Vårt skjulte liv med Gud

"Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmedes blikk. Også vår naturlige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ', og blotte sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den Aller Høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å trekke seg tilbake slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993.

Kristus lever i meg

Denne boken, "Kunsten å eldes uten å bli gammel", av den da 85 år gamle domikanerinne, Agnes-Marie (bildet), fikk jeg anbefalt av min åndelige veileder på den tiden, en pinsevenn som var omtrent på samme alder som Sr. Agnes-Marie. For å si det forsiktig: en ikke vanlig foreteelse. Pinsevenner og katolikker har ikke alltid gått så godt sammen.

Men Ole Petter Bekkelund hadde funnet noe hos søster Agnes-Marie av Treenigheten som var gull verdt, og den siden av dette gullet, hadde han funnet noe like verdifullt: en søster i troen.

Hun debuterte som forfatter i en alder av 85 og kun skulle leve til hun ble 102, etter 78 år i kloster, derav 55 år i Norge. Søster Agnes-Marie var født i Belgia. Hennes livskall av forbønnens.

Det ble ikke til at jeg leste boken hennes den gang. Selv ikke etter den varme anbefalingen hos min åndelige veileder. Men her om dagen kom det så sterkt for meg at jeg skulle lese den, og fikk lånt den på biblioteket. Nå er jeg i ferd med å lese den og med ett forstår jeg hvorfor min åndelige veileder, pinsevennen, fant åndelige brådjup hos denne milde kvinnen.

Hun åpner boken slik med følgende overskrift:

Hva er Jesus Kristus for meg?

Så svarer hun:

"At jeg lever her - i Lunden Kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus er for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kierkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preker, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2,20: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.' Tenk, Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er én, og den samme Kristus lever i oss alle. Realiteten er ikke bare Gud og jeg. Nei, den levende Kristus er i oss alle. Hvilken enhet måtte da utvikle seg oss imellom. tross vårt elendige jeg, tross våre begrensede, svært begrensede individ. Ja, hvilken enhet, bare vi gir Ham lov til å virke i oss, som Han vil. Dette innebærer at vi glemmer oss selv, og slik gir vi Ham muligheten til å fylle oss med sin kjærlighet. I Ham alene finner vi frihet og liv. Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk brenner i meg. Var vi bare alle overbevist om dette...."

Jeg gleder meg til å lese videre. Mitt liv er modnet til dette budskapet nå.

Billedtekst: Søster Angnes-Marie. O.P. Foto: Katolsk.no

Lev og tjen på en Kristuslik måte

Zac Poonen er en forkynner jeg gjerne lytter til. Han er pastor for Christian Fellowship Church i Bangalore i India, men også viden kjent som forkynner og bibellærer i en rekke land, blant annet Norge.

I går sendte han ut følgende 'ord for uka' - her i min oversettelse:

Når Paulus kalte sammen med eldste i Efesos for å ta farvel med dem, legg merke til hva han fortalte dem i Apg 20,17-35. Han minnet dem om at han hadde vært sammen med dem i tre år (vers 31) og at han hadde forkynt for dem natt og dag. Tre år er mer enn 1000 dager. Så hvis Paulus faktisk preket to ganger om dagen, som det kan tyde på, så må han ha preket over 2000 prekener her.

Efesos var et sted hvor det hadde vært en stor vekkelse og hvor de som hadde bestemt seg for å følge Jesus hadde brent deres gamle bøker om svartekunst og magi til en verdi av over 50.000 sølvpenger (tilsvarende 200.000 dagslønner eller 600-800 årsverk). Dette er også stedet hvor man tok tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hadde hatt på seg for å helbrede de syke og sette demonbesatte fri. Gud gjorde noen forunderlige mirakler gjennom Paulus i Efesos og det i et omfang de ikke tidligere hadde sett. (Se Apg 19,11-12 og v.19). Nå mot slutten av alt dette, hva var det Paulus minnet de eldste om? Minnet han dem om sine prekener eller miraklene? Nei.

Paulus ber dem om å huske dem ydmyke måten han hadde levd blant dem på, fra den første dagen de hadde sett ham (Apg 19,19). Om de hadde glemt hans prekener, hadde de ikke glemt hvordan han levde blant dem. Hans liv hadde gjort varig inntrykk på dem. De kunne ikke glemme hans medfølelse og hans enkelhet. De husket hvordan han hadde arbeidet med sine egne hender som teltmaker for å understøtte seg selv og sine medarbeidere - slik at han ikke skulle være en byrde for dem og også fordi han ville være et eksempel for andre kristne arbeidere (Apg 19,34-35) De glemte ikke at i løpet av disse tre årene, ba ikke Paulus om penger, gaver, selv ikke en gang nye klær, fra noen av dem (v.33).

Paulus minnet dem om at han hadde forkynt HELE Guds plan og vilje uten noen form for kompromiss (Apg 20,27). Han hadde ikke forsøkt å gjøre mennesker til lags, eller søkt popularitet for seg selv. Han hadde forkynt omvendelse og alle andre upopulære emner, hvis det var nyttig for hans tilhørere, selv om noen av dem kunne bli støtt (Apg 20,20-21). Det var dette Paulus snakket med dem om.

Hvis du er pastor for en menighet i tre år slik Paulus var i Efesos, og så reiser videre, hva vil flokken din huske deg for? Vil du huske deg som en som holdt imponerende prekener eller som en ydmyk Guds mann som ved ditt liv, viste dem hvordan Jesus er? Vil de tenke på deg som en som dro dem nærmere Gud og utfordret dem til å bli mer Kristuslike eller en som lærte dem hvordan de skulle dele ut traktater? Hva som helst din gave eller ditt kall er, må det flyte fra en indre kilde gjennom et Kristuslikt liv.

Den som har helbredelsens nådegave må bruke den slik Jesus brukte den. Jesus var en ydmyk mann som levde et enkelt liv, Han blandet seg med alle slags folk, hadde stor medfølelse med de syke, og tok ikke penger fra noen, verken før eller etter helbredelsen. Han helbredet mennesker aldeles gratis. Men jeg har aldri møtt noen slik 'helbreder' hele mitt liv. Hvis du kommer over en slik en, vær så snill og la meg få vite det, for jeg ville elske å møte et slikt menneske. Ennå har jeg ikke møtt noen slik. Istedet har jeg møtt predikanter som elsker penger som innbiller seg at de har helbredelsens nådegave og som bløffer folk med psykologiske triks! Det tristeste av alt er at uforstandige, unge menn følger disse forførerne og begynner å søke etter en slik tjeneste selv. Og dermed er den neste generasjonen også ført på villspor. Dette gjør meg så trist.

Hvis vi er kalt til en apostolisk tjeneste, eller en profetisk tjeneste, eller en evangelisttjeneste, eller en hyrdetjeneste, eller en lærertjeneste, uansett hva slags tjeneste det er snakk om, så må den utøves på en Kristuslik måte. Kristi ånd må motivere oss i alle våre kall.

Hvis du føler at du er kalt til å være pastor for en menighet, gjør det da slik Jesus ville ha gjort det. Og må det varige inntrykket du etterlater deg forme flokken din slik det vil gjøre fra et menneske som gløder på grunn av Jesu herlighet.

Billedtekst: Zac Poonen sammen med kona Annie. Zac Poonen har skrevet mer enn 25 bøker om et djupere liv med Gud, og har grunnlagt mer enn 50 menigheter i India og i andre land.

Jeg velger Kristus uansett

Jeg har tenkt på noen ord av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I 1854 skriver han disse ordene der han sitter i fengsel i Sibir:

"Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastslått at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos Ham, så ville jeg likevel velge Kristus fremfor sannheten." (Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, side 15)

Kristus hadde forvandlet Dostojevskij's liv. Ordene lar oss ane noe av den religiøse omveltningen som var foregått hos dikteren i løpet av de fire årene han tilbrakte i tukthuset i Sibir. Og vi ser det også senere i hans liv. Da mesterverket Brødrene Karamasov (1879-1880) var ferdigskrevet og døden forestod, sier han det samme som under tukthusoppholdet:

"Sett at Kristus var en feiltagelse, og dette ble godtgjort som en kjennsgjerning! Jeg ville likevel under alle omstendigheter foretrekke Kristus fremfor noe annet."

Nytestamentet til Dostojevskij er fullt av notater i margen. Det er velbrukt. Han var så grepet av Kristusskikkelsen.

Jeg tenker på dette og på ordene til apostelen Paulus: "Kristus, vårt liv..." (Kol 3,4)

Det er dette som er min djupeste lengsel. At Kristus skal bli alt.

Lever Kristus på innsiden av deg?

Et sitat fra den engelske evangelisten og forbederen, Leonard Ravenhill, formidlet via Facebook, ble en veldig vekker for meg i dag. Ravenhill skriver:

"Jeg har sluttet å spørre folk om de er frelst. Jeg ser dem rett inn i øynene og sier: Lever Kristus på innsiden av deg?"

Jeg tenker på dette i sammenheng med det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet." (Kol 3,4)

Jeg smaker litt på disse ordene: "Kristus, vårt liv ...."

Og ber om at Kristus virkelig må vinne skikkelse i meg.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare

"Hvordan skal vi gjenkjenne vekkelse når den kommer? Den oppvåkning vi søker, menn og kvinner, ung som gammel, er denne: å bli likedannet med Jesus! Når starter vekkelsen? Det hele starter i det øyeblikket vi sier ja til å bli lik Ham. Det sprer seg til andre når Kristus åpenbares i oss."

Ordene tilhører Francis Frangipane. Han skriver dette i sitt siste nyhetsbrev som jeg mottok sent i går kveld. Jeg tror Francis Frangipane har aldeles rett. Dette er hva det handler om.

Å bli lik Jesus handler om en djup forvandling av våre liv. Om Jesus heter det: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Hebr 5,8) Veien er ikke annerledes for oss. Det er når vi har forstått dette, at Gud skjenker oss en gave: sårbarheten.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare. Francis Frangipane skriver dette: "Å bli såret i nådens tjeneste, og i stedet for å lukke våre hjerter, tillater sårbarheten å krone kjærligheten, forløser vi Guds kraft."

Når Kristus tillater oss å bli såret, så legges vi åpne, og det avgjørende blir da om vi tillater det verk som Gud holder på med i våre liv, eller om vi tyr til raske løsninger for å komme oss vekk.

Veien vi går smalner når vi søker sann forvandling.

Mange kristne blir bitre av motstand. De forlater sine menigheter, de slikker sine sår.

Men å bli såret er en del av det å være kristen. Jesus var "ille tilredt" (Jes 54,14) og har "sår på kroppen" (Sak 13,6). Å være Kristuslik er å tilgi de som forvolder oss smerte, som gjør oss ille. Om vi ikke gjør det kan de sårene vi påføres bli illeluktende og vi kan bli syke i sjelen. Vi blir bitre og hevngjerrige.

Spørsmålet er: hva gjør vi med sårene vi påføres?

Du husker sikkert historien som Jesus forteller om den barmhjertige samaritan. Det står noe om ham som er viktig å huske for oss i denne sammenhengen. Vi leser om at da samaritanen så mannen som var falt blant røvere, står det at han fikk inderlig medynk med ham, og så leser vi:

"Han gikk bort og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem..." (Luk 10,34)

Vi trenger at Jesus gjør dette med våre sår: heller olje og vin i dem og forbinder dem. Av og til trenger vi en berøring av Hans legedom, når vi er blitt påført sår av andre.

Eberhard Arnold en moderne Frans av Assisi, del 1

Eberhard Arnold er blitt kalt en moderne Frans av Assisi. Jeg ble kjent med hans forfatterskap rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og siden den gang har han preget mye av min egen teologiske refleksjon, i ulike perioder av mitt liv. Arnold, født i 1883 og død allerede i 1935, var en tysk forfatter, filosof og teolog. Mest kjent er han kanskje som grunnleggeren av det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, som ble en del av den hutterianske bevegelsen. I en serie med artikler vil jeg fortelle litt om denne mannens bakgrunn. Fortsatt utfordrer han mennesker til en radikal etterfølgelse av Jesus.


Arnold var født i Köningsberg i Tyskland, som tredje sønn av Carl Franklin og Elizabeth, født Voight, Arnold. Hans far var doktor i teologi og filosofi, og hans bestefar pastor og misjonær i den lutherske kirken. 16 år gammel ble han radikalt omvendt til Jesus. Mens han bodde hos en gammel professor, som var en bekjennende kristen, kom han over Thomas a Kempis: Kristi etterfølgelse, og denne boken ble for Eberhard en nøkkel til å forstå evangeliene og hvordan man kan følge i Kristi fotspor.
Kristi ettefølgelse av Thomas a Kempis begynner slik: "Den som følger meg, skal ikke gå i mørket, sier Herren. Dette er Kristi ord, og med disse ordene blir vi formanet til å etterligne Hans liv og eksempel hvis vi virkelig ønsker å bli opplyst og fridd fra all hjertets blindhet. La oss derfor først og fremst være fast bestemt på å fordype oss i Jesu Kristi liv." (1)


Å følge Kristus ble for Eberhard Arnold hans aller største ønske: det var et indre kall som sto over alt annet, og ikke bare i disse bevegede første årene, men denne lidenskapen fulgte ham hele livet. Det som var avgjørende viktig var å følge i Jesu fotspor. Og da ikke som en aller annen flyktig ide, noe høytsvevende, men som noe dagligdags og helt konkret. Eberhard Arnold spurte: Hva ville Jesus ha gjort?

Bli mer lik Jesus

Jeg våknet med en sang i dag tidlig. Det første verset lyder slik: "Dyraste Jesus, deg til eg elska. Like til døden elska du meg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg."

Det er den kjente amerikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Max Lucado, en av mine favorittforfattere om jeg må si, som har sagt: "Gud elsker deg akkurat slik du er. Men Han vil ikke la deg forbli slik. Han vil at du skal bli mer lik Jesus."

Jeg har tenkt: Hvilke forandringer kunne ikke skje hvis vi bestemte oss for å leve i stråleglansen fra Kristus leve tiden?

Det er ingen tvil: Gud har ambisiøse planer for oss. Den samme som frelste vår sjel, lengter etter å gjøre vårt hjerte nytt. Og Hans plan er intet mindre enn en total forvandling: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde." (Rom 8,29) "For dere har lagt av det gamle mennesket og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne." (Kol 3,10) Gud er villig til å forandre oss slik at vi blir lik Frelseren.

Og det er også slik at vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Det er Watchman Nee som har sagt: "Alt Gud gir til oss, er sin Sønn, ikke en masse ting. Derfor dreier hele spørsmålet seg om å kjenne Guds Sønn.

Jeg tror at et av våre største behov som kristne er å erfare at Kristus er vårt liv. Jeg understreker ordet erfare. For mange blir kristenlivet bare ord, masse ord. Mens det dreier seg altså om noe helt annet: erfaring. Apostelen Paulus hadde tydelig erfart Kristus. Han skriver: "Når Kristus, vårt liv..." (Kol 3,4) Det er det samme Jesus snakker om: "Jeg er .... livet." (Joh 14,6) Han omtaler jo seg selv også som "livets brød" og "livets vann". Begge deler livsviktige ingredienser.

Det dreier seg om å leve i Ham, av Ham og for Ham. I disse få ordene skjuler det seg en dyp hemmelighet, som Helligånden må få åpenbare for oss.

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 2

Vi samtalte med hverandre i går om innholdet i Kol 3,4. La oss lese det sammen enda en gang: "Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet." Jeg synes ordene passer så godt til dagens bloggbilde. Kristus og herligheten passer jo sammen, uløselig knyttet til hverandre som de er. Og herligheten hører også oss til.


Jeg vet ikke om hun fremdeles lever, søster Agnes Marie. Hun har 85 år gammel da hun skrev boken "Kunsten å eldes uten å bli gammel." Det var i 1993 og stedet var Lunden kloster. I boken skriver hun: "Å være en kristen, det er simpelthen å gi sin tro til Kristus, og å slutte seg til denne store tjenesten: Å bringe tilbake til Faderen hele menneskeheten, i selve korsets mysterium." Denne boken betydde veldig mye for en av mine åndelige veiledere, min mentor om du vil, en pinsevenn som satte dype spor i meg. Han var 97 år da han døde. Pinsevennen fant hos katolikken Agnes Marie en tone han gjenkjente.


Søster Agnes Marie var opptatt av dette uttrykket hos apostelen: "Kristus, vårt liv." Hun skriver: "At jeg lever her - i Lunden kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus betyr for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kirkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preke, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2.2: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.'


Tenk Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er èn, og den samme Kristus lever i oss alle.... Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk lever i meg. Var vi bare alle overbevist om dette! Kristus lever i meg, det er Paulus som sier dette. Men, 'du er ikke Paulus', protesterer den andre. Riktig, jeg er ikke Paulus, jeg er den jeg er. Vi er ikke Paulus. Nei, vi er vanlige mennesker. Men Paulus var jo også bare et menneske, og den samme Jesus Kristus som levde i ham, lever i oss i dag. Det er ikke Paulus som betyr noe, det er Jesus Kristus, som lever i meg."


(fortsettes)

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 1

Jeg starter i dag en ny artikkelserie som jeg har valgt å kalle "Kristus vårt liv." Gjennom møter med ulike mennesker, fra ulike tradisjoner, vil jeg forsøke å lodde dybdene bak ordet til apostelen Paulus i Kol 3,1-3: "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet."

Jeg har skrevet om dette tidligere, men disse versene blir jeg liksom ikke ferdig med. Det finnes dybder i disse versene, som vi må trenge inn i, ved Helligåndens hjelp. Kjærligheten til Kristus vokser etter hvert som man dag etter dag lever i Hans selskap, og ved at vi overgir oss hver dag, mer og mer, får Han også større og større plass i vårt liv.

Karmelittmunken Guido Stinissen, bror til den kanskje mer kjente, Wilfrid, har sagt noe i denne sammenhengen, som vi gjør vel i å ta med oss. Han snakker om kjærlighetsforholdet mellom en mann og en kvinne, som utvikles og fordypes gjennom årene, og spør om et slikt forhold kan sammenlignes med vårt forhold til Kristus? Til dette svarer han: "Terskler blir overskredet og nye horisonter åpner seg, men det gjelder også å kunne vente på en dypere forening som ikke kan bli forsert frem. Den kan bare være frukten av en gradvis vekst i retning mot hverandre. Er ikke opplevelsen av avstand, og viljen til å overvinne denne avstanden, karakteristisk for ethvert kjærlighetsforhold? Er ikke dette kjærlighetens dynamikk? Men denne foreningen kommer ikke i stand uten vekstsmerter, uten den lidelse som uunngåelig følger med enhver kjærlighet som ennå ikke er blitt helt modnet. Er vi villige til å akseptere denne lidelsen."

Guido Stinissen snakker om en forening med Kristus. Dette er mystikerens språk. Vi skal i de kommende artiklene se nærmere på hva som ligger i denne foreningen, dette som apostelen Paulus omtalte som at vi skal være "blivende i" Kristus". Denne foreningen er knyttet til kontemplasjonen, denne dype betraktningen av Kristus, som en annen Kristus-mystiker skrev om: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet...." (1.Joh 1,1)

Målet med vårt liv er jo beskrevet i Rom 8,29: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde...." Det vi skal snakke sammen om i denne artikkelserien handler om å komme i samklang med Helligånden som virkeliggjør mitt liv i Kristus. Det er Den Hellige Ånd som driver meg inn i kjærlighetsdialogen med Kristus.

Men la oss her i begynnelsen av vårt studium minnes Johannes av Korsets ord:

"For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

(fortsettes)