Basilios av Cæsarea - vekkelsesbæreren og bederen

Basilios av Cæsarea (330-379)

For en som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i den tidlige kirkens historie er det helt all right å begynne det nye kalenderåret med å minnes en av gigantene: Basilios av Cæsarea. Han døde på denne dagen i år 379 bare 50 år gammel.

Det er nemlig han som ble far til den nye, gryende  klosterbevegelsen i øst, som skulle oppleve en slik sterk vekst. Dette var en vekkelse i ordets rette betydning. Mennesker ble vekket opp til liv i Gud. Samtidig var Basilios også en fornyer av gudstjenestens liturgiske liv. Så vi har mye å takke ham for. Også den nymonastiske bevegelsen, som jeg selv kjenner meg en del av, har hentet inspirasjon av denne biskopen.

Basilios vokste opp i et velstående, ja, et gudfryktig hjem i Kayseri i det nåværende Tyrkia. Hør nå bare: Hans far var lærer, hans mor datter av en av kirkens martyrer. Hun fødte ni barn: tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Dette var et bønnens hjem.

Basilios var også venn av en annen av kirkens giganter: Gregor av Nazianz, hvis minnedag det er i morgen. Etter studier i Athen, dro disse to ut i den egyptiske ørkenen.  På denne tiden pågikk det en stor vekkelse som hadde sitt nedslagsfelt i den egyptiske ørkenen, og Basilios som var drevet av en intens og djup Gudslengsel, ble berørt av denne vekkelsen. Her fant han det han lette etter. Mennesker som ønsket å leve i Guds hellige nærvær i bønn og forsakelse. Et slikt liv ville også Basilios leve!

Etter å ha vendt tilbake til sine hjemtrakter i Kapadokia, trakk han seg tilbake til fjellene der for å leve i bønn.

I år 362 ble Basilios viet til prestetjeneste i Cæsarea. Etter noen år ble han også biskop på dette stedet. Dette skjer på en tid hvor mange unge mennesker er djupt fascinert og grepet av den store ørkenvekkelsen. For Basilios, som hadde sett forfallet i kirken, handlet det monastiske livet om å vende tilbake til urkirkens liv og praksis. Dette betydde for Basilios å leve et liv i fellesskap, omsorg for de marginaliserte, arbeid, samfunnsansvar og samfunnsengasjement, bønn og åndelig lesning. Det er Basilios den nymonastiske bevegelsen har hentet sine verdier.

I nærheten av Cæsarea sørget Basilos for at det ble bygget opp en hel by som fikk navnet Basilia. Her kunne man finne et sykehus, et hjem for foreldreløse, en yrkesskole og herberger som fungerte som våre dagers suppekjøkken. I den østlige kristenheten var det munkene som tok seg av datidens marginaliserte.

Jeg nevnte at Basilios var en fornyer av det liturgiske livet. Det er fra ham vi har den vakre Basilios-liturgien som fortsatt brukes den dag i dag. Vi kan også takke Basilios for at han var en av arkitektene bak utformingen av treenighetstanken. Hans etterlatte skrifter kom også til å spille en stor rolle da den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige formulering.

Sann Gud - og sant menneske

Når jeg leser uttalelser fra enkelte av dagens teologer og lekfolk, er jeg glad for at det finnes teologer og lekfolk som har levd noen år før oss!

Når teologer og bibellærere ikke lenger klarer å svare for seg når de blir spurt om hvem Jesus er, så sier det ikke så rent lite om hvor forvirret tiden vi lever i er.

Er Kristus Gud, spør en retorisk. Det er retorisk fordi svaret allerede er gitt! Den blendende vakre prologen til evangeliet etter Johannes begynner med disse ordene: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet VAR GUD." (Joh 1,1) Mer trengs egentlig ikke, men når Bibelen for flere i dag ikke lenger er Guds ord, og man heller lytter til sine egne følelser så kan man jo få seg til å tro hva som helst.

Biskopene og teologene som kom sammen til kirkemøtet i Nikea i 325 og i Konstantinopel i 381 forfattet det som har fått navnet 'Nikenum', Den nikenske trosbekjennelsen. Der heter det om Kristus:

"Jeg tror på ... én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ..."

Dette er klassisk kristen tro. Den samsvarer fullstendig med Bibelen. I stedet for å surre med sine egne teorier og skape enda mer forvirring bør man ta seg tid til å studere kildene. I turbulente tider som vår har kirkens menn tenkt, bedt og besluttet, så slipper vi å rote det til. I den første kristne tiden sto det kamp om kristologien, men kirken landet det hele i det som er blitt en felles kristen tro. Vi lever i en tid hvor så den ene etter den andre oppkaster seg til å være bibellærde og etterlater seg enda flere forvirrede kristne. La oss ikke bidra til mer forvirring, la oss hjelpe hverandre til klarhet.

"I inkarnasjonen steg den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien og ble menneske for å kunne forene menneskeslekten enda en gang med seg selv som hodet," skriver Kyrill av Aleksandria. Kristus er Gud kommet i kjød, 100 sann Gud og 100 prosent sant menneske. La oss holde fast på dette, og ikke la oss drive med av alle disse lærdomsvindene som farer over jorden i dag.

Underlig lære om Den Hellige Ånd

Et utsagn av Jack Taylor (bildet), hvis bakgrunn er fra sørstatsbaptistene, med en verdensvid tjeneste etter at han ble pensjonist blant pinsekarismatikerne, sprer seg nå om seg på sosiale medier.

Utsagnet lyder slik: "The Holy Spirit is Jesus without skin."

Det er underlig at en så skolert mann - Jack Taylor er uteksaminert fra Southwestern Baptist Theological Seminary - kan fremme en slik underlig lære, men den er slett ikke ny. Dette strider nemlig klart og tydelig med klassisk kristen tro.

Klassisk, historisk, kristen tro, slik den er overgitt oss fra apostlene, forteller oss at Den Hellige Ånd er den tredje person i guddommen.      

I beste fall er Taylor's utsagn løsrevet fra sin sammenheng, i verste fall er det kvalifisert vranglære.                                        
Om Den Hellige Ånd sier Jesus:                                                                                                      

"Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn..." (Joh 14,26)

"Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen..." (Joh 15,26)

"Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men når jeg går bort, da skal jeg sende ham til dere." (Joh 16,7)

Bare disse tre utsagnene alene, av Jesus selv, viser med all tydelighet at utsagnet fra Jack Taylor ikke stemmer. Jeg kan nevne mange flere. Den tredje personen i guddommen nevnes omkring 90 ganger i Det Nye testamente. Det er én Ånd, sier Skriften, jfr Ef 4,4, og denne Ånden kom over Jesus, ved Hans dåp og det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen.  Evangeliene forteller oss også at Den Hellige Ånd var over Ham (jfr Luk 4,16), at Jesus ble salvet av Ånden (jfr Apg 10,38), ble ledet av Ånden (jfr Luk 4,1) og at Jesus frydet seg i Ånden (jfr Luk 10,21)

I den såkalte apostoliske velsignelsen ser vi klart Den treenige Gud: "Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle." (2.Kor 13,13) Og vi ser det også tydelig i misjonsbefalingen: "Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn..." (Matt 28,18-19/2011-oversettelsen).

De tre såkalte Oldkirkelige bekjennelsene, som flesteparten av verdens kristne har sluttet seg til, viser hva den overleverte troen handler om. Om Den Hellige Ånd kan vi lese:

"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene..." (Den nikenske trosbekjennelsen. Nikea 325/Konstantinopel 381)

I Athanasianske trosbekjennelsen heter det:

"Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet." (v.3-4)

"For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én.." (v 5-6)

"Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. (v.15-16)

"Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men Han går ut fra dem." (v.22)

I en forvirret tid som vår er det større grunn til å granske Skriftene og holde fast ved deres autoritet enn noensinne. Vår tids største fare er bibelanalfabetismen.

En viktig mangel ved våre trosbekjennelser

Kristne i alle de store kirkesamfunnene har det til felles at de slutter seg til Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Så også det kirkesamfunnet jeg selv tilhører. Men det er en vesentlig ting som mangler i disse to bekjennelsene.

Allerede i Det nye testamente stifter vi bekjentskap med trosbekjennelser brukt i urkirken. En av dem er den vi finner i 1.Kor 15:

"At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene." (v.3-4)

Vi finner en lignende bekjennelse i 1.Timoteus brev:

"Og det må alle bekjenne, stor er den gudfryktenes hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." (1.Tim 4,16)

Ordene fra 1.Timoteus fremsies hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapllet, ved siden av Den apostoliske trobekjennelsen.

Jeg er blitt glad i disse bekjennelsene. De sier mye om hva jeg tror og bekjenner meg til.

Men både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen utelater noe. De sier omtrent ingenting om Jesu liv og Hans undervisning.

En av de som påpeker dette er Stuart Murray, som har en doktorgrad i anabaptistisk hermeneutikk, og som leder The Mennonite Trust i Storbritannia. Han er også forfatteren av boken: The Naked Anabaptist. I et forord til en en av trosbekjennelsene fra reformasjonstiden, "skrevet av Peter Riedemann, skriver Murray:

"... det går umiddelbart fra 'født av jomfru Maria", til 'pint under Pontius Pilatus,' med bare et komma som representerer hva som skjedde i de mellomliggende tretti-tre årene." (Peter Riedemann: Love Is Like Fire. Plough Publishing House 2016, side xi).

Underlig i grunn. Det er her den anabaptistiske tradisjonen kommer med et særdeles viktig bidrag. En av de aller viktigste sidene ved den arven døperbevegelsen etterlater seg er at de insisterer på at Jesu liv ikke bare er en "tilfeldig forløper til Hans død og oppstandelse men av paradigmatisk betydning for de som vil følge Ham.." (Murray).

Det er her Bergprekenen kommer inn. For anabaptistene var den deres viktigste bekjennelse. Bergprekenen representerte og representerer for dem Jesu undervisning og lære i et nøtteskall.

Jeg har undret meg stort over de kristne som i dag mener at budskapet i Bergprekenen hører hjemme i et fremtidig Tusenårsrike. Jeg har spurt noen av dem hvordan dette kan forholde seg, siden Tusenårsriket er preget av en fredsperiode som involverer hele jorden. Hvilken plass har da Jesu undervisning hvor han sier 'salige er de som stifter fred'? Og hva skal man med gjøre med ordene om å tilgi sine fiender? Ingen av de jeg spør svarer på det spørsmålet. Det er kanskje for vanskelig?

Mange kristne oppholder seg også mye i Det nye testamentes brever, og lite i evangeliene. Det er ingen tvil om at det skaper en ubalanse i ens kristenliv. Kanskje trenger mange av oss å lese evangeliene på nytt? Og få hjelp av dem til å vandre i Kristi fotspor.

Det er mange gode grunner til å reflektere over ordene: Hva ville Jesus gjort?

Jesus - sann Gud og sant menneske

Med hele den verdensvide kirke bekjenner jeg at Jesus er 'sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ...' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Sann Gud og sant menneske. Likevel er det lett å overse Hans menneskelighet, og kun relatere seg til Jesu guddommelige side. Vi tenker på Hans skaperkraft, alle undergjerningene og helbredelsene.
tilMen her hjelper påsken oss. Jesu lidelseshistorie får frem sannheten om at Jesus også er 100 prosent menneske. Jeg tenker på det vi leser om Ham i Getsemane:

'Han tok med seg de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru'. (Matt 26,37)

'Min sjel er tynget til døden av sorg'. (Mark 14,34)

'Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som blodsdråper ned på jorden'. (Luk 22,44)

' ... overveldet av sorg'. (Luk 22, 45)

Dette viser oss med all tydelighet at Jesus er prøvd i alle ting, som Skriften sier, for stilt overfor all den lidelsen Han går igjennom både i Getsemane, under forhøret og senere i forbindelse med korsfestelsen, viser at Jesus ikke bare var 100 prosent sann Gud, men også 100 prosent sant menneske. For dette er sanne menneskelige reaksjoner. Jesus var ikke et overmenneske. Han var et sant menneske.

For meg er dette til stor hjelp i det jeg selv opplever med egen sykdom. Ikke fordi jeg kan sammenligne meg med Jesus, men fordi jeg har mine menneskelige reaksjoner på det å være syk og leve med sykdom. I dette kan jeg også kjenne på noe av det Jesus gikk igjennom. Det gjør at Jesus kommer meg nærmere, fordi Han selv har vært der jeg er.

Når troen tømmes for bibelsk substans, del 2

Om de første kristne heter det at 'de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære ...' (Apg 2,42) Det fantes altså en lære som beskrev den kristne troens innhold som ikke skiftet med vær og vind, men som var noe konkret, tydelig, ufravikelig. Noe man holdt fast ved. Vi finner denne læren uttrykt i den apostoliske undervisningen, slik den gjengis i Apostlenes gjerninger og i brevene. En tidlig trosbekjennelse gjengis av apostelen Paulus i 1.Tim 3,16:

'Og det må alle bekjenne - stort er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet'.

Her ser vi en av den kristne tros grunnpilarer: Gud åpenbart i kjød. Kirken har gitt oss sitt vakreste ord for å beskrive dette, nemlig: Inkarnasjonen. På norsk finnes det et gammelt ord for det samme: Guds menneskevorden. Det er at Gud blir menneske i Kristus. Dette som evangelieforfatterne beskriver så vakkert når de maler Jesu fødsel for oss i så vakre ord og fremskaffer slike vakre bilder hos oss som leser dem, er helt grunnleggende i den apostoliske undervisningen. Men dette skulle det stå kamp om i den tidlige kirkens historie. Den unge kirken ble utsatt for gnostisk lære, som satte de første troende på en virkelig prøve. Gnostikerne ville ikke høre om noe slikt. For dem var det uhørt at Gud hadde blitt menneske. Her beskrives også Kristi himmelfart.

I dag står det også strid om hva apostolisk lære handler om. For den tidlige kirken handlet denne lære om Jesu fødsel, død, oppstandelse og himmelfart. Alt dette var for dem udiskutable sannheter. De rokket ikke ved dem.

Den tidlige kirken har hjulpet oss til å sette ord på den apostoliske undervisningen ved å gi oss Bekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381. Den rammer grunnsannhetene i den kristne troen inn for oss. Apostolisk tro er ikke noe uklart og usikkert. Det viser Trosbekjenelsen oss. Bekjenner man seg til den er man på trygg grunn.

På bildet ser vi en kirke hvor Den nikenske trosbekjennelsen er malt på veggen.

Setter norsk pinsebevegelse seg utenfor den store kirkefamilien?

Jeg hører med til dem som gleder meg over at pinsebevegelsen i Norge endelig får et eget læredokument. Det er på høy tid, og særlig i en tid som vår hvor nettopp lærebevisstheten er så lav. Troen er blitt så invidualisert at den for manges vedkommende er hjemmesnekret. Litt her, og litt der.

Det skal derfor bli spennende for oss utenforstående å lese læredokumentet. Jeg har bare lest noen få bruddstykker fra den kristne dagspressen. Av det jeg har lest har jeg forstått det slik at pinsebevegelsen slutter seg til Den apostoliske trosbekjennelsen. Det er flott. Den er en viktig bekjennelse. Men jeg forundrer meg litt hvorfor man ikke samtidig bekjenner seg til Trosbekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel i 381? Den er jo også en felleskristen bekjennelse, og med et svært tydelig læremessig innhold som vår tid trenger. Det skulle vært interessant å høre om hvorfor denne ikke er tatt med, om det er slik som avisene skriver, at det er kun den apostoliske trosbekjennelsen man har sluttet seg til. Er det noen av bloggens lesere som kjenner til dette?

Det kan sikkert være teologiske årsaker til at norske pinsevenner ikke kan underskrive på Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Det må respekteres. Men samtidig ved ikke å bekjenne seg til denne, avgrenser man seg også til de fleste av de historiske kirkesamfunnene som bekjenner seg til begge trossymbolene. Er dette også bevisst? Eller er det ikke helt gjennomtenkt?

Den nikenske trosbekjennelsen inneholder særdeles viktige trossannheter som det fremdeles står strid om i vår tid. Hadde det ikke vært naturlig om også pinsevennene var tydelige når det gjelder disse spørsmålene? De mest konservative baptistene i Russland - de uregistrerte - har sluttet seg til den nikenske trosbekjennelsen. Det sier sitt.

Det skal bli veldig interessant å følge pinsebevegelsen fremover. Her er mye åndelig vitalitet og liv, og mange menigheter som opplever vekst og fremgang.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/pinsevennene-samlet-seg-om-n-lere/

Den treenige Gud

I dag er det Treenighetssøndagen. Det er en kristen festdag som faller på den første søndagen etter pinse, og dagen har vært feiret i hvert fall siden 1000-tallet.

De aller fleste kirker bekjenner seg til troen på en treenig Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Troen på Treenigheten definerer Gud som ett vesen, men tre personer.

Læren om Den treenige Gud ble et hovedtema på det økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, og Den nikenske trosbekjennelsen er i hovedsak skrevet som en definisjon av Treenigheten. Den nikenske trosbekjennelsen definerer personene som «homoousia» - hvilket betyr: "av samme vesen".

I Trosbekjennelsen fra Nikea heter det, og det er ekstra godt å bekjenne innholdet av den på en dag som denne:

Jeg tror på èn Gud, Den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene..."

Vern mot vranglære

I møte med allskens merkelige lærdomsvær som florerer i vår tid, hvor sannheten i ordene fra 2.Tim 4,3-4 virkelig bekreftes, er det godt å bekjenne seg til den overleverte tro som får sin uttrykk i Trosbekjennelsen fra Nikea (325) og Konstantinopel (381).

Apostelen Paulus forutsier profetisk vår tid med disse ordene til Timoteus:

"For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og vende seg til eventyr."

"Jeg tror på èn Gud, den Allmektige Fader, Skaper av himmel
og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født
av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud,
født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses
skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd
og Jomfru Maria og ble menneske.
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,
led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen
ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens
høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme
levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver,
som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen
med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner
èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse
og livet i den kommende verden. Amen."

Bekjenner vi dette av hele vårt hjerte er vi trygge. Da bekjenner vi apostolisk kristendom.

Bildet er hentet fra den vakre klosterkirken i Hl.Trions skita i Hurdal.

En tro som holder i møte med forvirringen

Man skal ikke oppholde seg lenge på Internett, før man blir presentert for allskens rariteter, som utgir seg for å være kristen tro. Mange har mange meninger, og forvirringen der ute ser ut til å tilta hver eneste dag.

For egen del har jeg funnet hvile i den klassisk kristne troen som kommer til uttrykk i den Nikenske trosbekjennelsen fra 325 e.Kr. En revidert utgave ble vedtatt under det økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Denne versjonen kalles den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen og ved det økumeniske kirkemøtet i Efesos i 431 vedtok man at dette skulle være den endelige versjonen.

Det var under en lignende forvirringens tid som vår at denne trosbekjennelsen ble til. En av grunnene til at kirkemøtet i Nikea ble innkalt var å samtale om de problemene som arianismen representerte. Striden med arianerne dreide seg først og fremst om Kristi natur og treenigheten. Arianismen ble sett på som en trussel mot den kristne enheten - og trusselen var reell. Et av hovedmotivene i den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen er nettopp å definere hva sann kristen tro handler om, og for slik å sikre en enhetlig kristen tro for samtiden og ettertiden.

Det burde vi takke Gud for! I dag - i møtet med alle disse merkverdige synene på hva kristen tro handler om - bruker jeg bevisst å henvise til denne trosbekjennelsen. Den - sammen med den apostoliske trosbekjennelsen - gir et sant uttrykk for genuin original kristen tro.

I norsk oversettelse lyder den slik:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Dette tror jeg, dette bekjenner jeg i liv og i død. Dette er min tro. Og den holder.