Fest blikket på originalen!

 Det er av fundamental betydning for oss mennesker at vi vet hvem vi er, at vi kjenner vår sanne identitet. Sannheten om oss er at vi i dypet tilhører en annen, vårt liv er ikke vår egen eiendom. Når du leter etter deg selv, ditt sanne jeg, da kaster du deg inn i Guds armer. 

Mange, for ikke å si de aller fleste, har havnet i en identitetskrise. Psykologien, psykoterapien og pedagogikken tilbyr mange muligheter til å overvinne krisen, og de kan sikkert ha sin nytte. Men den dypeste identitetskrisen består i at mennesket har fornektet sin samhørighet med Kristus, og den krisen kan ikke psykologien løse.

Din sanne identitet finne du bare ved å si ja til din fundamentale Kristustilhørighet. Et sant menneske blir du bare hvis du om og om igjen velger å være den du egentlig er. Gud skapte deg med blikket festet på sin Sønn. Han formet deg etter Sønnens bilde. Hans rene bilde i deg er blitt flekkete, og bare han selv kan nyskape det. Da blir du igjen virkelig deg selv.

Det er klokt å ikke først og fremst rette oppmerksomheten mot det som har gått på skjeve for deg, synden, det som har skadet din Kristuslikhet. Det er mye bedre om du først ser på alt det som fremdeles er igjen av Guds bilde i deg. Så kan du forsøke å være tro mot den sanneste og beste delen av deg selv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 321

Svaret er: Bli lik Jesus

Grovt sett finnes det tre kategorier kristne, sier den amerikanske pastoren, bibellæren og bederen, Francis Frangipane:

Den største gruppen består av mennesker som er overveldet av denne verdens synd og korrupsjon og anser det som helt umulig at noe kan endres.

Frangipane skriver:

'De har evaluert deres åndelige kapasitet og konkludert med at de har ingen kraft til å forandre verden rundt seg.' (Francis Frangipane: The Power of One Christ-like Life. Whitaker House 1999/2000, side 15)

Det er ingen tvil om at de bærer på en djup smerte og sorg over denne verdens elendighet. De har nok med å ta vare på seg selv og behovene til deres aller nærmeste.

Den andre kategorien er en litt mindre i antall. De stiller seg opp mot stormen og forsøker ikke å unngå den. De er ikke apatiske, som den første gruppen, heller det motsatte. De nærmest raser mot ugudeligheten og protesterer mot ondskapen som brer om seg.

'De er både vokale og synlige. Likevel har deres evne til å bidra til positive sosiale endringer, for det meste, blitt nøytralisert av deres negativitet og sinne,' skriver Frangipane.

Menneskene rundt dem, mener Frangipane, utstår ikke den hardheten disse menneskene utstråler.

Hva er så svaret på disse utfordringene? Det er her den tredje gruppen kommer inn. Den er den minste av disse tre gruppene. Det er de som ønsker at deres liv skal bli forvandlet og bli mer og mer lik Jesus. Når vi leser historien vil vi finne at disse har vært med på å forandre verden i sin levetid. For det er nemlig Guds vilje, Guds store lidenskap og åpenbare sin Sønn og la ham bli alt i alle. Lar vi ham forvandle våre liv slik at vi blir lik Kristus, og handler slik han handler, vil vi bli mennesker som forvandler nasjoner.

Kristuslikhet

Peter Tabichi (bildet) er en stillferdig kenyaner som underviser barn i matematikk i den kenyanske landsbyen Pwani. Han må være et av de mest ydmyke og Kristus-like mennesker jeg har hørt om. Han er legbroder i fransiskanerordenen.

Peter lever et svært enkelt liv og bruker 80 prosent av lærerlønnen sin til å betale for at barna han er lærer for kan gå på skole.

Nylig vant han en pris - Global Teacher Prize - på en million amerikanske dollar. Prisen ble utdelt på en tilstelning i Dubai i forrige måned. Hva 36-åringen skal bruke pengene til? Hva tror du? Jo, han vil sørge for at tusenvis av afrikanske barn fra fattige familier får gå på skole i generasjoner som kommer.

Stig ned fra deg selv

"Vær ydmyk og stig ned fra deg selv. Da skal du oppdage Guds herlighet i ditt indre. For der ydmykheten spirer, der sprer Guds herlighet seg. Bærer du ydmykheten i ditt hjerte, skal Gud åpenbare sin herlighet for deg. Forakt deg selv i din storhet og forstørr deg ikke i din litenhet.

Når du møter din neste, anstreng deg da for å ære og opphøye ham. Etter at dere er gått fra hverandre, skal du bare bruke vakre og verdige ord om ham. Hvis din neste har sine feil, kan han få hjelp til bedring gjennom å føle at han ikke er verdig din ros.

Vil du føre din bror tilbake til sannheten, så sørg over ham, gråt, elsk ham, si ham et vennlig ord eller to. Men vis aldri vrede mot ham. For kjærligheten blir aldri vred, sårer ikke og kommer ikke med heftige bebreidelser mot noen. Tegnet på kjærlighet og innsikt er ydmykheten, som fødes av en god samvittighet i Kristus vår Herre.

- Isak Syreren, 600-tallet

Når vi reflekterer Jesus

Noen mennesker utstråler Kristus. De er bærere av et indre lys som gjør at mennesker uvilkårlig dras mot dem. En slik var Abba Pambo (303-372), hvis minnedag hvis minnedag det var i går. Det fortelles at hans ansikt lyste, slik Bibelen forteller om Moses. Noe mer meningsfylt enn dette kan vel knapt tenkes for noe menneske. La ordkløverne debattere, måtte våre liv handle om å bli mer og mer lik Jesus!

'Og vi, som uten slør ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Abba Pambo hørte til den første generasjonen av ørkenfedre som var påvirket av Antonios den store. I ørkenen øvde han på de åndelige disiplinene, blant annet faste og bønn. Nå var mange av disse ørkenfedrene gamle fåmælte, men Pambo i enda større grad. Han talte bare når han virkelig hadde noe på hjertet.

Følgende historie fortelles om ham:

Hans åndelige veileder gav ordene fra Salme 39 første gang de møttes: 'Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen.'

Abba Pambo svarte: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over det ordet han hadde fått. Først seks måneder senere kom han tilbake for å få mer undervisning! Tenk om vi kunne ta på alvor det vi hører og sette det ut i livet!

En annen historie om denne Pambo er også talende bokstavelig talt:

Patriarken Theofilos av Aleksandria skulle ved en anledning komme på besøk. Brødrene i klosteret ville så gjerne at hellige Pambo skulle si noen ord til ham. Da svarte Pambo:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så vil han ikke bli det av min tale.'

Lev og tjen på en Kristuslik måte

Zac Poonen er en forkynner jeg gjerne lytter til. Han er pastor for Christian Fellowship Church i Bangalore i India, men også viden kjent som forkynner og bibellærer i en rekke land, blant annet Norge.

I går sendte han ut følgende 'ord for uka' - her i min oversettelse:

Når Paulus kalte sammen med eldste i Efesos for å ta farvel med dem, legg merke til hva han fortalte dem i Apg 20,17-35. Han minnet dem om at han hadde vært sammen med dem i tre år (vers 31) og at han hadde forkynt for dem natt og dag. Tre år er mer enn 1000 dager. Så hvis Paulus faktisk preket to ganger om dagen, som det kan tyde på, så må han ha preket over 2000 prekener her.

Efesos var et sted hvor det hadde vært en stor vekkelse og hvor de som hadde bestemt seg for å følge Jesus hadde brent deres gamle bøker om svartekunst og magi til en verdi av over 50.000 sølvpenger (tilsvarende 200.000 dagslønner eller 600-800 årsverk). Dette er også stedet hvor man tok tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hadde hatt på seg for å helbrede de syke og sette demonbesatte fri. Gud gjorde noen forunderlige mirakler gjennom Paulus i Efesos og det i et omfang de ikke tidligere hadde sett. (Se Apg 19,11-12 og v.19). Nå mot slutten av alt dette, hva var det Paulus minnet de eldste om? Minnet han dem om sine prekener eller miraklene? Nei.

Paulus ber dem om å huske dem ydmyke måten han hadde levd blant dem på, fra den første dagen de hadde sett ham (Apg 19,19). Om de hadde glemt hans prekener, hadde de ikke glemt hvordan han levde blant dem. Hans liv hadde gjort varig inntrykk på dem. De kunne ikke glemme hans medfølelse og hans enkelhet. De husket hvordan han hadde arbeidet med sine egne hender som teltmaker for å understøtte seg selv og sine medarbeidere - slik at han ikke skulle være en byrde for dem og også fordi han ville være et eksempel for andre kristne arbeidere (Apg 19,34-35) De glemte ikke at i løpet av disse tre årene, ba ikke Paulus om penger, gaver, selv ikke en gang nye klær, fra noen av dem (v.33).

Paulus minnet dem om at han hadde forkynt HELE Guds plan og vilje uten noen form for kompromiss (Apg 20,27). Han hadde ikke forsøkt å gjøre mennesker til lags, eller søkt popularitet for seg selv. Han hadde forkynt omvendelse og alle andre upopulære emner, hvis det var nyttig for hans tilhørere, selv om noen av dem kunne bli støtt (Apg 20,20-21). Det var dette Paulus snakket med dem om.

Hvis du er pastor for en menighet i tre år slik Paulus var i Efesos, og så reiser videre, hva vil flokken din huske deg for? Vil du huske deg som en som holdt imponerende prekener eller som en ydmyk Guds mann som ved ditt liv, viste dem hvordan Jesus er? Vil de tenke på deg som en som dro dem nærmere Gud og utfordret dem til å bli mer Kristuslike eller en som lærte dem hvordan de skulle dele ut traktater? Hva som helst din gave eller ditt kall er, må det flyte fra en indre kilde gjennom et Kristuslikt liv.

Den som har helbredelsens nådegave må bruke den slik Jesus brukte den. Jesus var en ydmyk mann som levde et enkelt liv, Han blandet seg med alle slags folk, hadde stor medfølelse med de syke, og tok ikke penger fra noen, verken før eller etter helbredelsen. Han helbredet mennesker aldeles gratis. Men jeg har aldri møtt noen slik 'helbreder' hele mitt liv. Hvis du kommer over en slik en, vær så snill og la meg få vite det, for jeg ville elske å møte et slikt menneske. Ennå har jeg ikke møtt noen slik. Istedet har jeg møtt predikanter som elsker penger som innbiller seg at de har helbredelsens nådegave og som bløffer folk med psykologiske triks! Det tristeste av alt er at uforstandige, unge menn følger disse forførerne og begynner å søke etter en slik tjeneste selv. Og dermed er den neste generasjonen også ført på villspor. Dette gjør meg så trist.

Hvis vi er kalt til en apostolisk tjeneste, eller en profetisk tjeneste, eller en evangelisttjeneste, eller en hyrdetjeneste, eller en lærertjeneste, uansett hva slags tjeneste det er snakk om, så må den utøves på en Kristuslik måte. Kristi ånd må motivere oss i alle våre kall.

Hvis du føler at du er kalt til å være pastor for en menighet, gjør det da slik Jesus ville ha gjort det. Og må det varige inntrykket du etterlater deg forme flokken din slik det vil gjøre fra et menneske som gløder på grunn av Jesu herlighet.

Billedtekst: Zac Poonen sammen med kona Annie. Zac Poonen har skrevet mer enn 25 bøker om et djupere liv med Gud, og har grunnlagt mer enn 50 menigheter i India og i andre land.

Dager i Hans nærvær

De siste dagene har jeg lyttet til undervisning som har berørt meg veldig sterkt. Den er djuptpløyende. Utfordrende. Radikal. Den kaller meg tilbake til kildene med rent vann.

Nøkkelord er: Korset, Kristuslikhet, ydmykhet, overgivelse - nærvær. Den bibelske betydningen av ordet frelse.

Et ord fra Den Hellige Skrift er sentralt i denne sammenhengen: "... arbeid på deres frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Jeg kjenner på en fornyet lengsel etter å trekke meg mer tilbake, og bruke tid i bønn og stillhet. Stadig vender jeg tilbake til Teresa av Avila's definisjon på bønn:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss."

Evagrios av Pontos har sagt: "Den åndelige veiens mål er stedet der Gud finnes."

Min bønn for tiden er denne:

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går.
Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta
hele meg så fullkomment i Din besittelse
at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment,
at hvert menneske jeg møter kjenner Ditt nærvær
i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg,
men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse
som Du lyser. Lyser så jeg blir ett lys for andre,
med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus,
og ikke fra meg.
Herre, lys Du for menneskene gjennom meg.

Tro OG gode gjerninger, del 2

Bønn kan bli en undskyldning for ikke å handle!

I møte med enkelte får jeg av og til beskjed om at "de skal be over det". Det lyder både fromt og riktig. Men i denne sammenhengen betyr det på godt norsk: "Vi (jeg) kommer ikke til å gjøre noe med det!"

Dermed brukes bønn som noe manipulerende. I dette tilfellet dreier det seg om ansvarsfraskrivelse. Man utsetter også noe som man i utgangspunktet burde ha tatt tak i. Da er bønn noe som det er lett å gripe tak i for å slippe å bli konfrontert med noe som handler om egne brister og skrøpeligheter.

Bibelen taler mye om rettferdighet. Ikke bare den rettferdighet som vi får gjennom troen på Jesus Kristus. Men også om rettferdighet for enker og farløse og undertrykte. Det er ingen tvil, om man leser Bibelen, at Gud er på deres side! Det er flott at vi engasjerer oss i bønn for enkene, de farløse og de undertrykte, men Jesus kaller oss til noe mer enn det!

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Profeten Amos advarer sin samtid gjennom å gjengi Guds ord slik:

"Jeg hater, ja, jeg forkaster deres høytid, og Jeg har ikke behag i deres festforsamlinger. Selv om dere bærer fram for Meg brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Jeg ser heller ikke på deres gjøkalver som fredsoffer. Få bort fra Meg larmen av deres sanger, for Jeg vil ikke høre musikken fra dine harper. Men la retten velle fram som vann og rettferdigheten som en stadig flommene elv." (Amos 5,21-24)

Hva ville profeten Amos ha videreformidlet til våre dagers konferanser, hvor fokus i all vesentlig grad er rettet mot å dekke deltagernes behov?

Tro OG gode gjerninger, del 1

Jakob utfordrer meg veldig om dagen! Han skriver:

"Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv." (Jak 2.17)

Jeg er opptatt av hvordan vi som Kristi kropp kan være frukt - og frukt som varer.

Et fruktbærende liv må springe ut fra en levende relasjon til Jesus. Det er når vi blir i Ham at vi bærer mye frukt. Johannes lærer oss det i kapitel 15 av sitt evangelium. Resultatet av et liv i bønn og kontemplasjon, er gode gjerninger. Gjerninger som på en slik måte er båret frem av bønn og Kristuserfaring, at de ikke peker tilbake på oss, men vitner om Kristus.

Det er nok de som tenker at det å trekke seg tilbake, det å bruke mye tid i bønn og samvær med Jesus, heller er å trekke seg unna det pulserende livet folk flest lever. Jeg vil heller si tvert om. Tid brukt på Jesus er aldri bortkastet tid! Jo mer vi er sammen med Ham, jo mer preger Han oss, og jo mer fruktbærende er vi.

Som sagt: jeg er opptatt av gjerningene!

Det møter straks motstand: Vi er ikke frelst av gjerninger.

Nei, absolutt ikke!

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." (Ef 2,8)

Men gjerningene følger troen!

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

"Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger." (Jak 2,18)

La dette siste verset fra Jakobs brev utfordre deg i dag. Jeg skal komme tilbake til min utleggelse av det senere. Men la det tale til deg, og utfordre deg - det gjør nemlig det i sterk grad i mitt liv for tiden.

(fortsettes)

Lever Kristus på innsiden av deg?

Et sitat fra den engelske evangelisten og forbederen, Leonard Ravenhill, formidlet via Facebook, ble en veldig vekker for meg i dag. Ravenhill skriver:

"Jeg har sluttet å spørre folk om de er frelst. Jeg ser dem rett inn i øynene og sier: Lever Kristus på innsiden av deg?"

Jeg tenker på dette i sammenheng med det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet." (Kol 3,4)

Jeg smaker litt på disse ordene: "Kristus, vårt liv ...."

Og ber om at Kristus virkelig må vinne skikkelse i meg.

Bønn, glede og smerte

Når Paulus tenker på de kristne forsamlingene i Galatiaområdet skriver han:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Den amerikanske pastoren, forfatteren og bønnelederen, Francis Frangipane, sier at vi i stedet for å ha menighetens bønnerom, burde ha føderom i stedet!

Det kan jeg være enig i. Både fordi vi strider i bønn for menneskers frelse, men også for å se en større Kristuslikhet både i eget og andres liv. En større Kristuslikhet oppnås først og fremst ved bønn, ved å leve i bønn. Jeg synes det er veldig interessant å møte de jeg kaller bedere. Årsaken er at man kan se at de har med Jesus å gjøre. De bærer med seg en fred, og en glede som ikke er gitt dem på menneskelig vis. Freden og gleden er ervervet gjennom bønn.

I forbindelse med at Det nasjonale Bønnerådet kom sammen på Grimerud onsdag og fredag i forrige uke snakket jeg med en kvinne som er medlem av dette rådet. Den siste tiden har hun gått igjennom svære prøvelser. I samtalen understreket hun så sterkt at det var så viktig å bevare gleden. Hun sa: "Det er jo ikke for ingenting at vi leser i Neh 8,10: 'For gleden i Herren er deres styrke.' Det har jeg opplevd, og den må vi holde fast ved også når de vanskelige tidene kommer."

Jesus sier at "Mitt hus skal kalles et bønnens hus", jfr Matt 21,13.

Han siterer profeten Jesaja. I dette utsagnet hos profeten Jesaja heter det også:

"... dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus" (Jes 56,7a)

Interessant: bønnen, gleden og smerten hører sammen når vi søker Herrens ansikt!

Ikke minst når det gjelder dette som har med "gleden i Herren" har jeg veldig mye å lære.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare

"Hvordan skal vi gjenkjenne vekkelse når den kommer? Den oppvåkning vi søker, menn og kvinner, ung som gammel, er denne: å bli likedannet med Jesus! Når starter vekkelsen? Det hele starter i det øyeblikket vi sier ja til å bli lik Ham. Det sprer seg til andre når Kristus åpenbares i oss."

Ordene tilhører Francis Frangipane. Han skriver dette i sitt siste nyhetsbrev som jeg mottok sent i går kveld. Jeg tror Francis Frangipane har aldeles rett. Dette er hva det handler om.

Å bli lik Jesus handler om en djup forvandling av våre liv. Om Jesus heter det: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Hebr 5,8) Veien er ikke annerledes for oss. Det er når vi har forstått dette, at Gud skjenker oss en gave: sårbarheten.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare. Francis Frangipane skriver dette: "Å bli såret i nådens tjeneste, og i stedet for å lukke våre hjerter, tillater sårbarheten å krone kjærligheten, forløser vi Guds kraft."

Når Kristus tillater oss å bli såret, så legges vi åpne, og det avgjørende blir da om vi tillater det verk som Gud holder på med i våre liv, eller om vi tyr til raske løsninger for å komme oss vekk.

Veien vi går smalner når vi søker sann forvandling.

Mange kristne blir bitre av motstand. De forlater sine menigheter, de slikker sine sår.

Men å bli såret er en del av det å være kristen. Jesus var "ille tilredt" (Jes 54,14) og har "sår på kroppen" (Sak 13,6). Å være Kristuslik er å tilgi de som forvolder oss smerte, som gjør oss ille. Om vi ikke gjør det kan de sårene vi påføres bli illeluktende og vi kan bli syke i sjelen. Vi blir bitre og hevngjerrige.

Spørsmålet er: hva gjør vi med sårene vi påføres?

Du husker sikkert historien som Jesus forteller om den barmhjertige samaritan. Det står noe om ham som er viktig å huske for oss i denne sammenhengen. Vi leser om at da samaritanen så mannen som var falt blant røvere, står det at han fikk inderlig medynk med ham, og så leser vi:

"Han gikk bort og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem..." (Luk 10,34)

Vi trenger at Jesus gjør dette med våre sår: heller olje og vin i dem og forbinder dem. Av og til trenger vi en berøring av Hans legedom, når vi er blitt påført sår av andre.