mandag, oktober 30, 2017

En preken ved reformasjonsjubileet


Her er prekenen sogneprest Ole Jacob Nyhus (bildet) holdt i Gjøvik kirke i går. Jeg tror mange vil ha stor glede og nytte av å lese den. Bildet er tatt av Kirken.no

Om to dager, 31.oktober, er det nøyaktig 500 år sia Luther fikk slått opp sine 95 teser mot avlatshandelen. Ingen ante hvilke krefter han pirka borti! At dette skulle få demningen til å briste, og et religiøst og sosialt opprør til å flomme ut over by og land over hele Europa! Også Norge ble forandra, og nå sitter vi her i en evangelisk luthersk kirke.  
Reformasjonen skapte frigjøring og fornyelse, ja, men også sår og splittelse, strid og fordømmelser. Men, Gud skje lov! I dag er klimaet et helt annet – kanskje det beste på 500 år? Katolikker og lutheranere på høyeste hold, snakker nå om sitat: «en gjensidig berikelse og påvirkning» - av hverandre! Hør hva den katolske og lutherske biskopen i Oslo skriver:
- De siste 50 år med dialog mellom katolikker og lutheranere har vist at våre kirker er enige om det viktigste, at frelsen i Jesus Kristus er Guds nåde og barmhjertighet som skjenkes mennesker i tro som ren gave – uten krav om noen fortjeneste fra vår side. Så viser de til felleserklæringen om rettferdiggjørelse ved tro signert av paven og LVF.  Og med det folkens, er reformasjonens viktigste stridsspørsmål over! Vi bør glede oss og klappe!

Det var tusener av borgere - også prester og biskoper - som på Luthers tid reagerte med avsky på avlatshandelen og kirkas forfall. En flom av krefter og følelser ble utløst. For: for Luther og mange troende handla dette om det innerste i evangeliet: nåde eller avlat, frihet eller trelldom, ja, liv eller død. Å innbille seg at vi med penger! (eller med noe annet) kan kjøpe oss fortjenester hos Gud for å forkorte tida i skjærsilden og raskere oppnå frelse – er løgn, trelldom, død!  

Luther begynner tesene sånn: Av kjærlighet til sannheten og iver etter å få brakt den for dagen skal følgende setninger drøftes i Wittenberg:  
1 Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: "Gjør bot osv.", så vil han at de troendes hele liv skal være en bot. 
27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. 
36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld også uten avlatsbrev.
43. Man må opplyse de kristne om at den som gir til de fattige eller låner til de nødlidende, handler riktigere enn den som kjøper avlat.
44. For ved kjærlighetsgjerninger økes kjærligheten, og menneskene blir bedre, men ved avlat blir ikke mennesket bedre. 

Så; har dette aktualitet i dag? Eller er «avlat» et begrep og en forestilling som ble skrota en gang for alle med Luther? Først må vi si: Luther tok ikke avstand fra avlat slik den var meint: som botshandling for å gjøre opp for seg overfor mennesker og ikke overfor Gud. Det var misbruket av avlaten, trua på at en gjennom penger og øvelser kan styrke sin posisjon overfor Gud, han kjempa mot med livet som innsats. Og i dag, i en kultur hvor alt kan kjøpes og selges - fins fortsatt denne tanken om frelse til salgs – at du kan høyne din posisjon og din verdi ved å investere i livsstil, trening, status, et høyt antall «laiks» - eller et høyt antall kristelige aktiviteter. 

Den moderne avlat er krav og prestasjonspress uten stans - for å bli god nok, flink nok, pen nok, tynn nok, troende nok til å bli akseptert og verdsatt.  Men å slik knytte sin verdi til det vi får til, og ikke til det vi får, er nådeløst. Det gjør oss identiske med vår egen suksess eller fiasko. En innbiller seg å være selvforsynt! Og livet kjennes ikke lenger som en gave. Gud og nåden blir overflødig. 

Avlatshandelen var en stor kommersiell suksess. Det er den fortsatt, og den markedsføres på illusjonen om at de viktigste tinga i livet kan vi kjøpe og gjøre oss fortjent til! Men evangeliet sier det motsatte! De viktigste tinga i livet kan vi bare få! Gratis! Motta av pur nåde fra Gud! Du er ikke selvforsynt, men «gudforsynt». For hva har vel jeg gjort for å komme til verden? Eller for at dagen demrer og at «graset er grønt for ælle»?  Hva har vel jeg gjort for min verdi som skapt i Guds bilde? Hva har vel jeg gjort for min status som Guds barn, elsket og frikjent? Alt, både skapelse og frelse er gitt oss - av Gud! Og våre kjøp og anstrengelser for å skape og frelse oss sjøl blir uansett puslete greier. 

De to sønna vi hører om i dagens lignelse hadde heller ikke så mye skryte av. Også for dem gjaldt det, at alt var gitt dem. At de var sønner i huset og dermed fikk alt de trengte og frihet til å komme å gå – var noe de var født til. De kunne jo like gjerne vært født til å være treller på garden, men det var de ikke. Det pussige var at dette hadde de aldri tenkt over – hvor privilegerte de var med deres frihet og status! De tok det bare for gitt! 

Den yngste sønnen fikk en dag den ideen at han ville få utløst sin del av arven. Og han fikk det. Faren tok han på alvor som et fritt og myndig menneske. Han tvinger ingen til å bli værende i huset. 

Sønnen reiser så, langt vekk og skaffer seg det meste som kan kjøpes for penger. Han nyter å bli beundra, ja, bli misunt. Men det er en ting han glømmer: som han ikke burde glømme: at alt han eier og har han fått gjennom arven fra far! Men han gjør bruk av alle ting uten far, ja som om han ikke eksisterte! I stille stunder dukker minnene fra livet hjemme hos far opp, men 
han vil ikke tenke på det! Han gjør seg hard. Han vil ikke erkjenne at han er en sønn, som lengter hjem, og at han ikke lenger har noen glede av de tinga og den status han kjøper seg. 

Når så penga en dag tar slutt og alle løgner og illusjoner faller – kommer han til seg sjøl. Han kan ikke lenger fornekte hvem han er og hvor han hører hjemme, og han begynner på vandringa hjem. Men han er han er redd. Redd for å møte igjen far og de andre hjemme. De som veit alt, vil forakte meg, dømme meg, avvise meg! På veien tenker han på hva han skal si til far når de møtes. Han vil kaste seg ned for føttene hans og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke lenger å være din sønn, men la meg få være som en av leiekarene dine. Jeg lover! Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan, bare dere vil ta imot meg og akseptere meg - som en tjener! 

Men faren har allerede tilgivelsen klar i sitt hjerte, før han får høre om den avlat sønnen vil betale! Han løper sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Han roper til tjenerne: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne, gi ham sko på føttene og ring på fingeren! Slakt gjøkalven så vil vi spise og glede oss. For han var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen! 

Sønnen hadde mista alt og fikk alt tilbake. Det er dette som er nåde. Det innerste i kristendommen. Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake! Uforskyldt, gratis. Det er denne perlen reformasjonen blankpusser: Sola gratia. Nåden alene skaper oss, bærer oss, frelser oss. Den overstrømmer oss, og er ny hver morgen! Vi kan ikke gjøre noe så Gud elsker oss mer. Og vi kan heller ikke gjøre noe så Gud elsker oss mindre. For Gud elsker oss alltid først…

Så til slutt: Når vi er slitne og tynget og ikke orker mer, av alle krav og alt press – er nåden et varmt, solrikt berg å legge seg ned på - med hele vår tyngde! Og vi kjenner hvordan det tunge renner av! Og vi kjenner berget som varmer og bærer. Det kan ikke rokkes! Nåden er hvile! På varmt berg. Bortenfor alle krav. 
Derfor skal vi daglig gjøre bot og vende hjem, ikke for å bli akseptert og elsket, men fordi vi allerede er akseptert og elsket. 

Alt er nåde. Nåde alene.
Så skylder vi, å være nådige med hverandre! Først da har vi grepet reformasjonens perle...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Ingen kommentarer: