin Luther og Reformasjonen.

Martin Luther selv kunne ikke delta på Riksdagen i Worms. Han var lyst fredløs og befant seg i borgen Coburg, men han hadde jevnlig kontakt med Phillip Melanchton. Confessio Augustana ble forfattet av Melanchton og lagt frem for keiseren 25. juni 1530. Den ble skrevet på tysk og senere oversatt til latin. Luthers skrifter ligger likevel til grunn for dette bekjennelsesskriftet.

Men den da så sentrale katolske teologen Johannes Eck slo tilbake med et skrift hvor han anklaget Luther og hans krets for kjettersk lære. Melachton tok utfordringen og svarte med en ny, utførlig presentasjon av reformatorisk teologi. Etter hvert ble CA offisielt bekjennelsesdokument for de lutherske kirkene.

Luther og Melanchton var gode venner, men ikke alltid enige i teologiske spørsmål. Det gjelder ikke minst den såkalte predestinasjonslæren, hvor Melachton viser seg å ha et lysere menneskesyn enn Luther.

'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 1

Som jeg har varslet tidligere på bloggen vil jeg presentere en lengre artikkelserie i forkant av Reformasjonsjubileet neste år. Da er det 500 år siden Martin Luther offentliggjorde sine nå så berømte 95 teser mot kommersialiseringen av avlaten.

Her begynner artikkelserien, som vil komme med ujevne mellomrom:

Den vil omhandle de som var forløperne til reformasjonen, og jeg tenker å begynne litt utradisjonelt. Mange kirkehistorikere snakker om den udelte kirke frem til 1054 da det såkalte store skisma fant sted, og vi fikk Øst- og Vestkirken. Men da ser man bort fra at det fantes frie menighetsbevegelser ved siden av Storkirken, og man ser bort fra at kirken ikke bare hadde to grener idet Urkirken går over i Oldkirken, men tre: den keltiske.

Vi snakker om galliske kristne og kristne fra Lille-Asia, som sto i et motsetningsforhold til Storkirken - en kirke som på mange måter var blitt en verdsliggjort kirke - og forfektet bibelske standpunkter, for eksempel rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er verd å merke seg at allerede omkring 300-400-tallet var evangeliet kommet til Irland, og det er herfra Norge har sine kristenrøtter. På mange måter er disse våre keltiske venner den første spede begynnelsen til det som skulle bli 1500-tallets store reformasjon.

Den kirken som oppstod i det keltiske landskapet "gjennomgikk en selvstendig utvikling og kjente ikke til biskoper i romersk stil, nattverdforvaltning, skjærsild eller skriftemål. De holdt gudstjenester på gællisk og viste også sterk misjonsiver. De dro i hundrevis til Skottland og England og fastlandet til de slaviske landene i øst og fremfor alt til Tyskland." (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd. Rex forlag, side 51)

Rune Brännström, en kjent skikkelse i Den karismatiske bevegelsen, skrev i 1983 en bok som het 'Förnyelsen Genom Tiderna' hvor han omtaler kelternes misjonsstrategi. Brännström nevner i sin bok at de keltiske kristne grunnla misjonsbyer i de områder de ville nå med evangeliet. Midt i byen bygget de en enkel trekirke, rundt den skolelokaler og små boliger til munkene, som både fungerte som bygningsarbeidere, lærere og forkynnere. Rundt denne kjernen fantes det så bygninger til dem som studerte og familiene deres. Alt var omgitt av en mur. En gruppe på tolv munker gikk så fra misjonsbyen under ledelse av en abbed og forkynte evangeliet i det nye området. De som ble tilbake i byen arbeidet som lærere eller oversatte Bibelen, salmer og sanger til landets språk. Blant de omvendte valgte misjonærene seg ut en gruppe unge menn som de lærte et håndverk og underviste i Bibelen og om hvordan de kunne formidle evangeliet til sitt eget folk.

Kelterne fortsatte sin misjonsvirksomhet til 1200 da de ble forent med andre vekkelsesbevegelser. Den keltiske kirken ble etter hvert tvunget til å tilpasse seg Den romerske kirkens tradisjoner og lover.

(fortsettes)

I dag er det på dagen 470 år siden Martin Luther døde

I kveld feiret vi minnet om Martin Luther i Kristi himmelfartskapellet. Vi sang: 'Vår Gud han er så fast en borg', og vi leste fra Synaxariet som vi leser fra hver gang vi feirer vår gudstjeneste. I dag handlet det om nettopp Martin Luther. Og det er det virkelig grunn til å gjøre:

I dag er det nemlig på dagen 470 år siden Martin Luther døde. Tre dager før hadde han holdt sin siste preken i fødebyen Eisleben.

Mangt og mye kan sies om Luther, både på pluss og minus siden, men når alt kommer til alt var han Reformasjonens store ledestjerne. Det skyldes ikke minst hans gjenoppdagelse av den bibelske læren om rettferdiggjørelsen av tro alene.

Det fortelles at når Martin Luther avla klosterløftene i 1506 og ble augustinermunk i Erfurt, fikk han overlevert en Bibel i burgunderrødt lær. Den skulle han komme til å lese flittig i. Og det var studiet av Bibelen, og da særlig av Romerbrevet, som førte til at han selv kom ut i frihet og fant frem til en frelsende tro gjennom Jesus alene. Og det er Luther som hjalp oss til å forstå betydningen av Sola Scriptura - Skriften alene. Mer enn noensinne trenger vi å løfte dette frem igjen!

Neste år skal vi feire at det er 500 år siden Luther spikret opp sine nå så berømte 95 teser mot avlatshandelen på slottskirkens dør i Wittenberg på kvelden 31. oktober 1517. Som en forberedelse til dette jubileet har jeg funnet frem igjen en bok som Carl Fredrik Wisløff skrev i 1983: 'Martin Luthers teologi'. Den skal leses som en del av forberedelsene til Luther-jubileet, som jeg kommer til å markere med en hel rekke med artikler her på bloggen. Jeg leste boken for flere år siden, og den er en god innføring i luthersk teologi.

Selv har jeg de siste årene hatt stor nytte og glede av å studere det lutherske synet på nattverden og har funnet at det ligger nærmest mitt eget.

Det er mange gode grunner til å feire Luther - både i dag og neste år! Tiden vi lever i er en forvirringens tid, og vi trenger alle å sette oss godt inn i den arven som Reformasjonen representerer. Den kan bringe bibelsk klarhet.