Joh 11,17-29
Sorg er en naturlig del av livet. Det er prosesser vi går igjennom til ulike tider, i ulike faser. Og sorgen tar tid. “Det er en tid for å sørge”, leser vi i Forkynneren 3,4. Sorgen må få lov til å få den tid den trenger.
Sorg er tap av liv. Ikke nødvendigvis i betydningen at en av våre nærmeste dør. Det kan også være tap på andre måter. Over å miste noe som har hatt stor betydning for våre liv. Et vennskap. Et hjem. En kjæreste. Helsen vår.
Da må kroppen og sjelen vår få tid til å sørge.
Jeg synes det høres så underlig ut når mennesker som står rundt et annet menneske som har mistet en kjær venn, en ektefelle, i død, sier: “Hun eller henne tar det så bra.”
Hva betyr det - egentlig?
At han eller hun ikke gråter? At de tar seg sammen for å virke sterke? Når Jesus får vite at en av hans beste venner er død, så er hans naturlige reaksjon at han gråt.
Joh 11,35 er Bibelens korteste vers. Det består av to ord: “Jesus gråt.”
Det er så befriende! Kunne Jesus gråte ved sin venns bortgang, så kan vi. Døden er fremdeles det store tabuemne i vår tid - også i kristen sammenheng. Vi snakker ikke om den.
Når far døde, jeg var 12 år, gråt jeg ikke. Gutter på den tiden ble opplært i at gutter ikke gråter. Det skulle straffe seg for midt vedkommende. Sorgen fikk ikke utløp, men satte seg i kroppen. Det tok flere år før jeg fikk bearbeidet den sorgen, og Kristus kom med sin legedom til mine sjelelige sår.
Det er to søstre i sorg vi møter i teksten vi har lest sammen. Marta, Maria og deres bror hører med i Jesu innerste vennekrets. Å få komme til Betania var godt for Jesus. Der kunne han slappe av. Der kunne han roe ned. Slik man kan blant gode venner.
Betania heter på hebraisk Bet Anjah og betyr Huset hvor Herren svarer. Tenk å ha et slikt hus. Jeg tror huset til Maria, Martha og Lasarus var Jesu favorittsted.
Jeg har gjennom årenes løp lest disse tekstene om de tre søskene og Jesus mange ganger, men i april i år, i forbindelse fastetiden leste jeg på nytt om Lasarus. I den ortodokse tradisjonen har den femte uken i fasten fått et navn: Lasarus uken, til minne om at Lasarus vekker Jesus opp igjen fra de døde. Da stiftet jeg bekjentskap med en helt ny side ved denne fortellingen, som jeg ikke hadde hørt før, nemlig den at Lasarus kunne ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Det forteller i hvert fall meg noe svært gripende, om det er tilfellet.
For noen år siden deltok teologen Francis Young på et seminar i Johannesakademiet i Sverige.
Hun har en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Et koptisk ikon som fremstiller oppvekkelsen av Lasarus som Johannesakademiet hadde fått fra Egypt gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likheten mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn...
En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene.
Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen egen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'phileo' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."
Det er Marta som setter ord på den sorg og fortvilelse som preget de to søstrene etter brorens død. Hennes ord er både en bebreidelse og et uttrykk for tro, når hun sier: ‘Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.’
Hvilken tillit, hvilken tro. Marta visste hvem Jesus var og hva Han var i stand til. Hennes tro er jo en tro på at Jesus kan overvinne selv døden. “Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.”
Husk at dette skje før Kristi oppstandelse.
Men Marta snakker også sant om livet. Hun er skuffet. Jesus kom i hennes øyne for sent. Hvorfor? Dette er et av disse mange hvorfor vi stiller nå vi synes at livet er urettferdig. Når vi synes at Gud er for sen. Dette er ærlighetsteologi på det beste.
Når Marta møter Jesus så er det hennes hjerte som taler. Ikke før har hun sagt den første setningen, før hun sier: “Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” (v.22)
Hvilken tillit, hvilken tro. Selv i møte med døden tror Marta at Gud er i stand til å vekke døde til liv.
En av lesetekstene til denne søndagen, den 17. søndagen i treenighetstiden, er hentet fra Job 19,21-27. Den passer godt som et bakgrunnsteppe for evangelieteksten fra Johannes 11. Hos Job finner vi det samme trosfriske og udødelige håpet som hos Marta. Til tross for lidelsen, til tross for de smertefulle tapene i Jobs liv - han mister sine kjære, alt han eier, kan han si:
“Jeg vet at min gjenløser lever.”
Hvilket vitnesbyrd! Det er stort når vi kan si det når livets knyttnevne slår så brutalt. “Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud,” sier Job. Der ligger håpet. Det er dette Job vil få frem. Han vil få det skrevet ned, han vil føre dem inn i en bokrull, forteller han, “formet med en griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid!” Denne sannheten må ikke gå tapt: Gjenløseren lever!
Sven Aasmundtveit har skrevet et dikt som jeg liker så godt og som betyr mye for meg. Den siste setningen i dette vakre diktet om døden lyder slik: “Det Gud har skrevet med sin penn, det skal du en gang se igjen; Hans nåde er det siste.”
Dette griper meg så sterkt: Fortvilelsen er ikke det siste, sorgen er ikke det siste, tapet er ikke det siste, mørket er ikke det siste: Guds nåde er det siste. Nåden som bærer. Nåden som holder oppe.
Oppvekkelsen av Lasarus fra de døde er på mange måter en foregripelse av påsken. Den er et påskeevangelium. Vi ser dette i ordene i vers 24: “Jeg er oppstandelsen og livet ....”
Dette er forunderlig. Jesus sier ikke: Jeg gir oppstandelse og liv. Men “Jeg ER oppstandelsen og livet.” Dette er et av de mange “Jeg ER” i Johannesevangeliet. Bevisene på at Jesus er Gud, kommet i kjød.
Ofte er våre bønner og forventninger til Gud, at Herren skal love å gjøre noe for oss. Men Herren ønsker i stedet, at vi skal se, at det ikke er hva Han vil gjøre for oss, som betyr noe, men hva Han selv er, for det Han gjør, er basert på hvem Han er.
Det som Herren Jesus ønsker å fortelle oss, er ikke, at Han er i stand til å bevare vårt liv, men at Han selv er livet, ikke at Han kan reise opp mennesker fra døden, men at Han selv er oppstandelsen. Vi trenger å be Den Hellige Ånd om å åpenbare dette for oss. Alt, Gud gir oss, er sin Sønn. Gud gir oss ikke en metode, Han gir oss sin Sønn. Så når Gud svarer på våre bønner, så svarer Han ved å gi oss mer av sin Sønn. Enhver åndelig ting utenfor Kristus er død.
En dag vil vi se at det er Giveren som er Gaven! Da vil vi forstå at Gud ikke tar mange forskjellige ting og deler det opp i bruddstykker. Han gir oss Kristus!
Når Herren er oppstandelsen, er det ikke noe problem å reise Lasarus opp fra de døde. Vi tror, at Herren reiste Lasarus opp fra de døde, men hovedsaken er Kristus selv. At Lasarus står opp igjen fra de døde er i virkeligheten ikke et stort fenomen, men det å kjenne Herren Jesus som oppstandelsen er en sak av stor betydning. Mange mennesker kan tro på Herren selv som livgiver, men å tro Ham selv som LIVET, se det, det er en helt annen sak. Han er det liv som gis, så vel som livets giver. Han er både oppstandelsens Herre, og oppstandelsen selv. Det Gud gir til oss mennesker er Kristus. Alt det vi trenger er innebefattet i Ham.
Når Peter holder sin pinsepreken i Jerusalem så sier han blant annet, slik det gjengis i Apg 2,24:
“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”
Jeg blir så grepet og beveget over de ordene. Jeg vender stadig tilbake til dem, for de er så fulle av håp. Døden, som er så skremmende, er overvunnet. I sin påskeliturgi sier våre ortodokse venner: “Med døden nedtrampet han døden!”
Derfor må livene våre leves i påskelyset. For det er lys som stiger ut av gravnattens mørke.
Når Johannes skriver ned de syner og åpenbaringer han får som fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet, presenterer han Kristus først som “den førstefødte av de døde,” og senere som “den første og den siste, og den levende.” I Åp 1,18 leser vi: “Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket.”
Vet dere: dette gir meg håp.
“Jeg dør ikke, jeg trer inn i livet”, skriver Wilfrid Stinissen.
Det som er så fantastisk med Jesus er at den store, avgjørende overgangen fra livet, har allerede funnet sted i og med Jesu “pascha”, påske. Han har overvunnet døden. Og vi får del i denne seieren, når vi er “i ham”, Apostelen Paulus uttrykker dette slik i Kol 3,3:
“Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”
Og til menighetene i Galatia-området, skriver den samme apostelen: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” (Gal 2,20)
Dette er altså vår identitet som kristne. Vi lever fordi vi kjenner og har fått del i Ham som er oppstandelsen og livet!
De er så sterke disse ordene, som vi leser i Joh 11:
“Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Den som går hjem til Gud, har aldri vært mer levende! Det blir mye lettere å dø når jeg vet at det er Han som drar meg, Han som kaller på meg og sier: Kom!
“Den gode Gud,” sier Therese av Jesusbarnet, “kommer til å suge opp deg som en liten duggdråpe.”
Gud har skapt oss og ved å kalle oss ved navn kaller Han oss inn i sitt rike, men det er først når vi dør at Han til fulle virkeliggjør vårt kall, “til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus.” (1.Kor 1,9) At alt er skapt til Kristus blir for vår del til slutt virkeliggjort ved vår død.
I 1.Tess 4,16 står det et forunderlig ord: “de døde i Kristus”. En kristen dør i Kristus. Ignatios av Antiokia, født år 30 og død i år 107, var en de viktigste skikkelsene i den tidlige kirken. Omlag år 70 blir han forstander for menigheten i Antiokia. Han kommenterer dette verset slik: “å dø til eller i Kristus Jesus.” For - for en kristen er døden et personlig møte med Jesus Kristus.
Den samme Theresa av Jesusbarnet, som jeg siterte sa ved en anledning: Om dere en morgen skulle finne meg død, så sørg ikke. Det betyr jo bare at vår himmelske Pappa ganske enkelt er kommet for å hente meg.
Karsten Isachsen lærte meg å be slik:
“Kjære Jesus; om jeg våkner, så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.”
Det gir meg stor trygghet.
Den vi tror på, og har gitt våre liv til, er både Oppstandelsen og Livet.
Hva betyr det? Det betyr to ting: Den som tror på Jesus, skal leve selv om han eller hun dør den fysiske død. Han eller hun skal oppstå igjen med en ny kropp. Det kan bare den gjøre som i troen er kommet i livsfelleskap med Kristus. Det andre er at den som lever her på jorden og eier dette nye livet, kommer aldri til å dø. Han er gått over fra døden til livet. I Joh 5,24 kan vi lese disse ordene av Jesus: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.”
Den kroppslige død er for ham ikke noen virkelig død. Det evige liv har allerede begynt, og det er Jesus som er livet.
Jesus spør Marta om hun tror dette. Av hennes svar kan vi ane at hun ikke helt vet hva hun skal svare. Hun er litt unnvikende. Hun svarer at hun tror at Jesus er Kristus, altså Messias, Guds Sønn. Det er jo en sterk bekjennelse, på linje med den som Peter avleger ved Cæsarea Filippi, når han sier: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”
Men det er jo ikke dette Jesus spør om. Men svaret til Marta viser vel at hun ikke helt har forstått hva Jesus mener. Men hun vet at Han har rett. Om hun ikke skjønner alt nå, så vil hun kanskje gjøre det en gang i fremtiden. I hvert fall vet hun hvem hun kan gå til.
Så befriende dette er! At Marta ikke helt forstår hva Jesus sier, hun som er rett ved Hans side, gir meg håp. Det betyr jo at vi også kan få lov til å ikke forstå alt, selv om Jesus taler til oss. Og kunne leve med det! Jeg er i grunnen litt redd for alt skal forstås, alt skal forklares og jeg er i hvertfall redd de som har alle svarene.
Til slutt. Vi var innom Forkynnerens bok. Om at det er en tid for sorg. Der leser vi også at det er en ‘tid for å dø’.
La Gud få det siste ordet når kvelden faller på. La oss øve oss i å hvile i Guds nåde. For det vil alltid finnes grunner til bekymring og det finnes alltid grunner til å bebreide seg selv eller andre. Men det fine er jo at Gud ikke gjemmer på våre misgjerninger. Gud samler ikke på fall og nederlag og skriver dem opp i en minnebok. Alle disse syndene og nederlagene kaster Han bak sin rygg, i det bunnløse nådens hav. Det er det gode Han samler i en minnebok.
En dag skal vi dø - alle de andre dagene skal vi ikke gjøre det!
Det er viktig å huske. Livet skal leve mens vi har det. Det er interessant å lese Fork 3 fordi Gud i det kapitlet får frem kontrastene. I vers 4 står det:
“en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse.”
Dette hører nemlig sammen!
I Salme 30,12 leser vi: “Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.”
Det er et godt bytte. Gud kan snu en situasjon full av sorg, full av klagesanger, til dans og glede. I Messias profetien i Jesaja 61 heter det:
“... gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for en motløs ånd.”
Det kan Jesus, bare Jesus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar