Hvile og rytme

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om å ha det slik?

I flere år nå har jeg øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrenset. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på et og samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente hverandre. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius. Galilea. I gåavstand til det meste.

C.S Lewis skal ha sagt: "Stress er ikke av djevelen. Stress er djevelen."

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet.

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby:

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.