Villfarelsens følger

 "Villfarelse tar ikke utgangspunkt i løgnen, men i sannheten! Den har sin kime i sannhet, i en bit av sannheten. Derfor er den så forræderisk. Den taler smigrende, dekker seg pent til og utgir seg for å være noe den ikke er: sannhet. Men la deg ikke bedra! Den har solgt sjelen sin for kompromisser. Den har forvekslet lys med mørke, og det er fra mørket den kommer!"

- Bjørn Olav Hansen 27/7-24

Jeg sørger over tilstanden i dagens kirke

"Jeg sørger over det faktum at brorparten av dagens kirke ikke lenger er underordnet Kristi herrevelde. Hun er i økende grad formet av individualister som lever og tilber ifølge deres rasjonelle selvliv og personlige preferanser, i stedet for forsakelse og underordning til Den evige sannhet.

Jeg anser dette for å være den primære beskrivelse av de organiske bevegelser innenfor kirken som krever å få tolke Skriften for dem selv, fristilt fra 2000-årig visdom. 

Vi 'hører' Gud for oss selv og vi ansvarliggjøres ikke overfor den visdom som de oppnådde som har gått foran oss, slik ar vi kan tilpasse oss og bygge bro med evigheten.

Våre åndelige ører er blokkert av humanisme og materialisme, av politisk og kulturell orientering, og som sådan, kan vi knapt nok høre Gud mer i Hans ord."

- Ina Steyn i boken: 'Host the King', 2023. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen  Boken har undertittelen: 'An Ancisent Strategy for the Kingdom of  God in any generation".  

Hva ser du når du ser?

Når alt du ser er forfall og frafall, mister du ikke bare håpet, men det skjer noe med språket ditt og måten du omtaler andre mennesker på. Da vekkes også stoltheten i deg, fordi det er da er lett for å falle for fristelsen til snakke 'om de andre', de som ikke er like brennende som deg, som ikke er like bibeltro, like våkne som deg, like bedende. 

Men når vi begynner å lete etter spor av Guds inngripen, Guds herlighet, skjer den samme metamorfosen. Språket ditt endres, du ser annerledes på menneskene rundt, og du fylles med takknemlighet, håp og tro.

Så hva ser du når du ser rundt deg? Hva oppdager du av Guds avtrykk i hverdagen?

Mens jeg lå på Ullevål sykehus med de fleste odds mot meg etter hjerteinfarktet ble jeg liggende på enerom. Utenfor rommet mitt stod det et lønnetre. Sollyset lekte mellom bladene. Aldri har et lønnetre sett vakrere ut. Da takket jeg Gud for livet. 

Det er noe tungt når du møter mennesker som kun ser frafall og forfall blant Guds fall, og som ikke oppdager alt de vakre og fantastiske Gud gjør i vår tid. 

"Gud kommer ... Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet." Hab 3,3)

Profetisk syn avdekker et stort frafall

Noen gode venner av meg delte dette profetiske ordet med meg i går, og jeg ble så berørt av det at jeg måtte få oversatt det og delt det med bloggens lesere. Jeg blir stadig påminnet om alvoret i tiden vi lever i akkurat nå. Dette er ingen tid for å sove, men for å våke:

"Jeg hadde et syn mens jeg ba: jeg så en vei i ånden - en sti. Idet jeg fortsatte med å se la jeg merke til noe bemerkelsesverdig. Det lå en mengde kors på bakken. Det ene etter det andre - jeg så kors strødd langs den smale stien.

Akkkurat da ga Den Hellige Ånd meg en tydning av det jeg så. Disse korsene var forlatt/overgitt. Troende som en gang var i brann for Gud lot korsene sine ligge igjen når presset med å bli likedannet ble Kristi bilde ble for stort. Isteden for å klynge seg til Ham og kaste sine bekymringer på Ham, kastet de fra seg korset og vendte tilbake til nominell kristendom - eller til ingen kristen tro i det hele tatt.

Jeg ble sjokkert over det jeg så. Jeg så kors etter kors etter kors. Det så nærmest ut som en kirkegård., men i stedet for selvlivets død, representerte disse overgitte korsene de som døde på grunn av deres høyeste kall. Disse korsene tilhørte de som startet på selvfornektelsens vei. Disse korsene tilhørte de som startet på den vei som fører til virkelig å kjenne Den hellige. Disse korsene tilhørte mennesker som startet på livsreisen - den smale stien som innsnevres av at vi blir presset - og når det presset ble for stort - overga de sine kors.

Jeg ble minnet om Kristi ord i Matt 16,24-27:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort. 28 Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.»

Du kan ikke omfavne Gud på høyeste nivå om du ikke omfavner det verket korset representerer - og ditt eget kors. De gode nyhetene er at om du har latt korset ditt liggende igjen langs den smale stien, kan du ta det opp igjen og følge Kristus på nyttt."

- Jennifer LaClaire (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Biskop Atle Sommerfeldt vil stenge ute Alv Magnus som taler i Borg bispedømme

Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet brev til samtlige prostier og til preses i Den norske kirke, og advart mot å bruke Alv Magnus (bildet) som taler.

Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17.februar. Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger.  Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne.

Mange takket Alv Magnus for talen, mens noen ble forarget. De ga utrrykk for sin misnøye overfor sognepresten, som gikk til det skritt å uttale seg i menighetsbladet. Der beklaget sognepresten så mye det Alv Magnus forkynte.

Da reagerte biskopen i Borg. Han har skrevet to artikler i Dagen hvor han tar avstand fra den klare evangeliske talen til Magnus, og nå tar han altså neste steg hvor han advarer kirkene i Borg bispedømme mot å slippe Alv Magnus til på talerstolen!

Det hele vitner om den store nød som finnes i Den norske kirke for tiden. Vi lever virkelig i frafallstider, når en biskop må bruke sin makt til å hindre forkynnelsen av Guds ord. Det minner ikke så rent lite om tiden da Hans Nielsen Hauge levde. At dette skjer nettopp i Borg bispedømme har sterk symboleffekt.

Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren, som vil lyde Gud mer enn mennesker. La oss omslutte Alv og Margareta og familien i våre forbønner.

Billedtekst: Alv Johan Magnus. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Et profetisk ord om kristentroens fremtid i Europa

Vel vitende om at jeg går inn i løvens hule og at visse personer vil bruke dette mot meg for alt det er verdt, vil jeg be mine lesere merke seg noen ord av pave emeritus, Benedikt XVI, eller Joseph Alois Ratzinger, om kirkens fremtid i et sekularisert og post-kristent Europa. Tro om ikke ordene er profetiske.

I 2012 så den daværende pave Benedikt, kanskje en av vår tids mest skarpskodde teologer, at den åndelige krisen som har rammet Europa de siste årene er den mest seriøse krisen siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre.

Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

Pave Benedikt forutser en verden hvor kirken vil leve i små grupper av overgitte troende som lever ut troen, og som vil være skilt fra hovedstrømmen i samfunnet for å kunne holde fast ved sannheten.

Jeg tror pave Benedikt har rett.

Kristentroens lys flakker i hele den vestlige verden. Vi har vært blinde for sekulariseringens sterke krefter, og vi ser heller ikke den kraftige motstanden som kommer mot apostolisk tro i årene fremover. Vi aner den bare. Men den kommer, og det vil bli vanskelig og krevende å stå for sannheten slik den uttrykkes i Bibelen. Svært vanskelig. Vi ser allerede nå det betydelige presset fra sekulariserte krefter innad i kirkene, som presser på for at vi skal forlate kirkens tro på at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Vi skal værsågod forlate den troen som en gang for alle ble overgitt de hellige.

Heldigvis brenner vekkelsens ild i Kina, Iran og deler av Afrika.

Men skal kirken overleve i Europa må vi tenke nytt.

I kjølvannet av Romerrikets fall reiste Gud opp en Benedikt, Benedikt av Nursia. Med hans små kommuniteter, tidebønner og klosterregel endret han Europas historie. Det kan skje igjen, ved at bibeltroende finner sammen, og lever troen ut i praksis i hverdagslivet. Da blir vi det salt og det lys som hindrer forråtnelsen.

Ville vi tatt imot døperen Johannes?

Både i for- og etterkant av St.Hans har jeg tenkt mye på døperen Johannes. Jeg undrer meg på hva han ville ha sagt til dagens norske kristenhet?

Spørsmålet ble aktualisert etter at vi fikk dette ikonet i gave fra St.John the Baptist Orthodox Monastery i Phoenix, Arizona. Det minner oss om at sannheten har sin pris.

Jeg har kommet til den konklusjon at røsten fra ødemarken ville hatt samme radikale budskap, like knivskarpt:

'Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!'

Det budskapet er ikke blitt mindre aktualisert. Han ville ropt det ut til en lunken menighet som er mer enn villig til å gå på kompromiss, ja, til å endre på Guds ord og skaperordning, som tjener to herrer.

Døperen Johannes ville også i dag ha forkynt, ikke bare om Åndens dåp, men ild, og om at Jesus har sin 'kasteskovl i sine hender,' og vil 'rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.'

Det ville vært ubehagelig! I mange sammenhenger ville de bedt ham snu i døra! Tenke seg til å komme å forstyrre vår ro og vår orden! Tenke seg til å være så ukjærlig, så trangsynt!

Som andre profeter sendt av Gud ville han blitt foraktet og forkastet, ja, noen ville også denne gangen forlangt hans hode på et fat.

Men jeg tror også noen ville søøkt ut i ødemarken for å lytte til roperen. De som lengtet etter renheten, sannheten og som ser at han bar med seg et lys fra Gud, et lys som skinner i mørket.

'Sannheten,' sa Balthasar Hübmeier, 'er udødelig.'

Ville du likt å bedt døperen Johannes på ettermiddagskaffe? Ville han passet inn i dine planer?

Francis Chan alvorlig bekymret for den åndelige tilstanden i Vesten

Nylig møtte Ravi Zacharias og Francis Chan (bildet) hverandre i en paneldebatt. Begge er bekymret for tilstanden blant amerikanske kristne. Jeg vil tro de ville uttrykt den samme bekymringen med hensyn til den åndelige tilstanden i Norge.

USA er først og fremsr forbundet med begrepet 'frihetens land', men skal vi tro Zacharias og Chan, er det også 'latskapens land'. Mens kristne mange steder på jordkloden blir forfulgt for sin tro, og opplever de verste forfølgelsestider i modern tid, er amerikanske kristne distrahert og har ikke tid til å tilbringe tid sammen med Herren..

Chan er opptatt av at vi i Vesten stadig tøyer grensene og er opptatt av vår frihet, og hva vi har lov til og hva vi unner oss, mens Biblen sier at vi skal være årvåkne.

'Når vi skal be tenker vi på alt annet og bruker tiden vår til alt annet,' sier Francis Chan.

Gjelder dette bare amerikanere?
Ville det sett annerledes ut om vi ble forfulgt?
Hadde vi bedt med større iver? Vært tilstede på gudstjenestene?

Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

SISTE: Svenska Kyrkan i ferd med å innføre kjønnsnøytral gudstjenesteliturgi

SISTE: I følge svenske Dagen har nå Svenska Kyrkan godkjent den kjønnsnøyrrale gudstjenesteliturgien. 

Nå går det skikkelig utforbakke! Kristeligt Dagblad skriver at det forventes at Svenska Kyrkan i dag vil vedta en gudstjenesteordning, hvor Gud flere steder omtales som kjønnsnøytral og hvor Faderen og Sønnen sløyfes.

Svenska Kyrkan blir mer og mer politisk korrekt og er i ferd med å skrote en teologi som har holdt i 2000 år. I stedet for den tradisjonelle tekst, forelås det nå å gjøre liturgien mer 'inkluderende' i det man sløyfer "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og heller skal bruke "I Guds, den treeniges navn...". Det er Kirkemøtet som skal behandle saken, som avsluttes i dag.

Når livet blir nattsvart - og likevel bli bevart i troen

Livet er neimen ikke selvsagt, ikke troen heller.

Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.

Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.

Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.

Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.

Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.

Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.

Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.

Frykt for at Russland er i ferd med å stenges for misjonærer fra Vesten

Det blir vanskeligere for evangeliske kristne å drive sin virksomhet i Russland. En av årsakene er at patriark Kirill frykter liberalteologien fra Vest. Flere russiske baptist- og pinseledere frykter nå at de stadig mer sekulariserte kirkene i Europa holder på å stenge dørene også for de bibeltro misjonærene i Russland.

Dette kom frem når den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster nylig innbød 40 misjons- og kirkesamfunnsledere for 17 land for å å planlegge fellesinnsatser for fremtiden.

Samlingen ble holdt i Kaukasus. De 40 lederne kom fra Kaukasus, Sentral-Asia, Sibir, Volga- og Ural området, samt fra de slaviske delene av Europa. Under konferansen ble også de minst evangeliserte delene av Europa løftet frem.

De russiske delegatene på konferansen kom med oppsiktsvekkende opplysninger: Minst 10 utlendinger har nylig blitt deportert fra Russland på oppdiktet grunnlag. Ljus i Öster skriver i sitt siste nr som utkom i går at 'mye tyder på at muligheten for misjonssatsninger i Russland fremover kan komme til å minske'.

Når Franklin Graham besøkte Russland i oktober i fjor skal patriark Kirill ha uttrykk stor bekymring over det som nå holder på å skje i Europa - og her er Norge ikke noe unntak. Patriarken for Den ortodokse kirke i Russland er redd for misjonærer fra Vesten som kommer med et 'nyliberalt budskap' som vil ødelegge Russland.

'Det åndelige og religiøse klimaet i den vestlige verden har gjennomgått radikale forandringer i den senere tiden', sa patriark Kirill til Franklin Graham og la til:

'Den vesterlandske sivilisasjonen og de vestlige landene har ikke lenger villet identifisere seg med kristne tradisjoner og det virker som om de nå mener at synet på kristne moralske vurderinger ikke lenger behøver å være dominerende i samfunnet. Lover som likestiller kjønnsnøytrale parforhold med et naturlig ekteskap, gitt oss av Gud, er nå blitt antatt av mange vestlige land, inkludert USA. Kristne som i dag forsøker å holde fast ved bibelske moralvurderinger opplever diskriminering og undertrykkelse fra mange hold i de vestlige landene, ikke minst via media'.

Arbeid blant misbrukere skaper menighetsvekst
Noe annet som fremkom på konferansen i Kaukasus er dette:

Bare i Russland har baptist- og pinseunionene alene startet over 500 rehabiliteringshjem. I Sibir har 250 nye forsamlinger blitt plantet som et resultat av dette arbeidet!

I 2016 planlegges det å grunnlegge misjonsskoler for misjonærkandidater som står klare til misjonsinnsats i Kaukasus, Russland, Mongolia, Ukraina og Kina.

Bosnia, Montenegro og Serbia er viktige satsingsområder fremover. Allerede i sommer håper man på å kunne ta imot evangeliseringsteam i Balkanområdet. Det er slaviske menigheter i Europa og USA som sender ut disse.

Svensk biskop vil ha kompass i kirken som viser vei til Mekka

Bibelen forutsier et stort frafall fra troen i den siste tid. Det har vi sett eksempler på mange lenge nå. Eksemplene blir grellere og grellere. Som nå med den lesbiske svenske biskopen, Eva Brunne, som foreslår at Sjømannskirken i Stockholm bytter ut korset med for eksempel et kompass som viser retningen til Mekka.

Det er svenske Dagen som melder dette.

Brunne er biskop i Stockholms stift, og som biskop er hun kalt til å føre tilsyn med kirkene i sitt bispedømme og sørge for at de lever etter kirkens tro og bekjennelse. Kirkerommet er vigslet til å være et sted for Guds ord forkynnes, og i følge luthersk tro også et sted hvor 'sakramentene forvaltes rett'.

I stedet vil altså biskopen ha 'livssynsnøytrale rom' hvor man åpner opp kirkerommet for andre religioner, slik at de også kan ha et sted hvor de kan samles for å utøve sin religion. Herunder muslimer, hinduer, buddhister og andre.

Dette har naturlig nok skapt sterke reaksjoner. Og med rette.

En kan jo spørre om hvorvidt noen av Stockholms mange moskeer vil åpne sine dører for at kristne skal få bruke moskeen til et sted for å be. Svaret på et spørsmålet er ganske opplagt. Det er jo ikke mangel på moskeer eller andre religiøse hus i Sveriges hovedstad. Muslimer som ankommer Stockholms havn har da mer enn nok steder å kunne gå for å dyrke sin gud.

Når en biskop kan fremme et slikt forslag som dette viser det hvor langt religionsblandingen - synkretismen - har fått innpass i enkelte kristne sammenhenger. Man er blitt så redd for å støte noen - og korset er et anstøt - at man i humanismens navn er villig til å fjerne alt som butter imot - for å fremstå som tolerante og vidsynte. Borte vekk er den apostoliske kraften som skulle særprege en kristen kirke. I en slik sammenheng som dette blir Jesus bare en vei blant mange andre veier til gud.

Men det finnes bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus. Fjerner vi korset og oppstandelsen fra den kristne tro sitter vi ikke igjen med noe annet enn en dvask og pyntelig humanisme, som ikke har noen som helst kraft til å bringe mennesker frelse.

Heldigvis finnes det tydelige kristne røster i Den svenska Kyrkan som våger å si imot en biskop som er på fullstendig avveier, som Pattrik Petterson.

Les gjerne hans bloggartikkel her:

http://kyrkligating.blogspot.se/2015/09/334-ganska-anmarkningsvart.html

Det er også oppsiktsvekkende i en tid som vår - hvor kristne nettopp blir forfulgt som aldri før - av nettopp Islam, at en biskop vil åpne kirkerommet og vise vei til Mekka. Hvilket signal sender dette til de som blir forfulgt? Biskop Brunne har kollegaer i andre land som er kidnappet av islamistiske terrorister. Har hun spurt seg selv om disse ville åpnet moskeene i disse landene for at kristne skulle få være der og forrette sine gudstjenester? De siste månedene har vi jo sett islamister rive ned korset fra kirkene i Syria og Irak. De tåler ikke det sterke symbolet.

Som kristne burde vi løfte korsmerket høyt! Der døde Frelseren og sonet verdens synd.

Foto: Biskop Eva Brunne. Den svenska kyrkan.

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 1

Ikke siden 2. verdenskrig har vi sett en verre flyktningkatastrofe som den vi er vitne til i Europa i disse dager. Men det er ikke bare strømmen av flyktninger som vil endre det Europa vi kjenner.

De store nasjonale kirkene på det europeiske kontinentet mister stadig terreng. En akselererende grad av sekularisering er en av årsakene. Kirkesamfunn etter kirkesamfunn kaster over bord den tro de har vært rotfestet i for å møte utfordringene. Så nytolker de troen i et siste, desperat forsøk, på å få noen flere med seg. En ikke ukjent norsk kremmer spyttet i glasset og puttet en halv million kroner inn på en konto for å forsikre seg at den kirken han tilhører er politisk korrekt, og tilpasser seg samfunnets krav om en kirke som er til for folkets behov for livsriter. At kirken dermed kaster over bord et syn på ekteskapet som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og i 2000 år, er uinteressant. Nå gjelder det å skape en kirke for vår tid som er tilpasset samfunnets krav og religiøse behov. I Europa i dag snekrer mange sammen en tro hvor de skaper 'gud' i deres bilde. Slik det passer med deres liv.

Massearbeidsløshet, hele land som er på konkursenes rand og vel så det. Mennesker som ikke er i stand til å betale husleien, kastes nådeløst på gata og overlates til nød og elendighet. Klimaendringene skaper store utfordringer, som igjen forårsaker flom og store ødeleggelser av infrastruktur og ødeleggelse av dyrkbar mark og eiendommer. I stort antall legges gårdsbruk ned og dyrkbar mark legges øde. Norge er for eksempel ikke lenger i stand til å produsere nok korn til eget forbruk, men har gjort seg avhengige og dermed svært sårbare av andre nasjoner, som i en gitt krise ikke er i stand til å sørge for at vi får det korn vi trenger for å brødfø vår egen befolkning. Våre kornsiloer gjøres om til boliger eller står for fall.

I det østlige Ukraina har 7000 mennesker mistet livet på grunn av krigføringen som pågår. I tillegg kommer alle de som er kommet til skade. Kanskje så mange som en million mennesker er på flukt. Mange av disse med store traumer på grunn av krigen. Mange av dem har flyktet til Russland, Hvite-Russland eller EU.

Hvordan kan så Kristi dyrekjøpte menighet møte disse utfordringene?

Jeg tror den må vende tilbake til sin apostoliske radikalitet! Den må gå mot strømmen, leve ut de gode nyhetene om annerledesriket som Jesus kom for å forkynne, kroppsliggjøre troen, vise gjestfrihet og raus nåde. Den må gjøre disipler og den må finne frem igjen til enkelheten og til bønnen.

Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt blod, kan ikke lenger forkynne et blodfattig evangelium! Den kan ikke slå av på budskapet for å gjøre det mer spiselig. Den må forkynne Jesus Kristus og Ham korsfestet, død og oppstanden, som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye. Den må åpne sine dører for flyktninger og trengende, vise kjærlighet og være tilstede i andres liv. På den måten - og bare på den måten - kan den være 'sannhetens støtte og grunnvoll' i en tid hvor alt rakner og rystes. Bare på den måten kan den være salt og lys.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan man kan leve i apostolisk radikalitet. Vi er jo ikke alene om å oppleve krisetider som nå. Andre har gjort det før oss. Vi skal se nærmere på noen av disse. Selv har jeg funnet mye hjelp ved å studere livet og tiden Eberhard Arnold levde i. Den tyske teologen, filosofen og grunnleggeren av Bruderhof-kommunitetene, var en kompromissløs Jesus-radikaler hvis vitnesbyrd fremdeles berører manges liv verden over. Men vi skal også innom flere andre som midt i kaos ble en alternativ måte å leve på.

(fortsettes)

Danske prester og biskoper hevder at Jesus ikke er den eneste veien til Gud

Det som skjer i den danske folkekirken viser med all tydelighet hvor langt frafallet og sekulariseringen har kommet i Europa.

Nå står nemlig en rekke danske prester frem - og de har støtte fra noen av sine biskoper - og hevder at Jesus slett ikke er den eneste veien til Gud. Jesu egne ord: 'Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Far uten ved meg' (Joh 14,6), må ikke forstås bokstavelig, mener disse prestene.

En debatt har i lengre tid rast i spaltene til den danske avisen Kristeligt Dagblad.

Det hele begynte med sogneprest Kristine Stricker som i en artikkel i Kristeligt Dagblad hevdet følgende: 'Der kan kun være én Gud i dette univers... Hos os har Gud vist sig i Jesus Kristus, som måske kun er én af mange veje til Gud ...'

Hun blir fulgt opp av biskopen i Århus Stift Kjeld Holm som uttaler følgende:

'Jeg udelukker ikke, at mennesker af anden religiøs opfattelse end kristendommen kan finde den Gud, vi møder gennom Kristus. Jeg har mødt både muslimer og buddhister, som har været ulalmindeligt spændende og sympatiske at tale med, og det er bestemt muligt, at de har fundet den samme Gud gennom deres tro'.

Domprosten i Vor Frue kirke i København, Anders Gadegaard, går enda lengre i sine uttalelser:

'Selvfølgelig er der mange veje til Gud - eller rettere vejer fra Gud til os. Når vi kristne siger, at Gud har vist sig i Jesus Kristus, betyder det ikke, at han ikke kan handle eller vise sig på helt andre måder for mennesker i andre kulturelle eller religiøse sammenhænge end dem, vi kenner. Vi tror på Gud som ét med Jesus Kristus, og derfor vil det være Kristus såvel som Gud, der viser sig for mennesker. Men der er kun én Gud, som er verdens skaber, og derfor er det likegyldigt, om vi kalder ham Jahve, Allah eller Brahma.

Og det stopper ikke her!

Sognepresten i Hjortshøj-Egå, Morten Skovsted, mener at Gud er å finne i 'krystaller, kunst og kultur'.

Han forkynner Jesus fordi det er 'folkekirkens legitimering og grundlaget for min kristne tro', men for denne sognepresten finnes det mange veier til Gud - utenom Jesus.

Disse danske prestene er slett ikke alene om å utvanne den kristne troen, og forkynne et annet evangelium enn det bibelske. I følge en ny dansk undersøkelse avviser kun 38 prosent av den danske folkekirkens prester, at andre religioner enn kristendommen kan føre til frelse.

Så langt jeg kan se har vi ennå ikke hatt denne debatten i Norge. Men det ville ikke forundre meg det minste om det står like dårlig til blant prestene i Den norske kirke.

Foto: Wikipedia.

Når muslimer som har kommet til tro på Jesus - mister troen

En reportasje i gårsdagens Dagen gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at den satte seg i kroppen min.

Redaktør Kari Fure skrev om konvertitter som presses tilbake til Islam - og det er ikke en liten gruppe vi snakker om.

Ziya Meral - tyrkisk-britisk teolog, Midt-Østen ekspert og forsker ved Cambridge opererer med så høye tall som 80 prosent!

Det er oppsiktsvekkende høye tall. Men like oppsiktsvekkende er opplysningene om at flere av de som arbeider blant muslimer, og snakker høyt om hvor mange muslimer som vinnes for Jesus gjennom deres kampanjer, svikter når det gjelder.

Ziya Meral mener de svikter i oppfølgingen. Resultatet er at mange muslimer som er kommet til tro på Jesus, blir sviktet. Meral forklarer det store frafallet blant konvertitter føler seg rotløse, hjemløse og alene.

Jeg kjenner at dette berører meg djupt.

For hva gjøres med dette. Disse menneskene oppgir alt for å følge Jesus, og det koster dem alt - og så svikter vi når det gjelder!

Det andre som gjør inntrykk på meg i denne reportasjen er det Ziya Meral sier om de problemene som er så unødvendige! De som handler om kristen kleskode og kristen kultur. Ikke nok med at de skal omvende seg til Kristus - men de blir også påtvunget en vestlig kristen livsstil.

Dette må vi ta på ramme alvor. Disse problemstillingene må opp og frem i lyset. Det gjelder livene og evigheten til tusenvis av mennesker! Ja, vi snakker om liv og død - her i tiden, og evigheten! Intet mindre!

Om du ikke har lest denne viktige reportasjen, ta deg tid til det. Du finner den her:

http://www.dagen.no/2014/03/17/kristenliv/misjon/kristen/muslimsk/221155

Djerv erkebiskop kaller 'den en gang kristne utviklede verden' hedensk

Han tar bladet fra munnen, den romersk-katolske erkebiskop Charles J. Chaput (bildet): 'Re-evangeliseringen må starte med det edruelige faktum at den en gang kristne utviklede verden, ja selv mange selvbeskrivende kristne, egentlig er hedninger'.

Som kjent har den tidligere paven, Benedict XVI, utropt et Troens år fra 11.oktober 2012 og frem til Kristi kongefest den 24.november 2013. Visjonen for året er at alle troende skal 'gjenoppdage gleden ved å tro og gløden for å formidle troen'.

Ulikt enkelte andre representanter for både Romerkirken og Den ortodokse kirke, som snakker om 'kristne' land og overser det faktum at mange som kaller seg kristne egentlig kun er kristne ut fra familietradisjoner, sier erkebiskop Chaput det som det er. Hør bare!

'Kristen tro er ikke en vane. Den er ikke en brukbar moralkode. Den er ikke en øvelse i nostalgi. Den er en uro, en fortærende ild i hjertet etter å erfare Kristi kjærlighet og så dele den med andre - hvis ikke er den ingenting i det hele tatt'.

Fader Charles J. Chaput er erkebiskop i Philadelphia, USA, og ordene falt på en konferanse på Mallorca nylig.

Når prest og profet faller og grensemerkene flyttes

I går ble det kjent at nok en evangelikal profilert leder har endret kurs i spørsmålet om ekteskapet. Fordi denne personen har hatt en slik tydelig røst i samtiden, og stått på bibelsk klippegrunn, kjennes det ekstra tungt ut.

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt,' sier Guds ord. (Ord 22,28)

Men det gjøres i dag. Over alt. Også i de sammenhenger du kunne føle deg trygg. Det som har vært kristen bekjennelse og lære siden kirken ble grunnlagt i Jerusalem på pinsefestens dag er ikke lenger noe man slutter seg til, eller ønsker å leve med. Dermed er det ikke lett å vite hvilken menighet man skal være en del av. Og det synes bare å bli verre. Kompromiss er det alle vegne i mange protestantiske sammenhenger.

I forbindelse med fastetiden leste jeg profeten Jeremia, og senere Klagesangene. I Klagesangene gir Jeremia oss forklaringen på hvorfor Israel ble inntatt av fremmed makt, og folket ble ført i eksil. Det var ikke på grunn av folkets synder, som vi kanskje vil tro, det var andre som bar ansvaret:

'Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg ...' (Klag 4,13a)

Jeg leste et annet ord fra Ordspråkene i dag, som likevel inngir håp:

'De rettferdiges rot blir ikke rokket'. (Ord 12,3)

Fornyelsen som vi så sårt trenger, kommer ikke utenfra, men innenfra. Den kommer når vi vender tilbake til røttene, for fra Isais rotskubb skyter det friske skudd!

Nok en gang er det bønnens vei vi må gå. Nok en gang er det å knele på løftene som trengs. Gud vil. Hvem vil være tro under Herrens banner?

Hva betyr det når Jesus sier at lovløsheten skal ta overhånd - og kjærligheten skal bli kald hos de fleste?

Hva mente Jesus med ordene i sin eskatologiske tale, gjengitt i Matt 24,12: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste'?

Siktet Han til økt kriminalitet i endens tid? Jeg tror ikke det, selv om denne tiden selvsagt vil bære preg av lovløse tilstander.

Vi må se disse ordene i sammenheng med verset foran, hvor Jesus sier: 'Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill'. Og så lyder det: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd ...' De falske profetene og lovløsheten hører sammen! Og hva handler da denne lovløsheten om? Frafallet fra Guds ord. Det handler om en forkynnelse som fristiller i forhold til hva Guds ord sier, og gjør at man kan leve akkurat slik man vil uten at det får konsekvenser for ens liv. Men det får konsekvenser for andre, for når de ser dette som skjer, så blir også deres kjærlighet til Jesus kald.

For den kjærlighet det her er snakk om, er den kjærligheten som Jesus taler om i Åp 2,4: 'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet ...'

Når man ser den ene lederen etter den andre svikte når det gjelder, når Guds ord tråkkes under fot, og man påberoper seg nåden uten syndserkjennelse, bekjennelse og omvendelse, og fortsetter som om ingen ting har skjedd, da får det ikke bare konsekvenser for eget liv. Det fører til at også andre mister motet, gir opp, og kjærligheten blir kald.

Og etter hvert som tiden nærmer seg før Jesu gjenkomst, vil dette være et tydelig tegn i tiden: Frafallet fra den apostoliske læren. Folk tar seg lærere i mengdevis, fordi det er ingen standard lenger, heltene har falt.