Ble en åndelig far tross stor kroppslig svakhet

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi minnet om staretsen Ambrosios av Optina (bildet), en av Russlands hellige som har vært av en stor inspirasjonskilde for mitt eget åndelige liv. Jeg lærte ham først å kjenne gjennom biografisk materiale som omfattet forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, som jeg leste på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet.

En starets er i den russiske tradisjonen en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning, særlig evnen til å skille ånder og den profetiske gaven.

Han het opprinnelig Alexander Michaelovitsj, og ble født i 1812. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og satte sine tydelige begrensninger. I tenårene ble han oppfordret av sin åndelige far til å gå i kloster. Og ikke et hvilker som helst kloster. Vi snakker om det berømte Optina-klosteret, som ligger nesten tretti mil sør for Moskva. Dette klosteret har fostret noen av de mest fremstående staretsene i Russland. Den mest kjente var sannsynligvis Ambrosios.

Da han kom dit, traff han to betydningsfulle staretser i sin samtid - Leonid (1762-1841) og Makarios (1788-1860) - og ble deres disippel.

Han ble kjent for en ømhjertet og barmhjertig munk. Han brukte ikke sin visdom og åndelige innsikt til å dømme andre, men delte andre menneskers lidelse. Et av hans favorittord fra Bibelen, hentet han fra Romerbrevet: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse.'

Da Makarios døde i 1860, ble Ambrosios  Optina-klosterets åndelige far. Det til tross for stor kroppslig svakhet. Han ivret etter å gi støtte til samfunnets marginaliserte. Om Ambrosios sa man: 'I Ambrosios åpner kjærlighetens bunnløse djup seg for hvert menneske.'

Om kvelden den 23.oktober 1891 dør Ambrosios. På hans gravstein står disse ordene fra Bibelen:

'For de svake er jeg blitt svak for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.'

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 3

Jeg avslutter denne serien om Ambrosios av Optina med en bønn som den hellige Ambrosios ba daglig:

'Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.'

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 2

Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailvitsj Grenkov. Helt fra barndommen og ungdommen slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.

I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.

I sommerfeien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Opina, for å få erfaring. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han: 'Det er ingen der lenger som har erfaring.' På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.

Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optina-klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina-klosteret opplevde en rik blomstringstid.

De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han fikk navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsen hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke segt tilbake. Han konsentrerte seg nå om å be Jesusbønnen og fortatte å arbeide oversettelsen av de hellige fedrene. Han korresponderte også med de mange pilegrimene som skrev til klosteret og han ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.

Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå når Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han døde 23.oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.

fortsettes

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)

Lengselen etter hellighet

Vår tids største åndelige behov er mennesker som graver djupere. Som vil ha det rotekte. Som er lei trendene, det overfladiske. Jeg bærer på en hellighetslengsel. Joda, ordet 'hellighet' er gått av moten. For mange støver det av det ordet. Men for andre er det et av de vakreste ordene som finnes. For bak det ordet skjuler det seg en åndelig realitet, et levd liv. Ikke som et overmenneske, men som et menneske preget av Jesus.

I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.

De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.

Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.

Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.

Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.

Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.

En starets daglige bønn

I dag vil jeg gjerne få dele med deg en bønn som betyr mye for meg. Jeg forsøker å be den daglig. Den er skrevet av Ambrosios (bildet), den siste staretsen i det berømte russiske klosteret, Optina. Fader Ambrosios var en starets - en åndelig veileder med karismatiske gaver - som blant annet ble til stor hjelp for den store russiske dikteren, Fjodor Dostojevskij. Når han skrev sin mesterlige trilogi - Brødrene Karamasov - var det fader Ambrosios som ble modellen for staretsen Sosima i romanen.

Jeg kommer tilbake med en artikkel om Ambrosios av Optina senere, men er hans daglige bønn:

Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.

Min kraft fullendes i svakhet

Det er en av de store russiske staretsene vi feirer i dag, Ambrosius av Optina (bildet) (1812-1891). Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj lot seg inspirere av ham. En starets er en person hvis liv preges av bønn og Åndens gaver. Han er en åndelig veileder, som ikke bare veileder gjennom ord, men også gjennom det liv han lever. Blant de russiske staretsene er Ambrosius en av de mest kjente. Han var en mann som opplevde mye kroppslig svakhet.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com