Hvile og rytme

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om å ha det slik?

I flere år nå har jeg øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrenset. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på et og samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente hverandre. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius. Galilea. I gåavstand til det meste.

C.S Lewis skal ha sagt: "Stress er ikke av djevelen. Stress er djevelen."

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet.

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby:

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Georg Steinberger og 'Veien i Lammets spor'

For en tid tilbake var jeg på leting etter opplysninger om Georg Steinberger (1865-1904), mannen som skrev oppbyggelsesboken 'Veien i Lammets spor'. Min utgave ble utgitt på daværende Lutherstiftelsens forlag, og har betydd svært mye for meg i trosvandring. Den har vært med på å forme meg på mange måter til den jeg er i dag.

Men jeg klarte ikke å finne ut så mye om hans liv, inntil jeg rett før påske fikk en epost fra Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten 'Rocky Cape Christian Fellowship' i Australia. Han hadde opplysninger om Georg Steinberger.

Bildet viser Rämismühle, i den sveitsiske kanton Zürich, sør for Winterthur. Den ligger utenfor allfarvei, og turistene kommer ikke hit.

'Du ville ikke likt å bo her, heller ikke mot slutten av 1800-tallet. Dette var nemlig stedet for et viden kjent asyl for sinnssyke', forteller Peter Hoover i sin epost.

'Men ut fra dette stedet, gjennom den Kristi undergjørende oppstandelseskraft, ble en strøm av velsignelse øst ut, som berører mennesker rundt omkring på hele jorden den dag i dag. Det hele skjedde i en avsidesliggende landsby djupt inne i de bayerske alper, nord for Rheinen, med en gutt ved navn Georg Steinberger.

Georg vokste opp sammen med sine brødre og søstre til et miserabelt liv, stadig sulten, kledd i filler. Moren, som hjalp dem som best hun kunne, arbeidet lange dager som syerske, og Georg, så raskt hun klarte å få seg arbeid, tok jobb som omreisende skomaker. Som tenåring fullførte Georg obligatorisk militærtjeneste, men med det samme han var ferdig tok han seg jobb som skomaker i Ludwigshafen am Rhein. Han tenkte mye på hva moren hans hadde lært ham og hvordan det gikk med dem som var svært fattige.

Nytt liv i Kristus
Georg slet åndelig. Hvis Gud var til, spurte han seg selv, hva da med all elendigheten og urettferdigheten på jorden? Men så skulle han få møte en ydmyk, oppriktig venn, et skinnende lys i den mørke verden som het Ludwigshafen. Da så han lyset i enden av tunnelen. Mørket måtte vike da han lærte Jesus å kjenne og den djupe åndelige oppstandelseskraften forvandlet hans hjerte, og ledet han til å gå på bibelskolen til Pilgermisjonen i St.Chrischona i den sveitsiske kantonen Basel.

Alle lærerne og studentene ved Pilgermisjonen satte stor pris på Georg Steinberger. Oppriktig, ydmyk og overbevist av Kristus, takket han ja til å forkynne evangeliet blant de fattige i det sørlige Tyskland, i Alsace og de tysktalende delene av Sveits. Gruppen han arbeidet sammen med var kjent som Gemeinschaftbewegung (bevegelsen av likesinnede kommuniteter).

Georg blomstret virkelig i denne nye muligheten til å tjene Herren Jesus, men etter noen få år kjente han seg rastløs. Hvorfor tilbrakte han så mye tid på å preke til de som allerede elsket Herren? Hva med å tjene de fattigste av de fattige, de som var mentalt forstyrret? På 1800-tallet levde psykisk syke i elendige situasjoner. Få, om noen, ble bra igjen, og mange av disse forsøkte å ta sine liv om de fikk muligheten til det.

På 1890-tallet forpliktet Georg Steinberger seg til å arbeide som sjelesørger ved asylet i Rämismühle. Det som skjedde her er så forunderlig at jeg klarer ikke å forklare det her. Georgs forhold til Kristus vokste sterkere og vakrere jo mer avhengig han ble av Herren.

Hans livsmotto ble ordene fra Åp 14,4: '... de som følger Lammet hvor han så går'.

Han lærte seg til aldri å klage, aldri diskutere, aldri fremheve seg selv, og han stolte aldri på noen annen enn Herren selv. I en serie med brev, artikler og små bøker som han skrev mens han oppholdt seg i Rämismühle, hjalp han søkere hele tiden til å sette sin lit til Gud, fornekte seg selv og tålmodig lide uansett hva som måtte skje.

Kanskje på grunn av sin fattigslige oppvekst slet Georg Steinberger med dårlig helse. Han giftet seg ikke, og hans medarbeidere forstod at når Georg nådde tredve års alderen ville han ikke bli gammel. Han ble stadig vakere, og tidlig om morgenen 1.påskedag, 3. april 1904, reiste han hjem til Gud. Han var da 38 år gammel'.

Veien i Lammets spor
'For 13 år siden, tilbrakte jeg en natt hos et eldre ektepar på et gårdsbruk i Sveits, nærmere bestemt i Emmenthal i Bern. Før jeg forlot Hans Rüegsegger, bonden gav han meg en bok av Georg Steinberger: 'Veien i Lammets spor'.

Han sa: 'Ved siden av Bibelen er dette den boken alle burde lese. Jeg har kopier av dem her, slik at alle som kommer på besøk, kan få et eksemplar med seg hjem. Denne boken har forandret livet mitt'.

Min utgave (9'de utgave) har to forord av Ole Hallesby.

Her skriver Hallesby, i februar 1915:

'Av oppbyggelsesbøker kjenner ingen som jeg har lest om igjen så mange ganger. Den er i en sjelden grad mettet med det evige livs ord. Gjennom årelange, svære lidelser var det forfatteren  lærte å se Frelserens lammeskikkelse og å gå: Veien i Lammets spor'.

44 år senere, i januar 1959, skriver Hallesby:

'For mange år siden skrev jeg ovenstående forord til det første opplag av denne bok. Og jeg har i dag intet å trekke ifra denne anbefaling, men heller intet å legge til. Jeg ønsker bare at boka med sine stille strømmer av velsignelse må finne vei inn til de lidende sjeler'.

Hvorfor Lutherstiftelsen kalte forfatteren for H.Steinberger vet jeg ikke, men det må vel bero på en skrivefeil?

Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 1

Det er forfriskende og utfordrende å lese 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon'. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Marie Monsens gripende skildring av vekkelsen i Kina som fant sted i 1927 og utover. Men jeg lærer noe nytt stadig vekk.

I 1907 får Marie Monsen høre om vekkelsen i Korea:

'Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse hos misjonærene. Den som kunne har reist dit og fått med seg noen glør nedover til vårt felt!'

Men noen reise ble det ikke. Til det var reisen for lang og for kostbar. Gud svarer likevel på den djupe lengselen etter et Åndens vær hos Marie Monsen på denne måten: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn'. Til dette svarer Marie Monsen: 'Så vil jeg be til vi får den'.

Da er det at djevelen går til angrep. Marie Monsen beskriver det hele slik:

'Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn to-tre skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus'. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom, var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag 1975, side 15)

Jeg merker meg tre ting:

1) Vekkelse kommer kun via en vei: bønnens vei.
2) Skal vekkelsen komme trengs det mennesker som er villig til å gi seg til målrettet konkret bønn.
3) Det tar tid å be frem en vekkelse. I Marie Monsen tilfelle 20 år.

Så spør jeg meg: Finnes det forbedere som er villige til å gi seg til dette arbeidet? Det som Ole Hallesby i sin klassiker: Fra bønnens verden, kaller å bore djupt.

'Det er Ånden som kaller oss til det stille, vanskelige, tålmodighetsprøvende arbeid, ved vår daglige og utrettelige bønn å bore hellig sprengstoff inn i de uomvendte sjeler. Og når det vanligvis varer så lenge mellom vekkelsene, så er grunnen ganske enkelt den at Ånden ikke finner noen av de troende som vil ta opp dette tunge mineringsarbeidet. Vekkelse vil alle ha, men å bore hullene i det harde fjellet vil vi helst at andre skal gjøre. Det finnes, Gud skje lov, i bygd og by, enkelte som tar opp dette tålmodighetsprøvede arbeid. Herren glede deg og lønne deg, bror og søster! Men fremfor alt, må han gi deg utholdenhet i din hellige tjeneste'. (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 74)

Hva gjør så Marie Monsen mens hun venter på at vekkelsen skal komme? Hun ber. Men hun gir seg også i kast med å studere vekkelsens historie. Om hvordan Gud har grepet inn i andre land og omstendigheter:

'Resultatet av det studium ble til uendelig personlig hjelp i ventetiden, for summen av lesningen var at det gjerne gikk en 25-30 årsperiode i pionerarbeid, før misjonærene forstod at så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn på livet i det nye miljø som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men 'døde' medlemmer i menigheten ble følbart. Det ble en tung byrde for misjonærene som disse i sin nød kastet på Gud. Bedere på hjemmefronten ble ofte mobilisert med i den bønnekampen. Og så kom vekkelsene. De måtte komme da - som svar på nødsbønner'. (Vekkelsen ble en Åndens aksjon, side 16-17)

(fortsettes)

Billedtekst: Marie Monsen i unge år i Kina.

Guds Lam - som har seiret. Del 3

Bederen, teologen og oppbyggelsesforfatteren, Ole Hallesby, skrev følgende fra sitt hjem på Vinderen i Vestre Aker i februar 1915:

'Av oppbyggelsesbøker kjenner jeg ingen som jeg har lest så mange ganger. Den er i en sjelden grad mettet med det evige livs ord'.

Hvilken bok snakker Hallesby om?

'Veien i Lammets spor' av Georg Steinberger (bildet).

Jeg har forsøkt å finne ut hvem denne Georg Steinberger er, uten å lykkes. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han ble født i 1865 og at han døde for 110 år siden, altså i 1904.

Men Hallesby legger til en setning i forordet, som sier ikke så rent lite:

'Gjennom årelange, svære lidelser var det forfatteren lærte å se Frelserens lammeskikkelse og gå Veien i Lammets spor'.

I januar 1959 skriver Hallesby et nytt forord til denne boken, hvor det heter:

'For mange år siden skrev jeg ovenstående forord til det første opplag av denne bok. Og jeg har intet å trekke ifra denne anbefaling, men heller intet å legge til. Jeg ønsker bare at boka med sine stille strømmer av velsignelse må finne vei inn til de lidende sjeler'.

'Veien i Lammet spor er den eneste man kommer fram på. Den er veien hvor man finner varig fred, hvor man lever et fruktbart liv, hvor man blir en overvinner, hvor man når herligheten. Den som følger Lammet på dets vei, kommer dit hvor Lammet er. Og Lammet er midt i tronen. Ingen annen vei fører dit'.

Slik åpner Georg Steinberger boken.

Han henviser til ordene fra Åpenbaringen 14,4:

'Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble kjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og Lammet'.

For Georg Steinberger, for Ole Hallesby, for tusentalls andre, er veien i Lammets spor den eneste veien man kan gå. Både med tanke på frelsen, men også på helliggjørelsen.

I dag mediterer jeg over ordene fra Kristushymnen i Fil 2,7:

'... men han ga avkall på sitt eget ...'

I en annen oversettelse står det:

'... men Han uttømte seg selv ...'

Dette er Lammets vei.

Hva gir jeg avkall på for å følge Lammet?

(fortsettes)

Den kristne enhetens grunn, del 1

Fra og med i dag kan du lese en skikkelig "godbit" på denne bloggen. Det er et bibelstudium av Martyn Lloyd-Jones, en svært kjent skikkelse i engelsk kristenliv i sin samtid. Han døde i 1981, og var en tydelig bibeltroende. Mange kom for å lytte til hans gedigne bibelundervisning i Westminister Chapel i London. Han avløste forøvrig Ole Hallesby som president i International Fellowship of Evangelical Students. Bibelstudiet handler om den kristne enhetens grunn, og baserer seg på to foredrag Lloyd-Jones holdt på et prestemøte i England i juni 1962 om den kristne enhetens grunn. Om temaet var aktuelt da, er det ikke blitt mindre aktuelt med årene. Først noen innledende bemerkninger som Lloyd-Jones kom med før han begynte på undervisningen fra Johannes 17 og Ef 4:

Ikke noe spørsmål har i vår tid blitt viet så stor oppmerksomhet blant kristne i alle kirkesamfunn som spørsmålet om kirkens enhet. Det behandles til stadighet i skrifter, i diskusjoner og prekener. Nå kan vi alle lett erklære oss enig i at den kristne kirke skulle være èn, og at den av Gud var bestemt til å være èn. Vi kan derfor videre være enig i at den splittelse som har funnet sted i kirkens liv, er en tragedie. Hertil kommer at splittelse må betraktes som en alvorlig synd. Så langt er det ingen dissens. Men når dette er sagt, må det også understrekes at forvirringen og uenigheten åpenbaret er stor når det gjelder hva enheten egentlig består i, hva som er dens vesen og hvordan denne enheten skal vinnes og bevares.

Det finnes mange ulike syn på dette. Den romersk-katolske løsningen på problemet innebærer nødvendigvis, og til tross for den økende velvilje man i den senere tid har kunnet spore fra romerkirkens side, at alle andre kirker må la seg oppta i dens institusjon og organisasjon. Semper idem er dens store slagord - kirken er "alltid den samme". Slik må det være ut fra dens standpunkt og definisjoner. Derfor må dens oppfating av enhet ganske logisk bli at akke andre deler av kirken vender tilbake til romerkirken som er "Kristi ene og sanne kirke". De såkalte "ortodokse" kirker - den greske og den russiske - har et lignende syn.

Men det finnes også andre oppfatninger, hvorav noen ved mangel på fast holdning står i skarp kontrast til denne. Den vanligste er den som hevder at det man ønsker, er en synlig enhet av alle som i en eller annen forstand kaller seg kristne. Med enhet menes at alle grener innen den kristne kirke og alle som påberoper seg kristennavnet, skal komme sammen, ha samfunn med hverandre og utad fremtre i en felles front mot kristendommens fiender.

Her må nevnes et spesielt synspunkt, ettersom det synes å være i ferd med å bli ganske populært i evangeliske kretser. Med enhet forstår man det å komme sammen for å skape et slags "forum" der ulike syn på den kristne tro kan diskuteres og der hver kan bidra med sin "innsikt" i håp om at resultatet kan bli en felles overenskomst. Det finnes også andre oppfatninger, men vi lar dette være tilstrekkelig som en grovinndeling.

(forsettes)

En beder ligger i Guds lyskur

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.

Å be er ikke mer innviklet enn dette å vende sitt bedende blikk til Frelseren som nettopp gjennom vår nød banker på, for å komme inn til oss, og holde nattverd med oss og forherlige sitt navn.

I lovprisningen svinger sjelen inn i den selvforglemmende tilbedelse som bare beskuer og besynger Guds velde og makt, Hans nåde og offer."

Ole Hallesby: Fra bønnens verden)

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=170479

Kassettnostalgi og epost-trøbbel

Min kone og jeg rydder i gammelt rot. Det er mye man har tatt vare på gjennom 26 års ekteskap. Blant de tingene vi har kastet er en hel haug med gamle kassetter. Men blant alle disse hundrevis av kassetter fant vi tre vi har tatt vare på: Den ene er fra 1972 og den andre fra 1975 og er bibeltimer jeg har holdt. Den første er fra en skolelagsleir høsten 1972. Jeg ble kristen den våren. På høsten holder jeg den første bibeltimen og tema er bønn. Undervisningen bærer preg av at jeg har lest "Fra bønnens verden" av Ole Hallesby. Den andre talen, seks år senere har tittelen: "Omvendelse". Det er interessant, for disse to temaene har fulgt meg i alle år senere. Det har vært noe av grunntonen i mitt liv, og nå når jeg straks fyller 50 år så er det spennende å se hvordan ting knyttes sammen. Gud arbeider fortsatt med meg rundt disse temaene, og jeg preker stadig om dem, med ulike innfallsvinkler. En sa her om dagen at jeg kanskje burde ha fått spilt disse to kassettene over på en cd, og utgitt dem som "Vintage tapes". Kanskje jeg gjør det en gang. Den siste kassetten er av Ingolf Kolshus, en av pionerene innen pinsebevegelsen og en av Norges beste bibel-lærere. Han taler om Livets Ånd. Jeg har lett etter den kassetten lenge, så en dag i nær framtid skal jeg sette meg ned for å lytte til den.


Telenor, som er min nettleverandør, har for tiden store problemer med epostforsendelsene. På grunn av at deres server har vært utsatt for store mengder spam går ting usedvanlig treigt. Epost som jeg vet er sendt til meg for tre-fire dager siden er ikke kommet fram, og jeg får ikke sendt epost fra min maskin. Så de som forsøker å nå meg må enten gjøre det på telefon, legge igjen en kommentar på bloggen eller gå tilbake til det som min tid var kjent for: brev!

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)