Om ganske nøyaktig 20 dager - den 31. oktober - er det 100 år siden general Edmund Allenby ledet en offensiv mot de tyrkiske forsvarslinjene ved kyststripen mot Gaza. General Allenby lykkes og det førte til at at veien for de allierte til å rykke fremover mot Jerusalem, og deretter Damaskus. Dette skulle bety slutten på en 400 års periode med islamsk herredømme over Det hellige land.
Men det skjedde noe mer denne dagen: 31. oktober 1917 undertegnet Lord Balfour, som da var Storbritannias utenriksminister, det som er blitt kalt Balfour-erklæringen. Den ble formelt utsendt 2. november samme år og i perioden 17. november til 30. desember fant Slaget om Jerusalem sted. Slaget om Jerusalem er en betegnelse på en rekke kamphandlinger og slag i det som den gangen gikk under navnet Palestina. Hensikten var å sikre seg kontroll over Jerusalem. Balfour-erklæringen var et brev daværende utenriksminister Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han støtter Lord Rothschild og sa seg enig med ham i at jødene trengte et nasjonalt hjem. Målet var 'å opprette et nasjonalt hjem for jødene' slik at de kunne leve samlet som et folk og ikke atskilt. På denne tiden levde de fleste jødene i diasporaen, særlig i Russland, Hvite-Russland, USA, England og Frankrike.
Balfour-erklæringen skulle i 1920 bli inkorporert i internasjonal lov i den såkalte San Remo-erklæringen, og skulle bli helt avgjørende for FN's delingsvedtak av Palestina, og gjenopprettelsen av staten Israel.
Hvem var så denne Lord Balfour?
Arthur James Balfour, født 25. juli 1848 i Whittinghame i dagens East Lothian i Skottland, var Storbritannias og Irlands statsminister fra 1902 til 1905. Han vokste opp i et kristent hjem hvor undervisningen om Jesu andre komme og troen på at jødene en dag skulle få vende tilbake til sitt hjemland var en del av trosoverbevisningen.
I 1906 ble møtte Balbour Chaim Weizmann i Manchester. De skulle bli gode venner. Chaim Weizmann vokste opp i en stor jødisk familie i Hvite-Russland. Han fikk tidlig interesse for Guds løfter om at jødene skulle vende tilbake til det landet de ble fordrevet fra. Før han flyttet til Manchester studerte Weizmann biokjemi Tyskland. Når han senere flyttet til Storbritannia ble han en av ledere for den sionistiske bevegelsen der.
Det er nok ingen tilfeldigheter at disse to mennene fant hverandre. Heller ikke at de begge to hadde en kjærlighet til Bibelen. Den ytre årsaken var at Weizmann hadde funnet opp en viktig kjemisk ingrediens for produksjonen av krutt, som den britiske regjeringen ble interessert i.
Men det er ikke bare i 1917 det skjer noe viktig og som har med Guds trofasthet mot de løfter Han har gitt sitt folk. I oktober og november 1947 - altså for ganske nøyaktig 70 år siden - ledet Gud forbederen Rees Howells i Wales til å be for jødene. Wales Bible College som Rees Howells hadde grunnlagt og ledet var et bønnens hus Gud hadde opprettet.
Jeg har hatt stor glede av å lese boken: "Flammer over Wales", som er den gripende og spennende beretningen om denne forbederens liv. Skulle ønske at den kom i et nytt opplag her i Norge. Vi trenger den. Sekretæren til Rees Howells skrev en bok som dessverre bare finnes på engelsk: Rees Howells Intercessor, som jeg anbefaler sterkt. Der heter det på side 244:
"De (altså Howells og elevene ved bibelskolen i Wales) ba inntrengende om at Gud, som en følge av pakten Abraham for 4.000 år siden, ville bringe sitt folk tilbake til deres land, slik at Palestina ennå en gang skulle bli en jødisk stat... Bønnen var konsentrert om den kommende avstemningen i FN ..."
Som kjent var det ikke noe flertall for et slikt vedtak i den første rundens avstemninger i FN.
"Men de vendte tilbake til enda mer intens bønn, og gjennom dette fikk de tro for se Guds engler påvirke medlemmene i De forente nasjoner til å arbeide på vegne av Guds folk, og de hadde full visshet om seier."
Og seier fikk de! Generalforsamlingen i FN stemte for delingen av Palestina med 33 stemmer for, 13 mot og 10 avstod fra å stemme. 14. mai 1948 ble den moderne staten Israel opprettet. Gud hadde holdt sitt ord.
Når jeg leser om dette kommer jeg til å tenke på profeten Daniel som leser profeten Jeremia og som oppdager at det nærmet seg tiden da Gud ville oppfylle det løftet Han hadde gitt Jeremia:
"I Darius', Ahasversus' sønns første regjeringsår - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket - i det første året av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la det gå fulle sytti år til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske..." (Dan 9,1-3)
En ting er aldeles sikkert: Intet skjer på slump i Guds timeplan. Alt er nøye planlagt og Han bruker de menneskene Han vil.
Arthur James Balfour.
Chaim Weizmann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar