Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo, del 2

 Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap. 

Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."

I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse: 

"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."

Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.

På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.

Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.

fortsettes

Dostojevskij og Kristus

Jeg leser Dostojevskijs 'Brødrene Karamasov' på nytt for tiden. I den forbindelse leser jeg også en kommentar til romanen, skrevet av nå avdøde professor Geir Kjetsaa med tittelen: 'Lutring gjennom lidelse'. Der fremkommer dette sitatet av Dostojevskij som har grepet av så sterkt::

"Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastsatt at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos ham, så ville jeg likevel velge Kristus framfor sannheten."

- Fjodor Dostojevskij, Sibir 1854

 

Skjønnheten skal frelse verden

Det kan nok for enkelte synes absurd å skrive om det vakre og skjønne i en tid hvor krigen raser på europeisk jord. Time for time kan vi følge krigens redsler i Ukraina. Vi kjenner på avmakten, fortvilelsen og den lammende frykten. Vi leser om barn på flukt, om syke, gamle som ikke kommer seg ut av dette jordiske helvete som bombede byer er, hvor det som alltid i krig er sivillistene det går ut over. Midt oppe i dette skal vi også leve med våre hverdager. Hva gjør dette med oss? Med troen vår? Med Gudsforholdet? Vi må våge å stille de spørsmålene også.

Det er ikke det at vi skal glemme det grufulle som skjer i Ukraina. På ingen måte. Mange av oss er engasjerte i praktisk hjelpearbeid, andre kjemper i bønn, engasjementet er stort. Men tro om ikke alle de sterke inntrykkene fra TV, radio, sosiale medier, aviser kan bli i meste laget? Svikter vi de som lider om vi trykker på pauseknappen? I tillegg så spekuleres det i mange slags teorier om endetiden og om 3.verdenskrig. Mange opplever dette skremmende. 

Men det kjennes ikke helt rett å skrive dette! Ukrainas innbyggere har ikke det privilegiet å kunne velge vekk krigen, med sine traumer og lidelser. Så hvorfor skulle vi kunne gjøre det? 

Det var den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskji som lanserte begrepet: 'Skjønnheten skal frelse verden'. Hva mente han med det, egentlig? Det skjer i Dostojevskijs mesterverk 'Idioten' hvor fyrst Mysjkin uttaler disse ordene.

I 'Idioten' refererer tittelen til karakterskikkelsen fyrst Mysjkin, som på grunn av blant annet epilepsi står frem som et sårtbart og skjørt vesen. Mens omverdenen er opptatt med sitt, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot fuglene som synger - og om sine medmenneskers gode sider. Han ser på verden med et barns forundring og uskyldige øyne og en moders medfølelse. I samfunnets øyne er han en idiot eller en dåre. 'Dåre' her i betydningen enkel, enfoldig, ikke i betydningen dum. Det er en tradisjon blant de slaviske folkeslagene at man snakker om å være 'en dåre for Kristus'. For leseren av dette mesterverket, er det fyrsten som er helten. For når man ser tingene fra et fugleperspektiv, ledes man til å forstå at 'idioten' eller 'dåren' snarere er den som har forstått noe viktig.

Det Dostojevskij viser med sin roman er ar den som søker skjønnhet selv blir en inkarnasjon av denne skjønnheten. Fyrsten blir det vi kan kalle et vakkert menneske.

Utsagnet fra Dostojevskij minner om ordene fra Forkynneren 3,11: "Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte."

Midt i krigens grufulle absurditeter søker vi skjønnheten. Det vakre. La oss ta pauser og nyte våren. Gripe livet. Og ikke minst takke og være takknemlige, for livet, det ene vi har. Samtidig som vi drar omsorg for de som lider. Vi bærer dem i våre bønner, vi lider med. På slagmarkene vokser det også blomster, og fuglene synger. Det er absurd, men det er livet. 

Skjønnheten skal frelse verden. Ondskapen har ikke siste ordet. Det har Han som overvant døden.

Fjodor Dostojevskij i 200 år

I morgen, 11.november, er det ganske nøyaktig 200 år siden den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskij ble født. For noen dager siden begynte jeg på et nytt leseprosjekt, et ambisiøst sådan: Jeg skal lese Dostojevskij's trebindsverk 'Brødrene Karamasov' - mest for min egen sjelelige ve og vels vedkommende. Enda en gang. Jeg oppdaget Dostojevskij som riktig ung. Tror jeg hadde fylt 14-15 år da jeg leste en tekst av ham første gang, og det var 'Brødrene Karamasov', og ikke minst munken Sosima, som vekket det som skulle bli min store interesse for ortodoks teologi og for Østkirken, en interesse som har vart ved til denne dag. Men i bunn og grunn er Dostojevskij selv en djupt åndelig kristen forfatter. Få har som han sett de virkelige avgrunnene i den menneskelige psyken. 

Dostojevskij ledet meg blant annet til den russiske religionsfilosofen Nikolaj Bedjajev (1874-1948). De senere årene har Russland opplevd det vi kan kalle en 'berdjajevrensesanse', hvor hans navn har vært på manges lepper og ivrig diskutert. Kanskje ikke minst for hans bok om Dostojevskij. Det er i denne boken Berdjajev skriver, her i min oversettelse: 

"Man kan overhodet ikke forstå Dostojevskij og man burde ikke gi seg i kast med ham uten først å ha gjort seg fullstendig fortrolig med hans veldige og orgibnale univers av ideer.  Hans verk er et helt tankenes symposium. De som vegrer seg for å delta i dette og som med sine skeptiske refleksjoner fornekter den kraftfulle betydningen tankebygningene har, dømmer seg selv til en beskåret og fattig åndelig tilværelse.

Dostojevskij har oppdaget nye verdener, verdener i bevegelse, og kun gjennom disse kan menneskets skjebne forstås. Man får ikke tilgang til dem, om man betrakter kunsten kun psykologisk eller rent formelt...

Hans verk er en kunnskap og et kjennskap til ånden. Hans verdensoppfatning er i høyeste grad dynamisk."

Det er en tid for alt. For meg er det en tid for å lese Dostojevskij på nytt, og på nytt konfronteres med alle disse tankebygningene vi omgir oss med. Fjodor Dostojevskij var i sin tid med på å avsløre nihilismens dødbringende gidt, og hvordan 'gudsfornektingen' har påvirket samfunnet og gjort det så destruktivt. Når Guds eksistens fornektes kan mennesket tillate hva som helst. 

Om å vokse - og modnes - i en tid da alt skal forklares

Jeg tenker mye på en skikkelse fra Fjodor Dostojevskij's 'Brødrene Karamasov' for tiden: Tjeneren Gregorij, som hadde anskaffet seg Isak Syreren samlede prekener og ord, en bok han leste stadig fra i mange år, men, som Dostojevskij skriver: "forstod vel ikke stort av denne boken." Så legger Dostojevskij til: "Men kanskje var det derfor han var så glad i den."

Jeg leser også Isak Syrer, og har gjort det i mange år. Isak er med over alt i sekken min, og jeg leser ham jevnlig. Det er ikke alt jeg forstår jeg heller. 

Og godt er det! Vi trenger alle noe å vokse i. Det er noe som må modnes frem. Det er noe man må gjøre seg erfaringer med, for å eie det. Og det er noe som først avdekkes når vi kommrr til himmelen. 

Det er ikke like lett å forsone seg med i en tid hvor det meste skal forklares. 

Lidelsen er en gåte. Gud er et mysterium. Alt kan ikke forklares. Det har jeg forsonet meg med. Jeg er glad noe er for stort for meg, for høyt, for bredt og for djupt, slik at jeg har noe å strekke meg etter, stadig noe å lære. 

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)

To velsignede hendelser, del 1

Noen møter er gudfeldige. Møtet lørdag med bror Emmanuel og bror Nicolaus fra kommuniteten som ledes av fader Macarius, med tilholdssted i Phoenix i Arizona, USA, var det. En gudfeldighet. Det er spesielt å møte noen hvis livsveier krysses, som bærer på noen av de samme lengslene. Da kjenner man på en djup takknemlighet.

Jeg har hatt noen slike møter gjennom årene.
Det hele begynte med at jeg 'oppdaget' Østkirken tidlig på 1980-tallet. Det skjedde gjennom lesningen av Fjodor Dostojevskij's tre binds roman: Brødrene Karamasov. Når jeg kom til bind 2 og møtet med munken Sosima og Optina-klosteret, var det som en slags åpenbaring. Lesningen skapte en djup lengsel i meg etter Guds hellige nærvær, etter hellighet. I 1988 fikk jeg anledning til å besøke et ortodoks  kloster for aller første gang. Som god protestant hadde jeg alle piggene ute, men jeg ble overveldet av Gudsnærværet. Så begynte jeg å lese ortodoks teologi, og ble fascinert av en så annerledes måte å tenke på. Mens vestlig teologi er sentrert rundt Jesu lidelse og død, er våre ortodokse venner opptatt av Kristi seierrike oppstandelse. Dette er selvfølgelig veldig forenklet sagt, men det er noe her.

Så kom møtet med ørkenvekkelsen på 300-400 tallet, og ørkenfedrenes tankespråk. Mens kirken mer og mer ble institusjonalisert, skapte Den Hellige Ånd en tørst hos mange - både menn og kvinner - som søkte stillheten i ødemarken for å kunne be. Deres liv fordjupet tørsten hos meg selv. Jeg hadde begynt på en reise som hvor det ikke var noen retrettsmuligheter.

Når jeg så oppdaget det rike bønnelivet - ikke minst tidebønnene - og senere også kirkeårets gode rytme, og så betydningen av Herrens måltid, så var det utenkelig for meg å kaste dette overbord. Selv om dette ikke bare har vært lett. Det har gitt meg mange utfordringer, og ført til misforståelser og ikke minst sjikane på sosiale medier.

Jeg har valgt min vei og den har tross alt vært og er en velsignet vei å gå. Det har ført til at flere har problemer med å plassere meg noe sted, selv om de så gjerne vil det. Min vei er først og fremst bønnens vei, tilbedelsens vei, og jeg er takknemlig for den tradisjon jeg står i.

Derfor var det velsiget å møte bror Emmanuel og bror Nicolaus denne uken. Jeg er sikker på at det vil bli flere velsignede møter med dem fremover.

I morgen skal jeg fortelle om den andre velsignede hendelsen uka som var,

(fortsettes)

Når drømmer dør

Noen ord fra en benediktinernonne har blitt meg til stor hjelp i den livsfasen jeg befinner meg i:

"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."

Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.

Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.

"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.

Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.

I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:

Flaskesamleren

Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår                                                                                                                     - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.

Tårene, Herre, tror jeg må være                                                                                                              en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.

Tvil, kjærlighet og Guds nærvær

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en dyp tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en rensende ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte dypt inn i hans sinn.

All evighets Gud,
enten vi vet det eller ikke,
er din, Hellige Ånd lys i oss.
Han lyser opp skyggene i vår sjel.
Han trenger inn i våre mørkeste rom
og fyller dem med sitt usynlige nærvær."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)
Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/ Norges Kristne Råd, 2002.

Spennende Dostojevskij symposium i Sverige neste år

Vi er mange som gleder oss stort til januar neste år. Da arrangerer tidsskriftet Pilgrim og Johannesakademiet et Fjodor Dostojevskij symposium i tiden 25.-27.januar 2019. Det vil bli holdt på Nya Slottet Bjärka-Säby, utenfor Linköping i Sverige.

Det endelige programmet foreligger ikke før 15 juni, men det er mulig å melde seg på allerede nå. Det kan du gjøre til følgende adresse: anmalan@tidskriftenpilgrim.se

En av foredragsholderne er den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams. Ellers medvirker kjente størrelser som: Per-Arne Bodin, Jayne Svenungsson, Elena Namli, Jan Erixon og Samuel Rubenson.

Dostojevskij er en betydningsfull kristen forfatter. Det var gjennom hans forfatterskap, etter at jeg hadde lest "Brødrene Karamasov,"at jeg selv fattet interesse for Østkirken. Det skjedde tidlig i mitt kristenliv, på 1970-tallet. Siden har forfatterskapet til Dostojevskij fulgt meg i alle år etterpå.

Dostojevskij - tvilen og Kristus

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en djup tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt Hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en renselsens ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte djupt inn i hans sinn."

- Bror Roger av Taize

Hva skjer etter 2024?

Man trenger ikke være profet for å forutsi valgresultatet i Russland. Resultatet var allerede gitt da innbyggerne i det veldige russiske riket gikk til valgurnene. Dagens valg er ikke det som er spennende med hensyn til Russlands fremtid. Det som er spennende er det som skjer etter 2024. Etter at den moderne tsaren har abdisert. Men mindre han klarer å endre grunnloven, slik at han kan fortsette å regjere etter 2024. Da vil Vladimir Putin være 71 år. Det er ingen alder for et russisk statsoverhode. Vi husker vel alle de gamle mennene stående på muren ved Kreml.

Helt siden jeg var en ung mann har jeg elsket Russland.

Fascinasjonen av det veldige russiske riket begynte med Fjodor Dostojevskij, Nikolai Gogol, Ivan Turgenjev og ikke minst Leo Tolstoj. Jeg var ikke så gamle karen før jeg kastet meg over de store russiske forfatterne. Og ble så betatt at jeg drømte om å få komme til Russland en dag. Det fikk jeg da også, flere ganger. Det skjer noe med meg når jeg møter russere, og helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Tårene kommer lett når jeg møter noen av de mange flotte slaviske folkene.

Tidlig kom også engasjementet for forfulgte kristne bak det som engang het Jernteppet, og i 1988 gjorde jeg mine første djupdykk i ortodoks teologi etter først å ha lest 'En russisk pilegrims beretning', om Jesusbønnen. Engasjementet for forfulgte kristne skulle føre til et sterkt engasjement for Misjon bak Jernteppet, og senere ansettelse som redaktør av Ropet fra Øst. Den ortodokse teologien skulle hjelpe meg til å fordjupe min relasjon til Jesus, helt frem til i dag.

Fantastisk mye flott har skjedd i Russland etter Sovjetunionens fall. Ikke minst på det religiøse område. Den russisk-ortodokse kirke har reist seg som en fugl Føniks fra asken etter de voldsomme og grusomme forfølgelsene under kommunisttiden. Det er også sant når det gjelder de evangeliske kristne samfunnene i Russland, ikke minst baptistene. Ser man bort fra de høye aborttallene, har Russland holdt stand mot det moralske forfallet i Vesten. Det finnes fremdeles mange gudfryktige russere.

Men den nære forbindelsen mellom Den russiske ortodokse kirken og Vladimir Putin og hans regjering er også bekymringsverdig. Det gjelder ikke minst den nye religionsloven, som har skapt store begrensninger for virksomheten til frie evangeliske forsamlinger i landet. Selv om den nye loven har ment som et bolverk mot fremvoksende radikalisert Islam, har loven også fått mange negative følger for kristne fra andre trossamfunn enn den ortodokse. Menneskerettighetssituasjonen i Russland er også bekymringsfull.

En hel generasjon russere har vokst opp uten å kjenne noen annen statsleder enn Vladimir Putin. De stemmer på ham. Ikke bare fordi det reellt ikke finnes andre alternativer, men fordi han for dem er en garantist om et sterkt og forutsigbart Russland, ikke minst hva angår deres utdannelse og fremtidige arbeid.

Det finnes ingen kronprins. Hva som skjer etter 2024 er det ingen som vet. Vladimir Putin dukket plutselig opp på scenen når tiden var inne. Slik vil det nok også være ved valget i 2024, om da ikke Putin velger å forbli det nærmeste russerne kommer de eneveldige tsarene. Kanskje er det bra for Russland. Det er en nasjon av så mange folkegrupper, så mange motsetninger, av så mange spenninger, at det skal til litt muskelmasse for å holde det hele sammen.

Det er mange gode grunner til å velsigne vår nabo. Russerne kom oss til unnsetning under 2. verdenskrig. De mistet mange mann for Norges frihet. I tillegg til det befant det seg 107.000 russiske krigsfanger i Norge. Mange av dem led forferdelig. 13.700 av dem døde og er gravlagt her i landet. Det burde vi ikke glemme. La oss be for Russland, for våre trossøsken, og for alle de som styrer, enten de store eller de små.

Innfor Guds ansikt natt og dag

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen. Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

Tvilen som renselsens ild

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en djup tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt Hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en renselsens ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte djupt inn i hans sinn."

Bror Roger i boken "I alle ting en stille glede", Verbum forlag, side 111.

Skjønnheten skal frelse verden

Gjennom årenes løp har May Sissel og jeg hatt gleden av å bli kjent med mange flotte mennesker. De har beriket våre liv.

Av og til sender Gud noen i ens vei som berører en på en helt spesiell måte. De er sendt av Gud som en gave fra Ham selv. For en tid tilbake sendte han Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og hennes mann Thor, til oss. De tilhører Skien baptistkirke.

Det var i forbindelse med et bønneseminar som jeg holdt i Porsgrunn baptistkirke at vi møttes, og det var der jeg fikk se Ragnhild Elisabeth's ikoner for aller første gang. Hennes ikoner var vakre allerede den gangen, men Ragnhild Elisabeth har utviklet seg enda mer og blitt en fremragende ikonmaler.

Man kan ikke male ikoner uten å be. Det å male er i seg selv bønn. Man skal ikke se lenge på et av Ragnhild Elisabeths ikoner før man forstår at Herren svøper henne i sitt strålende nærvær, og noe av dette gjenskinnet finner man igjen i hennes blendende vakre ikoner.

"Skjønnheten skal frelse verden", heter det hos Fjodor Dostojevskij. Han legger ordene i munnen til fyrst Mysjkin, en av flere romanskikkelser i forfatterens romanunivers.

I en verden så gjennomsyret av ren ondskap og styggedom som vår, trenger vi det skjønne mer enn noensinne.

Med blikket griper vi Gud.

I Salomos Høysang leser vi om brudgommen som sier dette om sin brud:

"Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud. Du har fanget mitt hjerte med et eneste øyekast." (Høy 4,9)

Mennesket er skapt i Guds bilde, og deri ligger vår skjønnhet. Denne skjønnheten stiger frem når et menneske møter Kristus, og vi sakte, men sikkert, forvandles til det bildet vi er skapt til. Synden som har tilsmusset vårt bilde, vaskes vekk lag for lag og en dag vil det skjønne bildet stige frem.

Skjønnheten finnes der, og kaller på oss.

Som den gjør i ikonene.

Vi er så heldige at vi har et av ikonene til Ragnhild Elisabeth hengende i Kristi himmelfartskapellet: Ømhetens Guds moder, heter det. Det er faktisk en god grunn til å besøke Kristi himmelfartskapellet for å komme å se dette vakre ikonet. Der henger også vakre ikoner av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Velkommen skal du være. Jeg har også forstått det slik at det skal være en ikonutstilling med Ragnhild Elisabeth's ikoner senere i år. Jeg skal komme tilbake til det. I mellomtiden kan du nyte synet av dette ikonet hun har malt.

Hellighet og skjønnhet, del 3

Her følger tredje del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Hellighet er den skjønnhet som utfordrer oss når vi er bundet opp i oss selv, den utfordrer vår selvopptatthet, egosentrisitet og vår egen-kjærlighet - vår philautia. Det er gleden som trosser bedrøvelsen når noen ikke vil ta imot kjærligheten, akkurat som den unge mannen som gikk 'bedrøvet bort' (Matt 19,22)

Leon Bloy har skrevet: 'Det finnes bare en sorg og det er ikke å være hellig'. Helligheten og skjønnheten er både en gave og et ansvar for oss kristne. I en verden er mye er 'svært godt', som 1.Mosebok sier i skapelsesberetningen, skaper Gud mennesket til å stå i en innbyrdes relasjon som mann og kvinne. Tilsammen utgjør de en egnet samarbeidspartner til Gud og eier evnen til å ta imot Guds kjærlighet. Et skaperverk som blir lovprist, noe noe 'overmåte godt' (1.Mos 1,31)

I en verden som er kalt til skjønnhet, er vi som er utsett til å ta ansvar for skapelsen også ansvarlig for skjønnheten i verden, såvel i vårt eget som i andres liv.

Om skjønnheten er 'et løfte om glede' (Stendhal), innebærer det at hver gest, ord og handling som inspireres av skjønnhet er en forsmak på den gjenløste verden, av den nye himmel og den nye jord. Den gir en forsmak av menneskeheten samlet i det himmelske Jerusalem i et fellesskap uten ende.

Skjønnheten er en profeti om frelsen.

'Det er skjønnheten,' skriver Dostojevskij, 'som kommer til å frelse verden'.

(fortsettes)

En starets daglige bønn

I dag vil jeg gjerne få dele med deg en bønn som betyr mye for meg. Jeg forsøker å be den daglig. Den er skrevet av Ambrosios (bildet), den siste staretsen i det berømte russiske klosteret, Optina. Fader Ambrosios var en starets - en åndelig veileder med karismatiske gaver - som blant annet ble til stor hjelp for den store russiske dikteren, Fjodor Dostojevskij. Når han skrev sin mesterlige trilogi - Brødrene Karamasov - var det fader Ambrosios som ble modellen for staretsen Sosima i romanen.

Jeg kommer tilbake med en artikkel om Ambrosios av Optina senere, men er hans daglige bønn:

Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.

I Dostojevskij's fotspor i St.Petersburg

Johannesakademin og Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby arrangerer en reise til St.Petersburg til høsten i Fjodor Dostojevskij's fotspor.

Den reisen skulle jeg så gjerne ha vært med på, men da må det skje noen fysiske og økonomiske under underveis!

Jeg har hatt gleden av å besøke St.Petersburg flere ganger. Det er en av de vakreste byene jeg kjenner. Å vandre nedover Nevskij Prospekt og se på menneskene og de flotte bygningene er noe jeg godt kunne trives med! Og så er Fjodor Dostojevskij en av mine favorittforfattere, fra jeg stiftet bekjentskap med ham da jeg var i tenårene.

Denne reisen er datofestet til 29.august til 1.september.

Programmet for reisen finner du her:

http://ekumeniskakommuniteten.se/aktuellt/files/2013/05/St-Petersburg-2013.pdf

Så er det bare å håpe at noen nordmenn slår seg i lag med svenskene og får denne gode opplevelsen sammen!

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Kristus og den menneskelige frihet

Jeg holder på å lese Fjodor Dostojevskij igjen, og kom til å tenke på noe den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berjajev (bildet) skrev om Dostojevskij og dennes forståelse av begrepet frihet. For de av dere som er interessert så finnes det en svært god bok av Berdjajev (1874-1948) på svensk som heter "Om Dostojevskij", utgitt på Artos bokförlag i 1992. Nikolaj Berdjajev var en av de store skikkelsene blant de russiske religionsfilosofene, men ble i 1922 utvist av Russland på grunn av tanker om frihet. I nyere tid har Berdjajev fått en ny rensessanse, og spesielt etter kommunismens fall. Hans bok "Historiens menig" er absolutt verd å lese. Men her er det jeg tenkte på:

"Den ateistiske har alltid bebreidet kristendommen for at den ikke har gjort menneskene lykkelige, for at den ikke har gitt dem fred og mat. Men når kristendommen ikke har gjort menneskene lykkelige, ikke har gitt dem fred eller mat, er det fordi den ikke har ønsket å øve vold mot menneskeåndens frihet, fordi den henvender seg til menneskets frihet og derfra venter oppfyllelse av Kristi ord. Det er ikke kristendommen som er skyld i at menneskeheten ikke har villet oppfylle dette ord og har sviktet det: Skylden ligger hos mennesket, ikke gudmennesket."