I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.
De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.
Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.
Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.
Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.
Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar