På kvelden ble det holdt et bønnemøte før vi tok avskjed. Klokken 18 på kvelden den 15. april 1937 forlot vi Rhön Bruderhof. Som jeg har nevnt tidligere hadde det vært overskyet hele dagen og det var begynt å regne, men akkurat når oppbruddets time kom sprakk skylaget opp i vest og den kjære solen skinte så vakkert som om det var Gud som sa: "Jeg er med dere. Legg det fiendtlige og militariserte Tyskland bak dere!" Nå var tiden kommet da de tre store busset var ankommet, men på grunn av de dårlige veiene kunne de ikke komme nærmere enn trekvart mil fra gården. Å, du kjære, tro meg, det var en trist og hjerteskjærende tid for oss og for alle våre elskede brødre og søstre når vi måtte forlate dette vårt hjem. For Rhön Bruderhof er blitt kalt et hjem for kjærlighet og trøst, for det var her opprinnelsen til den kjærlighet og rettferd som vi hadde søkt med stort håp var.
Så tiden var nå kommet for å reise. Vi måtte komme hele veien fra Amerika for å oppleve det vi opplevde nå. Det samme skjedde på Jakob Hutters tid, eller når de måtte flykte over fjellrekken Karpatene. Det var ikke et barn på fem seks år som ikke måtte bære noe. Mødre, fedre, alle måtte de bære noe på ryggen, ung, gammel, enker eller foreldreløse, ingen ble spart. Min jobb bestod i å bære det 13 uker gamle barnet til Hans Meier. Enhver bar med seg så mye som de klarte, sengeklær for barna og andre ting. Det var en vanskelig og trist tid. En bil klarte å komme seg litt nærmere Rhön for å frakte med seg en lam kvinne. Det måtte to menn til for å bære henne til bilen som fraktet henne til bussen. Vi fikk bagasjen opp på taget av bussen. En vogn trukket av hester kom også med et lass. Det var det siste hestene utførte for fellesskapet.
Noen representanter for Sorenskriverens kontor reiste sammen med brødrene og søstrene så langt som til Frankfurt, for å kjøpe billettene vi trengte til Alm Bruderhof og til England (Cotswold Bruderhof). De brødrene og søstrene som skulle reise til England måtte oppholde seg i Nederland i seks uker. De var helt avhengig av at fremmede kunne gi dem tak over hode. Men mennonitene sørget for husrom på en broderlig måte.
Hans Zumpe fortalte senere at det hadde fremkommet tre reaksjoner på det som skjedde. Noen sa: "Vi må ta vare på våre egne!" Den andre gruppen sa: "Vi har nok fattige i Nederland." Og den tredje gruppen sa: "Disse folka er ikke vår business." Men en eldste i en forsamling tilhørende Mennonitene gjorde alt han kunne for brødrene og søstrene. Han slo i bordet og sa med stor iver: "Vil dere at disse folkene skal omkomme på gata?" Endelig var det noen mennoniter som sa; "Du er blitt sendt av Gud for å vekke oss opp, for det er ikke lenger noe i blant oss av det som var."
Dagen etter at alle hadde forlatt Rhön Bruderhof, gikk vi igjennom alle husene. Selv om de ikke eide mye, så var fremdeles ting av verdi igjen etter dem - sengeklær, stoler, kister, bord, klokker, dekorasjoner etc. Det er ikke mulig å beskrive. I kjøkkenet sto det gryter på komfyren, bord og benker, brødskjærere, skjæremaskiner for kjøtt, og andre ting. I spisskammerset fant vi kål, smult og andre ting, i bakeriet mel, og boller til baking og annet kjøkkenutstyr. I vaskeriet og tørkerommet ble alt utstyr liggende igjen.
Hele gården og landområdene tilhørende den ble nazistenes bytte. Heldigvis slapp vi å se dem ta det. Gud være lovet. På loftet var det lagret mange dyrebare ting, som familiene hadde eid. Alt ble igjen.
På samme måte var det i smia og i snekkerboden. Alle slags redskaper smeden og snekkerne trengte så igjen. Også høvelbenkene ble nazistenes nytte.
De hadde også 17 melkekyr. En engelsk broder hadde sett etter dem. Han sto opp klokken 05.00 hver morgen. Han stelte med dem og vasket dem og tok svært godt vare på dem. De hadde også tre hester, seletøy, høy og annet for - alt ble nazistenes bytte. Her fantes også en usedvanlig god grise-rase - det samme skjedde med dem. Og alt foret, rugen, havren, høy - alt ble nazistenes rov. Alt det vår Frelser har fortalt oss ble til virkelighet: De vil drive dere ut av deres hus!
Også en treskemaskin, en motor, bindemiddel, en slåmaskin, en såmaskin, vogner, sleder, verktøy, birøkterutstyr - alt ble nazistenes bytte.
(fortsettes)
-----
Dette er del 11 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober og del 10 torsdag 20. oktober. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar