Bakenfor Mølla finner du huset hvor våre forfedre møttes for å be. I dag brukes denne bygningen til fjøs og bolighus for en familie.
Møllen var fremdeles i bruk når vi så den 24. juli 1937. Den er drevet av vannkraft og størrelsen på vannhjulet er 10 fot. Vannet føres til møllen via en kanal. Møllen har to valser, en melsikter og en stein. I nærheten av møllen finnes det et solur. Det er skrevet inn følgende årstall på møllen: 1739, 1816, 1822 og 1823.
Møllen er et felleseie for landsbyen. Mølleren blir betalt av landsbyens innbyggere og et eventuelt overskudd fordelt dem imellom. Noen av skogsområdene rundt landsbyen er også felleseie for alle bøndene.
Vi besøkte landsbyrådets kontor. Det lå i andre etasje i en bygning. En familie bodde i første etasje. Der fant vi et gammelt eikebord og en klokke som ble laget av brødrene år tilbake. Klokka virker fremdeles og ble brukt som landsbyrådets klokke. Vi ble fortalt at når kommuniteten fremdeles fungerte og hadde fremgang ble alle saker som vedrørte den diskutert her, og råd ble gitt. På den tiden ble alt gjort på en rettferdig og samvittighetsfull måte. Senere, når Bruderhof-kommuniteten ble åndelig svekket, fattig, utro og lunken, mistet lederskapet noen av sine idealer og tok ikke lenger vare på sine gamle, enkene og de foreldreløse. Da ble ikke alt gjort like oppreist og samvittighetsfullt.
Kommuniteten forfalt. Derfor burde alle oppriktige hjerter la seg advare og vokte seg mot åndelig forfall som fører til utroskap. La oss til enhver tid være tro mot det vi vet og stå oppreist helt til slutt. Amen.
Sabatisch ble angrepet og plyndret flere ganger i årene 1608 og 1622. Vi så også Weissenberg (Det hvite fjellet) som vår historiebok (Geschichtbuch - The Cronicle of the Hutterian Brethren) forteller om. Det er en hvit klippe. Til vår store overraskelse fant vi der en stor gravlund fra 1. verdenskrig, med mange kors.
Våre brødres gamle gravlund lå i en frukthage. Du kan knapt finne noe, bare at bakken er ujevn. I 1937 var det mye frukt her og vi likte å spise den. Våre forfedre hviler der. Vi så en gravstein fra år 1755 med navnet Tobias Sapel. Heinrich Hartman og Andreas Ehrenpreis hviler her. Våre hjerter ble rørt, når vi tenker på dem. I Sabatisch fant vi likevel noen av våre folk i live. En av dem var Joseph Müller, som en gang var i Amerika. Han er 82 år gammel, dårlig og svak. En annen, ved navn Baumgartner, ber der sammen med fem eller seks andre familier med samme navn. Vi møtte alle sammen, de tok vennlig og gjestfritt imot oss. Det finnes også en familie til, ved navn Wollmann, hvor mannen er en kles-farger og trykker, en virkelig ydmyk mann. Han gav oss et klesstykke han hadde farget som gave.
Vi så bøndene i Sabatisch treske. De gjør det på samme måte som vi fortsatt tresker kost-mais. Skivene forblir hele. Svære nøttetrær, to fot tykke og andre frukttrær vokste rundt det området som pleide å være vår forsamling. Husene var bygget på samme måten som i Gross-Schützen, rommene på 14x14 fot. Noen av etasjene er laget av leire. Kistene er som våre, sengene kan trekkes opp på samme måte som når vi fortsatt befant oss i Russland. Våre unge kjenner ikke til dem lenger. Trappene i husene er svært bratte. Noen av husene har stråtak. Veggene er av stein og svært tykke.
Kvinnene bruker fortsatt skaut, men de er hvite. Her blir gjessene passet på av bestemødrene, de ser etter barnas gjess.
Vi forlot Sabatisch og dro tilbake til Pressburg. Med Guds hjelp forlot vi nok en gang Pressburg den 25. juli. Det var svært varmt. På ettermiddagen regnet det så vakkert. Ombord på toget var det mange mennesker. I det vi dro ut fra byen dro vi gjennom en lang tunnel. Det omkringliggende området er ganske jevnt, noen steder kledd med trær. Tre treskemaskiner var i arbeid. Det er søndag.
Ved 13 tiden kom vi til grensen til Moravia og gikk ombord i en båt. Navnet på elven er March (i det lokale slaviske språket er navnet Morava).
Vi tok så et hurtigtog, så et lokaltog og kom til Lundenberg (nå Breclav). Vi fulgte en sti ut til åkrene hvor den fantes en vakker hveteåker. I Moravia leier bøndene jorda si. Landsbygda hele veien til Nikolsburg (Mikulov, i den tsjekkiske republikk) er full av åser og med grøderik jord.
Vi ankom Nikolsburg. Byen ligger mellom to store fjell. Oppe på en høyde ligger et stort slott. Her satt fange av våre brødre i fengsel. Det sies at det finnes en vei under bakken til et annet slott som ligger omlag 11 kilometer unna. Fra denne høyden så vi 13 landsbyer hvor noen av våre kommuniteter var lokalisert i det 16. og det 17. århundre. Det er en stor sjø her. Den kalles Nimmer satt (Aldri nok). Det er ikke meningen at den skal bli større eller mindre. På denne sjøen så vi et uvanlig stort antall gjess.
(fortsettes)
---
Dette er del 21 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember og del 20 fredag 16. desember. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar