Store perspektiver

 Gud ser alltid helheten. Vi ser bare små biter av virkeligheten og låser dem inne i statiske begreper. Men Gud ser dynamisk, han ser hva alle ting fører til.

Når vi møter døden, ser vi ofte bare døden og ikke noe mer. Vi oppslukes og overveldes av den smerten som følger med. Gud ser fra begynnelsen av hvordan det nye livet fødes gjennom døden.

Vi ser altfor lett at lidelse og død er noe ondt. Det er rett hvis vi betrakter det som enkeltfenomener uten sammenheng med helheten. Men det er nettopp her feilen ligger. Lidelse og død er ikke i seg selv hele virkeligheten. Det er elemente innvevd i den store virkeligheten som menneskelivet er.

Bibelen gir oss et helhetssyn på virkeligheten. bibelen ser alle småtingene som skjer mot en uendelig horisont, mot evighetens bakgrunn. Der korrigeres og utvides vårt smålige og begrensede blikk. 

Dette blir ofte tydelig i Salmenes vakre parallellismer. Den første halve strofen kan uttrykke den rent menneskelige horisonten. I den andre blir perspektivet opplyst og forvandlet i Guds lys. 

"Jeg er hjelpeløs og fattig...Du er min hjelper og redningsmann." (Salme 70,6)

"Om jeg vandrer i trengsel, holder du meg i live." (Salme 138,7)

Når du leser Bibelen, bør det blant annet være for å lære deg å se hvordan alt til slutt hviler i Guds hånd. Han leder historiens gang med usvikelig sikkerhet og presisjon. Han bruker alt for å virkeliggjøre sin plan.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 127

Livet er ikke det verste man har

Dette er takksigelsens uke for meg! Tirsdag var det 10 år siden jeg overlevde mitt første hjerteinfarkt. Jeg husker godt dagen. Hvor skremmende det var. Ligge i en sykebil med hylende sirener og blålys på vei til Feiring og hjerteklikken der. Det siste jeg husker før legen gjorde inngrepet var at jeg grep  om gripekorset mitt og ba: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Ordene fra Salme 31,6 er blitt min 'livsbønn'. Her er jeg 10 år etter, og opplever våren på nytt! Er det ikke stort! 'Livet er ikke det verste man har...', for å si det med Benny Anderson.

Riktignok har det vært noen motbakker på veien de siste 10 årene, men jeg overlevd en stor bypass-operasjon og et nytt hjerteinfarkt, det siste på selveste fødselsdagen min, 30.september i fjor. Jeg har mye å være takknemlig for. 

De siste 14 dagene har vært veldig utfordrende. To uker med intens høyfrekvent øresus i høyre øre. Nesten ikke til å leve med. Så oppdaget jeg noe som første til at øresusen ble betraktelig lavere. Jeg kuttet ut noen blodfortynnende tabletter som har den slemme bivirkningen at den øker opplevelsen  av øresus. Nå går jeg bare på en type blodfortynnende, og har noe bedre dager med hensyn til støyen i venstre øre. 

Men smertene på grunn av Parkinson er sterke. De har jeg ikke fått redusert. Men jeg har klart å gå 150 meter med rullator ute i solskinnet to dager på rad, og jeg har sett min første gule Hestehov! Og jeg har hørt fuglene synge. Det er stort.

Og så har jeg hørt Arja Saijonmaa synge: 'Jag vill tacka livet, som haar gitt mig så mycket...'

Døden og livet

Jeg er dypt overbevist om at døden til de vi elsker alltid er en død for oss, det vil si en død som kaller oss til å utdype vårt eget grunnleggende engasjement og å utvikle en ny frihet til å forkynne det vi tror mest på. Sorg er en prosess der du så å si ble frigjort fra gamle bånd, men hvor nye bånd, mer åndelige bånd, blir knyttet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva ser du når du ser?

Når alt du ser er forfall og frafall, mister du ikke bare håpet, men det skjer noe med språket ditt og måten du omtaler andre mennesker på. Da vekkes også stoltheten i deg, fordi det er da er lett for å falle for fristelsen til snakke 'om de andre', de som ikke er like brennende som deg, som ikke er like bibeltro, like våkne som deg, like bedende. 

Men når vi begynner å lete etter spor av Guds inngripen, Guds herlighet, skjer den samme metamorfosen. Språket ditt endres, du ser annerledes på menneskene rundt, og du fylles med takknemlighet, håp og tro.

Så hva ser du når du ser rundt deg? Hva oppdager du av Guds avtrykk i hverdagen?

Mens jeg lå på Ullevål sykehus med de fleste odds mot meg etter hjerteinfarktet ble jeg liggende på enerom. Utenfor rommet mitt stod det et lønnetre. Sollyset lekte mellom bladene. Aldri har et lønnetre sett vakrere ut. Da takket jeg Gud for livet. 

Det er noe tungt når du møter mennesker som kun ser frafall og forfall blant Guds fall, og som ikke oppdager alt de vakre og fantastiske Gud gjør i vår tid. 

"Gud kommer ... Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet." Hab 3,3)

Døden, livet, skuffelser og helbredelse

  

Livet er så skjørt. Det kan gå i stykker når som helst. Her om dagen ble jeg så minnet om å be for en god venn av meg. Det kom for meg om natten, som det av og til gjør med mennesker jeg blir minnet om å be for. Han har kreft. Med spredning. For andre gang. Kreften er aggressiv. Den tar ingen hensyn. Den rammer ubarmhjertig. Vi er omtrent like gamle. Det kjennes så tungt, og meningsløst. Både han, og jeg, familien hans, de mange vennene håper på at han blir frisk igjen. Enten gjennom avansert kreftbehandling, eller at Gud griper inn og helbreder ham. Vi ber om et under. Min venn har overgitt seg selv i Guds hender. Han er forberedt på at dette kan gå begge veier.

Jeg kjenner dette på kroppen. Kirurgen som opererte meg var tindrende klar: uten operasjon gir jeg deg ikke så mange månedene. Jeg var heldig. Gud sparte mitt liv. Takket være en dyktig kirurg og hans team. Men jeg har noen andre utfodringer jeg må leve med, ikke minst Parkinsons med alt den stjeler av styrke, både kroppslig og psykisk, med alle smerter, tap og fortvilelse.

Jeg skulle ønske vi så flere helbredelser. Jeg ber om det. Jeg har sett Gud helbrede fra livstruende sykdom, flere ganger, så jeg vet at Han kan.

Jeg vil ikke bruke tid på å forsøke å forstå eller forklare hvorfor folk ikke blir helbredet når vi ber. Det har jeg for lengst overlatt til Gud. Lidelsen er et mysterium som vi ikke vil forstå før vi er hjemme hos Gud. Heller ikke hvorfor Han velger å hente noen hjem i ung alder. Det er gåtefullt. Uforståelig. 

Døden er jo ikke det verste. Den er døren inn til det evige liv, da vi er fri alle smerter, sykdom og hvor vi slipper å ta farvel. 

Far vel. Slik liker jeg å uttrykke det. Det er sårt, smertefullt, vemodig, men også uendelig vakkert. Vi ønsker god reise! Destinasjonen er jo himmelen.  

Men jeg fortsetter å be om helbredelse, både for meg selv og andre. Det er en del av vårt kallsbrev. Det har jeg lært av John Wimber.

Men jeg har også lært noe av Henri Nouwen- Han har skrevet en bok om døden. På norsk ville den kanskje fått tittelen: 'Hvordan kan døden bli din største gave til andre?' Det er litt av et spørsmål. Og absolutt verd å stille seg. Foreløpig har jeg ikke så mange svarene. 

Døden er fremdeles tabu nr 1 i Norge. Vi snakker om alt annet, bare ikke om døden. Kanskje skulle vi nettopp gjøre det.

Jesus - døden og livet

"og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,26)

Jesus kom for å gi menneskene liv. Hver den som tror på ham, skal få evig liv. Han er livets vann og livets brød, kommet for å gi oss liv i overflod. Og videre, fordi han først og fremst var villig til å dø, har han  også blitt oppstandelse og liv for oss.

I en tid av vanskeligheter og nd er det livet vi klynger oss til, fordi det er livet som teller mer enn noe annet for oss. Under de japanske bombeangrepene på Nanking var døden og ødeleggelsene gruvekkende. Der hvor det tidligere hadde stått vakre hjem, fantes det nå bare grushauger.

- Er det noen begravd under dem, var det spørsmålet som var i alles tanker.

Plutselig begynte det å røre seg i en av grushaugene. En bjelke ble kastet til side, og en mann kom vaklende fram,  idet han ristet av seg murpuss og knuste takstein. Han greide det, fordi han enda var i live.

Det er ved Jesu liv at vi lever, et liv som har bestått dødens prøve. 'Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende, og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til døsriket.'

Det er tryggest å sette sin lit til en Gud som oppvekker de døde.

- Watchman Nee i 'Brød i ørkenen', Ansgar forlag 1977, side 231-232

En forunderlig historie om det like forunderlige Påskelyset!

Forunderlig! Jeg har, særlig det siste året, levd med historien om de myrrabærende kvinnene, som går til Jesu grav, bare for å finne den tom. Og i går fikk jeg i gave et maleri som viser nettopp denne scenen fra Jesu liv. Men jeg har levd med denne historien, som gjengis av alle de fire evangelistene, uten at jeg har røpet det for noen! Dette har vært min meditasjonstekst helt privat.

Men Den Hellige Ånd må ha inspirert Berit Marie Halle til å male nettopp dette bildet til min 60 års dag. May Sissel og jeg fikk det i felles gave. May Sissel fyller nemlig 60 neste år.

Fantastisk!

Som kristne lever vi alle i etterdønningene av det forunderlige som skjedde da Jesus overvant døden, og sto levende opp igjen! Vi lever i lyset av Påskelyset.

Det er i lyset av Påskemorgen vi feirer våre gudstjenester - og lever våre liv!

Livet vant over døden!

Dette vakre maleriet malt av en kjær venn vil få en hedersplass i vårt hjem, slik at vi hver dag kan minnes at LIVET vant over døden!

Det er ikke første gang noe slikt skjer i livet mitt. For en tid tilbake ønsket jeg meg så inderlig et ikon som forestilte profeten Elia med ravnen, og ba Gud om å hjelpe meg til å finne en ikonmaler som kunne male det til meg. Jeg sa det bare til Gud. Så fikk ikonmaleren Sven Aasmundtveit ideen - av Herren - om å gi et slikt ikon til meg i gave!

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men gudfeldigheter.

For meg er begge hendelsene bønnesvar!

Døden og livet

I dagene etter Allehelgensdagen har jeg tenkt mye på disse ordene, som finnes innrisset på en hule i fjellet på Athos:

"Den som dør mens han lever, kommer ikke til å dø når han dør."

Så har jeg grunnet videre på Jesu ord i Joh 11,25:

"Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Jeg dveler fortsatt ved begge utsagnene.

Det hverdagslige

Jeg trives i grunnen veldig godt med det hverdagslige og trivielle. Disse små tingene som utgjør livet. Pausene. Denne årstiden er min. Passe varmt. Gleden av å ta på seg en genser. Snart kunne fyre i ovnen. Høre det sprake i veden. Se flammene. Finne fram dagsavisen. Brygge deg en god kopp te. Det er livet. Jeg er så gammeldags at jeg må ha en papiravis. Kunne bla i den. Brette den. Kjenne lukten av trykksverten.

Vi må ikke leve så hurtig at vi ikke opplever livet.

Men funne unne seg en god Croissant. Eller et Wienerbrød. Og ikke hele tiden tenke på vekten. Men nyte øyeblikkene.

Disse små tingene betyr mer for meg nå etter at jeg ble syk. De er ikke så selvfølgelige lenger. Jeg setter mye mer pris på at jeg får stå opp om morgenen, og kunne legge meg med Guds fred hvilende over meg.

Det er hverdagene som utgjør livene våre. Hvorfor ikke ta dem tilbake og nyte dem?

Livet, døden og grågåstoget

Mens jeg arbeidet med noen tekster i går formiddag, hørte jeg en utrolig kaklende lyd utenfor huset. Døra til altanen sto åpen og jeg fortet meg ut, for det ante meg hva det var! Min antagelse var rett. Et grågåstog ploget over Gjøvik i en en svær vifteformasjon. Det var smak av høst og vemod denne vakre dagen i september.

Jeg har så lenge jeg vet vært fascinert av trekkfuglene. Og akkurat denne dagen ble det litt ekstra spesielt.

Jeg arbeider nemlig med noen tekster om døden for tiden. Om de noensinne vil bli publisert vet jeg ikke. Døden er fortsatt tabu, slik som ensomhet er. Også i kristne kretser. Vi snakker ikke om det. Knapt nok om himmelen. Alt dreier seg om her og nå.

Grågåstoget minnet meg veldig om at vi er pilegrimer, på vei fra noe til noe, og at bakenfor det som dør og som er så vakkert, trer vi inn i noe som er enda vakrere.

Et dikt av Maria Skobtsova, som endte sitt liv som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 31. mars 1945, lever sitt eget liv i meg for tiden:

Min Gud, av Dig jag tagit mot mitt liv
Med glädje jag fullbordet har min väg
Med glädje skall jag återge Dig anden.
Min kalk är bräddad upp till randen.
Till Dina fötter har den fallit,
Mitt liv för Dig har jag givit ut.

Jeg forsøker å be dette som min bønn, men jeg smaker bare på ordene. De er ikke mine - ennå. Ved en anledning, helt mot slutten av sitt liv, skriver apostelen Paulus:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Et liv. Et offer. Som øses ut.

Er det mitt liv?

Når livet blir nattsvart - og likevel bli bevart i troen

Livet er neimen ikke selvsagt, ikke troen heller.

Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.

Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.

Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.

Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.

Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.

Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.

Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.

Livet er sterkere

'Faren for mange av oss i dag er at vi tror historien blir til uten oss, ikke med oss. Vi trekker ofte på skuldrene og sier at vi kan ikke gjøre noe med det.

Vi glemmer at hvis står sammen og støtter hverandre, så blir vi vitner til kjærlighetens styrke og det faktum at livet er sterkere enn døden.'

Jean Vanier (bildet) i et brev skrevet i juni 2006. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Overraskelsene og sårbarheten

'Hver dag innebærer en overraskelse. Men bare om vi venter på den kan vi se, høre og kjenne når den kommer til oss. La oss ikke være redde for å ta imot hver dags overraskelse, være seg om den kommer til oss som sorg eller som glede. Den åpner en ny dør i hjertet, til en plass dit vi kan ønske velkommen nye venner og mer helt oppleve fellesskapet.

Livet er dyrebart. Ikke fordi at det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl. 

Å elske livet er som å elske dets sårbarhet, søk omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og oldingen minner oss om at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene da vi er sterke, fremgangsrike og populære'.

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lat meg i Deg få leva - i Deg få anda ut!

Dette er min bønn for tiden:

'Du til di grein meg sette alt i min fyrste vår, med livsens dogg me vætte, gav sol og signa år.

Du vil og vokster gjeva alt til min siste slutt:

Lat meg i Deg få leva,
i Deg få anda ut!'

(Elias Blix i 'Med Jesus vil eg fara')