Jeg kom til å tenke på dette i går i forbindelse med at det var 45 år siden far døde. Hjemme i hagen vår hadde vi et epletre med de nydeligste glasseplene du kan tenke deg. Det var så vakkert det treet. Særlig når det blomstret. Naboen pleide å ha gartner hvert år til å beskjære epletrærne sine. De fikk nesten aldri epler. Far lot treet vårt vokse vilt, og det bar alltid mye frukt. Så mye at når en annen nabo hadde fisket fjellørret, byttet vi. De fikk en bøtte med våre glassepler, vi fikk fjellørret til middag.
Når vi en dag solgte barndomshjemmet vårt mistet vi også de gode glasseplene. I mange år forsøkte jeg å finne igjen maken, men fant dem aldri noe sted. Så en dag - på en av mine reiser til Russland - ble jeg spurt om å besøke en liten landsby aldeles utenfor allfarvei. Det fantes en liten menighet der. De fleste vestlige predikantene som besøkte Russland etter kommunismens fall besøkte gjerne de store byene som hadde store menigheter. Men jeg kjente meg kallet til å besøke de små stedene. Jeg husker vi kjørte veldig langt den dagen. Gjennom endeløse skoger. Til vi kom til en vakker liten landsby med mange små hus rundt noen få gater.
Jeg visste ikke at Herren hadde planlagt noe stort for meg her. Noe som skulle berøre meg sterkt og glede meg djupt.
Det var ikke mange som kom til møtet. Jeg husker noen riktig gamle damer med blomstrete skaut på hodet som ventet på oss. De satt i inngangspartiet og snakket sammen. De ble så glade når de så oss, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for den langveisfarende gjesten. Jeg har vel aldri fått varmere omfavnelser og inderlige kyss på kinnet. I det vi skulle gå inn i bedehuset la jeg merke til at det var omkranset av en ganske stor hage - og der - der! - så jeg det: et eldgammelt epletre med glassepler!
Rett før vi dro inn til denne avsidesliggende landsbyen hadde jeg en sterk fornemmelse om at Herren ville si meg noe spesielt. Men jeg ante ikke at det handlet om et gammelt epletre.
Jeg sa til de andre i reisefølget at jeg måtte ha en tid for meg selv før vi gikk inn til møtet. Jeg ruslet ned til treet. Grep et stort glasseple og satte meg med ryggen inn til trestammen og spiste - og gråt. Ja, tårene rant i strie strømmer. Tenk hvilken omsorg Herren viste meg. Han visste at dette kom til å bety mye for meg, og Herren talte:
"Fordi du var villig til å reise så langt og besøke mennesker som er dyrebare for meg, men som så få bryr seg om, ville jeg overraske deg med denne gaven!"
Det tok lang tid før jeg klarte å rive meg løs. Herren var så forunderlig nær og møtet var begynt da jeg kom inn og satte meg og ventet på å dele det Herren hadde lagt på mitt hjerte for denne lille flokken.
Herren ser de minste detaljene i våre liv og merker seg hva som gleder oss - slik at Han kan overraske oss! Det har jeg lært. Klarer vi å se betydningen av det som er lite?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar