Jesu Kristi åpenbaring

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret, og mot slutten av det liturgiske året har det vært en gammel tradisjon at man leser Åpenbaringsboken til Johannes i sin helhet. Denne gode tradisjonen har jeg selv fulgt i mange år.

Mange synes denne boken i Bibelen - den siste - er vanskelig, på flere måter. Ikke bare på grunn av dens tunge symbolspråk, som kan være vanskelig å forstå, men også fordi den kan virke skremmende med noen av sine fremtidssyner. Derfor er den for mange kristne en bokstavelig talt lukket bok. De leser den ikke.

Nå er det ulike måter å lese den på. Jeg leser den som Bibelens lovprisnings- og tilbedelsesbok. Som ingen annen gir den oss et gløtt inn i Guds tronssal, med de myriader av engler, kjeruber og himmelske vesener, eldste som bøyer seg ned i tilbedelse, og kaster sine kroner ned for Lammet. Boken oser av nydelig røkelse, som stiger opp foran Guds trone og dirrer av de helliges bønner. Boken forteller oss også om martyrskaren som venter og himmelens fantastiske tilbedelseskor.

Jeg skrev innledningsvis at dette er Johannes' Åpenbaring. Det er ikke helt korrekt. Visst var det Johannes som fikk åpenbaringene, men allerede i det innledende verset, heter det:

"Dette er Jesu Kristi åpenbaring ..." (Åp 1,1)

Det er det. Det er Han som har satt sitt segl på den fra begynnelse til slutt. Og i boken finnes det til og med helt personlige brev fra Ham, gitt til konkrete menigheter i den tiden hvor disse synene og åpenbaringene ble skrevet ned, men som også gjelder oss. Noen mener også at de syv sendebrevene beskriver syv perioder av kirkens historie. Jeg tror det er mye sant i det.

Det er med spenning jeg begynner lesningen av de 22 kapitlene. Jeg kjenner slutten! Den endelige seieren over det onde og Den onde. Og jeg aner noe av det fantastiske som kommer med Det nye Jerusalem, der det ikke lenger skal finnes gråt eller tåre.