En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

Den fattige, sårbare Gud

Nå er det ikke meningen å ta fra deg gleden, men noen av julekortene med motiver fra Jesu fødsel er altfor vakre!

Jesu fødsel var ganske annerledes. Den var preget av armod, fattigdom. Av ei ung tenåringsmor og hennes litt eldre ektemann som ikke klarer å finne ly for natten.

Dette tenker jeg mye på denne julen. Det griper skikkelig tak i meg, og uroer meg når jeg tenker på glanbildene vi har skapt oss.

Men jeg tenker også på dette, og det forundrer meg og griper meg:

den sårbare Gud.

Gud som blir et barn, og som er helt avhengig av Maria og Josef. Han må mates, vugges i søvn, skiftes på, passes på. Han er avhengig av å høre deres stemmer, få del i deres kjærtegn. Det må ha vært en spesiell opplevelse for Maria å rugge det lille barnet frem og tilbake, for å stagge sår gråt, og vite at dette er verdens frelser!

Det burde gi oss alle håp om vi virkelig fikk se den sårbare, fattige Gud. Han kom for å redde oss. Bare en som er prøvd i alt kan forstå oss i vår armod, i vår fattigdom, i vår sårbarhet.

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

Guds maktesløshet

"Jesus er Gud-med-oss, Immanuel. Det store mysteriet, Gud som menneske, bunner i Guds lengsel etter å bli elsket av oss. Gjennom å bli et forsvarsløst barn, helt avhengig av menneskenes omsorg, vil Gud utslette all avstand mellom det menneskelige og det guddommelige.

Hvem kan være redd for et lite barn som må mates, stelles, undervises, ledes? Vi pleier å tale om Gud som den allmektige, suverene Gud, som vi er avhengige av. Men Gud ville bli den maktesløse, sårbare Gud, som er helt avhengige av oss. Hvordan er det mulig å være redd en Gud som vil være Gud-med-oss og vil at vi skal bli Oss-med-Gud?"

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hensikten med vårt rop

'I vår verden, er det å rope om hjelp blitt til noe som er galt. Det er å vise vår svakhet. Og kanskje er hemmeligheten at vi er blitt fortalt at hvis vi går ned i vår egen svakhet og berører vårt rop, da vil vi begynne å se hvor redningen kommer fra.

Vi kan ikke erfare Gud med mindre vi erfarer vårt rop. Hvis vi tror at vi er store i oss selv og at vi lever av lyset som er i oss, vil vi ikke berøre Guds dybder.

Vi kan ikke erfare Guds nåde med mindre vi har berørt vår egen elendighet.

Jean Vanier (bildet), Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

Livets gave

'I går var jeg sammen med min kommunitet i Trosly: et vakkert fellesskap bestående av mange veldig enkle mennesker, alle sammen ganske begrensede i deres kapasitet. Flesteparten av dem kan verken lese eller skrive; de beveger seg sakte og er klossete. Noen av dem kan heller ikke snakke eller spise selv.

Og jeg kom hit for å fortelle dere hvor mye liv disse menneskene har gitt meg, at har en utrolig gave å gi vår verden, at de er en kilde til håp, fred og kanskje frelse for en verden som bærer sår. 

Jean Vanier i From Brokenness to to Community, side 9. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva velger Gud?

Hvis Gud fikk velge, hva ville Han da ha valgt? Det spørsmålet har jeg dvelt ved en tid nå. For i grunnen er det av avgjørende betydning hva Han velger når det kommer til stykket.

Jeg har funnet ut at Han ved en anledning velger det samme, ikke bare en gang, men tre ganger.

1.Kor 1,26-31 forteller oss at Gud velger seg det som ingenting er. Ingen av de Han velger seg er mennesker som imponerer andre, stille seg over andre, undertrykker andre. Ingen som skryter av sin kunnskap og er vis i egne øyne, eller er av fornem slekt. Han velger ikke noe av det som i menneskelige øyne er noe.

Men det som ingenting er.

Det er en ting Gud står imot og det er stolthet. Stolte mennesker får Gud som motstander.

Ikke alle får nåde. Den tilgodesees kun av de som er ydmyke.

Når stormene kommer finnes den trygge havnen bare for de som søker ly hos Herren. Det kreves mot til å bøye kne og sette sin lit til Herren. Akkurat nå stormer det i mitt liv. Smertebølgene går skyhøye om natten. Men jeg har valgt å finne ly hos Herren.

Når det er slik at Gud velger det som ingenting er, hva velger vi da? Hvem omgir vi oss med? Hvem får vår oppmerksomhet? Det som er stort, stolt, mektig, gjevt?

Hvor har Gud sin jordiske bolig?

'Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig. Den hellige er navn. I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust'. (Jes 57,15)

Her er hele min teologi

Martin Lönnebo (bildet), den tidligere biskopen av Linköping, har ved ulike anledninger fortalt om sin autistiske sønn. I de sammenhengene har han sagt at det er Jonas, som har lært ham alt det er verd å vite om teologi.

Nylig leste jeg på nytt et intervju med Lönnebo, som han ga til tidsskriftet 'Trots alt' i 2006. Der fortelles følgende gripende historie:

'I lommeboken bærer Martin med seg et brev fra sin autistiske sønn Jonas. Siden Jonas selv ikke har noe språk, har pappa skrevet det selv:

Vi to tilsammen kan speile oss i Guds blikk og se hva vi er. Merkverdig nok er vi alle tre utviklingshemmede og friske. Dere er kanskje overrasket over at jeg skriver om Gud. Det er et ord jeg ikke kan. Men det gjør heller ikke dere. Tenk hvor like vi er når det gjelder det som er viktigst.

Det var et underbart brev å få, sier Martin, det inneholder hele min teologi'.

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene fra 1.Kor 1,27-29:

'Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud'.

Sår som helbreder

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk eller åndelig.

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan skal jeg kunne anvende dem i tjeneste for andre?

Når vi ikke lenger skammer oss over sårene, men blir til legedom, har de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans ydmykelse ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt ledet til kjærlighetens fellesskap.

Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)