La deg ikke overliste av den onde, del 10

"Vi er midt i en av de viktigste og vanskeligste konfliktene siden 2.verdenskrig, likevel sitter mange kristne inaktive på sidelinja. Den passive ånden som har festet seg til sjelen til mange i kirken er en subtil sykdomsfølelse som har lagt seg som et teppe over andaktslivet til så mange. Ja, de forblir syke i hjertet av den eskalerende volden i samfunnet, men deres forbønnsstemme har forsvunnet stillferdig."

Det var den amerikanske forbederen og pastoren Francis Frangipane som skrev dette, her i min oversettelse, for 17 år siden. Om ordene var aktuelle den gang i 2005, hvor mye mer i dag i 2022! Dette er en skremmende aktuell beskrivelse av den åndelige temperaturen, ikke bare når det gjelder den åndelige situasjonen i Vesten, men i Norge. Kristi brud sover. Det er på tide å vekke henne. Midnattsropet: Brudgommen kommer, gå Ham i møte! - lyder snart. 

Kong David var under innflytelse av denne passive demoraliserende åndsmakten. For det er det den er! La oss ikke pakke den inn i pent silkepapir og forsøke å forklare dette annerledes enn det dette er: en åndsmakt! Guds ord ber oss om å skjelne ånder, avsløre og refse dem: "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!" (1.Joh 4,1) "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs (avslør) dem heller." (Ef 5,11) Det som vil sløve oss ned, få oss til å kle av oss den åndelige rustningen, hindre oss fra å lese Bibelen og be, er en åndsmakt som vi må avsløre og refse, slik at den ikke får makt over oss! 

Tilbake til David! Vi husker ham som en ung mann, som mens andre skalv, var klar til å gå imot kjempen Goliat. Hans lidenskap og hunger etter Gud var djup, men kong David er også et eksempel på hva om skjer når vi gir etter for den åndelige søvnen og passiviteten. 

"Året etter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab av sted med sine tjenere og hele Israel. De herjet Ammons barns land og beleiret Rabba. Men David holdt seg i Jerusalem." (2.Sam 11,1)

I en tid hvor det var krig, tillot kongen at en passiv ånd fikk innflytelse over hans liv. Mens andre kjempet oppholdt han seg i sin kongelige residens i Jerusalem. Det sulle åpne opp for en hendelse i hans liv, som satte djupe og varige spor. Kongen falt i synd: 

"Så hendte det en kveld at David sto opp av sengen og gikk omkring på taket av kongens hus. Da fikk han fra taket se en kvinne som badet seg, Og kvinnen var meget vakker å se til." (v.2)

Dette var Batseba, hærføreren Urias' hustru. Du kjenner sikkert historien godt. David faller i synd, driver hor med Batseba, sørger for å skjule sin synd ved å få Urias drept på sin post, Batseba er blitt gravid med David, og barnet dør. Jeg skal ikke gå inn i denne dramatiske historien i denne sammenhengen. Bare slå fast dette: det var det faktum at David ga etter for denne passive åndsmakten, at han falt i grov synd. 

"Derfor, den som mener seg å stå, se til at han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Ingen av oss er uangripelige, og den som tror at han eller hun ikke kan bli forført og falle, er allerede forført. La oss passe oss for den apatiske passive ånsmakten. Den gjør oss mindre årvåkne, og plutselig har vi falt.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 14

Jeg er redd. Jeg innrømmer det. Den siste uken har vært veldig krevende og jeg har hatt dårlige dager. Beina svikter og vil ikke bære meg. Det er skremmende. Jeg er redd for å måtte ta ibruk rullestolen igjen og bli avhengig av den. Den er grei som avlastning, men permanent? Men midt oppe i fortvilelsen opplever jeg et forunderlig Gudsnærvær. 

Jeg takker Jesus for Hans vennskap. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan et vennskap utvikler seg -  fra bekjentskap til vennskap. Med Jesu egne ord går vårt forhold til Ham fra å være en tjener til å bli et  vennskap i form av en djup gjensidig relasjon: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner..." 

Derfor øver jeg meg i å gjøre avtaler med Herren, tider hvor vi kan være sammen. Den eneste agendaen for disse avtalene er at jeg dukker opp til avtalt tid! Det er slik vennskap utvikler seg. 

Gud mister aldri sin interesse i oss, men hvis Han ser at vi  mister vår interesse i å møte Ham, tror jeg at Han sier:. 'Jeg har ikke tenkt å gå noe sted! Kom tilbake når du er klar for det; jeg venter på deg!' det som skjer er vi taper på det, fordi vi mister disse sammenkomstene hvor det djupe vennskapet utvikler seg. 

Jeg husker Francis Frangipane for mange år siden fortalte en historie som gjorde et så djupt inntrykk på meg. Det var en tid i hans liv hvor Herren kalte ham til å trekke seg til side, og avsette tid hvor han og Herren Jesus bare var sammen. Francis Frangipane fortalte at dette var en tid for en djup berøring av Herren, for legedom, for åpenbaring. Frangipane satte alt annet til side, og prioriterte denne tiden sammen med Herren. Men så ble han hentet inn igjen v hverdagens travelhet, av stresset, alle telfonene, og han gikk glipp av den avtalte tiden de tok hadde. De ble sjeldnere og sjeldnere.

En dag satte han seg i stolen han pleide å sitte i når han hadde sin alenetid med Herren. Han øser ut sitt hjerte for Herren og forteller om sine skuffelser og sine nederlag. Da blir Frangipane med ett klar over at han ikke er alene i rommet. Han merker noen stå bak ham. Francis Frangipane ble sittende urørlig. Plutselig kjenner han at han blir våt på skulderen og så hører han en stemme si: 'Francis, jeg har savnet deg!'

Det var Herren Jesus som sa de ordene og det var Hans tårer som gjorde skulderen hans våt.

Lørdag døde Floyd McClung. En sykdom hadde gjort ham stum og han var heller ikke til å gå. Det må ha vært veldig skremmende. Det er underlig hva Herren tillater. Jeg forstår det ikke, men det ville ikke forundre meg, når vi kommer hjem til himmelen og treffer Floyd McClung at han vil vitne om det vennskapet de to utviklet på disse fem årene dette varte. Apostelen Paulus skriver om 'samfunnet med Kristi lidelser...' De er en hemmelighet få kristne har del i, men det samfunnet finnes, om vi vil dele dette lidelsesfellesskapet med Ham.

Jeg snakker med Jesus om den frykten Parkinsons-sykdommen skaper hos meg. Det er trygt. Så snakker vi sammen. Resten er privat.

fortsettes

Det er mer land å innta

"Vokt deg for åndelig selvtilfredshet eller en følelse av at du har nådd målet.                       

Jeg elsker den bønnen Moses ba: Etter at Herren hadde brukt ham til å fri Israel fra Farao, etter at han hadde overvunnet Egypts guder, etter at han hadde fulgt etter ildsøylen og skystøtten, etter å ha sett Herren 'ansikt til ansikt', i telthelligdommen og etter å ha vært vitne til mirakel på mirakel i 40 år - ber  Moses:

'Herre vår Gud, du har begynt å vise din sterke hånd for din tjener...' (5.Mos 3,24)

'Du har begynt å vise ...' Uansett hvor mye vi har oppnådd eller erfart, la oss huske: vår reise inn i Guds herlighet har bare så vidt begynt."

- Francis Frangipane (bildet) i 'I will be found by you.'
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)             

Bli den mannen!

"Noen klager: 'Hvor er lederne som søker Gud?'  Deres klage minner meg om en tid på 1980-tallet hvor ingen av byens pastorer deltok på våre felles bønnemøter. Alene i kulda, i mørket, i en kirke jeg ikke kjente, klaget jeg også - i en times tid. 

Plutselig endret atmosfæren seg. Alt - duringen i ovnen, skravlingen ved døra, selv tankene mine - alt ble dempet på grunn av Herrens nærvær som kom inn i bønnerommet.

Så talte Herren direkte til hjertet mitt. Han sa: 'Vær du den mannen andre ønsket at de skulle være!'

I det øyeblikket sluttet jeg med å kritisere menighetsledere og begynte å bli en slik mann."

- Francis Frangipane. Oversatt fra: In Christ's Image.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds oppdragelse

"Jeg vil aldri glemme den dagen da jeg forstod at både Gud og djevelen ønsket at jeg skulle dø, men av to ulike årsaker. Satan ønsket å ødelegge meg gjennom bakvaskelse mens Gud ville bruke de samme løgnene til å korsfeste min egen trang til selv å ha kontrollen.

Herren visste at tiden ville komme da bøkene mine ville velsigne mange mennesker. Det Han gjorde var at Han begynte å behandle meg mot smiger fra mennesker, på den måten at Han døpte meg med menneskers kritikk til jeg døde bort fra menneskers meninger. Ja, jeg står til ansvar, men nå lever jeg primært for Guds tilfredsstillelse. Om jeg behager eller fornærmer mennesker, får Gud bestemme, det er ikke opp til meg ..."

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'The Shelter of the Most High'.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønn, tilgivelse og enhet

'Hver gang vi velger å be for andre kristne i stedet for å kritisere dem, blir vi et svar på Jesu bønn om enhet (Joh 17).

Hver gang vi tilgir dem som har såret oss, gjør vi Kristi glede større. .

Når vi forenes i kjærlighet og fellesskap med andre gjenfødte forsamlinger på tvers av rasemessige eller kirkesamfunns linjer, øker vi fryden i vår Fars hjerte.'

- Francis Frangipane (bildet) i boken: A House United. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Svaret er: Bli lik Jesus

Grovt sett finnes det tre kategorier kristne, sier den amerikanske pastoren, bibellæren og bederen, Francis Frangipane:

Den største gruppen består av mennesker som er overveldet av denne verdens synd og korrupsjon og anser det som helt umulig at noe kan endres.

Frangipane skriver:

'De har evaluert deres åndelige kapasitet og konkludert med at de har ingen kraft til å forandre verden rundt seg.' (Francis Frangipane: The Power of One Christ-like Life. Whitaker House 1999/2000, side 15)

Det er ingen tvil om at de bærer på en djup smerte og sorg over denne verdens elendighet. De har nok med å ta vare på seg selv og behovene til deres aller nærmeste.

Den andre kategorien er en litt mindre i antall. De stiller seg opp mot stormen og forsøker ikke å unngå den. De er ikke apatiske, som den første gruppen, heller det motsatte. De nærmest raser mot ugudeligheten og protesterer mot ondskapen som brer om seg.

'De er både vokale og synlige. Likevel har deres evne til å bidra til positive sosiale endringer, for det meste, blitt nøytralisert av deres negativitet og sinne,' skriver Frangipane.

Menneskene rundt dem, mener Frangipane, utstår ikke den hardheten disse menneskene utstråler.

Hva er så svaret på disse utfordringene? Det er her den tredje gruppen kommer inn. Den er den minste av disse tre gruppene. Det er de som ønsker at deres liv skal bli forvandlet og bli mer og mer lik Jesus. Når vi leser historien vil vi finne at disse har vært med på å forandre verden i sin levetid. For det er nemlig Guds vilje, Guds store lidenskap og åpenbare sin Sønn og la ham bli alt i alle. Lar vi ham forvandle våre liv slik at vi blir lik Kristus, og handler slik han handler, vil vi bli mennesker som forvandler nasjoner.

Herren er mitt banner

'Jeg vet at noen fremdeles sier: Jeg forstår det simpelthen ikke. Jeg forstår ikke hvordan man har et 'strids-sinnelag'. Jeg finner ikke dette i Skriften eller i Herren.

Fienden har vært klok. Han var vært i stand til å gjøre uklart det som er en av de største åpenbaringene av Herren selv i Skriften. Det er en side av Hans guddommelige natur som er åpenbart i noen av Hans navn:

Noen velkjente eksempler på disse unike navnene er: Jahve-Nissi (Herren er mitt banner, jfr 2.Mos 17,15) eller Jahve-Jirah (Herren er min hjelper/forsørger, jfr Salme 54,6) Jahve-Rapha (Herren er min lege, jfr 2.Mos 15,26). Når Han åpenbarer seg på denne måten - ved cirka 30 forskjellige anledninger i Bibelen - avdekker Herren en side ved sin evige natur og er rede til å møte sine tjeneres menneskelige behov.

Men det er et av disse navnene som spesielt skiller seg ut. Det gjengis omlag 290 ganger i Bibelen - nær ti ganger summen av de andre åpenbaringene! Hvilket navn er det? La meg introdusere for deg:

Jahve-Sebaot - hærskarenes Herre.

Av henvisningene alene, vil vi se at 'Hærskarenes Herre' er det guddommelige navnet som Herren oftest åpenbarer seg gjennom for menneskene.

Når vi så taler om å kjempe for vår egen personlige forvandling eller stride for våre familier, byer og nasjoner, så er det Hærskarenes Herre vi ønsker å følge inn i striden. Det var Hærskarenes Herre som hadde stevnemøte med Josva på slettene utenfor Jeriko (Jos 5,14), og det var Hærskarenes Herre som ledet David i kampen mot filisterne (1.Sam 17,45).

Hvis vi vil lykkes i vår krigføring, trenger vi å se at Herren er Øverstkommanderende, for Han er Herren over hele himmelens hærskarer, Han er universets Herre, Maktens Herre, både i himmel og på jord.

'Hærene i himmelen fulgte ham...' Åp 19,14.'

- Francis Frangipane: This Day We Fight. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan vet vi at vi er ydmyke?

'Hvordan vet vi at vi er ydmyke? Når Gud taler skjelver vi (Jes 66). Gud ser etter hjerter som skjelver ved Hans ord. Slike hjerter vil finne at Guds Ånd hviler over dem; de vil bli et hvilested for Den Allmektige.' 

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'Holiness, Truth and the Presence of God.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." (Jes 66,2b)

"... som skjelver for Mitt Ord." (Bibelen Guds Ord)

Åndens gjerning i ditt liv

Hvis du finner deg selv mer dratt mot bønn enn det å promotere deg selv, mer dratt mot ydmykhet, enn oppblåsthet, så er det Den Hellige Ånd som forbereder deg for Guds herlighet.

- Francis Frangipane i 'The Days of His Presence. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I dag kjemper vi

Et stort opprør utfolder seg foran øynene våre. Bibelske standarder latterliggjøres og byttes ut; perversitet flytter selve midtpumktet. Det er den nye normalen.

Men det er mens 'jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren' (Salme 2,2) at Faderen sier til sin Sønn: 'Begjær av meg, og jeg vil gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.'

Derfor, til tross for at helvete rykker fram, så ber vi denne dagen til Gud for våre nasjoner! Ja, vi ber i tro, for Gud selv har gitt oss dette løftet: 'Jordens ender skal høre Kristus til,' jfr.Salme 2,8.

- Francis Frangipane i boken: This Day We Fight. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En ny kappe og en ny tjeneste

Dette er hva jeg har oppdaget: rett før Herren forløser en ny utrustning eller salvelse over en person, vil Han avkle denne personens tidligere nivå av tjeneste.

Denne avkledningen kjennes ikke alltid godt ut. Det kan være at vi må gjennom en tid med sønderknuselse. 

Men om vi bevarer troen gjennom denne prosessen, så vil den nye utrustningen komme. Og når den kommer, vil det være større samsvar mellom deg og Kristus, og på den måten, større kraft.

- Francis Frangipane i In Christ's Image Training. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Målet med mitt liv

"Min personige holdning er denne: Jeg står for vekkelse, enhet og bønn. Jeg arbeider for å gjenopprette helbredelse og forsoning mellom Guds barn.

Likevel, hvis det eneste Gud virkelig ville reise opp var en helt overgitt sønn ... en sønn som vil nekte å bli fornærmet, nekte å reagere, nekte å huse utilgivelighet, unansett hvem som bakvasker eller forfølger, - har jeg bestemt meg for å bli den sønnen.

Selv om jeg ikke har nådd målet mitt, så er ikke mitt primære mål vekkelse, men å gi deg glede, min Herre, Jesus Kristus."

- Francis Frangipane (bildet), amerikansk forkynner, pastor og bønneleder. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Utholdende og standhaftig bønn

"Hold ut i dine bønner. Trekk deg ikke tilbake. Selv om du er såret eller skuffet av dem du ber for, eller du skulle lide smertefulle forsinkelser i  bønnesvaret, hold fokus!

Om du holder fast i din trofasthet selv om du er såret, vil du oppnå åndelig valuta. Ja, virkelig, den standhaftige forbønnen til en såret forbeder beveger Guds hjerte."

- Francis Frangipane, her sammen med kona Denise. Oversatt fra In Christ Image av Bjørn Olav Hansen (c)

Følg sulten din!

"I dag er det mange kristne som har mistet sin hunger. I stedet for å komme inn i Herrens nærvær sultne etter mer av Hans fylde, holdes våre tanker i fangenskap av verdslige sysler og kjødelige distraksjoner.

La meg fortelle deg en historie som illustrerer hva jeg mener. Vi hadde en liten hund som het Sophie. Sophie elsket det mennesker spiser. For henne var det å spise menneskemat den kulinariske motsatsen til det å tre inn i Guds rike. Hun hadde et bibelvers som hun holdt fast ved i tro: 'De små hundene spiser likevel smulene som faller fra sine herrers bord.' (Matt 15,27)

Da min kone og jeg delte et måltid, satt Sophie seg ved føttene våre og myste med øynene sine mot oss. Hun trodde at når hun skjelte med øynene ble hun mye søtere! Noe mat som falt ned fra bordet forsvant umiddelbart inn i munnen hennes. Uansett hvor mye hun hadde spist av sin egen mat var hun alltid klar for vår. 

Vårt hjem hadde en liten inngjerdet plass utenfor verandaen vår hvor Sophie kunne leke. Selv om gjerdet gikk rundt hele området, var det hull der sprossene ikke nådde helt ned til bakken. Hvis Sophie ville kunne kun klemme seg under der og komme seg ut, men vanligvis hadde hun ingen grunn for å gjøre det. Av og til ble hun så nysgjerrig og ville gå så langt ut mot gjerdet som mulig og stå der en stund, men hun stakk ikke av. 

En dag bestemte min kone seg for å mate noen fugler med noen stykker tørt brød og legge det i fuglebrettet på den andre siden av gjerdet. Når Sophie fikk ut en time senere ble hun med det samme vár at det var menneskemat i nærheten, og hun ble med ett dratt mot brødet. På mindre enn et hjerteslag fant hun et lite hull i stakittgjerdet og kom seg ut og fikk tak i brødet på den andre siden. Det var borte på mindre enn ett minutt.

Poenget mitt er dette: Er du sulten vil det føre deg dit hvor bare ren nysgjerrighet ikke fører deg. 

Min venn, Gud ser etter sultende mennesker! Salige er de som hungrer. Han søker folk som virkelig søker Ham. Han er virkelig brødet fra himmelen for oss, og det tilfredsstiller for evig. Vi har ikke råd til å bosette oss i rutinene av det som gjerdet inn, ikke når Gud har evig mat tilberedt for oss. 

La oss derfor følge vår sult i det vi forfølger Guds nærvær."

Francis Frangipane (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Definisjon på ydmykhet

'I Guds rike er det ingen store Guds mennesker, bare ydmyke mennesker som Gud har bestemt seg for å bruke på en mektig måte.

Hvordan kan vi vite at vi er ydmyke? Når Gud taler, skjelver vi. Gud ser etter mennesker som skjelver av Hans ord. Et slikt menneske vil finne at Guds Ånd hviler over ham; han vil bli et hvilested for Den Allmektige'.

Francis Frangipane (bildet) i Holiness, Truth and The Precence of God. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dette stemmer godt med Jes 66,2:

'Alt dette har min hånd gjort, og slik ble alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord'. 

Luthersk fornyelsesbevegelse satser på lederskap i team

Lutheren Renewal får ny ledelsesstruktur. I fjor takket den profilerte lutherske presten, Paul Anderson (bildet), for seg etter mange års utrettelig arbeid innen denne amerikansk lutherske fornyelsesbevegelsen. Under hele tiden Lutheran Reneweal har eksistert har man arbeidet i team, nå styrkes denne profilen enda mer.

Det fremgår av nyhetsbrevet til Lutheran Renewal som ble publisert i dag.

Lederteamet vil bestå av styremedlemmene Nathan Hoff, Eric MacIntyre og Fred Thoni samt Denise Siemens, som kommer fra staben til Lutheran Renewals. Endringen fører til at de nå har en modell som kan brukes til å øke omfanget av kallet og misjonsoppgaven Lutheran Renewal utgjør.

7.-10. august inviterer Lutheran Renewal til konferanse i North Hights Lutheran Church i Arden Hills i Minnesota. Blant talerne finner vi Francis Frangipane og Larry Randolf.

Forbered deg til å møte din Gud

Jeg har gjort et forsøk på å oversette en helt ny artikkel av Francis Frangipane (bildet) som ble publisert på engelsk i dag, og som jeg tror vil interessere mange av mine lesere. Den har et svært tidsaktuelt, ja jeg vil si profetisk ord for oss alle:

Den siste store bevegelsen av Den Hellige Ånd vil bli særpreget av menn og kvinner som er blitt forberedt av Gud for Gud. Vi har gitt oss selv til bønn for vekkelse, vi har studert og oppdaget Guds hjerte for de fortapte. Uten å kompromisse med evangeliets grunnleggende sannheter, har nåden lært oss å gjøre Kristi budskap relevant for vår tid og for våre behov. Men all vår forberedelse til tross, vi har ennå til gode å forberede våre hjerter for Gud selv.

Vi lengter etter å bli sendt av Den Allmektige for en eller annen stor oppgave - et mirakel som fører til at en hel by omvender seg, eller en annen betydningsfull tjenestehandling. Men - den største oppgaven som venter Menigheten er ikke å bli sendt av Gud men faktisk det å komme til Gud.

Vi har virkelig antatt en rolle: Vi ser på oss selv som Herrens bodyguards. Bevæpnet med troens doktriner, er vi oppsatt på å forsvare Kristus mot blasfemi, vranglære og misoppfatninger. Men i vår søken etter stå ansikt til ansikt med vår tids vranglære, så har vi posisjonert oss selv med ryggen til Den Allmektige. Om vi bare ville snu oss og se mot Ham, så ville vi se at Han ikke trenger oss for å beskytte seg mot mennesket, heller ikke har noe menneske vært noen trussel mot Den Høyeste. Hvis vi virkelig ville opphøre å streve, om bare for et øyeblikk, ville vi finne at Hans blikk aldri har forlatt oss. Han venter på vår udelte kjærlighet.

Selv om enn vår lengsel etter vekkelse og åndelig oppvåkning har kommet fra Gud, så er denne lidenskapen bare begynnelsen på et fornyet sinn, ikke slutten. Ved tidsaldrenes slutt, er forberedelsens årstid ikke for innhøstningen, hvor enn viktig innhøstningen er, men forbedredelse for Gud. Det at vi vender våre hjerter mot Ham må overskride flyktige tider av behov, ja selv våre oppsatte bønnetider. Det er en tid for innta en tid av uhindret oppmerksomhet. For det er menighetens konstante stirring som tiltrekker seg Guds høyeste nytelse og forløser en største innhøstningen.

'For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med èm mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter or at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus'. (2.Kor 11,2-3)

Gjennom årenes løp har vi utviklet en hel rekke programmer, utadrettet virksomhet, og tjenester, alle i den hensikt å bringe mennesker inn i menigheten og gjøre dem til bedre kristne. Mange av disse bestrebelsene har Gud velsignet; noen av dem har Han bearbeidet og brukt; mens andre har Han, når sant skal sies, ignorert.

Men - jo mer vi nærmer oss tidsaldrenes ende, jo mindre vil Menigheten bli i stand til å gjøre seg avhengig av noe annet enn Kristus selv. Selv nå merker vi at salvelsen minsker i styrke sakte men sikkert over myriader av aktiviteter og programmer. I stedet for vår uendelighet av ideer, vil Menigheten før Jesus kommer tilbake, forstå uten tvil, at det ikke er noe som erstatter Gud.

Det vil ganske snart bli veldig tydelig at vi ikke trenger bøker og manualer, men lidenskap for Immanuel.

Som Herrens dag nærmer seg, vil Den Hellige Ånd i økende grad foredle vår fokus og løfte vår oppmerksomhet til vårt største formål: åpenbaringen av Kristus i oss. Det er her, synkronisert med manifesteringen av Kristus gjennom Menigheten, at tidsaldrenes største vekkelse vil komme.

Bønn, glede og smerte

Når Paulus tenker på de kristne forsamlingene i Galatiaområdet skriver han:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Den amerikanske pastoren, forfatteren og bønnelederen, Francis Frangipane, sier at vi i stedet for å ha menighetens bønnerom, burde ha føderom i stedet!

Det kan jeg være enig i. Både fordi vi strider i bønn for menneskers frelse, men også for å se en større Kristuslikhet både i eget og andres liv. En større Kristuslikhet oppnås først og fremst ved bønn, ved å leve i bønn. Jeg synes det er veldig interessant å møte de jeg kaller bedere. Årsaken er at man kan se at de har med Jesus å gjøre. De bærer med seg en fred, og en glede som ikke er gitt dem på menneskelig vis. Freden og gleden er ervervet gjennom bønn.

I forbindelse med at Det nasjonale Bønnerådet kom sammen på Grimerud onsdag og fredag i forrige uke snakket jeg med en kvinne som er medlem av dette rådet. Den siste tiden har hun gått igjennom svære prøvelser. I samtalen understreket hun så sterkt at det var så viktig å bevare gleden. Hun sa: "Det er jo ikke for ingenting at vi leser i Neh 8,10: 'For gleden i Herren er deres styrke.' Det har jeg opplevd, og den må vi holde fast ved også når de vanskelige tidene kommer."

Jesus sier at "Mitt hus skal kalles et bønnens hus", jfr Matt 21,13.

Han siterer profeten Jesaja. I dette utsagnet hos profeten Jesaja heter det også:

"... dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus" (Jes 56,7a)

Interessant: bønnen, gleden og smerten hører sammen når vi søker Herrens ansikt!

Ikke minst når det gjelder dette som har med "gleden i Herren" har jeg veldig mye å lære.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare

"Hvordan skal vi gjenkjenne vekkelse når den kommer? Den oppvåkning vi søker, menn og kvinner, ung som gammel, er denne: å bli likedannet med Jesus! Når starter vekkelsen? Det hele starter i det øyeblikket vi sier ja til å bli lik Ham. Det sprer seg til andre når Kristus åpenbares i oss."

Ordene tilhører Francis Frangipane. Han skriver dette i sitt siste nyhetsbrev som jeg mottok sent i går kveld. Jeg tror Francis Frangipane har aldeles rett. Dette er hva det handler om.

Å bli lik Jesus handler om en djup forvandling av våre liv. Om Jesus heter det: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Hebr 5,8) Veien er ikke annerledes for oss. Det er når vi har forstått dette, at Gud skjenker oss en gave: sårbarheten.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare. Francis Frangipane skriver dette: "Å bli såret i nådens tjeneste, og i stedet for å lukke våre hjerter, tillater sårbarheten å krone kjærligheten, forløser vi Guds kraft."

Når Kristus tillater oss å bli såret, så legges vi åpne, og det avgjørende blir da om vi tillater det verk som Gud holder på med i våre liv, eller om vi tyr til raske løsninger for å komme oss vekk.

Veien vi går smalner når vi søker sann forvandling.

Mange kristne blir bitre av motstand. De forlater sine menigheter, de slikker sine sår.

Men å bli såret er en del av det å være kristen. Jesus var "ille tilredt" (Jes 54,14) og har "sår på kroppen" (Sak 13,6). Å være Kristuslik er å tilgi de som forvolder oss smerte, som gjør oss ille. Om vi ikke gjør det kan de sårene vi påføres bli illeluktende og vi kan bli syke i sjelen. Vi blir bitre og hevngjerrige.

Spørsmålet er: hva gjør vi med sårene vi påføres?

Du husker sikkert historien som Jesus forteller om den barmhjertige samaritan. Det står noe om ham som er viktig å huske for oss i denne sammenhengen. Vi leser om at da samaritanen så mannen som var falt blant røvere, står det at han fikk inderlig medynk med ham, og så leser vi:

"Han gikk bort og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem..." (Luk 10,34)

Vi trenger at Jesus gjør dette med våre sår: heller olje og vin i dem og forbinder dem. Av og til trenger vi en berøring av Hans legedom, når vi er blitt påført sår av andre.