Redder ut noen av de mest sårbare gruppene av Ukraina

Tenk deg at du befinner deg inne i krigshelvetet i Ukraina, og du er avhengig av en rullestol og en personlig assistent, og du må flykte. Eller du er en far eller en mor med et multihandikapet barn med store pleiebehov, og du trenger hjelp. Stans opp et øyeblikk og kjenn på den fortvilelsen!

Noen grupper er mer sårbare enn andre i en krig. Spør du hvilken side Gud er på i denne forferdelige og blodige krigen, er jeg ikke i den ringeste tvil. Gud tar parti med de som lider: de som sliter med angst, de vergeløse, barna, de gamle, de funksjonshemmede, de foreldreløse, de marginaliserte, de som ikke har krefter til å flykte og hans brennende vrede går ut mot dem som forvolder dem denne smerten, disse lidelsene! Det kommer en dag da de må stå til ansvar for sine ugjerninger.

En av de mange som har hjulpet funksjonshemmede i Ukraina gjennom mange år er Joni Eareckson Tada og hennes organisasjon "Joni and Friends". Joni, som selv er lam fra nakken og ned etter en stupeulykke, forteller dette, her i min oversettelse: 

"Hvis du har fulgt med oss, vet du at vår landskoordinator i Ukraina, Galyna, har jobbet utrettelig for å evakuere mennesker med funksjonshemminger og deres familier/omsorgspersoner ut av Ukraina.

I dag fikk vi beskjed om at hennes tredje karavane har kommet seg over den polske grensen! Denne 47-personers karavanen inkluderte funksjonshemmede og omsorgspersoner fra regionene Kiev, Zhytomyr, Kryvyj Rig og Volyn.

Vår partner i Polen, Ana, sikrer hotellrom og måltider til disse flyktningene. I mellomtiden finner våre partnere i Tyskland og Holland mer permanente, tilgjengelige boliger!

Som vår grunnlegger og administrerende direktør sa: "Du har en rolle å spille gjennom dine bønner og gaver... Og det er vår fantastiske Frelser, vårt Hode, som mottar ære for måten hans fantastiske kropp jobber sammen for å redde de svakeste og mest sårbare ."

"Det er ett legeme, men det har mange deler. Alle dets deler utgjør ett legeme. Det er det samme med Kristus." 1.Kor 12:12

La oss huske disse sårbare gruppene i Ukraina i våre daglige forbønner!

Er kirken for alle?

Jeg kjenner jeg blir skikkelig glad og takknemlig etter at jeg har lest hovedsaken i siste nr av Agenda 3:16. Det dumpet ned i postkassen i går.

"Er kirken for alle?" Det er et veldig godt og betimelig spørsmål og krever et ordentlig svar. Artikkelen handler om mennesker med ulike grader av funksjonshemmig, og er skrevet av journalist Martin Eikeland. Han kan sitt journalistiske håndverk, og leverer en sterk reportasje om mennesker som blir sett og møtt av kirken ulike steder i landet. Heldigvis.

For meg har møtt mennesker som forteller andre historier, om barn som ikke blir sett og ikke regnet med i det kristne fellesskapet. Det er sterke historier om ensomhet og avvisning. På grunn av deres fysiske og psykiske funksjonshemming, eller psykiske problemer, blir de aldri bedt med på gudstjenester eller møter. Det er sårende for dem og det er sårende for deres pårørende. Avvisningen blir ekstra sterk fordi den kommer fra kristne som ikke bryr seg, kristne som forvalter kjærlighetens og omsorgens evangelium.

Men så finnes det noen som skaper rom, raushet og et inkluderende fellesskap - som  for eksempel i Kristiansand hvor flere menigheter innen Den norske kirke har gått sammen om et felles opplegg for personer med særskilte behov. Det burde mange andre menigheter også gjøre.

Mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke arrangerte vi en egen helg hvor vi satte fokus på nettopp denne gruppen. Vi samarbeidet med Raufoss kirke, og fikk med oss 'Morten Prest', som er en institusjon i seg selv. Lørdag hadde vi gudstjenesteverksted med praktiske arbeidsoppgaver, og søndag feiret vi gudstjeneste sammen med tema kropp i vakre Raufoss kirke. Med oss hadde vi både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det var en stor opplevelse. En gutt, eller kanskje det var en jente med Downs, jeg husker ikke lenger; det begynner å bli lenge siden, ble lagt oppå et stort hvitt ark på gulvet og så tegnet vi rundt. Så ble tegningen delt i ulike deler, som så skulle settes sammen under gudstjenesten. En av disse delene ble holdt tilbake, og så var poenget at vi måtte lete etter den manglende biten!

Det ble en veldig talende preken: den manglende biten!

Mangler noen i menigheten du tilhører? Noen som absolutt hører med, men som sjelden eller aldri blir bedt med på noe?

Agenda 3:16 kan også fortelle at biskop Stein Reinertsen som har påtatt seg å være biskop for Tro og Lys fellesskapene i Norge. Det er 12 slike grupper i Norge, og er grunnlagt av Jean Vanier, som har betydd så mye for meg personlig. I disse fellesskapene kan funksjonshemmede, funksjonsfriske og deres pårørende møtes og dele kristent fellesskap. Under den verdenvide Tro og Lys-konferansen i Beirut tidligere i år, var biskopen i Agder med i den norske delegasjonen. I følge Agenda 3:16 gjorde møtet med kristne fellesskap på tvers av funksjonsnivå fra hele verden et sterkt inntrykk på ham.

Til Agenda 3:16 sier biskop Stein Reinertsen:

"På tvers av funksjonsnivå hører vi sammen. Det kristne fellesskapet og den kristne troen er ikke avhengig av evner, fysiske forutsetninger eller mentale egenskaper. Slik er det i Norge og slik er det over hele verden."

Fortvilelse og håp

Gårsdagen ble en litt tøff og utfordrende dag - men den endte godt! Det begynte med at May Sissel og jeg deltok på en messe. Neida, ingen gudstjeneste, men en messe for hjelpemidler for ulike funksjonshemminger i Vikingskipet på Hamar.

Med det samme vi kom innendørs, ble jeg grepet av en avmaktsfølelse så stor at min første tanke var at jeg måtte se å komme meg ut! Tårene bare strømmet, og følelsene tok helt overtaket. 'Jeg vil ikke være syk!", tenkte jeg. "Dette orker jeg ikke. Det blir for mye!"

Men så var vi der i ens ærend for å se på en elektrisk rullestol, slik at jeg skal bli ser selvstendig og ikke så avhengig av May Sissel eller andre når jeg skal ut på tur eller skal handle. Ergoterapeuten min hadde også anbefalt denne messen, så det ble til at jeg ble, og fant til slutt den elektriske rullestolen som passer mitt behov, blant annet med nakkestøtte og som attpåtil er sammenleggbar slik at vi får den i baggasjerommet på bilen vår. Hyggelige utstillere var det også!

Når jeg hadde fått roet de sterke inntrykkene, kjørte jeg med den manuelle rullestolen rundt i den svære hallen for å se på hva annet det var av hjelpemidler jeg kunne ha bruk for. Sakte, men sikkert seg det innover meg hva jeg var med på!

Jeg var på en håpsmesse!

En messe for mestring og livsglede.

Til tross for hva sykdom stjeler fra deg.

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp. Da er det lettere å hjelpe andre. Jeg synes det er vanskelig å spørre om hjelp, og vil helst klare meg selv. Så dette er en prosess hvor jeg lærer. I dag har jeg spurt to helt fremmede mennesker om hjelp på et kjøpesenter om helt hverdagslige ting, så det går fremover!

Men fremdeles sliter jeg med tap av mestring og sorg over alle de tingene som jeg ikke får til lenger. Det er ikke alltid like lett å bli avhengig av andre, men så kjenner jeg også på stor glede over alle de tingene jeg fremdeles får til!

På hjelpemiddelmessen så jeg noe veldig spennende. Et program som gjør det mulig å skrive store bokmanus bare ved å snakke til datamaskinen din. Med den kan jeg diktere, rette, redigere med mye mer. DET hadde vært en drøm det, men så spørs det om jeg er berettiget til å få noe slikt, siden jeg ikke lenger er i arbeid. Men det er lov å drømme.

Billedtekst: Et sted hvor jeg drømmer store drømmer, er på Domkirkeodden ved Hamar. Det er et av mine bønnesteder. Dette er fra et tidligere besøk i år, og det er May Sissel som har tatt bildet.

Den funksjonshemmede Lasarus og Jesus som er oppstandelsen og livet

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om den funksjonshemmede Lasarus og om Jesus som er oppstandelsen og livet. Fotografiet er tatt av Jakob Enerhaug, mens jeg talte i Os misjonsmenighet for 14 dager siden:

Joh 11,17-29

Sorg er en naturlig del av livet. Det er prosesser vi går igjennom til ulike tider, i ulike faser. Og sorgen tar tid. “Det er en tid for å sørge”, leser vi i Forkynneren 3,4. Sorgen må få lov til å få den tid den trenger.

Sorg er tap av liv. Ikke nødvendigvis i betydningen at en av våre nærmeste dør. Det kan også være tap på andre måter. Over å miste noe som har hatt stor betydning for våre liv. Et vennskap. Et hjem. En kjæreste. Helsen vår.

Da må kroppen og sjelen vår få tid til å sørge.

Jeg synes det høres så underlig ut når mennesker som står rundt et annet menneske som har mistet en kjær venn, en ektefelle, i død, sier: “Hun eller henne tar det så bra.”

Hva betyr det - egentlig?

At han eller hun ikke gråter? At de tar seg sammen for å virke sterke? Når Jesus får vite at en av hans beste venner er død, så er hans naturlige reaksjon at han gråt.

Joh 11,35 er Bibelens korteste vers. Det består av to ord: “Jesus gråt.”

Det er så befriende! Kunne Jesus gråte ved sin venns bortgang, så kan vi. Døden er fremdeles det store tabuemne i vår tid - også i kristen sammenheng. Vi snakker ikke om den.

Når far døde, jeg var 12 år, gråt jeg ikke. Gutter på den tiden ble opplært i at gutter ikke gråter. Det skulle straffe seg for midt vedkommende. Sorgen fikk ikke utløp, men satte seg i kroppen. Det tok flere år før jeg fikk bearbeidet den sorgen, og Kristus kom med sin legedom til mine sjelelige sår.

Det er to søstre i sorg vi møter i teksten vi har lest sammen. Marta, Maria og deres bror hører med i Jesu innerste vennekrets. Å få komme til Betania var godt for Jesus. Der kunne han slappe av. Der kunne han roe ned. Slik man kan blant gode venner.

Betania heter på hebraisk Bet Anjah og betyr Huset hvor Herren svarer. Tenk å ha et slikt hus. Jeg tror huset til Maria, Martha og Lasarus var Jesu favorittsted.

Jeg har gjennom årenes løp lest disse tekstene om de tre søskene og Jesus mange ganger, men i april i år, i forbindelse fastetiden leste jeg på nytt om Lasarus. I den ortodokse tradisjonen har den femte uken i fasten fått et navn: Lasarus uken, til minne om at Lasarus vekker Jesus opp igjen fra de døde. Da stiftet jeg bekjentskap med en helt ny side ved denne fortellingen, som jeg ikke hadde hørt før, nemlig den at Lasarus kunne ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Det forteller i hvert fall meg noe svært gripende, om det er tilfellet.

For noen år siden deltok teologen Francis Young på et seminar i Johannesakademiet i Sverige.

Hun har en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Et koptisk ikon som fremstiller oppvekkelsen av Lasarus som Johannesakademiet hadde fått fra Egypt gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likheten mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn...

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene.

Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen egen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'phileo' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Det er Marta som setter ord på den sorg og fortvilelse som preget de to søstrene etter brorens død. Hennes ord er både en bebreidelse og et uttrykk for tro, når hun sier: ‘Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.’

Hvilken tillit, hvilken tro. Marta visste hvem Jesus var og hva Han var i stand til. Hennes tro er jo en tro på at Jesus kan overvinne selv døden. “Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.”

Husk at dette skje før Kristi oppstandelse.

Men Marta snakker også sant om livet. Hun er skuffet. Jesus kom i hennes øyne for sent. Hvorfor? Dette er et av disse mange hvorfor vi stiller nå vi synes at livet er urettferdig. Når vi synes at Gud er for sen. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Når Marta møter Jesus så er det hennes hjerte som taler.  Ikke før har hun sagt den første setningen, før hun sier: “Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” (v.22)

Hvilken tillit, hvilken tro. Selv i møte med døden tror Marta at Gud er i stand til å vekke døde til liv.

En av lesetekstene til denne søndagen, den 17. søndagen i treenighetstiden, er hentet fra Job 19,21-27. Den passer godt som et bakgrunnsteppe for evangelieteksten fra Johannes 11. Hos Job finner vi det samme trosfriske og udødelige håpet som hos Marta. Til tross for lidelsen, til tross for de smertefulle tapene i Jobs liv - han mister sine kjære, alt han eier, kan han si:

“Jeg vet at min gjenløser lever.”

Hvilket vitnesbyrd! Det er stort når vi kan si det når livets knyttnevne slår så brutalt. “Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud,” sier Job. Der ligger håpet. Det er dette Job vil få frem. Han vil få det skrevet ned, han vil føre dem inn i en bokrull, forteller han, “formet med en griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid!” Denne sannheten må ikke gå tapt: Gjenløseren lever!

Sven Aasmundtveit har skrevet et dikt som jeg liker så godt og som betyr mye for meg. Den siste setningen i dette vakre diktet om døden lyder slik: “Det Gud har skrevet med sin penn, det skal du en gang se igjen; Hans nåde er det siste.”

Dette griper meg så sterkt: Fortvilelsen er ikke det siste, sorgen er ikke det siste, tapet er ikke det siste, mørket er ikke det siste: Guds nåde er det siste. Nåden som bærer. Nåden som holder oppe.

Oppvekkelsen av Lasarus fra de døde er på mange måter en foregripelse av påsken. Den er et påskeevangelium. Vi ser dette i ordene i vers 24: “Jeg er oppstandelsen og livet ....”

Dette er forunderlig. Jesus sier ikke: Jeg gir oppstandelse og liv. Men “Jeg ER oppstandelsen og livet.” Dette er et av de mange “Jeg ER” i Johannesevangeliet. Bevisene på at Jesus er Gud, kommet i kjød.

Ofte er våre bønner og forventninger til Gud, at Herren skal love å gjøre noe for oss. Men Herren ønsker i stedet, at vi skal se, at det ikke er hva Han vil gjøre for oss, som betyr noe, men hva Han selv er, for det Han gjør, er basert på hvem Han er.

Det som Herren Jesus ønsker å fortelle oss, er ikke, at Han er i stand til å bevare vårt liv, men at Han selv er livet, ikke at Han kan reise opp mennesker fra døden, men at Han selv er oppstandelsen. Vi trenger å be Den Hellige Ånd om å åpenbare dette for oss. Alt, Gud gir oss, er sin Sønn. Gud gir oss ikke en metode, Han gir oss sin Sønn. Så når Gud svarer på våre bønner, så svarer Han ved å gi oss mer av sin Sønn. Enhver åndelig ting utenfor Kristus er død.

En dag vil vi se at det er Giveren som er Gaven! Da vil vi forstå at Gud ikke tar mange forskjellige ting og deler det opp i bruddstykker. Han gir oss Kristus!

Når Herren er oppstandelsen, er det ikke noe problem å reise Lasarus opp fra de døde. Vi tror, at Herren reiste Lasarus opp fra de døde, men hovedsaken er Kristus selv. At Lasarus står opp igjen fra de døde er i virkeligheten ikke et stort fenomen, men det å kjenne Herren Jesus som oppstandelsen er en sak av stor betydning. Mange mennesker kan tro på Herren selv som livgiver, men å tro Ham selv som LIVET, se det, det er en helt annen sak. Han er det liv som gis, så vel som livets giver. Han er både oppstandelsens Herre, og oppstandelsen selv. Det Gud gir til oss mennesker er Kristus. Alt det vi trenger er innebefattet i Ham.

Når Peter holder sin pinsepreken i Jerusalem så sier han blant annet, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Jeg blir så grepet og beveget over de ordene. Jeg vender stadig tilbake til dem, for de er så fulle av håp. Døden, som er så skremmende, er overvunnet. I sin påskeliturgi sier våre ortodokse venner: “Med døden nedtrampet han døden!”

Derfor må livene våre leves i påskelyset. For det er lys som stiger ut av gravnattens mørke.

Når Johannes skriver ned de syner og åpenbaringer han får som fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet, presenterer han Kristus først som “den førstefødte av de døde,” og senere som “den første og den siste, og den levende.” I Åp 1,18 leser vi: “Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket.”

Vet dere: dette gir meg håp.

“Jeg dør ikke, jeg trer inn i livet”, skriver Wilfrid Stinissen.

Det som er så fantastisk med Jesus er at den store, avgjørende overgangen fra livet, har allerede funnet sted i og med Jesu “pascha”, påske. Han har overvunnet døden. Og vi får del i denne seieren, når vi er “i ham”, Apostelen Paulus uttrykker dette slik i Kol 3,3:

“Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”

Og til menighetene i Galatia-området, skriver den samme apostelen: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” (Gal 2,20)

Dette er altså vår identitet som kristne. Vi lever fordi vi kjenner og har fått del i Ham som er oppstandelsen og livet!

De er så sterke disse ordene, som vi leser i Joh 11:

“Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Den som går hjem til Gud, har aldri vært mer levende! Det blir mye lettere å dø når jeg vet at det er Han som drar meg, Han som kaller på meg og sier: Kom!

“Den gode Gud,” sier Therese av Jesusbarnet, “kommer til å suge opp deg som en liten duggdråpe.”

Gud har skapt oss og ved å kalle oss ved navn kaller Han oss inn i sitt rike, men det er først når vi dør at Han til fulle virkeliggjør vårt kall, “til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus.” (1.Kor 1,9) At alt er skapt til Kristus blir for vår del til slutt virkeliggjort ved vår død.

I 1.Tess 4,16 står det et forunderlig ord: “de døde i Kristus”. En kristen dør i Kristus. Ignatios av Antiokia, født år 30 og død i år 107, var en de viktigste skikkelsene i den tidlige kirken. Omlag år 70 blir han forstander for menigheten i Antiokia. Han kommenterer dette verset slik: “å dø til eller i Kristus Jesus.” For - for en kristen er døden et personlig møte med Jesus Kristus.

Den samme Theresa av Jesusbarnet, som jeg siterte sa ved en anledning: Om dere en morgen skulle finne meg død, så sørg ikke. Det betyr jo bare at vår himmelske Pappa ganske enkelt er kommet for å hente meg.

Karsten Isachsen lærte meg å be slik:

“Kjære Jesus; om jeg våkner, så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.”

Det gir meg stor trygghet.

Den vi tror på, og har gitt våre liv til, er både Oppstandelsen og Livet.

Hva betyr det? Det betyr to ting: Den som tror på Jesus, skal leve selv om han eller hun dør den fysiske død. Han eller hun skal oppstå igjen med en ny kropp. Det kan bare den gjøre som i troen er kommet i livsfelleskap med Kristus. Det andre er at den som lever her på jorden og eier dette nye livet, kommer aldri til å dø. Han er gått over fra døden til livet. I Joh 5,24 kan vi lese disse ordene av Jesus: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.”

Den kroppslige død er for ham ikke noen virkelig død. Det evige liv har allerede begynt, og det er Jesus som er livet.

Jesus spør Marta om hun tror dette. Av hennes svar kan vi ane at hun ikke helt vet hva hun skal svare. Hun er litt unnvikende. Hun svarer at hun tror at Jesus er Kristus, altså Messias, Guds Sønn. Det er jo en sterk bekjennelse, på linje med den som Peter avleger ved Cæsarea Filippi, når han sier: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Men det er jo ikke dette Jesus spør om. Men svaret til Marta viser vel at hun ikke helt har forstått hva Jesus mener. Men hun vet at Han har rett. Om hun ikke skjønner alt nå, så vil hun kanskje gjøre det en gang i fremtiden. I hvert fall vet hun hvem hun kan gå til.

Så befriende dette er! At Marta ikke helt forstår hva Jesus sier, hun som er rett ved Hans side, gir meg håp. Det betyr jo at vi også kan få lov til å ikke forstå alt, selv om Jesus taler til oss. Og kunne leve med det! Jeg er i grunnen litt redd for alt skal forstås, alt skal forklares og jeg er i hvertfall redd de som har alle svarene.

Til slutt. Vi var innom Forkynnerens bok. Om at det er en tid for sorg. Der leser vi også at det er en ‘tid for å dø’.

La Gud få det siste ordet når kvelden faller på. La oss øve oss i å hvile i Guds nåde. For det vil alltid finnes grunner til bekymring og det finnes alltid grunner til å bebreide seg selv eller andre. Men det fine er jo at Gud ikke gjemmer på våre misgjerninger. Gud samler ikke på fall og nederlag og skriver dem opp i en minnebok. Alle disse syndene og nederlagene kaster Han bak sin rygg, i det bunnløse nådens hav. Det er det gode Han samler i en minnebok.

En dag skal vi dø - alle de andre dagene skal vi ikke gjøre det!

Det er viktig å huske. Livet skal leve mens vi har det. Det er interessant å lese Fork 3 fordi Gud i det kapitlet får frem kontrastene. I vers 4 står det:

“en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse.”

Dette hører nemlig sammen!

I Salme 30,12 leser vi: “Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.”

Det er et godt bytte. Gud kan snu en situasjon full av sorg, full av klagesanger, til dans og glede. I Messias profetien i Jesaja 61 heter det:

“... gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for en motløs ånd.”

Det kan Jesus, bare Jesus.

To viktige innspill

"Kanskje den mest essensielle kvaliteten for alle som lever i et fellesskap eller kommunitet er tålmodighet; en anerkjennelse av at vi, andre og hele fellesskapet må ta seg tid til å vokse. Ingenting oppnås iløpet av en dag. Hvis vi vil bo i en kommunitet, trenger å bli venn med tiden.

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 134. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det er alltid enklere å akseptere svakheten hos mennesker som har en funksjonshemming - vi er der ganske nøyaktig fordi vi aksepterer den - enn vår egen svakhet, som vi opplever som en overraskelse! I oss selv ønsker vi bare å se de gode kvalitetene. Vekst begynner med at vi aksepterer vår egen svakhet.

- Jean Vanier i Community and Growth, side 131. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når vi ikke får det vi vil ha

I går leste jeg noe Joni Eareckson Tada (bildet) har skrevet og som ble til velsignelse for meg. Derfor vil jeg gjerne få dele det med deg:

"I årevis ba jeg om at Gud skulle gi meg hender og føtter som jeg kunne bruke. Jeg fikk ikke det jeg ville ha. Når jeg nå ser meg tilbake, ser jeg Guds visdom i at han ikke oppfylte mitt ønske. Jeg er ferdig med den tunge tiden da jeg bønnfalt Gud om å oppfylle mine største ønsker. Troen min er sterkere. Kjærligheten til Jesus er større. Slik ville det ikke vært hvis jeg hadde fått det jeg ønsket meg.

Det kan skje store ting når Gud ikke gir oss det vi vil ha. Faderen oppfylte ikke engang Sønnens bønn. I Getsemane håpet Jesus at det var mulig for Faderen å føre ham utenom korset. Men da Jesus avsluttet bønnen, visste han at han ikke skulle be mer om det. Han var på vei til Golgata. 

Tenk på alt det herlige som ble resultatet av at Faderen ikke førte Sønnen utenom korset. Verdens frelse var avhengig av at Kristus gjorde Faderens vilje. Vi har all grunn til å takke Gud for korset. Det kan bety mye når Gud svarer "nei" på ønskene dine. Når han fører deg i en annen retning, kan det resultere i mye godt. 

Hva ønsker du deg egentlig? Bli populær eller få et godt rykte? Bli en hyggelig ektemann, en forståelsesfull kone? Få et banklån? Bli slank? Hvis Gud ikke gir deg det du vil ha, skal du vite at han vil styrke deg så du kan ta imot det han gir deg. Det kan i virkeligheten bli det som du innerst inne ønsker."

(Joni Eareckson Tada: Diamanter i støvet. Lunde forlag 1994, side 289-290)

Mennesker som har mye å tilføre oss

"De som er svake sliter veldig med å finne sin plass i samfunnet. Bildet av idealmennesket er kjernesunn og det er ikke plass til de gamle, syke og de minste.

Slik jeg ser det må samfunnet, pr definisjon, inkludere behovene og gavene til alle sine medlemmer.

Så hvordan kan vi klare å skape et åpent og vennlig samfunn der menneskerettighetene respekteres og fremmes, når de verdier vi underviser og fremmer utelukker segmenter av befolkningen?

Det er min overbevisning at de som vi ofte ekskluderer fra det normale liv i vårt samfunn, mennesker med funksjonshemminger, har noe betydningsfullt å lære oss. Når vi inkluderer dem, tilfører vi både oss selv og verden rikdommer."

- Jean Vanier (bildet) i Becoming Human, side 45. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Var Lasarus funksjonshemmet?

Den femte uken i fasten har i den ortodokse tradisjonen fått et navn: Lasarus-uken, til minne om at at Jesus vekker opp igjen Lasarus fra de døde.

En for meg helt ny side ved Lasarus fortellingen har de siste dagene dukket opp, nemlig den at Lasarus kan ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Den forteller meg i hvert fall noe svært gripende, om så er tilfelle.

Det er Peter Halldorf som skriver om dette i sitt siste brev til medlemmene av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby.

"Jeg møtte denne forklaringen første gangen gjennom den engelske teologen Francis Young", skriver Peter Halldorf. Det skjedde i forbindelse med et kurs Johannesakademiet holdt for en del år siden. Peter Halldorf skriver videre, her i min oversettelse:

"Hun har selv en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Vi kom da særskilt til å betrakte det koptiske ikonet av oppvekkelsen av Lasarus som vi hadde fått fra Egypt. Den gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likhet mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn..."

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene, og som jeg har både skrevet så mye om og oversatt mye av her på bloggen. Om dette skriver Halldorf:

"Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'philia' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Dette kjenner jeg at jeg vil arbeide videre med.

Hva mennesker trenger

'Det er noe utålelig med smerte og lidelse som ikke kan leges. Ingen ønsker å være sammen med mennesker i smerte, uten at de kan gjøre noe for å lindre den smerten.

Når alt er sagt og gjort, i L'Arche finnes det ingen kur. Hva mennesker trenger når alle slags terapier er prøvd, er en venn som er trofast, som står ved deres side, et miljø fullt av kjærlighet hvor de er respektert som mennesker ...'

Jean Vanier, her utenfor sitt hjem i L'Arche, bofellesskapet i Trosly i Frankrike, et bofellesskap for funksjonshemmede bor sammen med funksjonsfriske og utgjør en kristen kommunitet. Sitatet er hentet fra Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Behovet for fellesskap

'Mennesker med utviklingshemming er stadige påminnelser av verdien av hjertet i et samfunn som har en tendens til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærlighet.

Ropet om fellesskap fra mennesker med utviklingshemming er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Mens det er sant at mennesker med nedsatt funksjonsevne er kalt til å utvikle seg og vokse mot større selvstendighet, så trenger de fremfor alt et nettverk av vennskap og fellesskap som gir trygghet og en følelse av tilhørighet. Det vil vekke den enkeltes gave, fremme vekst, utvikle kjærligheten og en følelse av å stå i en tjeneste.'

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Å lære sin egen begrensning og fattigdom å kjenne

'Når vi lever dag etter dag med mennesker som har svære funksjonshemminger, blir våre egne begrensninger og mørke så åpenbare.

Men denne erfaringen hjelper meg til å forstå at vi ikke kan vokse i kjærlighet og medlidenhet med mindre vi, i all sannhet, anerkjenner hvem vi er og kan akseptere vår egen radikale fattigdom. 

En fattige personen finnes ikke bare i de andre, men også inne i oss. 

Den sannheten er basis for all menneskelig og åndelig vekst og fundamentet for vårt kristne liv. "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) De fattige, som avdekker vår egen svakhet, blir på denne måten et sakrament."

Jean Vanier i An Ark for the Poor, side 72. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den største smerte

'I mange år nå har jeg hatt privilegiet av å leve med menn og kvinner med funksjonshemminger. 

Jeg har oppdaget at selv om en person kan kan store hjerneskader, så er ikke det kilden til hans eller hennes største smerte.

Den største smerten handler om avvisning, følelsen av at ingen virkelig ønsker deg slik. Følelsen av at du blir sett på som stygg, skitten, en byrde, uten noen verdi. Det er den smerten jeg har oppdaget i hjertene til våre folk.'

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 13. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Livets gave

'I går var jeg sammen med min kommunitet i Trosly: et vakkert fellesskap bestående av mange veldig enkle mennesker, alle sammen ganske begrensede i deres kapasitet. Flesteparten av dem kan verken lese eller skrive; de beveger seg sakte og er klossete. Noen av dem kan heller ikke snakke eller spise selv.

Og jeg kom hit for å fortelle dere hvor mye liv disse menneskene har gitt meg, at har en utrolig gave å gi vår verden, at de er en kilde til håp, fred og kanskje frelse for en verden som bærer sår. 

Jean Vanier i From Brokenness to to Community, side 9. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et privilegium

'De siste førti årene har jeg lært den forvandlende kraften til mennesker med funksjonshemminger å kjenne.                                        

Jeg lever ikke lenger hele tiden i et hjem, men har et lite sted utenfor. Men jeg har privilegiet å spise alle mine måltider i et hjem med mennesker som har funksjonshemminger ... Mange mennesker vet hvordan de skal drikke whiskey og gå på kino, men de vet ikke hvordan de skal feire. Å feire vil si å være lykkelige sammen'.

Jean Vanier (bildet) i Living Gently in a Violent World, side 73-74. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gleden av å leve i et fellesskap

'Det er tre aktiviteter som er absolutt avgjørende for å skape et fellesskap. Det første er å spise sammen rundt et bord. Det andre er å be sammen. Og det tredje er å feire sammen. Med feiring mener jeg å kunne le, rote rundt, vise takknemlighet for livet. Når vi ler sammen så magen rister er vi alle like'.

Jean Vanier i 'Living together in a Violent world', side 37. (C) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

'Jeg antar at det å bli 80 er mer symbolsk enn noe annet. Selvsagt er det slik at jeg tar hensyn. Jeg står opp litt senere, legger meg tidligere, og sover litt etter lunsj. Så jeg føler meg ganske så bra. Jeg føler meg lykkelig. Ja, jeg er glad for å leve. Ja, glad over å være i live, lykkelig over å være del av en kommunitet og glad for å kunne spise hver dag (når jeg ikke er på en eller annen reise) i mitt hjem sammen med Albert og Nathalie (som er blind), med Cariosa (fra Pincher Creek, Alberta i Canada), med Monique (som snakker veldig lite, men hvert ord er som en perle) og med andre mennesker'.

Jean Vanier i 'The Globe and Mail', 7.mares 2009. (C) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å lengte etter det som virkelig teller

'Mysteriet med mennesker som har funksjonshemminger er at de lengter mer etter autentisk og kjærlighetsfulle relasjoner enn makt.                                              

De er ikke besatt av å være plassert i en gruppe som gir anerkjennelse og forfremmelse. De roper ut etter det som betyr mest: kjærlighet. Og Gud hører deres rop fordi på en måte responderer de på Guds rop, som handler om å gi kjærlighet'.

Jean Vanier i 'Living Gently in a Violent World', side 22. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen.

Å bli elsket

'Ropet fra mennesker med funksjonshemminger er et veldig enkelt rop: elsker du meg?

Det er hva de spør om. Og det vekket noe veldig djupt i meg, fordi det var jo egentlig også mitt innerste fundamentale rop.

Jeg visste at jeg kunne bli fremgangsrik. Jeg hadde gjort det ganske bra i marinen. Jeg hadde en doktorgrad i filosofi, og jeg visste at jeg kunne klarte opp stigen, men jeg visste ikke om jeg virkelig var elsket'.

Jean Vanier i boken 'Living Gently in a Violent World', side 31. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

I all sannhet

'Når vi lever dag etter dag med mennesker med svære funksjonshemminger, blir også våre egne begrensninger og mørke så opplagt. 

Men denne erfaringen hjalp meg til å forstå at vi ikke kan vokse i kjærlighet og medfølelse hvis vi ikke, i all sannhet, anerkjenner hvem vi er og aksepterer vår egen radikale fattigdom. 

Det fattige finner man ikke hos bare hos andre, men også inne i meg selv. 

Den sannheten er selve grunnlaget for all menneskelig og åndelig vekst og selve fundamentet i vårt kristne liv.

'Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres'. (Matt 5,3)

De fattige, som avdekker sin egen fattigdom for oss, blir på denne måten et sakrament'.

Jean Vanier (bildet) i boken An ark for the Poor, side 72. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En påminnelse

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er konstante påminnelser av hjertets verdi i et samfunn som tenderer til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærligheten.

Ropet etter fellesskap fra mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Selv om det er sant at mennesker med funksjonshemminger er kalt til å utvikles og vokse mot større selvstendighet, trenger de fremfor alt et helt nettverk av venner og fellesskap som gir dem sikkerhet og en følelse av tilhørighet, som vekker til live den enkeltes gaver, oppmuntrer til vekst, utvikler kjærlighet og følelsen av å kunne tjene andre'.

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 60. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Tørst

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er så spontane og sanne! De tiltrekker og vekker hjertet. Deres tørst for vennskap, kjærlighet og fellesskap etterlater ingen av oss uberørte.

Enten gjør du hjertet ditt hardt til deres rop og avviser dem, eller du åpner ditt hjerte og trer inn i en relasjon bygget på tillit, enkle, ømme bevegelser og få ord'.

(Jean Vanier i An Ark for the Poor)

'Når alt kommer til alt er vi er alle i behov av fellesskap. Med utgangspunkt i dette fellesskapet trenger vi menn og kvinner som er i stand til oppdage hva det vil si å være menneskelig. Så trenger vi vise mennesker som er sterke i møte med motgang, som vet hva det vil si å være fredsskapere i en sønderbrutt verden'. (Jean Vanier i Man Alive, mars 1992)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen