La meg fortelle deg en historie som illustrerer hva jeg mener. Vi hadde en liten hund som het Sophie. Sophie elsket det mennesker spiser. For henne var det å spise menneskemat den kulinariske motsatsen til det å tre inn i Guds rike. Hun hadde et bibelvers som hun holdt fast ved i tro: 'De små hundene spiser likevel smulene som faller fra sine herrers bord.' (Matt 15,27)
Da min kone og jeg delte et måltid, satt Sophie seg ved føttene våre og myste med øynene sine mot oss. Hun trodde at når hun skjelte med øynene ble hun mye søtere! Noe mat som falt ned fra bordet forsvant umiddelbart inn i munnen hennes. Uansett hvor mye hun hadde spist av sin egen mat var hun alltid klar for vår.
Vårt hjem hadde en liten inngjerdet plass utenfor verandaen vår hvor Sophie kunne leke. Selv om gjerdet gikk rundt hele området, var det hull der sprossene ikke nådde helt ned til bakken. Hvis Sophie ville kunne kun klemme seg under der og komme seg ut, men vanligvis hadde hun ingen grunn for å gjøre det. Av og til ble hun så nysgjerrig og ville gå så langt ut mot gjerdet som mulig og stå der en stund, men hun stakk ikke av.
En dag bestemte min kone seg for å mate noen fugler med noen stykker tørt brød og legge det i fuglebrettet på den andre siden av gjerdet. Når Sophie fikk ut en time senere ble hun med det samme vár at det var menneskemat i nærheten, og hun ble med ett dratt mot brødet. På mindre enn et hjerteslag fant hun et lite hull i stakittgjerdet og kom seg ut og fikk tak i brødet på den andre siden. Det var borte på mindre enn ett minutt.
Poenget mitt er dette: Er du sulten vil det føre deg dit hvor bare ren nysgjerrighet ikke fører deg.
Min venn, Gud ser etter sultende mennesker! Salige er de som hungrer. Han søker folk som virkelig søker Ham. Han er virkelig brødet fra himmelen for oss, og det tilfredsstiller for evig. Vi har ikke råd til å bosette oss i rutinene av det som gjerdet inn, ikke når Gud har evig mat tilberedt for oss.
La oss derfor følge vår sult i det vi forfølger Guds nærvær."
Francis Frangipane (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar