Livet, døden og grågåstoget

Mens jeg arbeidet med noen tekster i går formiddag, hørte jeg en utrolig kaklende lyd utenfor huset. Døra til altanen sto åpen og jeg fortet meg ut, for det ante meg hva det var! Min antagelse var rett. Et grågåstog ploget over Gjøvik i en en svær vifteformasjon. Det var smak av høst og vemod denne vakre dagen i september.

Jeg har så lenge jeg vet vært fascinert av trekkfuglene. Og akkurat denne dagen ble det litt ekstra spesielt.

Jeg arbeider nemlig med noen tekster om døden for tiden. Om de noensinne vil bli publisert vet jeg ikke. Døden er fortsatt tabu, slik som ensomhet er. Også i kristne kretser. Vi snakker ikke om det. Knapt nok om himmelen. Alt dreier seg om her og nå.

Grågåstoget minnet meg veldig om at vi er pilegrimer, på vei fra noe til noe, og at bakenfor det som dør og som er så vakkert, trer vi inn i noe som er enda vakrere.

Et dikt av Maria Skobtsova, som endte sitt liv som martyr i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 31. mars 1945, lever sitt eget liv i meg for tiden:

Min Gud, av Dig jag tagit mot mitt liv
Med glädje jag fullbordet har min väg
Med glädje skall jag återge Dig anden.
Min kalk är bräddad upp till randen.
Till Dina fötter har den fallit,
Mitt liv för Dig har jag givit ut.

Jeg forsøker å be dette som min bønn, men jeg smaker bare på ordene. De er ikke mine - ennå. Ved en anledning, helt mot slutten av sitt liv, skriver apostelen Paulus:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Et liv. Et offer. Som øses ut.

Er det mitt liv?