På randen av krig, del 21

Noen av de mange gjenværende bygningene i Sabatisch i dag. På oppslagstavlen kan man på tsjekkisk, tysk og engelsk lese om Hutterianer-kommuniteten som fantes her.

Bakenfor Mølla finner du huset hvor våre forfedre møttes for å be. I dag brukes denne bygningen til fjøs og bolighus for en familie.

Møllen var fremdeles i bruk når vi så den 24. juli 1937. Den er drevet av vannkraft og størrelsen på vannhjulet er 10 fot. Vannet føres til møllen via en kanal. Møllen har to valser, en melsikter og en stein. I nærheten av møllen finnes det et solur. Det er skrevet inn følgende årstall på møllen: 1739, 1816, 1822 og 1823.

Møllen er et felleseie for landsbyen. Mølleren blir betalt av landsbyens innbyggere og et eventuelt overskudd fordelt dem imellom. Noen av skogsområdene rundt landsbyen er også felleseie for alle bøndene.

Vi besøkte landsbyrådets kontor. Det lå i andre etasje i en bygning. En familie bodde i første etasje. Der fant vi et gammelt eikebord og en klokke som ble laget av brødrene år tilbake. Klokka virker fremdeles og ble brukt som landsbyrådets klokke. Vi ble fortalt at når kommuniteten fremdeles fungerte og hadde fremgang ble alle saker som vedrørte den diskutert her, og råd ble gitt. På den tiden ble alt gjort på en rettferdig og samvittighetsfull måte. Senere, når Bruderhof-kommuniteten ble åndelig svekket, fattig, utro og lunken, mistet lederskapet noen av sine idealer og tok ikke lenger vare på sine gamle, enkene og de foreldreløse. Da ble ikke alt gjort like oppreist og samvittighetsfullt.

Kommuniteten forfalt. Derfor burde alle oppriktige hjerter la seg advare og vokte seg mot åndelig forfall som fører til utroskap. La oss til enhver tid være tro mot det vi vet og stå oppreist helt til slutt. Amen.

Sabatisch ble angrepet og plyndret flere ganger i årene 1608 og 1622. Vi så også Weissenberg (Det hvite fjellet) som vår historiebok (Geschichtbuch - The Cronicle of the Hutterian Brethren) forteller om. Det er en hvit klippe. Til vår store overraskelse fant vi der en stor gravlund fra 1. verdenskrig, med mange kors.

Våre brødres gamle gravlund lå i en frukthage. Du kan knapt finne noe, bare at bakken er ujevn. I 1937 var det mye frukt her og vi likte å spise den. Våre forfedre hviler der. Vi så en gravstein fra år 1755 med navnet Tobias Sapel. Heinrich Hartman og Andreas Ehrenpreis hviler her. Våre hjerter ble rørt, når vi tenker på dem. I Sabatisch fant vi likevel noen av våre folk i live. En av dem var Joseph Müller, som en gang var i Amerika. Han er 82 år gammel, dårlig og svak. En annen, ved navn Baumgartner, ber der sammen med fem eller seks andre familier med samme navn. Vi møtte alle sammen, de tok vennlig og gjestfritt imot oss. Det finnes også en familie til, ved navn Wollmann, hvor mannen er en kles-farger og trykker, en virkelig ydmyk mann.  Han gav oss et klesstykke han hadde farget som gave.

Vi så bøndene i Sabatisch treske. De gjør det på samme måte som vi fortsatt tresker kost-mais. Skivene forblir hele. Svære nøttetrær, to fot tykke og andre frukttrær vokste rundt det området som pleide å være vår forsamling. Husene var bygget på samme måten som i Gross-Schützen, rommene på 14x14 fot. Noen av etasjene er laget av leire. Kistene er som våre, sengene kan trekkes opp på samme måte som når vi fortsatt befant oss i Russland. Våre unge kjenner ikke til dem lenger. Trappene i husene er svært bratte. Noen av husene har stråtak. Veggene er av stein og svært tykke.

Kvinnene bruker fortsatt skaut, men de er hvite. Her blir gjessene passet på av bestemødrene, de ser etter barnas gjess.

Vi forlot Sabatisch og dro tilbake til Pressburg. Med Guds hjelp forlot vi nok en gang Pressburg den 25. juli. Det var svært varmt. På ettermiddagen regnet det så vakkert. Ombord på toget var det mange mennesker. I det vi dro ut fra byen dro vi gjennom en lang tunnel. Det omkringliggende området er ganske jevnt, noen steder kledd med trær. Tre treskemaskiner var i arbeid. Det er søndag.

Ved 13 tiden kom vi til grensen til Moravia og gikk ombord i en båt. Navnet på elven er March (i det lokale slaviske språket er navnet Morava).

Vi tok så et hurtigtog, så et lokaltog og kom til Lundenberg (nå Breclav). Vi fulgte en sti ut til åkrene hvor den fantes en vakker hveteåker. I Moravia leier bøndene jorda si. Landsbygda hele veien til Nikolsburg (Mikulov, i den tsjekkiske republikk) er full av åser og med grøderik jord.

Vi ankom Nikolsburg. Byen ligger mellom to store fjell. Oppe på en høyde ligger et stort slott. Her satt fange av våre brødre i fengsel. Det sies at det finnes en vei under bakken til et annet slott som ligger omlag 11 kilometer unna. Fra denne høyden så vi 13 landsbyer hvor noen av våre kommuniteter var lokalisert i det 16. og det 17. århundre. Det er en stor sjø her. Den kalles Nimmer satt (Aldri nok). Det er ikke meningen at den skal bli større eller mindre. På denne sjøen så vi et uvanlig stort antall gjess.

(fortsettes)
---
Dette er del 21 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember og del 20 fredag 16. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 20

På bildet ser vi bolighuset og kapellet ved Gross-Schützen, som fremdeles er bevart, bortsett fra stråtakene som nå er dekket med fliser.

Det er nå Den romersk-katolske kirken som eier det landområdet som brødrene tidligere eide, og som de måtte forlate på 1700-tallet på grunn av sin tro. Den romersk-katolske kirken leier nå ut jorda til bønder som har bosatt seg i husene og dyrker jorda. Gravplassen som fantes på Gross-Schützen er ikke lenger å finne. Det er beitemark der nå. På den katolske kirkegården fant vi igjen navnet Walter sammen med noen krusifikser.

Vi dro så tilbake til Pressburg. Der så vi noen gamle maskiner, gamle ploger, møller, vevstoler, spinnehjul og keramikk. Vi så også mye servise fra våre forfedres tid fra årene 1500-1700, og i tillegg til dette mye keramikerutstyr.

Vi besøkte den gamle katolske kirken i Pressburg, som ble bygget på 1400-tallet, fordi vi hadde et håp om å finne igjen skrifter fra våre forfedre. Vi fikk tilgang til dem. De ble oppbevart i et treetasjes tårn. Vi måtte gå opp en vindeltrapp. Det var tre hengelåser på døra til rommet for disse bøkene ble oppbevart. Rommet var 16 ganger 30 fot og 10 fot høy. Mange av våre konfiskerte bøker var fremdeles der. Men beklagelig vis fikk vi ikke røre ved en eneste en av de. Midt i rommet var det et stort rundt bord.

Vi ble vist en bok hvor det fremgikk hvordan Bruderhof hadde inngått en avtale med landeieren vedrørende vingården. Det viste seg å være fra tiden hvor Heinrich Hartmann levde.

Sabatisch-fellesskapet i Slovakia i dag med klokketårnet i sentrum, og med møllen til høyre. På samme måte som med Michael Waldner rapporterer fra 1930-tallet  har jeg (Peter Hoover) funnet at folkene som bor her er veldig vennlige, og de er glade for å møte anabaptiser som kommer langveisfra. Men på grunn av deres lange forbindelse med kommunistiske Tsjekkoslovakia har tysken deres blitt nesten borte.

24. juli reiste vi med bil fra Pressburg til Sabatisch (nå kalt Sobotiste i Slovakia). Stedet ligger drøyt 144 kilometer nordøst for Pressburg. Det er gode sementveier. Landsbygda er kupert og jorda er lys. Underveis så vi mange kyr og landsbyer, mange vingårder og felt med kornavlinger. Det var vakkert.

Sabbatisch var 2.800 innbyggere, 1.700 av dem er katolikker og 1.100 er enten protestanter eller jøder. Elven som renner gjennom denne byen bærer navnet Myjava. Den er 30 fot bred og omgitt av steiner. Sabbatisch er en vakker landsby og ligger i et bredt dalføre. I tidligere tider fantes det et Bruderhof en snau halv kilometer fra byen Sabbatisch. Landsbyen er den tidligere eiendommen til Bruderhof og har vokst sammen med byen med samme navn. Husene tilhørende Bruderhof kan fremdeles sees. Sabbatisch ble grunnlagt i 1545. I 1557 ble våre kjære forfedre fordrevet fra dette stedet, men de kom tilbake i 1591.

39 av husene tilhørende Bruderhof står der fremdeles. Husene er av stein, takene for det meste av steinheller, bare noen få av dem med stråtak. Klokketårnet til Bruderhof står der fremdeles. Det er 40 fot høyt, bygget av stein og svært godt bevart.

Vertshuset og de to Bruderhof-kjellerne er fremdeles i bruk. De tilhører hele landsbyen. En av kjellerne er 14 ganger 60 fot og den andre noe mindre. De har ingen trapp men en rampe. Alle bøndene oppbevarer vinen sin og andre ting her. Gjestgiveriet drives på rundgang og et eventuelt overskudd gis tilbake til landbyen. Når en bonde går fordi med sine kyr må vertshuseieren gi ham et glass vin av bondens egen vinkjeller.

(fortsettes)
----
Dette er del 20 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember og del 19 torsdag 8. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 19

Den godt bevarte hutterianerkolonien Gross-Schützen i Vel'ké Lavare i Slovakia. Husene er fremdeles okkupert og åkrene og hagene godt ivaretatt. De som bor der nå tilhører Den romersk-katolske kirken.

23. juli reiste vi med bil til sammen med vår venn Faust til det som hadde vært vårt Gross-Schützen. Landskapet fra Pressburg til Gross-Schützen er full av åser, skoger og hager. Vi så 22 lag med kyr som ble brukt for å ta inn kornbåndene. Noe av det ble transportert med vogner hvor toppen var satt sammen av seljegrener. Veiene er av sement. Det er innhøstingstider. Gross-Schürzen ligger omlag 128 kilometer nord for Pressburg. Her bor det 3000 mennesker, 2700 av dem er katolikker og 300 er protestanter.

Hutterianere som har forlatt sin tro. Disse er etterkommere av kommuniteten i Gross-Schützen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Mange av etterkommerne etter denne kommuniteten lever i Slovakia og Moravia i dag. Noen av dem har funnet som vei inn i evangeliske menigheter den siste tiden.

Vi kom hit ved 14.00-tiden. Det er fremdeles en vakker gård - et hof - som ligger oppe på en liten høyde. En vakker elv, som kalles Rudava, renner gjennom gården på den sørlige og østlige siden. Fire a husene i byen er anerkjent som historiske bygninger og blir bevart. Det er forbudt å ta ut en nagle eller sette inn en. Husene er av stein. De små vinduene har jerngitter. Takene er av strå.

Møllen i Gross-Schützen, som den så ut på tiden hvor Michael Waldner.

Vi så et gammelt vannhjul, her i kommuniteten, men det var gammeldags. Alle kammerne og drivhjulene er av tre, og fremdeles fra tiden til våre kjære brødre, og svært pent laget. En kniv-jeksel sitter fortsatt der og blir brukt av landsbyens bønder. I nabolaget så vi noen krusifikser, og det er ingen selvstendige gårder, alle lever i landsbyen.

Allerede i 1706 ble kommunitetens medlemmer tvunget til å bli katolikker, men det var ført i 1725 at det første barnet ble tvangsdøpt av en prest. I 1777 ble en stor katolsk kirke bygget i landsbyen, noe som førte til at mange falt fra troen. Noen av de som forsøkte å flykte, ble innhentet, straffet og bedt om å frasi seg sin tro. Omlag 120 fot unna kirken finnes det en hule med et tårn. Det var der brødrene ble avstraffet.

Ringer og lenker ble festet til en vegg hvor brødrene ble torturert til de frasa seg sin tro. Vi kan fremdeles finne katolikker i landsbyen med etternavnet Wollmann og Walter. Vi besøkte en av familiene Walter i deres hjem, og så to krusifikser på veggen. De mottok oss vennlig og broderlig. Han viste oss lovbøker som inneholdt regler for avstraffelse fra årene 1500-1600. Han gav oss også en oversikt over instrumenter som ble brukt til avstraffelse og tortur, men professor Faust forbød ham å gi oss noe.

I nabolaget så vi kvinner som samlet kornaks. Det minte oss om det som skjedde på Ruts tid. Brønnen brukes av alle landsbyens innbyggere. Vi møtte en knivsmed, hvis yrke er blitt ført videre fra generasjon til generasjon i 390 år. Han ga oss en kniv.

(fortsettes)
----
Dette er del 19 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember og del 18 tirsdag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937

På randen av krig, del 18

Keiser Josef II, huset Habsburg, hersker over Østerrike og keiser av Det Hellige Romerske Rike ble en venn av hutterianerne når han søkte medisinsk hjelp hos dem.

Vi kom til en kirke, Kaisergruft, eller Keiserens gravsted. 60 fot under kirken er det en krypt hvor de forseglede kistene til alle keiserne av Østerrike står. Også kisten til keiser Josef II som vår bror, Dr Zobel, helbredet. Fienden til våre forfedre, keiser Ferdinand og hans kone, ligger her, så vel som keiserinne Maria Theresa sammen med hennes 16 barn og alle kirkens menn som tjente i hennes tid. I alt ligger det 138 keisere her med deres barn og religiøse ledere.

Etterpå så vi Stefanusdomen, katedralen i Wien. Det sies at det er den største, høyeste og vakreste i hele verden. Men den hadde bare enkle benker. Vi klatret opp tårnet, 216 fot høyt, en sementtrapp førte hele veien opp. Oppe i klokketårnet blir det holdt vakt over byen dag og natt. Man ser etter branner. Brannvakta informerer så brannkorpset hvor brannen har brutt ut, slik at de kan få slukket den så fort som mulig.

20.juli en vakker dag. Vi hadde ikke sovet så godt. Vi var så begeistret over alt det vidunderlige vi hadde sett. Vi så også en barnehage med 30 barn.

Pressburg, nå Brattislava, hovedstaden i Slovakia, daterer seg tilbake til forhistorisk tid. Keiserne i Det Hellige Romerske Imperiet ble kronet i katedralen her. Konfiskerte skrifter tilhørende Hutterianerne finnes i katedralens bibliotek.

20.juli dro vi fra Wien klokken 17.00 med en dampbåt på Donau. Kl.20.00 ankom vi trygt og vel, all ære til Gud, i Pressburg. Under reisen så vi mange fiskere med fiskegarn. Pressburg har 150.000 innbyggere. Det er en veldig gammel by, som ligger langs Donau, og har mange skip og ferjer. Denne byen er et av hovedstedene hvor mange av våre kjære forfedre utstod store prøvelser på grunn av deres klippefaste tro. Spesielt i år 1652 var lidelsene svære. Det finnes et stort slott i Pressburg som Napoleon forsøkte å ødelegge i 1805.

Vi dro til byens rådhus. Borgermesteren var veldig glad for å se oss. Han kalte oss Habaner. Han tok imot oss på en god, vennlig måte og viste oss bygningen hvor Napoleon inngikk en fredsavtale i 1805. Så viste han oss vei til fengselet, Paultrum, hvor mange av våre kjære forfedre var fengslet i mange år, noen opp til 30 år. Det var de lengste og hardeste fengselsstraffene våre kjære forfedre noensinne utholdt. En mann ved navn Faust ledet oss ned en steintrapp 30 fot under jorda og viste oss tre celler. To av dem var 10 x 12 fot og 10 fot høy og den tredje var litt mindre. Det var kaldt, klamr og det var en forferdelig stank der. I hver celle var det en stein, to fot høy, og ved siden av denne lenker festet til veggen, til høyre og venstre, slik at man kunne feste både armer og bein til fangene. På disse steinene satt våre brødre og ble pint i årevis. Han som viste oss rundt mente at mange av dem omkom av sult, ene og alene på grunn av deres klippefaste tro.

Foran fengselet var det et tun, 60 x 120 fot, omringet av en 20 fot høy mur og brolagt med hvit stein. Fangene ble også holdt der, slik at de ikke skulle ha noen sjanse til å komme seg unna.

Vi ble så ledet opp en rund sementtrapp tre etasjer inn i et rom på 14 x 20 fot hvor mange av torturredskapene fra 1500-1700 tallet er oppbevart. De inkluderte:

1. En etterligning av en hånd som holder et sverd og som er festet til veggen, og fire flere store sverd

2. En torturbenk med tre spisse pisker som brødrene ble mishandlet med.

3. Klemmer for hender og føtter.

4. Vekter av stein på 80-100 pund til å henge på fangenes føtter for å dra dem ut av ledd.

5. Tommel og finger presser

6. Et stativ hvor brødrene ble strukket med et hjul og kjettinger.

7. En lovbok med beskrivelse av 70 typer ulike straffer som krevde fengsling og tortur.

8. Et sett med styrkejern til å brennemerke med.

9. Stolen til dommeren.

10. Korset som ble holdt opp foran brødrene, og som skulle få dem til å avsverge seg sin tro når de sto foran tortur og henrettelse.

(fortsettes)

----
Dette er del 18 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember og del 17 mandag 6. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

På randen av krig, del 17

Saltzburg langs elven Salzach mellom Bavaria og Austria. Mange sveitsiske anabaptister flyktet gjennom dette området på vei til kommuniteter tilhørende Hutterianerne i Moravia. En stor del av dem ble fanget og henrettet langs fluktruten

Her i Salzburg, ble en av våre kjære forfedre, Veit Grüenberger, en klokkemaker, fengslet i året 1576.

Vi dro til Linz, 95.000 innbyggere. Her ble 72 av våre kjære forfedre henrettet, mange av dem ved drukning. Vi så den store elven Donau (Danube). Den går tvers gjennom Linz og flyter i retning Wien. Klokken 22 ankom vi Wien, med sine 1,8 millioner innbyggere. Østerrike mistet mange av sine under 1.verdenskrig, så landet har nå bare 6,5 millioner innbyggere.

En gård, hvor hus og låve er bygget sammen, nær Linz i Østerrike. Husene ble bygget slik at de kunne romme utvidede familier, inkludert besteforeldre, familier som nylig hadde giftet seg og de som arbeidet på gården. Dette er i samme område som Wolfgang Brandhuber promoterte 'husholds-fellesskap' til han ble fanget og drept av myndighetene, sammen med 70 andre anabaptister, i 1529.

18.juli besøkte vi et sted hvor vi så et solur, et stein-maleri, en kongelig kiste fra 1545, en stol brukt i forbindelse med henrettelser, utstyr brukt i å brennemerke folk, jernklemmer, og korset som ble brukt til å holde opp foran øynene på de som ble henrettet.

Donau renner gjennom Wien. Den er større enn Missouri-elven og inne i byen bygger de nå en bro, et utrolig byggverk. Selv om det er juli, er det ingen fluer å se.

Slottet Kreuzenstein, ikke så langt fra Wien, hvor Balthasar Hubmeier ble torturert og fengslet frem til han ble brent bundet til en stake i 1528. Hans kone ble druknet kort tid etterpå. Hans motto var, og de sa hans siste ord: "Die Wahrheit ist untödtlich!" (Sannheten kan ikke drepes).

19. juli kom vi først til en baptistkirke hvor det sto det var satt opp et minnesmerke på veggen: Til minne om piooeren Balthasar Hubmeiers martyrium og død, 10. mars 1528." Vi var ganske overrasket over at baptistene så Hubmaier som sin egen. Inne i kirken fant vi en innskrift: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." Men de hadde utelatt at de hadde alt felles.

Vi gikk ned til elva Donau. En mann viste oss stedet, ikke mer enn 120 fot fra elven, hvor Hubmaier ble brent levende, og vi så også stedet hvor hans kone to dager senere ble druknet. En stor bro på 80 fot står der nå. Når vi så dette stedet med våre egne øyne begynte våre hjerter å brenne idet vi tenke på våre kjære forfedre, hva de trodde og hva de gjorde.

(fortsettes)

Dette er del 17 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november og del 16 torsdag 1. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 16

Du lurer kanskje på hvorfor David Hofer og Michael Waldner fra Nord Amerika sammen med Hans og Emi-Margret (Arnold) Zumpe tok seg tid til å besøke Øst-Europa rett etter at de hadde opplevd at Rhön Bruderhof i Tyskland ble angrepet og oppløst av nazistene. Spesielt fordi broderskapet var i stor åndelig og økonomiske nød. Men alt dette gir mening hvis man ser nærmere på historien til Hutterite kommunitetene som forlot Russland (nåværende Ukraina) og dro til Amerika, noen år tidligere.

Michael Waldner (1878-1947), tjeneren som skrev denne beretningen, "På randen av krig", var født i Bon Homme kommuniteten i Sør-Dakota, bare fire år etter at hans foreldre Michael senior og Katherina (Stahl) Waldner hadde forlatt Russland til fordel for Amerika. I nærmere 400 år hadde Hutterianer kommnitetene i Europa lidd under ekstrem forfølgelse, tider med indre forfall og vekkelse. Iløpet av disse årene hadde et stort antall av medlemmene kapitulert og gått tilbake til Den romersk-katolske kirken. Sammen med dem, ble et stort antall Bruderhof (Anabaptist) kommuniteter tapt og et utellelig antall håndskrevne anabaptistiske dokumenter enten blitt konfiskert, permanent skjult eller destruert.

En trofast rest av hutterianerne i Russland holdt kontakten med sine frafalne medlemmer i Moravia, Øvre Ungarn (nå Slovakia), Siebenbürgen (nå den vestlige delen av Romania). En god del av disse frafalne medlemmene, sammen med sine barn og barnebarn klarte å rømme fra Øvre Ungarn og fant sin vei gjennom Tyskland og Polen til Russland. Drømmen disse Hutterianerne hadde, som nå bor i Amerika, var å knytte ny kontakt, tenne troens ild i hjertene til sine frafalne slektninger, og hvis det var mulig, å finne igjen de håndskrevne skriftene som var gått tapt.

Innsbruck i Tyrol, Østerrike. Jakob Hutter, og andre, gav sitt liv for Herren ved å bli brent festet til en påle på dette stedet (rett foran tårnet vi ser til høyre langt inne i bildet).

16.juli, 1937. David tok ansvaret for et bønnemøte før vi tok avskjed med Alm Bruderhof i Liechtenstein og overlot oss til Guds nåde og beskyttelse. Vi dro ned fra fjellet hvor en bil ventet på oss. Vi dro gjennom 16 tunneler og så mange frukthager. Buskapen gresset under trærne. Ved 18.00 ankom vi Zürich. Av familienavnene vi oppdaget her var det syv med etternavnet Stahls, to med navnet Waldner, 26 med navnet Walter, 29 med navnet Hofer, 26 med navnet Gross og en med navnet Kleinsasser.

17. juli ankom vi Wien, hovedstaden i Østerrike. Da hadde vi kjørt gjennom 17 tunneler. Det snedde. Ja, faktisk så langt som til Alm Bruderhof. På reisen passerte vi Innsbruck igjen. Denne gangen synes ikke fjellene så høye lenger. Det levde folk oppe i fjellene. De skar hvete med håndsigder.

Kitzbühel, et sted for tidlig anabaptistisk aktivitet i Østerrikes tyroliske alper - nå et verdensberømt sted for skisport.

Om kvelden kom vi til byen Kitzbühel hvor Hans Kral, en av de tidligere lederne, ble født. Den har 2000 innbyggere, tre kirker og en borg. I dalen flyter elva Salzach, så dalen kalles Salzachtal.

Ved 17.00-tiden kom vi til Salzburg som har 38.000 innbyggere. Her led 38 av våre kjære matyrdøden. På dette stedet så vi kuer med hvite striper, og skal du krysse jernbanen går det veier både over og under.

(fortsettes)

Dette er del 16 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november og del 15 onsdag 30. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 15

Byen Bruneck, Pfistertal, Sør-Tirol, nå Italia.

9. juni dro vi til Bruneck, hele tiden mellom fjellene. Når dalen blir vid og bred, der er det en landsby eller en by. Jeg forstår rett og slett ikke hvor mange som kan få seg et utkomme her. Fra hvert fjell springer det ut vann, som renner ned i en elv. Vi kom til byen Brenner. Det finnes en gammel borg her. Den er over 1000 år gammel, og det sies at den er den eldste i Europa. På toget underveis til Bruneck fortalte en mann oss at folket i fjellene laget brød bare en gang i året og at det er et mørkt rugbrød. De spiste for det meste Schuten (cottage cheese) og grønnsaker, og det var det de levde av.

Vi kom til Bruneck og ble der natten over. Det er her Døperne, våre forfedre muligens skal ha feiet sin første nattverdsfeiring. På museet så vi etter gamle skrifter, men det var ingen der av våre forfedre. Flesteparten av dem var katolske. Det fantes en gravlund her fra 1.verdenskrig. Det var så mange graver der at det var umulig å telle dem, fra 1914 til 1918, men flesteparten var fra 1914 og 1915. Det var bare gravstøtter på noen få. En hadde denne inskripsjonen: "Jeg har kjempet den gode kampen og fullendt løpet", og skrifthenvisningen.

I Tirol er telefonene sjeldne. Bare tre i byen.

De små byene var veldig gamle. Det var bilder av vår Frelser over alt, ja, på de mest utenkelige stedene, både langs veiene og ute på jordene og andre steder. I Tirol var det også mange fabrikker, klut-møller, snekkerverksteder og gravører - mange av dem ble drevet av vannkraft.

Vi kom til Klausen. Det var her vår kjære bror Jakob Hutter ble tatt til fange. Dette er en veldig gammel by, helt tilbake til det 13 århundre og den har 1,600 innbyggere. Vi stanset her for to dager, inkludert søndagen. Klausen er en by med avgudsdyrkelse. Det er bilder av Frelseren på de mest utenkelige stedene. Klausen har bare tre telefoner. Navn her. 2 med navnet Hofer, 2 med navnet Waldner, 1 med navnet Stahl, 2 med navnet Walters. 4,8 kilometer vest for Klausen så vi en butikk som solgte gamle bøker, og der skulle det visst være noen av våre forfedre, men dessverre fant vi ingen.

14. juni dro vi fra Klausen til Brixen. Dette var selve senteret for fordømmelsen av Døperne. Det var Jakob Hutter ble dømt og sendt til Innsbruck og hvor straffen ble utført. Her ble også ediktet ble proklamert som gikk ut på at enhver som fant og anga anabaptister skulle bli belønnet med 80 til 100 shilling. Ediktet stammer fra 1527. I Brixen fant vi 2 med navnet Waldner, 4 med navnet Walters, 3 med navnet Hofer, og 1 med navnet Amon. En enke ved navn Waldner fortalte at hennes svoger dro til Amerika i 1874.

15. juni vendte vi tilbake til Innsbruck. Det regnet i bøtter og spann. Vi dro gjennom 17 tunneler. Vi leste dette ordspråket: "Guds største gave til menneskene er en vennlig, hengiven, gudfryktig, dydig, hjemmekjær ektemann."

16. juni kom vi trygt tilbake til Alm Bruderhof. Vi fortalte om vår reise til Tirol. Vi fikk høre at de brødrene og søstrene som hadde oppholdt seg ti uker i Nederland, var kommet frem til Cotswold Bruderhof.

28. juni klarte de tre brødrene som hadde blitt holdt i varetekt 10 uker i fengsel å forlate Tyskland. Måtte Gud alene få all pris og ære. Uten Hans vilje mister vi ikke et eneste hår på vårt hode.

1. juli ankom tre brødre trygt Nederland. Fram til 15. juli oppholdt vi oss på Alm Bruderhof. Vi følte da at vi skulle reise en tur til Moravia, hvor våre forfedre hadde levd. Hans Zumpe og hans kone skal reise sammen med oss. Vi dro derfor til Zürich for å skaffe oss de nødvendige reisedokumentene.

(fortsettes)

Dette er del 15 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november og del 14 mandag 28.november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 14

Byen Chur, djupt inne i Graubünden (Grisons) regionen i Sveits.

11. mai dro vi til byen Chur, som daterer seg tilbake fra tiden før Kristus. Vi så hus som er 600 eller 1000 år gamle. Det var her i Chur klosteret lå som Jörg Blaurock kom fra, en av de tidlige døperne. Rett ved siden av klosteret lå det en protestantisk kirke og et museum. Der så vi pinebenken, hvor mange kristne endte sine liv, og andre ting. Vi fant to gamle Bibler, kjøpte dem og tok dem med oss hjem. Det var et mirakel at vi oppdaget dem. På tittelbladet i den ene sto det skrevet: "Vær på vakt! Forførelsen er stor!"

11. mai kom Hella fra Rhön Bruderhof. Noen av de kjære brødrene og søstrene, åtte av dem i tallet, og spesielt Arno og Hella hadde kommet frem til en erkjennelse og hadde forstått at de hadde gjort en feil. I forbindelse med de uventede tingene som skjedde på Rhön Bruderhof hadde de kommet i skade for å gi for mye til nazistene. Kaspar kom med en uttalelse hvor han tilkjennegav at han enten ville forbli her eller oppgi alt.

16. mai pinse. Den vidunderlige undervisningen i dag berørte virkelig hjertene til brødrene og søstrene.

17. mai hadde vi også en tid for undervisning. På ettermiddagen, fra 14.00 til 16.00 klatret vi opp på et farlig fjell. Det var da noen steiner løsnet over oss. En som het Kurt sto midt i steinraset. Han slo hodet inn mot fjellveggen og han slo seg til blods. Vi måtte be fellesskapet om unnskyldning for at vi hadde gått opp på dette farlige fjellet. Tre høye fjell ble kalt for 'De tre søstre'. Selv på 17. mai var deler av dem dekket av snø. Noen steder falt det ofte ned steiner.

18. mai dro hele fellesskapet på tur til Triesenberg. Vi spiste middag ute i det fri. Det er ganske vanlig her. Vi brygget oss også te og kaffe. Vi leste også brev som hadde kommet til oss fra Huron-kommuniteten i Sør-Dakota, fra Joseph Vetter og hans mor. Vi kom hjem omtrent ved halv seks tiden. De kalte dette Ausflug - ekskursjon.

Brødrerådet bestemte at vi skulle reise til Zürich.

Byen Zürich med elva Limmat og Zürchersee i bakgrunnen. Grossmünster til venstre og Fraumünster til høyre, en gang katolske kirker, men nå protestantiske.

19. mai dro vi til Zürich. Den har 350.000 innbyggere. Vi dro en halv mil ned fra fjellene hvor drosjene sto. Vi dro til Schaam. Underveis så vi fire sagbruk som ble drevet av et belte og hadde seks sager. David måtte snakke med en birøkter som hadde problemer med biene sine. Vi måtte reise gjennom åtte tunneler før vi kom fram til Zürich. Elva som renner gjennom Zürich heter Limmat. Noen bygninger i Zürich er seks etasjer høye. Vi fant to kopier av "Martyrs Mirror" (Martyrspeilet), to gamle Bibler og to gamle utgaver av Josephus som vi kjøpte. Klokken 10 på formiddagen møtte vi professor Fritz Blanke. Han hadde mye å fortelle oss og viste oss rundt.

Vi så broen hvor Felix Manz ble druknet fra i 1526. Han var en av de første døperne. Han forlot Zwingli's kirke. Vi så også Rådhuset, og fengselet hvor de første anabaptistene ble prøvd for retten og fordømt, og St. Josef kirken hvor noen av dem er gravlagt.

Vi så også inskripsjonen på Zwingli's kirke: "Reformatoren, Huldreych Zwingli, levde her i året 1519. Den brøt ut av Den katolske kirke."

Vi så også trykkeriet hvor den første Froschauer Bibelen ble trykket i 1525. Trykkmaskinen fungerer fremdeles. Vi så også en håndskrevet utgave av Heinrich Bullingers bok, i hvilken han martyrene fra 1519 til 1532, om hvem, hvor og hvordan de mistet sine liv.

Fra vinduet på loftet i professorens hjem så vi takene på husene hvor anabaptistene levde og døpte. Vi så også mange av skriftene til noen av de ukjente som var med helt fra begynnelsen. Vi søkte da også etter gamle skrifter fra de tidlige døperne. Og vi fant noen, svært gamle. Vi besøkte en protestantisk forkynner, en venn og bekjent av familien Bollers. Han var en vennlig, fornuftig mann som innrømte at mye galt var blitt gjort mot våre forfedre. Vi overnattet hos ham. Vi ble så vennlig tatt imot og var innkvartert som hans gjester. Fra ham, professor Blanke, mottok vi noen vidunderlige skrifter.

Vi dro hjemover igjen, og kom til byen Winterthur, med 30.000 innbyggere. En protestantisk forkynner tok så godt imot oss og vi spiste middag der. Han stilte spørsmål om vår tro.

23. mai kom vi hjem fra Zürich og fortalte om reisen under middagen. David ledet bønnestunden.

27. mai returnerte Hans Meier fra Nederland hvor han hadde vært for å samle inn penger. Han fortalte oss hvordan det hadde gått. Han ledet bønnestunden og talte med folket på en måte som ikke var pen og heller ikke ydmykt, og noen tok til tårene.

28. mai ble et brev fra Millton fellesskapet i Canada lest opp for hele forsamlingen. Det handlet om bønn, og om hvem som skulle og hvem som ikke skulle delta på bønnesamlingene.

Det er blitt bestemt at Emma Basel (enken etter Eberhard Arnold) skulle reise sammen med oss til Tirol for å besøke en del av landområdene til våre forfedre, som Klausen og Innsbruck, hvor Jakob Huter arbeidet og endte sitt liv som martyr.

29. mai kom vi til enighet om sammen med Hans om å støtte eldste Hans. Kommuniteten skulle holde seg til den samme veien, også når det gjaldt dåp, om utelukkelsen fra forsamlingen, osv.

Hele fellesskapet ba oss om å lage en barnevogn og en krybbe slik Hutterianerne lager den og de skulle kjøpe det treverket som vi trenger.

6.juni kom vi sammen for å be foran reisen til Tirol.

7. juni begynte vi reisen til Tirol i Guds navn sammen med Emma Basel. Hun hadde tilbrakt en viss tid der sammen med ektefellen, Eberhard Arnold.

Vi dro først til Buchs, en sveitsisk by som lå i nærheten, og så til Innsbruck. Denne regionen er omgitt av høye fjell, 6000 fot høye og hele tiden ligger et snø på toppene. Vi kjørte gjennom 18 tunneler. Fjellene ligger så tett inntil hverandre at det bare er plass for elven Inn. Når dalene vider seg ut ligger det vanligvis en landsby der. Husene har steintak. Vi kom til Innsbruck. Elva Inn er mørk og fossende. Innsbruck er omgitt av høye fjell, en vakker by med 75.000 innbyggere. Husene er av stein og har fem og seks etasjer.

Det er vanlig at mennene bærer knebukser, noen ganger med strømpene over knærne, lik brødrene i Rhön Bruderhof. Klærne kvinnene bærer er for det meste likt de våre kvinner bærer, men vi finner ikke dette i noe annet land, det lange håret, et svart eller hvitt tørkle på hodet.

Elva Inn er en fossende elv, mørk og gjørmete, 18 fot djup. Den renner gjennom byen og er fullstendig inngjerdet. I denne elva ble mange av våre brødre og søstre druknet. Det var også her i Innsbruck, vår kjære bror Jakob Hutter, den første eldste i vår bevegelse, ble brent levende festet til en stake.

Vi så også tårnet hvor vår kjære bror Jakob Hutter satt fengslet før han ble henrettet. Det bærer navnet Kräuterturm. I dag er det en klokke på dette tårnet. Tårnet var bygget i 1500, men da var det ikke så høyt som det er nå.

Vi fant mange der ved navn Hofer og en gate het Hoferstrasse. Når vi lette etter navn fant vi to som heter Hutter, en Waldner, seks med navnet Walter, atten med navn Hofer og fire Gross.

Her utføres arbeidet utføres med okser og kuer. Skoene settes utenfor døra til rommet ditt og når du våkner om morgenen er de pusset og skinner.

(fortsettes)

Dette er del 14 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november og del tretten, onsdag 16. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937: 

På randen av krig, del 13

Vi ser nå sørover, fra Silum, hvor Bruderhof-fellesskapet fant et tilfluktssted i Liechtenstein på slutten av 1930-tallet. Elven langt der nede i dalbunnen er Rhinen med toppene Falknis og Pizol i bakgrunnen. Byen Chur ligger litt lenger opp i dalen.

1.mai traff vi Arno og Emma Basel. De gav oss en vennlig velkomst. De kom i en bil. Emma Basel gråt. Vi la ut på veien hjemover opp mot fjellene. Deretter en mil oppover fjellene til bondegården. Noen få kilometer før vi kom frem ble vi møtt av sang fra brødre og søstre. Vi fikk en vennlig mottagelse fylt av glede. Middag ble servert klokken 18.00. David ledet oss i en kort bønnestund. Under kveldsmåltidet deklamerte barna hele sangen til 'Møllerens Sønn'. (Dette er en ballade som gjengis både i Lieder der Hutterischen Brüder og i Ausbund).

Oppkommet til elva Rhinen finnes i Sveits, og den renner mektig gjennom Tyskland.

Huset som Alm Bruderhof leide ble leid for 6.000 francs i året, men hadde ikke særlig stort landområde. En forretning for salg av ting dreid i tre sysselsatte to eller tre personer. Hele tiden er det to eller tre som er ute for å selge boller, tallerkener og andre ting. Ved siden av dette selger de kristne bøker.

Hotel Silum hvor Bruderhof fellesskapet holdt til på 1930-tallet. Stedet ligger høyt oppe i Rhin-dalen og kan sees på avstand.

5.mai la vi ut på en fjelltur. Etterat vi hadde klatret i over to timer hadde vi enda ikke nådd toppen. Det gjenstod enda tusen fot.

Musikken til syv av våre sanger ble skrevet ned. Sangen til våre forfedre (das Väterlied), dåpssangen (Tauflied), pinsesangen (Pfingstlied), adventsangen (Weinachtslied) og tre sanger til.

8.mai mottok vi 44 Gylden som almisser fra Nederland.

9.mai var en søndag. David underviste fra Apostlenes gjerninger kapittel en. Ved begynnelsen av gudstjenesten bekjente brødrene sine synder. Mange ble så beveget i sine hjerter at de gråt. Vi dro opp i fjellet igjen. Det tok oss tre timer. Hvilket utrolig under fra toppen! Snø, likevel var trærne grønne og vannet styrtende nedover dalen. Veien til Chur går på dette stedet gjennom en 400 fot lang tunnel. På kvelden fortalte vi om fellesskapet - kommuniteten - i hjemlandet vårt, og om hvordan vi flyttet fra Amerika til Canada. I Bruderhof bestemte deg seg for å gjøre dagen en time lenger. Vi må derfor stå opp en time tidligere.

Slottet Vaduz i Liechtenstein.

10.mai dro vi til Vaduz. Det var en lang reise. Vi så en familie som arbeidet. Mor og datter bar jord i kurver på ryggen opp fjellet. Faren spadde den så inn på steder hvor regnet hadde vasket den bort. Vi besøkte slottet i Vaduz. For det meste så vi gamle krigsvåpen som var utstilt. Sverd, spyd og kanoner fra årene 1660 og 1716. Slottets vegger er seks fot tykke. Vi så nagler som ble strødd på veien. Tråkket hestene på disse ble de lamme. Alt dette var fra 30-års krigen.

(fortsettes)

----
Dette er del 13 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november og del 12 tirsdag 15. november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 12

Taufstein - kristne begynte å kalle denne steinen oppe i Rhön for 'taufstein' - 'døper-steinen' fordi Killian, frankernes apostel på 600-tallet, kom hit for å forkynne og døpe. Før dette var denne steinen 'Freyenstein', steinen til den tyske guden Frøya, som det ble ofret til.

En av veiene opp til Rhön er kalt Weinstrasse. Det er en 2o minutters spasertur fra Sparhof. Et slott som en gang ble bygget av romerne sto her. Den romerske veien er fremdeles her og like i nærheten av den - døper-steinen', hvor de første kristne ble døpt for 1500 år siden. Vi så steinen og sto på den. Den kristne tro kom hit fra Skottland og England. Ved denne steinen holdt Eberhard Arnold ofte bønnesamlinger sammen med sitt fellesskap. Rett før sin død leste han noen tysk for medlemmer av fellesskapet på akkurat dette stedet.

Vi vil også nevne at mennonite-forkynneren, Michael Horsch (bror til John Horsch), hadde kommet til Rhön Bruderhof ved 16-tiden 15. april, rett før folkene måtte dra og erfarte selv hvordan de måtte flykte. Politiet forbød ham adkomst til husene. Politiet samlet enda en gang alle folkene i spisestua. De ga streng beskjed om at de ikke måtte ta med seg noe som ikke tilhørte deres respektive familier. Slikt ville bli strengt straffet. Når han vendte tilbake til gården etter avreisen var ingen av brødrene og søstrene der. Vi savnet dem veldig. Den eneste av søstrene som var igjen var Hella.

Brevene vi ønsket å skrive og sende ble holdt tilbake. De ble lest og innholdet undersøkt. Dagen etter besøkte vi de tre brødene: Hans Meier, Hans Boller og Karl Keiderling i fengselet i Fulda. De satt bak gitre. Vi trøstet dem. 

19. april fikk vi en telefon om at brødrene og søstrene hadde ankommet Alm Bruderhof trygt. Om kvelden fikk vi en telefon fra Holland. Brødrene og søstrene hadde også kommet seg trygt fram dit. De hadde fått en god mottagelse fra mennonitene som også hadde gitt dem husly. Gud være lovet! Vi fikk også en telefon fra Michael Horsch. Han skal møte oss ved 14.30-tiden i morgen i Fulda. 

20.april sto vi opp tidlig og gikk nesten fem kilometer til bussen og tok den inn til Fulda. Vi dro til Sorenskriverens kontor. Vi ventet over en time på Michael Horsch. Han gav oss gode og vennlige råd. Vi fikk også tillatelse til å besøke de tre brødrene i fengselet en halv times tid. De ble så glad for å se oss og spurte om sine familier og alle brødrene og søstrene, og spesielt om sine koner. Vi måtte gjennom fire stengte jerndører før vi kunne nå dem. Vi dro hjem med bussen. Vi gikk fem kilometer i regnet sammen med Michael Horsch.

Vennen Horsch fortalte oss at Bruderhof ikke hadde noe særlig godt rykte hos borgermesteren. Det sies at høyet og havren er blitt utelatt i regnet, potetene var ikke høstet inn i tide og hadde frosset; naboene hadde ønsket å høste inn noen av dem. Han fortalte oss også om andre rykter: at noen arbeidet, mens andre ikke gjorde det. Noen kunne arbeide, andre hadde ikke lært seg å arbeide.

22. april så vi to av de eldste kirkene i Tyskland, fra 800-tallet, bygget i stein.

26. april dro David til Chistian Hege i Frankfurt. Han fikk en god mottagelse og fikk se mange av skriftene til våre forfedre, som Christian Hege hadde samlet, men også noen nye.

Vest for Rhön Bruderhof lever en gjeter, ved navn Wolf. Han har to hunder. Han går foran saueflokken. Akkurat på samme måten som våre forfedre så ofte har fortalt oss om.

27. april fikk vi en telefon om at vi måtte komme til Alm Bruderhof så fort vi kunne.

29. april dro vi til Fulda og fikk tillatelse til å besøke brødrene som fengsel en halv times tid. De frydet seg over å se oss. I Fulda besøkte vi et museum og så en mengde ting fra tiden før og etter Kristus. 

30.april tok vi toget til Sveits. Vi så 130 kuer ute på markene og langs veiene. Vi reiste gjennom 29 tunneler. Noen ganger tok det åtte minutter før vi var gjennom. Landskapet bestod for det meste av skogkledde åssider. Etter hvert som vi nærmet oss Sveits ble høydeforskjellene større. Vi så mange sagbruk drevet av vannkraft.

Vi kom til byen Friedrichshafen. Den har 23.000 innbyggere og ligger på grensen mellom Tyskland og Sveits. 1. mai var en stor festdag. Det var Hitlers fødselsdag. Korps spiller og soldater marsjerer. Vi krysset sjøen og kom inn i Sveits. Tollerne var vennlige og vi kom oss godt igjennom. I Sveits finnes det mange tog som drives av elektrisitet. Telefonstolpene er gjerne tre fot høye. Det er høye fjell med mange trær. I dalene er det mange frukthager og alt står i blomst. Hele tiden reiste vi langs Rhindalen. Oppe i fjellene er det snø og i dalene blomstrer frukttrærne. Fjellene er over 3000 fot høye. Vi forundrer over Guds skaperverk. Husene i Sveits er for det meste av stein, sjeldent av tre.

-----
Dette er del 12 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. og del 11 mandag 14.november.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 11

"Barnas hus", som var en del av Rhön Bruderhof, en av de få bygningene som fremdeles står der den dag i dag.

På kvelden ble det holdt et bønnemøte før vi tok avskjed. Klokken 18 på kvelden den 15. april 1937 forlot vi Rhön Bruderhof. Som jeg har nevnt tidligere hadde det vært overskyet hele dagen og det var begynt å regne, men akkurat når oppbruddets time kom sprakk skylaget opp i vest og den kjære solen skinte så vakkert som om det var Gud som sa: "Jeg er med dere. Legg det fiendtlige og militariserte Tyskland bak dere!" Nå var tiden kommet da de tre store busset var ankommet, men på grunn av de dårlige veiene kunne de ikke komme nærmere enn trekvart mil fra gården. Å, du kjære, tro meg, det var en trist og hjerteskjærende tid for oss og for alle våre elskede brødre og søstre når vi måtte forlate dette vårt hjem. For Rhön Bruderhof er blitt kalt et hjem for kjærlighet og trøst, for det var her opprinnelsen til den kjærlighet og rettferd som vi hadde søkt med stort håp var.

Så tiden var nå kommet for å reise. Vi måtte komme hele veien fra Amerika for å oppleve det vi opplevde nå. Det samme skjedde på Jakob Hutters tid, eller når de måtte flykte over fjellrekken Karpatene. Det var ikke et barn på fem seks år som ikke måtte bære noe. Mødre, fedre, alle måtte de bære noe på ryggen, ung, gammel, enker eller foreldreløse, ingen ble spart. Min jobb bestod i å bære det 13 uker gamle barnet til Hans Meier. Enhver bar med seg så mye som de klarte, sengeklær for barna og andre ting. Det var en vanskelig og trist tid. En bil klarte å komme seg litt nærmere Rhön for å frakte med seg en lam kvinne. Det måtte to menn til for å bære henne til bilen som fraktet henne til bussen. Vi fikk bagasjen opp på taget av bussen. En vogn trukket av hester kom også med et lass. Det var det siste hestene utførte for fellesskapet.

Noen representanter for Sorenskriverens kontor reiste sammen med brødrene og søstrene så langt som til Frankfurt, for å kjøpe billettene vi trengte til Alm Bruderhof og til England (Cotswold Bruderhof). De brødrene og søstrene som skulle reise til England måtte oppholde seg i Nederland i seks uker. De var helt avhengig av at fremmede kunne gi dem tak over hode. Men mennonitene sørget for husrom på en broderlig måte.

Hans Zumpe fortalte senere at det hadde fremkommet tre reaksjoner på det som skjedde. Noen sa: "Vi må ta vare på våre egne!" Den andre gruppen sa: "Vi har nok fattige i Nederland." Og den tredje gruppen sa: "Disse folka er ikke vår business." Men en eldste i en forsamling tilhørende Mennonitene gjorde alt han kunne for brødrene og søstrene. Han slo i bordet og sa med stor iver: "Vil dere at disse folkene skal omkomme på gata?"  Endelig var det noen mennoniter som sa; "Du er blitt sendt av Gud for å vekke oss opp, for det er ikke lenger noe i blant oss av det som var." 

Dagen etter at alle hadde forlatt Rhön Bruderhof, gikk vi igjennom alle husene. Selv om de ikke eide mye, så var fremdeles ting av verdi igjen etter dem - sengeklær, stoler, kister, bord, klokker, dekorasjoner etc. Det er ikke mulig å beskrive. I kjøkkenet sto det gryter på komfyren, bord og benker, brødskjærere, skjæremaskiner for kjøtt, og andre ting. I spisskammerset fant vi kål, smult og andre ting, i bakeriet mel, og boller til baking og annet kjøkkenutstyr. I vaskeriet og tørkerommet ble alt utstyr liggende igjen.

Hele gården og landområdene tilhørende den ble nazistenes bytte. Heldigvis slapp vi å se dem ta det. Gud være lovet. På loftet var det lagret mange dyrebare ting, som familiene hadde eid. Alt ble igjen. 

På samme måte var det i smia og i snekkerboden. Alle slags redskaper smeden og snekkerne trengte så igjen. Også høvelbenkene ble nazistenes nytte. 

De hadde også 17 melkekyr. En engelsk broder hadde sett etter dem. Han sto opp klokken 05.00 hver morgen. Han stelte med dem og vasket dem og tok svært godt vare på dem. De hadde også tre hester, seletøy, høy og annet for - alt ble nazistenes bytte. Her fantes også en usedvanlig god grise-rase - det samme skjedde med dem. Og alt foret, rugen, havren, høy - alt ble nazistenes rov. Alt det vår Frelser har fortalt oss ble til virkelighet: De vil drive dere ut av deres hus!

Også en treskemaskin, en motor, bindemiddel, en slåmaskin, en såmaskin, vogner, sleder, verktøy, birøkterutstyr  - alt ble nazistenes bytte.

(fortsettes)
-----
Dette er del 11 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober og del 10 torsdag 20. oktober. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 10

Bildet viser brødre tilhørende Rhön Bruderhof før politi-razziaen fant sted.

En befaling var gitt: Vi måtte alle forlate stedet innen 48 timer og ingen bror eller søster skulle bli sett mer på gården. Det var en kjedelig, regnfull og deprimerende dag. Først tok de alle komitemedlemmene med seg i en by og kjørte de til Fulda. De lovte å komme tilbake med dem om kvelden, etter helt sikkert neste dag. De tre brødrene, Hans Meier, Hans Boller og Karl Keiderling, ble frivillig og glade med, men de ble satt rett i fengsel og ble der i 10 uker. Konene deres gråt, men ingen nåde ble vist. De tre brødrene skrev til sine koner, og forklarte at de ble holdt arrestert fordi de måtte redegjøre for hvordan regnskapene ble ført.

Det trengs å sies at alle pengene tilhørende kommuniteten var blitt beslaglagt, så det var ingenting igjen og ikke fantes det noen mulighet til å skaffe seg noen midler. Derfor dro David til sorenskriveren for å fremsette et forslag for ham. Først spurte han: "Hvordan kan våre folk dra når dere har tatt alle pengene vi hadde i safen?" Han var overrasket over at sorenskriveren ikke kunne svare, og fordi han ikke kunne det, fremmet David et forslag: "Fordi du vet at vi ikke kan reise innen 18 timer uten penger, ber vi deg om et lån slik at vi kan kjøpe billetter for å reise til Alm og Cotswold Bruderhöfe og for det de trenger underveis. Vi vil så sende et telegram til Cotwold Bruderhof for å be dem sende pengene du har lånt dem (1300 mark). I tilfelle du ikke får pengene tilbake, forsikrer vi deg at pengene vil bli sendt fra Amerika." På denne betingelsen ga sorenskriveren pengene til billettene og det de trengte underveis, og til rett tid var pengene overført til Fulda.

Som om dette ikke var nok ville de holde tilbake de tyskerne som var i vernepliktig alder. Sveiserne, engelskmennene og de av andre nasjonaliteter kunne få reise. Nok en gang talte David på vegne av brødrene:

"Tenk gjennom hva dere gjør! Du kommer ikke til å klare å få soldater ut av disse folkene. Om du holder dem tilbake så vil du stå skyldig. La dem dra alle sammen. Det vil vise seg å være til beste for deg og dem."

Til dette svarte militærkommandanten: "Hvis dere reiser alle sammen innen en time skal vi ikke lage flere vanskeligheter!"

(fortsettes)

Dette er del 10 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober og niende del mandag 10. oktober. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 9

Denk Ort. En plass for undringen. For at ikke de som bor i Nürtingen og Württemberg skal glemme det som skjedde i 1930-1940-årene, har byen satt opp montere, som minnes ofrene for Nazi-regimet. Dette monter med lys forteller oss følgende: "Anton Köhler (1932-1944) var født i Nürtingen. Myndighetene rev ham bort fra hans foreldre og satte ham og hans sigøynersøsken i barnehjemmet i Mulfingen. Etter pseudo-vitenskapelige eksperimenter, transporterte kriminalpolitiet alle sigøynerbarna til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i 1944. Der mistet denne 12 år gamle gutten og alle hans søsken livet."

Ordene rundt dette monter lyder: "Kan våre egne tanker og handlinger endres, her i Nürtingen og overalt i regionen vår, slik at vi kan huske dem som led og de som blir forfulgt i dag? Nazi-diktaturet 1933-1945."

Lite visste Michael Valdner og David Hofer om alt det Tyskland var i ferd med å erfare, når de krysset over fra Nederland og inn i det tyske Rheinland, og endelig til Rhön i Hesse (se bildet).

Hvis du ønsker å høre Hans Meier fortelle historien om det første angrepet på deres fellesskap, så kan du klikke på denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

Dette er den nåværende Sannerz Bruderhof kommuniteten, rett utenfor Rhön. Dette er stedet hvor Eberhard og Emmy Arnold og andre begynte å leve et liv i fellesskap for første gang, tidlig på 1920 tallet.

Slik så bygningene til Rhön Bruderhof tidlig på 1930-tallet. Og nå vender vi tilbake til dagboken til Michael Waldner, eldstebror blant Hutterianerne som besøkte Bruderhof i 1937:

Nazi-politiet gikk rett inn på hovedkontoret sammen med Hans Meier og Hella og søkte gjennom regnskapsbøkene og safen og fant der over 600 mark. De tok alt de ønsket. De så også gjennom husene hvor vi bodde i og kom nær til rommet vårt. David ønsket å gå inn der. Soldatene og politiet avviste anmodningen om å la våre eiendeler og våre notater i fred.

David gikk til hovedkontoret for å fortelle politisjefen at vi var amerikanere og at vi ikke ønsket at noen skulle ransake våre eiendeler. Vi fikk derfor tillatelse til å gå til våre rom. Vi fikk også tillatelse til å kunne bli værende igjen med Hella, slik at hun slapp å være igjen alene.

Politiet kom til gården hver eneste dag. De ba oss ofte om at vi måtte reise. Vi henvendte oss til distrikts-magistraten og på grunn av Hella fikk vi tillatelse til å bli. Vi ble der i tre uker til vi mottok et telegram fra Hans Zumpe hvor vi ble bedt om å komme til Alm Bruderhof med det samme slik at vi kunne finne ut hva som har best for oss å gjøre i fremtiden.

(fortsettes)

På randen av krig, del 8

9. april krysset vi Rhinen. Nå er vi i Tyskland. Det er en fantastisk bro. Vi har sett mange båter på Rhinen. I Holland og i Tyskland er mye av jorda spadd med spade. Det er et vakkert land, veiene er gode, og det står trær langs dem. Vi kom oss gjennom tollen uten noen vanskeligheter. Lokomotivet på jernbanen her ser veldig staselig ut med mye messing. Drosjene er røde. Arbeidet ute på jordene gjøres ofte med hest eller krøtter. Vi har bare sett en eneste traktor her - så det er annerledes enn England. Vi ser ofte at gjødselen spres på markene (den er som hvitt pudder). Nesten ved hver eneste vei er det almetrær. Det er også mange frukttrær.

Vi har sett mange små landsbyer med vakre bygninger, mange av med laget av rød murstein. Veidekket på mange av veiene er også brolagt av rød murstein.

Vi har reist langs elva Rhinen. Ofte renner den gjennom byer. Landskapet er ofte kupert med kultiverte vingårder. Åsene er jevnet med terrasser. Vi reiste omlag 200 miles (ca 322 km). Det var beplantet med vinmarker hele veien.

Vi skiftet tog i Wiesbaden. En stor stasjon, to etasjes høy med rundt tak. Det er ikke flere fjell. Vi kom til Frankfurt, en stor, vakker by. Den har over 800.000 innbyggere. Stasjonen dekker mer enn fire blokker. Elva Main renner gjennom byen.

Fra Frankfurt dro vi til Fulda, som har 30.000 innbyggere. Der møtte vi Hans Meier og Arnold. Vi dro med bil til Rhön Bruderhof. Dette er et fjell-område. Veiene er humpete. En fjerdedel av en miles fra gården møtte våre kjære brødre og søstre oss i natt med 12 fakler. Klokken var 21.00. De sang vakre sanger, og vi hilste på hverandre i stor glede. Vi spiste sammen med dem.

Om morgenen 10. april gikk vi rundt gården. Det er en stor og godt bygget gård. Det er synd å måtte miste den og forlate alt dette. Alt storfe, grisene og hestene er av de aller beste. Vi gikk opp på fjellet. Her er gravlunden omgitt av en mur som er 3 fot bred og 4 fot høy. Eberhard Vetter (Arnold), Elsi Basel og tre barn er stedt til hvile her. Vi sto der i ærefrykt, og tenke på hvordan deres trofaste tjenere følger etter dem. De samlet mange vakre sanger og tekster.

Årsaken til Eberhards død: I november 1933 brakk han beinet ikke langt fra gården. En bror var med ham og bar ham til gården. Det var kaldt og det var mye snø. Legen ble tilkalt samme kveld, men dessverre klarte han ikke å få beinet på rett plass igjen og det ble aldri helt leget. Altfor tidlig dro han til Sveits, for å se etter barna der, fordi kristne skoler var ikke lenger tillatt i Tyskland.

Tyskerne gjorde som de ville. Eberhard dro til Sveits for at barna skulle slippe å gå på skoler drevet av nazistene.

Senere måtte Eberhard gjennom en ny operasjon og det førte til at han døde 22. november 1935. Samme natt som Eberhard brakk beinet sitt, stormet politiet sammen med soldater Rhön Bruderhof, ransaket gården og ville arrestere Eberhard Arnold. Men siden han hadde brukket beinet fikk de han ikke med seg.

Fra fjellene her ser man langt i det fjerne. Vi telte ti lag med kyr som pløyde. Kvinnene utfører dette arbeidet. En kvinne fører kua, den andre holder plogen.

10. april hadde David ansvaret for bønnemøtet. Syv lys ble tent. En søster som var lam ble hver dag brakt til bønnemøtet.

Søstrene her kler seg på samme måte som de gjør Cotsworld Bruderhof, og uten oppsatt hår og de har tørklær uten fold. På grunn av fattigdom bærer de ulike kjoler. Det første middagsmåltidet vi spiste var uten brød. Det andre måltidet på dagen var også uten brød. Rhön Bruderhof har sin egen nattevakt. De bytter på hvem som har ansvaret.

11. april besøkte vi skolen. Det er en baby, tre andre barn og syv barnehagebarn. De gjør det på samme måten som ved Cotswold Bruderhof.

Møtet i brødrerådet i dag varte til klokken 22.00. Det ble bestemt at de måtte oppgi Rhön Bruderhof; noen må dra til Fulda, 10 miles, på grunn av kreditorene. De som ble valgt til denne oppgaven er: David Vetter og Michael Vetter, Arnold og Hans Meier. De må se om det er noe som kan gjøres. Vi dro med hest og kjerre.

Naturen er kupert og i nærheten av byen er det mange trær. På åskammen er det en vei. Vi så 31 grupper med kyr. Alle ble brukt til å frakte gjødsel.

Med hensyn til gjelda oppnådde vi ingenting i Fulda. Sorenskriveren opplyste at myndighetene vil ta over jorda og betale kreditorene hva vi skylder dem.

På reisen hjemover så vi 64 grupper med kyr som arbeidet på jordene eller langs veiene. Kvinnene har mye å gjøre. Tyskland blir undertrykt. Bonden kan ikke jakte eller fiske uten myndighetenes godkjennelse. Den tyske bonden kan heller ikke felle et tre eller plante vekster uten myndighetenes godkjennelse, ikke engang på sitt eget landområde.

13.april: Sør for vårt landområde er det finnes det en vakker skog og frukttrær. Det tilhører staten.

Klokken fire besøkte vi en landsby i nærheten. Herolz. Vi besøkte den katolske kirken. Det sies at den er fra det 16 århundre. Vi vet ikke hvor gammel selve landsbyen er. Man antar at den er fra tiden før Kristi fødsel. Huset og stallen er ved siden av hverandre og er svært gamle. Hver bonde hadde sin eget tun. Hele landsbyen er laget av murstein, bortsett fra takene. Vognene har bremser på alle fire hjul. Så mange kyr som var på jobb og trakk vogner. Det er mange fjell. Vi ble også fortalt at under 30 års krigen reiste de romersk-katolske soldatene langs veiene i lavlandet ved vannene, mens anabaptistene benyttet fjellveiene.

14. april 1937 brøt forfølgelsen løs mot Rhön Bruderhof, og det ble dagen når det ble oppløst.

Det skjedde slik: Klokken ti om morgenen, mens vi oppholdt oss i Eberhards skrivestue, kom Hans Meier til huset og sa: 'Gjør dere klare, en stor mengde politimenn kommer ned fra fjellet.'

Vi gikk mot vinduet som vender sørover og telte 40 politimenn som var bevæpnet med rifler, sverd, pistoler og lignende. Først beordret de brødrene til å løse oksene fra kjerrene og sette dem på båsen. Brødene hadde drevet med å frakte gjødsel ut til frukthagen. For det andre fikk brødrene beskjed om å sette hestene på stallen. De hadde vært brukt til å så.

Deretter drev politimennene alle inn i stuene og ga også ordre om at også vi besøkende skulle oppholde oss der. Vi sa at vi var gjester og at vi var amerikanere. De sa at vi skulle gå dit uansett og at ikke noe ville hende oss.

Så kom politimesteren inn og leste opp følgende: "Fra nå av er dette ikke noe Bruderhof lenger. Alt her er konfiskert og tilhører ikke dere lengre. Fra i dag av er dette en statlig bondegård."

Alle brødrene og søstrene måtte signere. Politiet ropte opp ett og ett navn og en politimann satte seg ved en skrivemaskin for å skrive alt ned. Hver enkelt måtte svare på om de var tyske, sveitsiske, britiske eller av annen nasjonalitet. Vi fikk beskjed om at vi måtte forlate stedet innen 48 timer, utenom regnskapsføreren Hella. Ingen skulle ta med seg noe mer enn det han kunne være i hendene. Vi fikk beskjed om at vi ikke måtte flykte, for om han da ble funnet ville det medføre hard straff. Deretter ble vi låst inne til klokken fire. Imens stormet de brødregården og søkte igjennom dem, mens vi ble holdt øye med.

(fortsettes)

Dette er del åtte av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september og syvende del onsdag 28. september. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

På randen av krig, del 7

Her er del syv av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17.august, tredje del søndag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, og sjette del søndag 4. september. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

6. august kom våre brødre og søstre fra Rhön Bruderhof (bildet). De brakte med seg de triste nyhetene at folk i deres nabolag skapte vanskeligheter for dem ved å starte branner, men problemene kom ikke fra myndighetene. De holdt sine bønnesamlinger i skogene. Hans Zumpe hadde besøkt dem. Han hadde fått problemer med 'Froschauer Bibelen' og nesten mistet den. Han var også i Berlin for å ta opp den vanskelige situasjonen til Rhön Bruderhof. Myndighetene er ikke så dårlige som naboene og folk i byene.

Det er allerede blitt sagt, at vi er anmodet om å komme til Rhön Bruderhof så raskt som mulig, for kanskje vil noen frykte oss? David tok ansvaret for avskjeds-bønnemøtet. Vi sang sangen: "Hay you guide us on our path (Befiehl du deine Wege).

Med hjertelige ønsker tok vi avskjed og overgav oss selv til Guds nåde. Neste dag håndhilste vi på hverandre og sang og tok farvel med dette åndsfylte fellesskapet, som ga oss over i Guds hender. Fritz kjørte oss i en tohjulet vogn til jernbanestasjonen.

Vi kom til London og besøkte et museum. Vi så Bibelen som England hadde kjøpt fra Russland for 95 millioner og vi så ulike andre bøker. Vi så også gamle utgravinger fra Abraham og Kaldeernes tid. Vi så et gammelt slott fra 1030, veggene var 6 ft og vinduene 2,6 fl. Det hadde også en utvendig mur som var 4 ft lang og 20 ft høy. På den andre siden av slottet var det vann, havet. En kanal var blitt laget slik at skipene kunne seile helt inn til byen. Vannet stiger og faller hver sjette time. Når vi var der var vannet på laveste nivå og store skip sto på tørt land. Skipene kan bare seile vår vannet stiger. I London så vi også en stor bro.

Når skipene seiler igjennom kan broen åpnes opp. Den hadde store vinger og armer som kunne heises høyt opp så skipene kan komme gjennom.

Det er underjordiske veier med baner og gater, butikker, hoteller, gatebiler og jernbanespor, tre over hverandre. Gatebilene var vakkert utstyrt, osv.

8. april forlot vi London med tog til den engelske kanalen. Det er et kupert land, mye trær, mye storfe, hovedsakelig for melking. Vi kom til Kanalen og gikk ombord, etter å ha tilfredsstilt tollerne og betalt overfarten.

The "Hook to Harwick" skipene (fra Haag i Nederland til til Harwick i England) transporterte store mengder passasjerer hver dag, inntil tunnelen under kanalen ble bygget på 1990-tallet.

9.april forlot vi skipet og satte våre føtter på nederlandsk jord. Navnet på skipet var Vienna. Det var veldig tåkete.

Holland har mange sjøer. Mye av landet er bare seks tommer over havnivå. Den nederlandske regjeringen har laget store kanaler og diker og vannet er ført til havet med store pumper. I dette området er jorden stablet opp 20 fot langs havet slik at vannet ikke kan nå land. Hver 40 fot er det en grøft som er to fot. djup, noen ganger en stor kanal som var 20 fot bred, for å bringe vann til pumpene. Her og der er det plog-land, som nederlenderne gjødslet med kumøkk som de brakte i håndtraller. Det er mange kyr - særlig Holstein. Her og der finnes det sanddyner, for en gangs skyld var det en sjø. Mesteparten av landet er gravd med spade. Mesteparten er også landsbyer og noen enslige gårder. Husene er av murstein. Nederlendere flest går med tresko. I noen byer ser du brede kanaler, og båter, små og store, rett ved siden av gatene og det finnes mange broer over disse gatene. Byene er tett i tett. Vognene er større enn de vi ser i England. Du kan reise mange kilometer men fremdeles ser du det samme dike. 40 fot og 60 fot brede. Her og der så vi virvlende vindmøller, sannsynligvis pumpet de opp vann. Veiene er for det meste brolagt med rød murstein. Alle storfe holdes i skur. Det er mange frukthager. Mange hus har stråtak. Det er også kyllinggårder på utmark.

(fortsettes)