Reformasjonens morgenstjerne og Reformasjonsjubileet

I år kunne det ikke ha passet bedre enn å avslutte 2016 med å minnes John Wycliffe - han som er blitt kalt for 'Reformasjonens morgenstjerne'. I morgen starter vi jo på selve reformasjonsjubileumsåret. Hvorfor minnes Wycliffe akkurat i dag? Fordi han døde 31. desember 1384. Men hvorfor minnes en mann som levde for så lenge siden? Fordi han var et strålende lys som skinte i et beksvart mørke. Kortversjonen er denne: John Wycliffe var en engelsk reformator, som i sterke ordelag og med rette kritiserte pavekirken og som oppfordret Den romersk-katolske kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt.

Slik blir det bråk av - og det ble det.

Det hører med til historien om John Wycliffe at Romerkirken hatet ham så inderlig at 43 år etter hans død ble hans grav gravd opp igjen og beinrestene etter Wycliffe brent. Asken skulle så spres i en elv i nærheten. Hans minne skulle for evig være utslettet etter denne heretikeren. Men slik gikk det ikke. Hans navn vil aldri bli glemt av de som elsker Guds ord.

For det er først og fremst oversettelsen av Bibelen, slik at Guds ord skulle gjøres tilgjengelig slik at vanlige folk kunne lese det, som gjorde Wycliffe farlig for pavekirken på denne tiden. Bibelen ble jo bokstavelig talt holdt i lenker: den var på et språk få forstod, og den måtte kun tolkes av presteskapet.

John Wycliffe ble født iløpet av 1320 årene. Tidlig begynte han å studere Guds ord. Han ble professor i teologi ved universitetet i Oxford. Det er i forbindelse med studiene av Guds ord at Wycliffe mer og mer setter spørsmålstegn ved visse sider av romersk-katolsk teologi og tradisjon. Han reagerer kraftig på kirkens enorme rikdommer både i form av penger og eiendommer og verdslige makt. Her er han ikke ulik Frans av Assisi (1182-1226). Wycliffe taler med store bokstaver og angriper kirkens maktutfoldelse.

Men det stanser ikke her. Wycliffe forkaster pavedømmet, han avviser helgendyrkelsen, avlaten og sjelemessene for de døde.

Men hans viktigste bidrag er likevel oversettelsen av Den Hellige Skrift, og direkte fra grunntekstene, ikke fra Vulgata, en oversettelse brukt av Romerkirken. Hva Bibelen angår så hevdet Wycliffe at Bibelen alene må være eneste rettesnor for å bedømme hva som er autoritet i spørsmål om kristen tro og lære. Slikt var virkelig kjetteri på denne tiden. Dette kommer frem i en bok han skriver og utgir i 1378: "Om Den Hellige Skrifts sannhet." Wycliffes Bibel var med på å danne mye av grunnlaget for King James Bibelen fra 1611.

Noe annet som var bemerkelsesverdig med John Wycliffe var at han - etter Jesu eget mønster - sendte ut forkynnere som skulle gi Guds ord videre til folket. Wycliffe lærte nemlig at lekfolket hadde fått autoritet gitt dem av Jesus selv, og at man ikke trengte å være prest eller munk for å gjøre dette. Mange av disse forkynnerne ble forfulgt, og mange ble også henrettet ved å bli brent på bålet. Selv døde Wycliffe en naturlig død, sannsynligvis av slag.