Guds maktesløshet

"Jesus er Gud-med-oss, Immanuel. Det store mysteriet, Gud som menneske, bunner i Guds lengsel etter å bli elsket av oss. Gjennom å bli et forsvarsløst barn, helt avhengig av menneskenes omsorg, vil Gud utslette all avstand mellom det menneskelige og det guddommelige.

Hvem kan være redd for et lite barn som må mates, stelles, undervises, ledes? Vi pleier å tale om Gud som den allmektige, suverene Gud, som vi er avhengige av. Men Gud ville bli den maktesløse, sårbare Gud, som er helt avhengige av oss. Hvordan er det mulig å være redd en Gud som vil være Gud-med-oss og vil at vi skal bli Oss-med-Gud?"

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Engler som fullbyrder Hans ord

Lørdagens tidebønn midt på dagen var hentet fra Salme 103. Et par vers festet seg spesielt hos meg og fulgte meg videre gjennom dagen:

"Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere som gjør det han vil." (v.20-21)

Jeg tenker på alle englene som er på oppdrag i forbindelse med Jesu fødsel. Både i forbindelse med forberedelsene til Guds menneskevorden, det vi kaller inkarnasjonen, og ikke minst julenatt, da myriader av engler åpenbarer seg over Betlehemsmarkene. De fullbyrdet sannelig Guds ord, alle de profetiske utsagnene om Hans første komme, var de medvirkende vitner til.

Og slik vil det også være ved Hans andre komme. Åpenbaringsboken forteller oss mye om både engleaktiviteten foran Guds trone, men også om englene som skal tjene Herren og fullbyrde Hans ord ved Hans andre komme.

De er mektige, disse englene. Veldige i styrke og i antall. Og alle som en lovpriser og tilber Herren. Alle disse som står foran Herrens ansikt og som kjenner duften av røkelse i tronrommet, og som venter på å bli sendt ut på oppdrag:

"Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild... Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,7 og v.14).

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 3

En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.

På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.

I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:

'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)

Til menigheten i Efesos skrev han:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)

Til den samme menigheten skriver han:

'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)

I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'

Uthevelsene er mine.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)