10 gode grunner til å beholde skjegget med støtte i Oldkirken

Jeg klare ikke å motstå denne, og måtte oversette den til norsk:

1. La kinnet beholde håret. (Clement av Alexandria)

2. Det er ikke lovlig å fjerne skjegget - mannens naaturlige og noble utsmykning. (Clement av Alexandria)

3. Når det gjaldt deres oppførsel var det ingen disiplin, deres skjegg var fjernet. (Cyprian av Kartago)

4. Dette er det som kjennetegner en mann, skjegget. (Clement av Alexandria)

5. Det finnes noen ting, som har sin plass på kroppen, som tilsynelatende det ikke er noen praktisk bruk for, men som er der for skjønnhetens skyld, nemlig håret på brystkassa og skjegget i ansiktet. (Augustin av Hippo)

6. Dere unge menn, gi ære til de som bærer skjegg. (Cosmas av Aetolia)

7. Sett den med skjegg over den skjeggløse. (Cosmas av Aetolia)

8. Gud skapte ikke menn uten skjegg, bare katter og hunder. (Patriark Adrian)

9. Hva er verre og mer avskyelig enn å skjære av seg skjegget. (Epihipanius av Salamis)

10. Måtte Gud opplyse deg til å slippe taket i dine synder, idet du lar akjegget vokse. (Cosmas av Aetolia)

Kilde: Father Peter Farrington/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Her snakker vi skjegg! Fransiskaneren John Michael Talbot.

Kvinner fra den unge kirken som forbilder

Dagfinn Stærk har gjort det igjen! Han har gitt norske kristne en gave til livsreisen i form av en bok om kvinnelige forbilder! De som satte djupe spor etter seg i den tidlige kirken og som ga inspirasjon til andre om hvordan man i praksis kunne etterfølge Kristus. Stærk skriver for et bredt publikum, med et lettfattelig språk. Han formidler historie, ikke bare faktakunnsksp, men på en så levende måte at man blir satt tilbake i historien og lever med i fortellingen. Stærk skjønnmaler ikke, men forteller historien om disse markante kvinneskikkelsene med deres feil, mangler og skrøpeligheter.

Dermed blir denne boken en bok om disippelskap, en praktisk hjelp til vår egen vandring med Kristus.

Den hellige historien har stor plass til kvinnene! Det viser både Det gamle- og Det nye testamente, og den tidlige kirkens historie. Dagfinn Stærk, som også har gitt oss bøkene: 'Steinene roper', om kirkens røtter i Nord-Afrika (2017) og i 2019: 'Kirkens røtter' en introduksjon til et skattkammer - begge med svært gode anmeldelser - deler i denne boken historien om 'kvinnene fra Avertinerhøyden',  ssom var kvinner fra Romas styrtrike overklasse, som ble en kolossal utfordring for både kristne og det keisertro Roma på 300-400 tallet. Her er de fascinerende og spennende istoriene om rike og fattige, lærde og udannede, fromme fra bens ben av og andre som fikk livsforvandlende møter med Jesus senere i livet. Alle har det til felles at de fikk betydning for kirken og troens innhold og form. For første gang på norsk får vi en samlet fremstilling av disse troens kvinner, deres liv og deres overbevisning.

Tro nå ikke at dette bare er en bok foe kvinner! Denne burde alle sannhetssøkende menn også lese - og la seg utfordre av djerve kvvinner. Hva hadde kirken vært uten kvinnene?!

Takk, Dagfinn Stærk, for at du graver djupt i den hellige historien og gir oss del i dine oppdagelser!

Dagfinn Stærk: Kvinnelige forbilder. Portretter fra den unge kirken. Efrem forlag, 2021. 184 sider

Mange hjemløse døpt tidlig påskemorgen

Like etter soloppgang 1.påskedag ble flere hjemløse menn døpt i The Bowery Mission i Brooklyn, New York. De er kommet til tro på Herren Jesus gjennom barmhjertighetsarbeidet som denne misjonen driver blant hjemløse og fattige. Misjonen ledes av Jason Storbakken, hvis bestefar var norsk! Det er Storbakken som forretter dåpen.

Det var stor glede og fest når disse mennene lot seg døpe på sin tro og bekjennelse av Jesus som Frelser og Herre.

Helt siden Oldkirkens tid var påskeaften den store dåpsdagen i den kristne kirken. En tradisjon som fortsatt ivaretas i mange kristne sammenhenger den dag i dag. Dåpskandidater må da gjerne vente til påskeaften eller 1.påskedag med å bli døpt. Og dette er ikke det minste rart - for dåpen er jo uløselig knyttet sammen med Jesu død og oppstandelse.

Apostelen Paulus uttrykker det slik i Romerbrevet:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (6,3-5)

Bildet er brukt med velvillig tillatelse fra Jason Storbakken.

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 3

En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.

På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.

I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:

'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)

Til menigheten i Efesos skrev han:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)

Til den samme menigheten skriver han:

'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)

I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'

Uthevelsene er mine.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)

En bønn til Den Hellige Ånd

En koptisk munk har lært meg denne bønnen. Den er en av de tidligste bønnene vi kjenner til Den Hellige Ånd. Jeg har oversatt den til norsk:

'Himmelske konge, 
sannhetens Ånd,
Trøsteren.
Du er nærværende, over alt, 
og Du vil fylle alle.
Du er godhetens skatt og livets giver.
Elskverdig ber vi Deg,
kom og bo i oss,
rens oss fra våre synder,
og frels våre sjeler'.

Sammen med denne bønnen ber jeg for tiden Salme 51,12-13:

'Gud, skap i meg
et rent hjerte,
og forny en stadig ånd inne i meg!
Kast meg ikke bort fra ditt åsyn!
Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!'

I dag innledes Apostelfasten

I dag innledes Apostelfasten. Den utgjør forberedelsen til feiringen av apostlene Peter og Paulus den 29. juni, en av de viktigste kirkelige høytider i løpet av sommeren. Feiringen av aposteldagen er en svært gammel tradisjon i Kirken. Dens opprinnelse er fra 200-tallet, og Apostelfasten er dermed den eldste av de kirkelige fastene og den første utenom de ukentlige fastedagene, som Den tidlige kirken holdt.

Matteus gjengir Jesu ord om fasten, slik:

«Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste. Matt 9,15


De første kristne tok fasten på alvor. Menigheten i Antiokia var en fastende menighet:


'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise'. (Apg 13,2-3)

Apostelfasten varer i 23 dager, siden vi ikke faster på søndagene, som er festdager på grunn av Jesu oppstandelse. På fastebloggen kan du finne enkle fasteoppskrifter som kan benytttes disse dagene. Den vil bli oppdatert med det første. Du finner den her:

 http://www.fastebloggen.blogspot.no/

Feiringen av fest- og fastedagene i kirkeåret gir oss ikke bare del i frelseshistorien, men de er også økumeniske handlinger, som fører oss nærmere som kristne.

Aposteldagen er i Den norske kirkes tekstbok plassert på 6. søndag i treenighetstiden. 

Tidligere gen.sek i Misjonssambandet peker på klosterbevegelsen!

Bloggen har i dag en gjesteskribent, Øystein Lid, som har skrevet en svært interessant og innsiktsfull artikkel om avskjedsforelesningen til Egil Grandhagen (bildet), 1. juni. Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. De siste årene har han forsket og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter:

- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.

- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.

- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.

Påsken - den store dåpshøytiden, del 3

Her følger tredje og siste del av beretningen til pilegrimen Egeria om dåpsforberedelsene som ble holdt i 'den store kirken som kalles Martyrium og ligger på Golgata bak Korset', (bildet) som hun beskriver den:

'Når syv uker er gått og bare påskeuken, som her kalles Den stille uke, gjenstår, begir biskopen seg om morgenen til den store kirken, Martyrium. Innerst i absiden, bak alteret, blir det så satt fram en stol for biskopen, og nå kommer kandidatene èn for èn, mennene med sin gudfar og kvinnene med sin gudmor, og fremsier trosbekjennelsen fo biskopen. Deretter henvender biskopen seg til samtlige og sier:

"I disse syv uker er dere blitt undervist i Loven som står i De hellige skrifter, og dere har også hørt om troen og om kjødets oppstandelse. Dere har nå lært så meget om trosbekjennelsen som dere kan mens dere ennå er katekumener. Men om det dypere mysterium som heter dåpen, får dere ikke høre, fordi dere ennå er katekumener. Men dere skal ikke tro at noe som helst skjer uten gru; når dere er blitt døpt i Guds navn, skal dere i de åtte dagene etter påske få høre alt om dåpen etter gudstjenesten i Anastasis; da dere fremdeles er katekumener, kan dere ennå ike innvies i Guds dypeste mysterier".

I tiden mellom påskedag og åttendedagen går man etter avslutningen i kirken under hymnesang til Anastasis. Straks fremsies en bønn og de troende velsignes. Biskopen står oppreist og støtter seg tin innsiden av skranken som er rundt grotten i Anastasis, og forklarer alt som skjer under dåpen. På dette tidspunkt har katekumener ikke adgang til Anastasis, bare de nydøpte og de troende som vil høre om mysteriene. Portene blir stengt forat ingen katekumener skal komme inn. Biskopens forklaring og fortolkning av disse ting blir mottatt med høye bifallsrop, ja, så høylytte at de blir hørt utenfor kirken, for han gjør så klart rede for mysteriene at alle må bli dypt grepet'.

Påsken - den store dåpshøytiden, del 2

Pilegrimen Egeria opplevde mangt og mye under sin reise i Det hellige land en gang mot slutten av 400-tallet. Blant annet dåpshandlingene som fant sted under påskehøytiden. I går skrev jeg om hvordan innskrivningen til dåpen i Jerusalem foregikk. I denne artikkelen skal vi nærmere på:

Dåpsundervisningen

'Mine kjære søstre, jeg skriver dette for at dere ikke skal tro at dåpen skjer uten noen forklaring. Her er det skikken at de som vil bli døpt, gjennom de førti fastedagene først må gjennomgå en eksorsisme av de geistlige straks morgengudstjenesten i Anastasis er slutt. Biskopens stol blir så plassert i Martyrium, den store kiren, og i en krets omkring biskopen setter alle dåpskandidatene seg, menn og kvinner, dessuten fadderne og alle de blant folket som vil høre på, ihvertfall de troende.

Katekumenene kan ikke komme inn mens biskopen underviser om Loven. Han begynner med 1.Mosebok, og i løpet av de førti dagene tar han for seg hele Skriften, i det han først forklarer den bokstavelige og derpå den åndelige mening. I denne tiden får dåpskandidaten vite alt om oppstandelsen og troen; det er det man kaller katekese. Etter fem ukers undervisning mottar de trosbekjennelsen og får den fortolket på samme måte som hele Skriften, sats for sats, først den bokstavelige mening og så den åndelige.

Derfor kan alle troende i disse land følge med i Skriften når den blir lest i kirken; alle er blitt undervist i løpet av de førti dagene, fra den første til den tredje time, for katekesen tar tre timer. Og Gud skal vite, mine damer og søstre, at når de troende følger med i biskopens katekese, kommer de med enda høyere tilrop enn når han sitter og preker i kirken. Når katekesen er over, ledsages biskopen straks, under sang av hymner, til Anastasis, og avslutningen skjer omtrent ved den tredje time; og slik blir det undervist i tre timer hver dag i syv uker.

For i fastens åttende uke, den som kalles Den stille uken, blir det ikke tid til undervisning, for da skal alt det gjennomføres som jeg har fortalt om ovenfor.

(fortsettes)

Påsken - den store dåpshøytiden, del 1

Gudstjenesten påskemorgen var den store dåpshøytideligheten i den tidlige kirken. Og det er ikke så underlig. Symbolikken er sterk. Dåpen er jo en dåp til Kristi død og til Hans oppstandelse.

Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paullus:

'Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til dødem, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv'. (Rom 6,4)

Det samme motivet finner vi igjen i det brevet han skriver til menigheten i Kolossæ:

'... idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft - han som reiste Kristus opp fra de døde'. (Kol 2,12)

Et annet moment var nok også det apostelen Paulus trekker frem som skjedde i forbindelse med jødenes utgang fra Egypt, som jo skjedde i påske. I 1.Kor 10,2 leser vi at 'alle ble døpt til Moses i skyen og i havet'. Det er tydelig at apostelen her ser den sterke symbolikken i at jødene gikk gjennom havet. Det samme skjer i den kristne dåp, idet vi senkes ned i dåpsgraven.

Som jeg har skrevet tidligere holder jeg på å lese 'Egerias reise til Det hellige land' denne påsken. Egeria var en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. Hun skriver så mye interessant om den kristne gudstjenestefeiringen, deriblant om dåpsgudstjenesten i Jerusalem i påsken.

Dåpsinnskrivningen

'Jeg synes også jeg må skrive til dere om hvordan de som døpes i påsken, blir undervist', skriver Egeria og legger til: 'De som skriver seg inn, gjør det dagen før fasten, og en prest noterer navnene dagen før de åtte ukene som jeg sa var fastetiden her. Presten noterer altså alle navnene, og neste dag plasserer man biskopens stol midt i den store kirken, altså Matyrium; på begge sider sitter prestene på stoler, mens alle de geistige står. Så blir kandidatene ført frem, èn etter èn. Hvis det er menn, kommer de med sin gudfar, hvis det er kvinner med sin gudmor. Så spør biskopen de enkeltes leddagere, ettersom de kommer fram: 'Fører han et hederlig liv? Respekterer han sine foreldre? Er han henfallen til drukkenskap eller forgjengelighet?' Og han spør videre om alle de alvorlige feil et menneske kan ha. Hvis kandidaten blir bekreftet som udladelig på disse punter i vitners nærvær, skriver biskopen selv navnet med sin egen hånd. Men hvis noen blir anklaget for ett eller annet, blir han avvist av biskopen med disse ord: 'La ham forbedre seg, og når han har forbedret seg, la ham da komme til dåpen'. Slik stiller han sine spørsmål, først for mennene og derpå for kvinnene. Fremmede oppnår vanskelig å bli døpt, hvis de ikke har vitner som går god for dem'. (Egerias reise til Det hellige land. Acchehoug forlag 1991, side 75)

I morgen skal vi se nærmere på selve dåpsundervisningen.

På bildet blir en person døpt tidlig 1.påskedags morgen i Northumbria kommuniteten.

(fortsettes)

Når uhellet er ute er det verd å gå bønneveien

Jeg begynner å lure på om ikke dette møtet i Patristisk forum i Halden i dag må være viktig. Forrige gang jeg skulle hit havnet jeg på intensiv avdelingen på sykehuset. I går skulle jeg skrive den siste delen til manus med tittelen: Bønn i Oldkirken, da et eller annet skjedde med datamaskinen min, og jeg klarte å slette alt jeg hadde skrevet! Joda, jeg hadde lagret, men den lagrede kopien forsvant, og lot seg ikke gjenfinne.

Så sto jeg der - bare noen timer igjen før jeg skulle krype til køys, uten manus! Og jeg som hadde arbeidet med dette manuset en hel uke, funnet kildehenvisninger, lett opp opplysninger fra ulike kilder. Dessuten følte jeg meg fullstendig tom. Det har vært en tøff uke på grunn av at vår datter ble innlagt på sykehuset, og med mye strev for at sykehuset skulle gi henne en sårt tiltrengt plass. Når jeg satte meg ned for å forsøke å skrive manus på nytt stanset absolutt alt opp. Jeg husket ingenting av hva jeg hadde skrevet, forsøkte å lete gjennom kildematerialet, og måtte helt enkelt gi opp.

Men skulle jeg ikke skrive om bønn, hva var vel da mer naturlig enn å be. Men jeg følte meg fullstendig tom. Heldigvis har jeg en veldig snill kone. Hun ba, sammen med en god venninne av familien i Bergen, og plutselig løsnet det. Jeg klarte å finne tråden igjen og kildematerialet åpnet seg opp på nytt. Fem på 12 fikk jeg min sønn til å printe det ut.

Nå skal jeg ha fem timers søvn, før jeg setter meg i bilen.

Bloggen blir dermed ikke oppdatert før lørdag kveld.

Ikonet viser kirkefedrene.

Hvordan ba de første kristne?

Er du interessert i å vite hvordan de første kristne ba? Hvordan man ba i Oldkirken?

Patristisk Forum inviterer til samling lørdag 11. februar kl.10.00-14.00

Foredragsholder: Bjørn Olav Hansen.

Foredraget holdes i Halden frikirke. Møtet er åpent for alle interesserte. Samtale etter foredraget.

Kristen kirke fra tidlig kristen tid gravet frem i Syria

En syrisk arkeologisk ekspedisjon som har arbeidet i områdene ved Tal Hasaka (bildet), i det nordøstlige Syria, har avdekket ruinene av en kirke og en kirkegård fra tidlig kristen tid. Det dreier seg om en katedral fra det 5.århundre. Tal Hasaka betyr 'høyde' og ligger i nærheten av byen Hasaka, nær den syriske grensen til Tyrkia.

Lederen for utgravingen, Abdul-Masih Baghdo, forteller at kirken er 22,5 meter lang, 14,5 meter bred. Kirken er bygget i stein, og veggene er malte med gips. Den er inndelt i ulike rom. Første del av kirkebygget er 8,6 meter langt, og 12,9 meter bredt. Det er tre innganger til denne delen av bygningen. Det finnes også et annet rom som er 5,1 meter langt, og som er 2,1 meter bredt. I begge rommene er det funnet to stoler, den ene flottere enn den andre. Den flotteste er laget av stein, dekket med gips, og tilhørte sannsynligvis kirkens biskop.

I tilknytning til katedralen er det også funnet en kirkegård, som er 18 meter lang og 2,1 meter bred. Her har man funnet 18 graver.

Damaskus i Syria fikk tidlig stifte bekjentskap med den kristne tro gjennom virksomheten til apostelen Paulus. Det var på et tidspunkt flere kristne i Damaskus enn noe annet sted, og den kristne tro spredte seg vidt og bredt i landet.

Veien tilbake er veien framover!

Den nå pensjonerte lutherske biskopen i Visby stift, Biörn Fjärstedt (bildet), har skrevet et svært interessant innlegg i den svenske Dagen. Her skriver han om sekulariseringen som har rammet Europas kirker og om den åndelige krise mange opplever. Vis som biskopen er, råder han oss til å søke tilbake til kirkens røtter. Tittelen er på innlegget er da også talende i seg selv: "Vägen tillbaka er vägen framåt". Biskop Fjärstedt skriver:

"Framför allt de protestantiska traditionerna är illa ute, de som på ett eller annat sätt lät sig knytas till de statliga systemen. Men inte heller de anglosaxiska frikyrkorna tycks känna av någon förlig vind."

Mot slutten av innlegget peker han på en vei videre, det som er bevart i apostolisk tradisjon, og her henviser han til de kirker som har vokst fram i Midt-Østen:

"Många har fått upp ögonen för vad de förvaltat från äldsta tid, ofta under svåra prövningar. Det visar sig att det trots en viss brokighet finns en fascinerande entydighet vad gäller gudstjänstens ordning, dess "ordo", sakramenten, de kyrkliga ämbetena, de heliga skrifterna, den nicenska tron, kyrkorummets symbolik med dopfuntens och altarets funktion, bönetjänsten i psaltarläsningens form och rökelsen som bönens symbol, även de liturgiska dräkternas symbolik och den monastiska traditionen. Detta återfinns ju också i bysantinskt ortodox och i latinsk tradition."

Ikke alle vil være enig i den konklusjonen biskop Fjärstadt kommer med, men det er verd å tenke igjennom det han skriver. For hvor går veien videre - ut av det uføret vi har kommet i? En stadig større spilttelse av Kristi kropp?

Hele innlegget finner du her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=231982

Foto: Dagen.se

Sann Gud og sant menneske

Fordi vi lever så løsrevet fra historien er det lett å tro at de problemstillingene vi står overfor er vi ganske alene om. Enkelte ser også ut til å mene at vi som lever i dag vet så mye mer enn de som levde før oss.

Da er det godt å lese kirkehistorie! For når man så gjør finner man ut at andre har tenkt og skrevet om mye av det vi kjemper med, er kamper allerede vunnet. En av dem som kjempet en slik kamp, og vant, er Maximus bekjenneren.

Maximus bekjenneren, eller Maximus teologen eller Maximus av Konstantinopel, som han også ble kalt, var munk, teolog og forfatter. Født sannsynligvis i 580 og død i 662.

Det var en av vennene til Maximus som gav uttrykk for noe som er blitt kalt monoteietismen, som er en del av den kristologiske læren - det vil si: læren om Kristus. Maximus ble dratt inn i kontroversen rundt disse spørsmålene og ble av de som støttet den kalkedonske posisjonen. Denne går ut på at Jesus både hadde en guddommelig og en menneskelig vilje. Har dette noen stor betydning?

Ja, opplagt! Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske - om Han bare hadde hatt en guddomelig vilje og ikke en menneskelig - ville ikke frelsen lenger være mulig.

Jeg sitter og tenker på Kristus hymnen i Filipperbrevet kapitel 2:

" 6 Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,

8 fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset."

Stadig må vi vende tilbake til inkarnasjonens store under: Gud kommet i kjød. Det forandrer alt. Det heter slik i 1.Tim 3,16, en av de tidlige trosbekjennelsene:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet."

Kristendommens tapte historie, del 1

Noe av det som har interessert meg i lang tid, er den tidlige kirkens historie. Derfor leser jeg gjerne kirkehistoriske bøker, og det er blitt noen hyllemeter av dem gjennom årenes løp.

Philip Jenkins har skrevet en ny bok, The lost history of Christianity, hvor han blant annet skriver om den koptiske kirken i Egypt, og de assyriske kristne i Irak. Dette er samtidig dagsaktuelt, på grunn av den vanskelige situasjonen de kristne disse stedene opplever.

Rundt år 1000 regner forskerne med at det fantes mellom 25-30 millioner kristne i Europa. Samtidig fantes det mellom 17 og 20 millioner kristne i Asia, og cirka fem millioner i Afrika. Går vi frem til slutten av Middelalderen var Irak, i like stor grad som Frankrike, et kulturelt og åndelig kjerneområde for kristendommen. I dag flykter de kristne fra Irak.

Svært mange av de kristne som her er nevnt tilhørte enten den såkalte nestorianske eller den jabobittiske tradisjonen. Dette var troende som holdt fast ved den nikenske bekjennelsen, men de la samtidig større vekt på Jesu guddommelighet enn det som den øvrige kristenhet gjorde på dette tidspunktet. Når så kirkemøtet i Khalkedon ble kalt sammen i år 451 ble disse kirkene erklært for vranglærende, og har på grunn av sin lære fått merkelappen monofysitter.

Nå er Philip Jenkins av den oppfatning at det er misvisende å oppfatte disse kirkene som noe annet enn autentiske kristne. Jeg skal ikke gå inn i den problemstillingen i denne artikkelen, bare peke på at de to kirkene spilte en stor rolle fra Egypt og like til Kina, faktisk helt frem til 1300-tallet. Dette glemmes lett fordi den toneangivende kirkehistorien har konsentrert seg i særdeleshet om Romerkirken og tildels Den ortodokse kirke.

Philip Jenkins hevder også noe annet, som kanskje for enkelte vil være oppsiktsvekkende. Han skriver: "Først omkring år 1500 kan det sies at kristendommen ble europeisk."

Det er noe å tenke igjennom. Vi har på mange måter både fjernet oss fra våre jødiske røtter, men også fra det øvrige kirkelige landsskapet, som slett ikke var europeisk i første omgang. Vi har en rik kirkelig arv som omfatter de orientalske landene, og ikke minst Egypt.

(fortsettes)

Enhet i sannheten

Kristi Kirke er forvalteren av sannheten. Intet mindre enn det. Til sin unge medarbeider Timoteus skriver apostelen Paulus om hvordan en bør ferdes i Guds hus, "som er sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15) Kristus selv ba for sin Kirke at den "må være ett, likesom du Far, i meg og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21) I samme ordelag som Jesus taler om den enhet som skal finnes i Kirken, så ber Han også for de som utgjør denne Kirken, de som er blitt gjenfødt og ved dåpen er blitt lagt til Kirken, at Faderen må "hellige dem i sannheten". Og legg nå merke til hva Jesus selv føyer til de ordene: "Ditt ord er sannhet." Det er en moderne og liberal forståelse når enkelte hevder at Bibelen inneholder Guds ord. Jesus har en helt annen forståelse. Han sier rett ut at Guds ord er sannheten. Jesus var slett ikke politisk korrekt! Hvis vi leter etter sannheten, så let på rett sted: Sannheten er Guds ord, og Kristi Kirke er satt til å ta vare på det, verne om det og forkynne det.

I "En kortfattet ortodoks troslære" heter det: "Enklest og best lærer vi oss den rette kristne tro i Trosbekjennelsen. Den er utformet av de hellige kirkefedrene på de første allmenne eller "økumeniske" kirkemøtene." Trosbekjennelsen er utformet av Kirken, og bevart i Kirken. Når vi bekjenner oss til f.eks den nikenske trosbekjennelsen, så bekjenner vi oss til den tro som en gang for alle er overlevert de hellige. Hver dag fremsier jeg den:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord,

av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av

Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud,

født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved Ham er alt blitt til.

For oss mennesker og for vår frelses skyld

kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd

og Jomfru Maria og ble menneske.

Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,

led og ble begravet, og stod opp igjen på

tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene,

sitter ved Faderens høyre hånd

og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde,

og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver,

som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen

og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner

èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse

og livet i den kommende verden. Amen

Hvile i Kirkens overleverte tro

Ny revidert tekst
En for oss ukjent person har skrevet Salme 84. Det eneste vi vet er at vedkommende var av Korahs barn. Men denne ukjente har funnet hjem. Hør bare:

"Hvor elskelige dine boliger de, Herre, hærskarenes Gud! Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine altere, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela," (Salme 84,2-5. Norsk Bibel 88. Revidert 2007)

Den siste tiden har det pågått en debatt på bloggen om hva som er sann kristen tro, om vi kan stole på Bibelen og om Bibelen ikke er utgått på dato. I vårt samfunn hvor det myldrer av alle slags alternativer, mener enkelte at det ikke er mulig å kunne si hvem som har rett eller ikke. Finnes det i det hele tatt èn sannhet, og hvem besitter den?

For en del år siden kunne man si: Jeg tror på Bibelen og Bibelen er eneste rettesnor for liv og lære, og de fleste visste hva du mente med det. Den tiden er definitivt forbi. I dag - med ulike bibelsyn til stede i samme kirkesamfunn - mener den ene så, og den andre slik, og begge påstår at de har rett og den andre feil.

Men det kan ikke være slik at alt er sant, eller like sant. Bibelen lærer f.eks ikke ulike ting om ekteskap, om homofili, - bare for å ta to av de emnene som har vært diskutert de siste dagene på denne bloggen.

Jeg har selv strevd mye med spørsmålene knyttet til hva en sann kristen bekjennelse er. Når Judas, Jakobs bror setter seg ned for å skrive sitt lille brev og som er blitt en del av vår nytestamentlige kanon, så skriver han:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Fra reformasjonstiden har vi lært dette: Skriften alene.Men er det mulig? Selv i den lutherske kirke er det slik at de oldkirkelige bekjennelsene har spilt og fortsatt spiller en stor rolle som en sammenfatning av "Kirkens tro". Prestene i denne kirken forplikter seg faktisk på sin kirkes bekjennelse, og må slutte som prest hvis de lærer eller lever i strid med bekjennelsen. Det er blitt sagt at bekjennelsen er underordnet Bibelen, men i virkelighetens verden ser det slik ut: bekjennelsen er en ufravikelig norm. Man kunne derfor kanskje si: Skriften står aldri alene.For mitt eget vedkommende er utgangspunktet annerledes enn livsynsmangfoldet. Jeg mener at de oldkirkelige bekjennelsene og de syv økumeniske kirkemøtene gir et sant og riktig uttrykk for hva sann kristen tro er for noe. Når dette er utgangspunktet så endres ikke noe med tiden, eller fordi det er politisk korrekt, eller på grunn av trender. Kirkens tro er den samme, slik den var fra grunnleggelsen og slik den alltid vil være inntil Jesus kommer igjen. Dette har gitt meg hvile og ro, og en trygg overbevisning. For meg er dette et ankerfeste, slik at man ikke drives av vær og vind. Jeg forstår godt at folk spør og leter. Selv er jeg glad for å ha funnet hjem, som svalen i Salme 84.

Fader Ottar Mikael Myrseth har skrevet et studiehefte om den kristne tro, og dette er hva han blant annet skriver om kirken: "Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, det vil si utskilt fra verden og utvalgt for å tilhøre Gud.... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkes tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, det vil si at den er blitt trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den... Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn fordi den er Kristi legeme. All splittelse er menneskenes synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, det vil si på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."