Repons på synd

'Bibelen forteller oss ingen steder at vi skal respondere på synd med sinne. Vi blir fortalt at vi skal respondere med sorg, gråt og omendelse. Hvis vår neste synder mot oss skal 'vi tale ham til rette (Luk 17,3), men i kjærlighet ikke i sinne.'

- Bob Sorge (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Proklamer Guds ord

I går, i forbindelse med artikkelserien om forbønnens tjeneste, siterte jeg den anerkjente bibellæreren Derek Prince,  her sammen med sin jødiske kone Ruth. Selv hadde jeg den store gleden av møte Derek Prince i Jerusalem i 2002. En av de tingene som gjorde et så sterkt inntrykk med ekteparet Prince, var deres store kjærlighet til Guds ord og til hverandre.

Vi så dem gjerne hånd i hånd, og før Derek skulle preke kom Ruth gjerne frem til talerstolen og så proklmerte de Guds ord høyt.

'Gud lærte oss å starte på denne måten, og vi oppdaget at proklamasjon av Ordet i tro ved begynnelsen av et møte, utgjør en enprm forskjell på den åndelige atmosfæren i møtet og på salvelsen av talen.' (Derek Pince: Guds kraft gjennom proklamasjon, side 7).

En av disse proklamasjonene de ofte benyttet er hentet fra Jes 55,10-11:

'For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser. Så skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til.'

'Ordet 'proklamere' kommer fra et latinsk ord som betyr å kope ut,' skriver Derek Prince, og legger til:
'Det er et kraftig ord. I det nytestamentlige språket som er beslektet med, det er 'bekjenne'. Bekjennelse betyr 'å si det samme som'. For oss som tror på Bibelen, betyr bekjennelse at vi sier det samme med vår munn som Gud allerede har sagt i sitt ord. Vi lar ordene fra vår munn stemme overems med Guds ord.' (side 8).

En naiv kristens bekjennelse

Her om dagen kalte noen meg naiv, en naiv kristen. Hun som sa det, har aldeles rett! Adjektivet 'naiv' beskriver en person eller handling som viser mangel på erfaring, visdom eller dømmekraft. Men ordet 'naiv' beskriver også en person som er 'enkel og ukomplisert som et barn', og det vil jeg være. Den mester jeg tror på sa at vi må bli som barn, om vi skal komme inn i Guds rike. Den Bibel jeg leser forteller meg også at Gud vil 'ødelegge de vises kunnskap og de klokes klokskap vil han gjøre til intet.' Så da så.

Jeg ble kalt 'naiv' fordi jeg tror at Bibelen er Guds ord. Ja, jeg er så naiv selv om den moderne teologien vet bedre. Jeg er så naiv at jeg tror Bibelen er Guds evige, uforanderlige og autoritative ord, gudommelig inspirert og Hans endelige ord. Jeg bøyer meg for Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Det er ikke alt jeg forstår, men jeg er så naiv at jeg tror Gud er visere og klokere enn menneskene, og at Han vet best. Så får teologene ha en annen oppfatning enn meg, jeg er jo naiv.

Jeg er så naiv at jeg tror at Jesus ble født av en jomfru, Maria, at Jesus forsonte Gud og mennesker på korset, at Han døde, og sto opp igjen tre dager etter, som Skriften forutsa, at Han for opp til himmelen og sitter vved Faderens høyre hånd i det høye og at Han har utøst Den Hellige Ånd. Jeg tror på en hellig, alminnelig kirke, på syndernes forlatelse og det evige liv. Og jeg tror at Jesus skal komme tilbake til Oljeberget i Israel. Jeg tror på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Jeg tror også at Jesus er den eneste veien til Faderen, og at ingen kan komme til Gud uten gjennom Ham.

Jeg tror på dommen og det evige liv eller en evig fortapelse. Og jeg tror på syndernes forlatelelse, ikke syndernes tillatelse.

Jeg er også så naiv at jeg tror på et livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne, selv om teologene i visse sammenhenger i sin klokskap har kommet frem til noe annet. Jeg er så naiv at jeg tror på det kirken har trodd på i 2000 år.

Jeg er så naiv at jeg tror det finnes noe som heter synd, og at Bibelen forteller oss hva det er. Jeg tror ikke på en form for 'kristen darvinisme', hvor utviklingen har ført til at vi i dag vet bedre enn Gud og Hans Sønn, Jesus Kriistus. Så naiv er jeg ikke.

Korstegnet

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. En Gud, Amen!

Korstegnet følger meg hele dagen, fra jeg våkner om morgenen, til jeg legger meg for å sove. Det følger meg under tidebønnene, og ved ulike situasjoner gjennom dagen. Det følger meg under gudstjenesten, og ikke minst under det hellige måltidet.

Panne og bryst berøres med tegnet for Treenigheten. Tankene mine og hjertet mitt. Hele meg. Tegnes med det hellige korstegnet.

Som et tegn og en bekjennelse på at jeg hører Kristus til, med alt hva jeg er og har.

Å gå til nattverd ble en bekjennelseshandling, del 1

I dag leste jeg et sterkt vitnesbyrd i nettutgaven til Christianity Today. Om Tara Edelschick (bildet) som kom til tro på Jesus, ved å ta del i nattverden. En invitasjon til å delta i den gjorde det klart for henne at hun var 'sulten etter Kristus'.

Jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk. Den er såpass lang, at jeg velger å dele den opp i noen mindre deler, hvilket vil gjøre det lettere for bloggens lesere å ta seg tid til å lese den. Vi har mye å lære om hvordan et søkende menneske tenker og lengter, og hvordan vi på en god måte kan møte denne lengselen. Artikkelen har også veldig mye å lære oss om hvordan Den Hellige Ånd arbeider. Les og lær! :)

'Når jeg var barn, gav min far, en sekulær jøde, en dollar til meg, for hvert bind av et leksikon jeg leste. Han kjøpte med seg ulike elektroniske spill som vi spilte med i timesvis i helgene. Moren min var en frafallen lutheraner som lærte meg til å gjøre kupp på kjøpesenteret. Hun ba meg en gang å legge bort bøkene mine i løpet av en eksamen fordi jeg var vertskap for et middagsselskap den kvelden. 'Du vil aldri huske de karakterer du får til slutt, men du vil aldri glemme det hvis du serverer en dårlig skinke'.

Hjemmet vårt var kjærlig, høylydt og fullt av moro, men med en understrøm av angst som rant gjennom det hele. Vi var alltid blakk, mine foreldre var vanligvis skuffet over hverandre, og verden føltes mer skremmende enn omstendighetene syntes å kreve.

Det som gjaldt i min barndom var klart og insisterende: Arbeid, lek, med røff kjærlighet, og til enhver tid må du ha kontroll, fordi noe skummelt venter på å rive deg ned. Jeg tok med meg denne holdningen inn i voksenlivet. Jeg gikk  en stor college, fant den perfekte jobben, og valgte meg en fantastisk mann. Svakere sjeler kanskje trenger en gud, men jeg trengte ikke en slik krykke. Min angst holdt meg på tærne hev slik at jeg kunne organisere det perfekte livet.

Den overbevisningen ble utslettet når mannen min, Scott, døde av komplikasjoner under en rutinemessig operasjon. Da hadde vi vært gift i fem år. Ti dager senere, fødte jeg vårt første barn, Sarah, dødfødt.

Alt er gjort ferdig!

Iløpet av neste år, ble jeg en kristen, et medlem av en tradisjon som jeg lenge hadde foraktet på grunn av sin svake karakter og intellekt. Ingenting mirakuløst skjedde - ingen avgjørende øyeblikk, blendende visjoner, eller ugjendrivelige argumenter. Men sakte, umerkelig i starten, jeg ble dratt inn i troens liv.

Det var ikke klart fra begynnelsen hva slags tro det skulle bli. Jeg oppsøkte synske, lese New Age tenkere, og deltok på meditasjonskurs. Jeg prøvde å be til en gud jeg ikke trodde eksisterte. Mine ekspedisjoner inn i den religiøse verden var et forsøk på å finne ut av de følelsene jeg hadde på grunn av det som hadde hendt meg, og finne noen måter, til å kontrollere en verden der hadde jeg langt mindre kontroll enn jeg trodde jeg hadde.

Så begynte jeg å lese Evangeliet etter Johannes sammen med en venn. Tony var den eneste kristne jeg visste som ikke prøver å bortforklare tapet av min mann og baby. Etter mange debatter der han prøvde å overbevise meg om Jesu guddommelighet, sa han at hvis jeg ville bare lese Bibelen, ville Gud gjøre det overbevisende. Så vi begynte å lese Bibelen sammen over telefonen på lørdag formiddager. Jeg ble trukket til teksten, selv som ingenting var det jeg leste var noe endelig bevis for dens sannhet.

Jeg var spesielt glad i historien om Lasarus. I motsetning til de østlige filosofier som hevder at lidelsen er et resultat av vår historie, handlet denne historien om en mann som oppførte seg som om døden var ikke naturlig. Som om alt ble ødelagt, og at den normale reaksjonen var å fnyse og gråte. Jeg elsket den mannen.

(fortsettes)

Om å finne feil hos andre

Noen har gjort det til sin livsoppgave og sitt kall å finne feil og synder hos andre. Slik blir det når selvrettferdigheten blir stor, og selvinnsikten er for nærmest fraværende å regne.

Men dette er ingen kristen dyd. Tvert imot. Apostelen Peter, som bittert fikk erfare sin egen synd, skriver i sitt første brev:

'Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Og apostelen Johannes minner oss om dette: 'Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt- Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans'. (1.Joh 2,7-11)

Og videre:

'Vi vet jo at vi har gått over fra døden til livet, for vi elsker våre søsken. Den som ikke elsker blir værende i døden. Den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg- Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken'. (1.Joh 3,14-16)

Jeg ble minnet om disse versene da jeg leste en historie hentet fra en femte delen av Ørkenfedrenes tankespråk, som nettopp er blitt oversatt til svensk. Bak oversettelsen står Johannesakademiet

Jeg regner med at mine lesere forstår svensk godt, så jeg legger ut teksten på svensk:

'Två bröder gav sig iväg till marknaden för att sälja sitt hantverk. När de hade skiljts från varandra föll den ene för otuktens frestelse. När den andre brodern kom till­baka, sade han: ”Låt oss gå till vår cell, broder.” Men han svarade: ”Jag vill inte.” Den andre vädjade till honom och sade: ”Varför inte, min broder?” Han svara­de: ”När du hade lämnat mig, föll jag för otuktens frestelse.” Eftersom brodern ville få honom med sig, sade han: ”Samma sak hände även mig, när jag hade lämnat dig. Men låt oss gå och göra sträng bot, så skall Gud förlåta oss.” De gick och berättade för fäder­na vad som hade hänt dem, och fäderna ålade dem att göra bot. Den ene gjorde bot för den andre, som om det var han själv som hade syndat. Gud såg hur bro­dern bemödade sig av kärlek. Inom några dagar uppenbarade han för en av fäderna att han hade förlåtit den som hade syndat på grund av den stora kärlek som han som inte hade syndat hyste. Det är detta som är att ge sitt liv för sin broder'.

Bildet viser Hl.Antonios i samtale med Theodosios, grunnleggeren av Klippeklosteret i Kiev. 

Vern mot vranglære

I møte med allskens merkelige lærdomsvær som florerer i vår tid, hvor sannheten i ordene fra 2.Tim 4,3-4 virkelig bekreftes, er det godt å bekjenne seg til den overleverte tro som får sin uttrykk i Trosbekjennelsen fra Nikea (325) og Konstantinopel (381).

Apostelen Paulus forutsier profetisk vår tid med disse ordene til Timoteus:

"For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og vende seg til eventyr."

"Jeg tror på èn Gud, den Allmektige Fader, Skaper av himmel
og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født
av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud,
født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses
skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd
og Jomfru Maria og ble menneske.
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,
led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen
ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens
høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme
levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver,
som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen
med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner
èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse
og livet i den kommende verden. Amen."

Bekjenner vi dette av hele vårt hjerte er vi trygge. Da bekjenner vi apostolisk kristendom.

Bildet er hentet fra den vakre klosterkirken i Hl.Trions skita i Hurdal.

Sann Gud og sant menneske

Fordi vi lever så løsrevet fra historien er det lett å tro at de problemstillingene vi står overfor er vi ganske alene om. Enkelte ser også ut til å mene at vi som lever i dag vet så mye mer enn de som levde før oss.

Da er det godt å lese kirkehistorie! For når man så gjør finner man ut at andre har tenkt og skrevet om mye av det vi kjemper med, er kamper allerede vunnet. En av dem som kjempet en slik kamp, og vant, er Maximus bekjenneren.

Maximus bekjenneren, eller Maximus teologen eller Maximus av Konstantinopel, som han også ble kalt, var munk, teolog og forfatter. Født sannsynligvis i 580 og død i 662.

Det var en av vennene til Maximus som gav uttrykk for noe som er blitt kalt monoteietismen, som er en del av den kristologiske læren - det vil si: læren om Kristus. Maximus ble dratt inn i kontroversen rundt disse spørsmålene og ble av de som støttet den kalkedonske posisjonen. Denne går ut på at Jesus både hadde en guddommelig og en menneskelig vilje. Har dette noen stor betydning?

Ja, opplagt! Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske - om Han bare hadde hatt en guddomelig vilje og ikke en menneskelig - ville ikke frelsen lenger være mulig.

Jeg sitter og tenker på Kristus hymnen i Filipperbrevet kapitel 2:

" 6 Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,

8 fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset."

Stadig må vi vende tilbake til inkarnasjonens store under: Gud kommet i kjød. Det forandrer alt. Det heter slik i 1.Tim 3,16, en av de tidlige trosbekjennelsene:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet."

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 10

2. Den verbale bekjennelsen

Tro er personlig. Det er ikke mulig å tro på vegne av en annen.. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus:

"Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse... Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?" (Rom 10,8-10 og v.13-14)

Vi ser her både den personlige og den verbale siden ved troen. Man må bekjenne med sin munn, at man tror. Dette er ikke noe man holder for seg selv. Avhengig av hvem vi er, og hvor vi befinner oss, så kan det være store omkostninger forbundet med dette.

Nylig møtte jeg noen iranere som var blitt kristne. Jeg lyttet til deres sterke vitnesbyrd. De visste hva dette ville kunne bety av negative ting for dem, om de måtte reise tilbake til hjemlandet. Men for dem betydde vissheten om å være frelst alt. Når de så også tok steget å la seg døpe, var det ingen vei tilbake.

Det er veldig radikale og sterke ord Jesus kommer med, slik de er gjengitt i Matt 10,32-33:

"Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen."

En offentlig bekjennelse av at man hører Jesus til kreves om man skal snakke om frelse i Nytestamentlig betydning. Så kan det gjøres på mange forskjellige måter.

(fortsettes)

En bekjennelse av hvem Jesus er

Ignatios var en av de første biskopene over menigheten i Antiokia i Syria. I sitt brev til trallerne skriver han om Jesu fødsel og liv på denne måten:

"Så må dere bare være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, Han som er av Davids ætt. Han er Marias sønn, Han som virkelig ble født og både spiste og drakk. Han ble virkelig forfulgt på den tid Pontius Pilatus var landshøvding, Han ble virkelig korsfestet og Han døde, mens de i i himmelen, og på jorden og under jorden så på. Han ble virkelig også reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp. På samme måte skal Faderen oppreise oss i Kristus Jesus, vi som tror på Ham. Uten Ham eier vi ikke det virkelige liv."

Biskop Ignatios tar her et kraftig oppgjør med datidens vranglærere som påstod at dette med Jesus bare var noe åndelig. At Han ikke fysisk hadde vært her, men åndelig. Biskop Ignatios river i filler slike påstander og understreker at historien om Jesus er virkelig. Han ble født av Maria, og Han levde her på jorden og Han overvant døden og lever. Dette er autentisk kristen tro.

Jeg synes det er så interessant å lese disse første kristne lederes egne beskrivelser. Det gir oss innblikk i den tidlige kirkens tro, og Ignatios er en av de som bidrar sterkt til dette gjennom flere av de brevene han skrev.

Måtte vi alle vende tilbake til den sanne kristne tro slik den "èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud v.3) Mer enn noensinne i tiden etter Jesu oppstandelse er dette nødvendig. Aldri før har det vel vært så mye "hjemmesnekret" tro, hvor man tar litt her og litt der, og setter sammen det som man selv vil tro. Da skaper man en gud i sitt eget bilde. Det har man ikke med Gud å gjøre lenger. Troen er gitt - èn gang for alle.

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn.

Lytt til denne vakre fremføringen av 5.Mos 6,4-5: "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt." Sangen fremføres av messianske jøder i Israel.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 3

I to artikler har jeg skrevet om de prinsippene de ukrainske baptistene legger til grunn for deres syn på nytestamentlig menighetsliv. Her i den tredje artikkelen ser S. Sannikov og Y. Reshetnikov på nærmere på prinsippet om at stat og kirke er to uavhengige størrelser:

Vi er av den mening at dette prinsippet er nært knyttet til begrepet frihet. Det tradisjonelle synspunktet baptister i denne sakens anledning kommer klart til uttrykk i Hamburg-bekjennelsen, i kapitel 13 hvor det heter: 'Vi tror at øvrigheten som eksisterer idag er innsatt av Gud, og at Gud gir øvrigheten rett til å forsvare det gode og dømme et onde. Vi ser det slik at vi er ansvarlige i å lyde dens lover hvis de ikke begrenser vår frihet til å utføre det vår kristne tro krever av oss, ved et stille og gudfryktig levesett leve opp til dens vanskelige oppgave.

Vi anser det også som vår plikt å be for vår øvrighet i følge Guds egen befaling, slik at den, etter Herrens vilje og under Hans nådige beskyttelse kan bruke den autoritet den er blitt gitt på en slik måte at vi kan bevare freden og yte rettferdighet.

Vi tror at for kristne er det forbudt å avlegge ed, vårt kall fra Gud er å vitne om sannheten, og at når vi så gjør er også den en form for bønn.

Vi tror at øvrigheten ikke bærer sverd for ingenting, men som i den nytestamentlige tid har den rett til å straffe, ved Guds lov, de som gjør ondt, til å bruke sverdet for å forsvare dens borgere. Av denne grunn ser vi oss selv ansvarlige, om våre myndigheter skulle kreve det av oss, at vi utfører militær tjeneste. På samme tid tror vi at ingen bør tvinges til dette, om de av samvittighets grunner ikke kan utføre slik tjeneste, og ber om at de blir fritatt fra en tjeneste hvor de må bære våpen.

Vi ser det heller ikke problematisk om vi sitter i styrende organer.'

Derfor, når vi holder stat og kirke adskilt, faller de evangeliske kristne/baptistene ikke i sekterisme. Men vi understreker at staten ikke har noe med å blande seg inn i det åndelige livets sfærer.

Vi slutter oss til det som ble sagt av pastor Freeman ved åpningsmøtet til den første verdenskongressen for baptister, holdt i London i 1905.

"Troens viktigste prinsipp er å anerkjenne Jesu Kristi herrevelde og kraft over enhver menneskesjel.... Dette er hovedfaktoren for våre åndelige erfaringer, sentrum for vår bekjennelses nervesystem, ryggraden i vår teologi, hjørnesteinen i våre kirkers organisering, drivkraften i vår misjonsvirksomhet, håpets anker og vår gledes krone."

Å avlegge den gode bekjennelsen for mange vitner

Av og til er det liksom noen brikker faller på plass, og man ser ting i sin sammenheng eller kanskje på en annen måte enn før. Så skjedde med meg i går. Jeg leste noe apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelsen for mange vitner." (1.Tim 3,12)

Da var det jeg så det! Dette skjedde i forbindelse med at Timoteus ble døpt! Det var som om jeg så scenen for meg. Timoteus ute i vannet sammen med den som forrettet dåpen, og med alle vitnene omkring. Da avla han "den gode bekjennelsen for mange vitner." Dåpen er jo blant annet dette: en bekjennelse av troen.

Det er en sammenheng mellom troen som et aktivt vitnesbyrd som vi avlegger når vi blir døpt og innlemmelsen i Kristi menighet. Kanskje er Rom 10,9 også en tekst som kan knyttes til selve dåpshandlingen?

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst."

Den kristne forsamlingens kanskje eldste trosbekjennelse er jo nettopp denne: JESUS ER HERRE! Og det er mye som taler for at den bekjennelsen ble avlagt når noen ble døpt i de første kristne forsamlingene. At man lar seg døpe er jo en meget sterk understrekelse av at det gamle livet er begravd, og et nytt liv er begynt med Kristus som Herre i ens liv:

"Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4)

Jeg ble både glad, oppmuntret og aldri så lite begeistret over å gjøre denne "oppdagelsen" i går. Det var liksom noe som falt på plass.

Nødvendigheten av å proklamere Guds Ord

Jeg er blitt styrket i troen på å proklamere Guds ord. Bibelen vår er virkelig en mirakelbok! Hebreerbrevets forfatter skriver: "For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12)


Hva betyr det så å proklamere Guds Ord? Selve ordet proklamere kommer av et latinsk ord som betyr å rope ut, si høyt. På gresk, som Det nye testamente ble skrevet på, finnes det et ord som er beslektet med ordet proklamere, og det er ordet bekjenne. Bekjenne betyr å si det samme som.


For oss, som tror på Bibelen, betyr det å bekjenne at vi sier det samme som Gud allerede har sagt i sitt ord. Når vi proklamerer Guds Ord så bruker vi Guds Ord i åndelig krigføring. Vi slipper Guds Ord inn i en situasjon som vi opplever, eller som vi kalles til å gå i forbønn for. "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)


"Veldig kraft frigjøres når vi proklamerer Guds Ord," sier bibellæreren Derek Prince, og legger til: "Mange kristne er ikke klar over denne spennende muligheten som er tilgjengelig for dem. Guds Ord har kraftfull relevans i alle situasjoner, fra personlige behov til internasjonale kriser. Uansett hva vi står overfor: Når vi lærer oss å proklamere Guds Ord inn i disse situasjonene, frigjøres Guds skapende, forvandlende kraft. Hver troende har både det privilegium og det ansvar å proklamere Guds Ord." (Fra boken: Guds kraft gjennom proklamasjon, av Derek Prince, side 7)


Jeg opplever at Gud taler til meg og utfordrer meg når det gjelder å ta nye steg i tro i 2008, og jeg har bestemt meg for å gjøre et nytt bibelstudium om hva som ligger i begrepet tro. Jeg har mye å lære om det å leve av Guds Ords løfter. Nå holder jeg på med å finne relevante ord som jeg kan proklamere høyt inn i min sykdomssituasjon. Jeg ønsker å tro Gud for en helbredelse.


Første uka på nyåret skal jeg delta på et nasjonalt tverrkirkelig ledernettverk, noe jeg ser veldig fram til. Alle de som er med i dette nettverket er menn som har det til felles at de tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte og autoritative ord. Det skal bli godt å kunne proklamere Guds Ord sammen inn i de situasjonene som opptar oss – personlig, og i forbønn nasjonalt og internasjonalt.