Norske frimenigheter svikter når det gjelder

Noe mangler i gudstjenesten til mange norske frimenigheter, og det til tross for at Bibelen sier at det er noe som skal prioriteres FREMFOR alle andre ting. Det er altså ikke opp til vårt forgodtbefinnende eller hva som måtte passe inn i vårt program.

I dette 'programmet' har vi plass til mye. Stadig flere ting må med. Det meste skal presses inn i den timen eller halvannen vi koster på oss en gang i uken, og som er den tiden mange av oss avsetter for Gud - det er jo så mye annet som opptar oss - bare ikke det Bibelen sier skal ha vår første prioritet!

Hva er det vi har glemt?

"Jeg FORMANER dere FREMFOR ALT til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt OG NOE GUD, vår frelser, GLEDER SEG OVER..." (1.Tim 2,1-3)

Joda, det bæres frem bønner i våre gudstjenester, men sjeldent eller aldri, hører jeg det bes for kongen og fedrelandet, eller for mennesker i offentlige stillinger. Her har norske frimenigheter mye å lære av Den norske kirke, hvor dette er et viktig ledd i gudstjenestens forbønn.

Nå nærmer vi oss bots- og bededagen. Det er søndag 29. oktober. Det er en dag hvor meningen er at vi skal be for vårt land. De færreste frimenighetene i Norge bryr seg om denne dagen. De vet knapt at den eksisterer. Den markeres i hvert fall ikke som en dag for bot og forbønn. For noen år siden skrev jeg en kronikk i Dagen for å løfte frem igjen denne dagen som en nasjonal bønnedag for Norge. Responsen var NULL. Ingen reaksjoner fra noen. Ingen reaksjoner fra noen. Heller ikke fra norske bønnenettverk. Ingen synes å mene at en nasjonal bønnedag for Norge har noe for seg. I Sverige har oppslutningen om den nasjonale bønnedagen, som holdes på nasjonaldagen, økt i oppslutning hvert eneste år.

Jeg leder bønnearbeidet for den største evangeliske satsingen i Norge på mange år: Håpets festival med Franklin Graham. Å få folk til å være med på å be om sjelers frelse 10.-11 november har vært veldig vanskelig. Mange har ikke tid, og de ser heller ikke behovet for å nå ut med evangeliet.

Mye har gått galt for Norge de siste årene med hensyn til den kristenarven vi er satt til å ta vare på. Den ene skansen etter den andre er tapt, og fienden vår har seiret på alle fronter, f.eks med hensyn til ekteskapet. Kan det ha sammenheng med den manglende bevisstheten i våre menigheter når det gjelder forbønn for land og folk?