Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 10

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet." (Matt 5,7)

Jeg glemmer aldri da jeg 'oppdaget' ordene i Rom 2,4. Det var overveldende. "Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Leste jeg rett? Sto det 'Guds godhet'? Det måtte være feil. Jeg måtte lese det en gang til og enda en gang til. Sto det virkelig 'Guds godhet' og ikke 'strenghet'? Jeg hadde lest rett! Det ER Guds godhet som får oss til å vende om. Bare kjærligheten og nåden skaper endring, og varig endring, i våre liv. Vi trenger ikke mer strenge ansikter, pekefingre, men vi trenger barmhjertighet og ømhet.

Når vi oppdager dette, går det opp for oss at det virkelig er sant det som sies om kvinnen som fikk tilgitt så mye synd: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Luk 7,47)

Den femte saligprisningen må sees i lys av lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren i Matt 18,21-35. I denne lignelsen møter vi en konge som vil gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. En av dem skylder ham mye penger, nærmere bestem 10.000 talenter.

Wikipedia forteller oss at 10.000 talenter er en vektenhet som tilsvarer 200 tonn. Talenter var sannsynligvis laget av sølv, og regnet ut i dagens kroneverdi tilsvarer det cirka 6000 kr.- pr. kilo. Multipliserer vi dette kommer vi opp i en verdi av omtrent 1,2 milliarder. Tjeneren ville da trenge 2000 år på å betale gjelden! Med andre ord: Tjenerens situasjon var helt håpløs. Det var ingen mulighet for ham å betale gjelden.

Dette ettergir kongen tjeneren! Han gjør tjeneren gjeldfri. Kongen viser barmhjertighet.

Men så skjer det at tjeneren på vei ut av palasset, glad og lykkelig over å være gjeldfri støter på en som skylder ham penger, 100 denarer. Da viser kongens tjener seg fra sin verste side. Glemt var det faktum at han selv var tilgitt så mye. Han tar strupetak på mannen og tvinger ham til å gjøre opp for seg. Rått og brutalt. Han viser stor ubarmhjertighet. Hundre denarer utgjorde hundre dagslønner eller tilsvarende 200.000 kr.- i dagens pengeverdi. Ikke det at det ikke var mye penger, men sammenlignet med den kongelige tjenerens egen gjeld var det småtterier.

Den gang, som nå, trengs det barmhjertige mennesker som viser barmhjertighet. Som er så rause som Gud har vært mot dem, som viser i praksis at Gud tilgir, reiser opp igjen, som fremelsker forsoning. Salige er disse, sier Jesus.

fortsettes

Bitterhetens eller nådens vei

 "Hvordan håndterer vi våre skuffelser? Dette er kanskje en av livets viktigste nøkler: hvordan håndterer jeg det som gikk galt i mitt liv? Hvordan jeg håndterer det handler veldig mye om hvordan resten resten av livet mitt ser ut,

'Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.' (Hebr 12,15)

Her tales det om bitterhet og nåde.

Gang på gang i livet stilles vi overfor et veikryss: enten går jeg nådens vei eller bitterhetens vei!

Nådens vei sier: jeg har det bedre enn jeg fortjener. Bitterhetens vei sier: jeg har det dårligere enn  jeg fortjener!

Nåden handler veldig mye om det jeg har fått. Det er det jeg har fått som definerer mitt liv.

Bitterheten handler veldig mye om det jeg savner. Det er det jeg savner som definerer det bitre menneskets liv. Nåden leder til legedom, kreativitet og fellesskap. Bitterheten er steril, passiv og leder til isolering og ensomhet."

- Magnus Malm/Notater fra en bibeltime, Korsvei 2017

Bønn er nåde

Vi kan ikke tvinge Gud inn i et forhold. Gud kommer til oss på eget initiativ, og ingen disiplin, innsats eller asketisk praksis kan få ham til å komme. Alle mystikere understreker med en imponerende enstemmighet at bønn er «nåde» – det vil si en gratis gave fra Gud, som vi bare kan svare på med takknemlighet. Men de skynder seg å legge til at denne dyrebare gaven faktisk er innenfor vår rekkevidde. I Jesus Kristus har Gud gått inn i våre liv på den mest intime måte, slik at vi kan gå inn i hans liv gjennom Ånden.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

John Bunyan - pilegrimen som fant den bunnløse nåden

Når augustdagen glir over i september 1668 dør John Bunyan (bildet), baptistpastoren som skrev: 'Pilegrims vandring'. Han dør, sterkt svekket av fengselsopphold, av en forkjølelse han pådrar seg under en reise til London. John Bunyan ble 60 år gammel. 

Han ble født 28.november 1628, og døde 31. august 1688. Boken han er mest kjent for - Pilegrims vandring. Første utgave kom ut i London i 1678. Fremdeles leses den av tusenvis av mennesker hvert eneste år. Ved siden av Bibelen skal den visstbok være verdens mest oversatte bok. Den verdenskjente C.H. Spurgeon, pastor for baptistkirken Metropolitan Tabernacle, forteller i sin selvbigografi at han hadde for vane å lese igjennom den boken en gang i året. Han ga den også i gave før han fridde til hun som skulle bli hans kone, Susanna. På norsk er den kommet i en rekke utgaver.

Da menighetens lokaler hvor Bunyan var pastor ble stengt av myndighetene, fortsatte de å samles i skogen. Han ble fengslet 12. november 1662. og ble sittende inne så å si sammenhengende i 10 år. I fengselet skrev han ikke mindre enn ni bøker. Deriblant 'En pilegrims vandring'. 

Pilegrims vandring forteller om hans eget liv. Om hans omvendelse, prøvelser og om hans opplevelser med Gud. For John Bunyan hadde kamper - voldsomme kamper. "Kristen" - som er pseudonym for ham selv i denne boken, og hans "reise"var ting og besværlig og full av farer og kamp. Men "Kristen" seiret. Og hvilke resultater har ikke Bunyans kamp og seier gitt! I sitt forholdsvis korte liv og hvorav mange år i fengsel - vant han mange mennesker for Gud. Men de som fant Jesus som sin Frelser ved å lese hans mange bøker, de kan telles i tusener. Som ingen annen forfatter hadde han en evne til å tolke sjelens innerste følelser. Mye av det han skrev var allegorisk.

Han skrev også en selvbiografi med den meget talende tittelen: "Bunnløs nåde for den største synder." I 2008 var det 60 år siden den ble utgitt på Norsk Litteraturselskap. I forordet til denne boken skriver Bunyan:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Som et eksempel på dette nevner John Bunyan apostelen Paulus:

"Paulus pleiet også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådenes verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket."

Kanskje noe å tenke på for oss også!

I sin siste preken sa han blant annet: Hvis du ser en sjel som har Guds bilde i seg, da elsk ham, elsk ham!'

Hans siste ord var: 'Ta meg, jeg kommer til deg'.

Her er noe John Bunyan skrev om bønn, i min oversettelse: 

Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte.

Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for djevelen.

Bønn vil gjøre at et menneske holder opp med å synde, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn.

I alle dine bønner glem ikke å takke Herren for Hans nåde.

Bønnens ånd er mer verdifull enn skatter av gull og sølv.

De sannheter jeg kjenner best er de jeg har lært meg på mine knær. Jeg kjenner ikke en ting godt før den er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn.

"... med beger av nåde til alle"

Noen ord som tillegges hellige Brigid av Kildare festet seg hos meg i dag. May Sissel og jeg ba dem ved tidebønnens sjette time - ved Sext - klokken 12.00:

"Måtte jeg ha kurver av ekte kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle ..."

Vi trenger å vise raushet mot alle mennesker, for Guds kjærlighet strekker seg ut til alle. Men for å være raus med andre, trenger vi også å være rause mot oss selv. Tilgi oss selv. Snakke pent om oss selv og til oss selv. Husk at selvforakten er det åndelige livets verste fiende. 

Brigid av Kildare (451-525) regnes som en av Irlands skytshelgener, sammen med den hellige Patrick og Columba.  Hun grunnla flere kommuniteter og klostre. En ganf rundt år 470 grunnla hun klosteret 'Kildare Abbey', et såkalt 'dobbeltkloster' for både nonner og munker, på sletten 'Cill-Dare' som betyr 'Eikekirken', da hennes klostercelle var under et stort eiketre.

De tomme henders nåde og bønn

 "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel." Dette er min bønn for tiden.    

Et ord av apostelen Johannes lever sitt eget liv i meg disse dagene: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Gud er alltid først. Alt er Hans initiativ. Alt er nåde. Det gir meg hvile. 

For det er så mange krav. Altfor mange. Det største behovet jeg har - og jeg vil tro mange med meg - er å komme inn i troens hvile, bønnens hvile. Tomme hender er derfor det beste tegnet på tro. Det er så befriende når det går opp for oss at livet er en Guds gave som vi får ta imot i tomme, åpne hender.

Syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse, hva er større enn det? Jeg vet ikke om noe større jeg kan få del i fra Gud, enn at Han tilsier meg mine synders nådige forlatelse. Etter hvert som årene går blir dette bare større og større for meg.

Disse dagene tenker jeg på ordene fra Luk 24,46-47: '...og han sa til dem: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, OG I HANS NAVN SKAL OMVENDELSE OG TILGIVELSE FOR SYNDENE FORKYNNES FOR ALLE FOLKESLAG...'

'I Hans navn...' Det er bare i navnet Jesus det finnes tilgivelse for synd. Det er bare i det navnet vi kan få fred med Gud. Intet annet navn frelser. For en kristen er dette selvsagt, men det selvsagte kan ogsdå bli for selvsagt, slik at vi mister storheten i det.

Men tenk å få sine synder tilgitt!

Hvilken gave!

Mine synder er mange, og de kan telles.

Hver dag ber jeg: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske, som har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med deg, og tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.'

Og så får jeg ta imot syndenes forlatelse. Fantastisk! Jeg får lov å tro at de er sonet for av Jesus på Golgata kors, gjort opp og slettet ut. Alt dette av bare nåde. Det er det største av alt.

Mine synder og Herrens nåde

'Mine synder er som en vegg mellom meg og Din godhet. Riv den ned slik at jeg kan nærme meg Din kjærlige vennlighet; øs ut Din kjærlighet over meg og ta meg opp til Dine høyder.'

- Hl.Efraim av Syria

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Vi er blitt paralysert av nåden"

Det du er i ferd med å lese er noe av det viktigste jeg har oversatt på lenge. Hos noen vil det vekke reaksjoner, ingen tvil. Hos andre glede.

"Vi er ikke bare frelst av nåde, vi er blitt paralysert av den! Vi har mistet en sammenhengende oppfatning av hvordan åndelig vekst oppstår. Våre kirker domineres av en forbruker-religion som ikke har noe å gjøre med åndelig vekst. 

Men innenfor disse kirkene er det et stort antall mennesker som sultne på åndelig vekst. Vi er blitt fortalt at nåde betyr: 'du kan ikke gjøre noe for å bli frelst.' Slike tanker er blitt utvidet med: 'du kan ikke gjøre noe for å vokse åndelig.' Så åndelig forvandling oppstår, i henhold til denne tankegangen, på en av to måter: inspirasjon eller informasjon.

Inspirasjon betyr at du i et gyllent øyeblikk, i en stor opplevelse, vil bli forvandlet. Nå skal jeg ikke kritisere erfaring. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser med Gud, men de forvandler deg ikke. Det andre synet, informasjonen, er det middelet der du heller sannheten inn i hodet ditt og plutselig blir du forvandlet. 

Men inspirasjon kommer ikke til å gjøre det, heller ikke informasjon. Den eneste måten menneskelig karakter blir forvandlet ved nåde, er gjennom disiplin og aktivitet. Hvilket betyr å praktisere stillhet og ensomhet."

- Dallas Willard (bildet), 1935-2013, sørstatsbaptist og filosof, skrev mye om bønn, de åndelige disipliner og åndelig dannelse. Han var professor i filosofi ved University of Southern California i Los Angeles. Der underviste han fra 1963 til sin død i 2013. Hans teologiske tenkning var influert av blant annet Thomas a Kempis, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, E. Stanley Jones, Andrew Murray, Teresa av Avila, Broder Laurentius, Frank Laubach og Benedikts regel.

Du vet - du vet

Jeg lever i Salme 139 om dagen og har gjort det lenge. I den nye oversettelsen - Bibelen 2011 - understrekes det noe som har stor betydning for meg i den situasjonen jeg befinner meg i for tiden:

"Herre, du ransaker meg og du vet - du vet ..." (v 1)

Det er litt av en forsikring: Herren vet. Han forstår. David som skriver dette, inspirert av Den Hellige Ånd, må liksom understreke dette: du vet, og må gjenta det: du vet.

Det holder.

Det er ikke alt man klarer å sette ord på når dagene er onde. Når sykdom tar overhånd og man blir liten. Veldig liten. Da er det godt Han vet. At jeg ikke behøver å si så mye. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk. Sammen med fortvilelsen og avmakten. Du vet.

Han kjenner meg.

Det er Han som har vevd meg i mors liv, skriver David i denne salmen. Da vet Han også hvordan kroppen min fungerer - også når den svikter.

Noen ganger skulle jeg gjerne ta "soloppgangens vinger og slå meg ned der havet ender" (v.9) - bort fra redselen om natten - og i tanken gjør jeg det, når beina ikke lenger bærer. Da, sier David: "din høyre hånd holder meg fast."  Du vet.

Det hender jeg skulle ønske at "mørket kunne skjule meg og lyset omkring meg bli natt" (v.12). Du vet, du vet.

Det holder i grunnen at 'du vet' og at det er du som holder meg i hånden. Ikke jeg som holder din hånd.

Min tillit til Gud

"Min tillit til Gud strømmer ut fra min erfaring av at Han elsker meg, dag ut og dag inn, uansett om det stormer eller er blikkstille, uansett om jeg er syk eller ved god helse, om jeg opplever nåde eller unåde.

Han kommer til meg der jeg lever og elsker meg som jeg er."

Brennan Manning (1934-2013) (her mot slutten av sitt liv, sterk svekket av sykdom). Foto: YouTube.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kjærlighetens kraft

'Hvis du oppdager at noen virkelig elsker deg, lytter til deg, da begynner du å endre deg.

Da dukker du fram fra gjemmestedet bak fryktens barrierer som du har reist rundt ditt hjerte."

Jean Vanier (bildet) i Encountering the Other, side 38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Apostelen Paulus i Rom 2,4)

Frelst - likevel en synder

'De overfladiske og ukyndige mener at synden ikke lenger finnes når nåden har begynt å virke i dem... Når de trodde at de var frie, kom ondskapen som hadde gjemt seg der inne i bevegelse og de ble tent av begjær.

De som har dømmekraft og forstand, våger ikke å nekte for at vi kan påvirkes av motbydelige og skitne tanker selv om vi har Guds nåde'.

Hl.Makarios den store (300-tallet)

Om å vandre på veien og bli båret av Gud

'Gud er stor, likevel foretrekker Han det lille fremfor det store. Det kan kanskje virke overraskende. Men kjenner vi ikke noe lignende selv? Hele kulturen vår går ut på å prestere og kunne så mye som mulig, likevel er det ikke først og fremst de sterke og fremgangsrike som vekker vår sympati. Den som er dyktig, blir beundret, men ikke elsket. Men hvis en som er dyktig, viser seg liten og sårbar, da blir det lett å elske vedkommende.

Vi åpner spontant for den som blotter sine sår. Riktignok gjør vi det ikke alltid av kjærlighet, men av beregning. Det at vi ikke liker de flinke så godt, henger kanskje sammen med at vi er redde for selv å komme i skyggen. Vi vil ikke overstråles av andre.

Men Gud er ikke som vi. Hans kjærlighet til det lille er en absolutt ren kjærlighet. Han vil formidle seg selv til oss, Han vil gi oss sitt eget liv. Og Han vet at vi bare kan ta imot hvis vi åpner oss og innrømmer at vi er små og avhengige.

Hvis du tror at du kan gå fremover på den åndelige veien av din egen kraft, så må du gjerne prøve. Underveis kommer du til å lære ett og annet om din egen dyktighet. Men det er bedre om du tror at du ikke kan. Da får Gud muligheten til å gi deg sin kraft. Han er alltid villig til å bære dem som ikke kan gå, bare de lar seg bæres. Og hvis du blir båret av Gud, kommer du så mye fortere fremover'.

Wilfrid Stinissen i boken I Guds tid. Verbum 1994, side 59.

Forvrengningen av nåden

'Denne verdens krefter har korrumpert sinnene, vridd nådens evangelium til et religiøst fangenskap og forvrengt bilde av Gud til en evig, trangsynt bokholder. Det kristne samfunnet ligner en arbeidsutveksling på Wall Street, der elite hylles, og de ordinære ignoreres. Kjærligheten kveles, friheten knebles og selvrettferdigheten fester seg. Den institusjonelle kirken skader helbrederne fremfor å helbrede de skadede.

For å si det rett ut aksepterer dagens amerikanske kirke nåden i teorien, men fornekter den i praksis. Vi sier at vi tror at virkelighetens fundamentale struktur er nåde, ikke gjerninger - men livet vårt motbeviser troen vår. I det store og hele blir nådens evangelium verken proklamert, forstått eller levd ut.

Alt for mange kristne bor i fryktens hus og ikke i kjærlighetens...

Før eller siden konfronteres vi med den smertefulle sannheten om vår vanmakt og utilstrekkelighet... Vår pusting og pesing for å imponere Gud, vår streben etter poeng, vårt stress og kav for å fikse oss selv mens vi skjuler vår smålighet og velter oss i skyldfølelse, er en styggedom for Gud og en direkte fornektelse av nådens evangelium'.

(Brennan Manning i De elendiges evangelium. Hermon forlag 2013)

Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 3

Det som fremfor alt preget Marie Monsen var at hun var en beder i ordets rette og sanne betydning. Hun forstod også betydning av sønderknuselsen og den daglige omvendelsen.

I sin bok 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon' forteller hun om en ferie hjemme i Norge:

'Og nå var jeg altså hjemme igjen og følte meg helt uskikket til alt. Jeg gikk jo og bar på en større byrde enn jeg selv var klar over: vårt misjonsarbeids fremtid, dog uten forståelse av at det var et Åndens arbeid som foregikk for å tømme meg for troen på egen dyktighet og utdannelse, og om mulig få dannet en misjonær som i sitt indre var - en av dem Han utvelger seg - som måtte lære kun å regne med Ham, og hva Han formådde'.
(Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon', side 19).

Dette Åndens verk er helt avgjørende for en som skal stå i Herrens tjeneste. David beskriver denne prosessen med sønderknuselse innfor Herrens ansikt, slik:

'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd'. (Salme 51,19)

T.Austin Sparks skriver om dette i sin bok 'What is man':

'Enten vi for nåværende er i stand til å erkjenne det eller ei, så er det absolutt nødvendig, hvis Gud skal bruke oss, at sjelens energi og evner, både hva kunnskap og viten, følelser og initiativ angår, må bli ferdig med seg selv, og som sådan føler seg rådvill, usikker, følelesløs og udugelig. Først da kan en ny og guddommelig forståelse, drivkraft og energi tas i bestittelse og sette oss i gang. I slike tider må vi si til vår sjel: 'Alene i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp'. (Salme 62,6) Hvilken glede og kraft det gir, når sjelen underkaster seg ånden og får adgang til en høyere visdom og herlighet. Først da kan man si: 'Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser'. (Luk 1,46-47) For at sjelen kan oppleve denne gledens fylde, må den dø bort fra sin egen dugelighet og komme inn i de høyere og djupere realiteter, som ånden er bestemt til å være organ for'. (Sitert i Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, Danmark, 1971, side 11-12. Min oversettelse)

Watchman Nee sier det slik i boken 'The release of the Spirit':

'Alle, som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeide ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskes manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å bruke sin ånd.

Mange av Guds tjenere er ikke i stand til å utføre det meste elementære arbeid. Egentlig skulle de ved en oppøvelse av deres ånd kjenne Guds ord, bedømme andres åndelige stilling, forkynne Guds ord under salvelse og motta åpenbaringer fra Gud. Men på grunn av det ytre menneskets distraherende innflytelse, fungerer deres ånd tilsynelatende ikke riktig, overveiende fordi det ytre menneske ikke er blitt satt på plass, og de kjenne rikke til vekkelse, nidkjærhet og vellykket åndelig aktivitet. Og som vi skal se, er det kun et effektivt middel, som gjelder hos Gud: sønderknuselse'. (Watchman Nee: The release of the Spirit. Christian Fellowship Publishers, 1979. Min oversettelse)

Det er tydelig at det er dette Åndens verk som skjer på djupet i Marie Monsens liv under hennes hjemmebesøk i Norge etter den første tiden på misjonsfeltet i Kina. Dette djupe verk av Den Hellige Ånd er helt nødvendig for alle og en hver som vil arbeide for Herren.

(forsettes)

Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 2

I sin biografi om Marie Monsen siterer dr.philos Olaf Golf en annen Monsen-biograf, misjonæren Jakob Straume. Straume sa følgende: Marie Monsen 'talte som en domsklokke'.

Det stemmer i grunnen veldig godt. Mange av de som møtte henne og hørte hennes forkynnelse, forteller om en klar og tydelig forkynnelse av Lov og Evangelium. En av dem var misjonær Johannes Karstad, som kom til daværende generalsekretær i Misjonssambandet, Ludvig Hope.

Karstad forteller at Marie Monsen hadde talt ved et årsmøte:

'Hun kom til årsmøtet, og ho la ikkje fingrane imellom. Seinare hadde ho møter for fleire av arbeidarane, og misjonærene skreiv om at evangelistane tok imot tukt. Fleire av dei kom i naud for si sjel som om dei aldri hadde stått o det rette forhold til Gud før. Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd. Gud har gjort store ting ved hennar virke'. (Olaf Golf: Marie Monsen. Kinamisjonær - bønnekjempe - kvinneaktivist. Lunde forlag 2000, side 140)

Jeg merker meg følgende: 'Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd'.

Det er ganske annerledes enn dagens nye nådelære.

Selv siterer hun den legendariske vekkelsesevangelisten Charles Finney i sin egen bok: 'Vekkelsen som ble en Åndens aksjon': 'Dessuten kom to uttalelser av Finney i mine tanker, de hadde før vært til stor hjelp: "Ved loven kommer syndens erkjennelse". Det var den erkjennelse vi trengte i vekkelsestider, og: "Loven er blitt vår tuktemester til Kristus". Og så hadde jeg jo i tro den dyrebare sannhet at "Ånden bruker Ordet". Med disse ord ble det mulig å tale til den store forsamlingen'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, side 36)

Olaf Golf nevner en annen svært interessant ting i sin biografi. Han forteller om et brev fra Anna Espeland, skrevet i desember 1931 i Laohekou i Kina, til sin forlovede Tormod Vågen. I brevet forteller hun om sitt møte med Marie Monsen. Anna begynner brevet slik:

'Marie Monsen har vært her en hel uke, og det har vært - forferdelig. Ja, du kan nok bli forskrekket, Kveld etter kveld satt jeg der på utenlandsmøtene og følte meg flengt og pisket. Å, så grusomt det var, Tormod. Men jeg vet at jeg har hatt godt av det. Jeg vet at det er sant det hun sier om misjonærsyndene'. (Olaf Golf: Marie Monsen, side 139)

Marie Monsen var kjent for å forkynne Loven på en slik måte at mennesker så sin synd, og kom i syndenød. Først når de så at de var redningsløst fortapt, forkynte hun evangeliet. Dermed fikk de som lyttet til forkynnelsen forståelsen av hvorfor Jesus kom. Da var det ikke så lett å falle fra troen når den ble satt på prøve. Da hadde man sett hva frelsen virkelig innebar.

(fortsettes)

Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 1

Det er forfriskende og utfordrende å lese 'Vekkelsen ble en Åndens aksjon'. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Marie Monsens gripende skildring av vekkelsen i Kina som fant sted i 1927 og utover. Men jeg lærer noe nytt stadig vekk.

I 1907 får Marie Monsen høre om vekkelsen i Korea:

'Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse hos misjonærene. Den som kunne har reist dit og fått med seg noen glør nedover til vårt felt!'

Men noen reise ble det ikke. Til det var reisen for lang og for kostbar. Gud svarer likevel på den djupe lengselen etter et Åndens vær hos Marie Monsen på denne måten: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn'. Til dette svarer Marie Monsen: 'Så vil jeg be til vi får den'.

Da er det at djevelen går til angrep. Marie Monsen beskriver det hele slik:

'Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn to-tre skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus'. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom, var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag 1975, side 15)

Jeg merker meg tre ting:

1) Vekkelse kommer kun via en vei: bønnens vei.
2) Skal vekkelsen komme trengs det mennesker som er villig til å gi seg til målrettet konkret bønn.
3) Det tar tid å be frem en vekkelse. I Marie Monsen tilfelle 20 år.

Så spør jeg meg: Finnes det forbedere som er villige til å gi seg til dette arbeidet? Det som Ole Hallesby i sin klassiker: Fra bønnens verden, kaller å bore djupt.

'Det er Ånden som kaller oss til det stille, vanskelige, tålmodighetsprøvende arbeid, ved vår daglige og utrettelige bønn å bore hellig sprengstoff inn i de uomvendte sjeler. Og når det vanligvis varer så lenge mellom vekkelsene, så er grunnen ganske enkelt den at Ånden ikke finner noen av de troende som vil ta opp dette tunge mineringsarbeidet. Vekkelse vil alle ha, men å bore hullene i det harde fjellet vil vi helst at andre skal gjøre. Det finnes, Gud skje lov, i bygd og by, enkelte som tar opp dette tålmodighetsprøvede arbeid. Herren glede deg og lønne deg, bror og søster! Men fremfor alt, må han gi deg utholdenhet i din hellige tjeneste'. (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 74)

Hva gjør så Marie Monsen mens hun venter på at vekkelsen skal komme? Hun ber. Men hun gir seg også i kast med å studere vekkelsens historie. Om hvordan Gud har grepet inn i andre land og omstendigheter:

'Resultatet av det studium ble til uendelig personlig hjelp i ventetiden, for summen av lesningen var at det gjerne gikk en 25-30 årsperiode i pionerarbeid, før misjonærene forstod at så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn på livet i det nye miljø som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men 'døde' medlemmer i menigheten ble følbart. Det ble en tung byrde for misjonærene som disse i sin nød kastet på Gud. Bedere på hjemmefronten ble ofte mobilisert med i den bønnekampen. Og så kom vekkelsene. De måtte komme da - som svar på nødsbønner'. (Vekkelsen ble en Åndens aksjon, side 16-17)

(fortsettes)

Billedtekst: Marie Monsen i unge år i Kina.

Vi må leve i daglig syndsbekjennelse og omvendelse

En underlig lære brer om seg i visse deler av kristenheten. Den handler om at man ikke lenger har synder som skal bekjennes, ei heller trenger man å omvende seg.

Talsmennene for denne nye nådelæren uttrykker seg på en slik måte at det de sier ligner til forveksling den apostoliske troen slik den åpenbares for oss i Det nye testamente, men den avviker også på flere punkter. Ikke minst har denne læren ført til en apati og passivisering av mange kristne.

Interessant nok - denne læren forfektes IKKE i Kina - som opplever kirkehistoriens største vekkelse. En av de mest kjente talsmennene for denne vekkelsen er broder Yun (bildet) eller 'Den himmelske mannen'. Hans historie om den dramatiske flukten fra Kina er kjent for de fleste.

Broder Yun har skrevet en bok hvor mye av den undervisningen han gir rundt omkring på de mange møtene han har, er samlet.

Det er en veldig interessant bok av flere grunner.

Marie Monsen:
Han innleder den med å skrive om omvendelsen - ikke som et engangsfenomen slik enkelte av de nye nådelærerne hevder - men som noe som skjer daglig. Og spesielt interessant for oss nordmenn er at han innleder dette kapitlet med å fortelle om Marie Monsen. Broder Yun kaller henne 'en av de største misjonærene i Kina i det 20.århundre'. Årsaken til at han trekker henne frem i denne boken er hennes radikale forkynnelse.

'Monsen hadde et hovedbudskap som hun forkynte over alt hvor hun kom. Hun lærte at skulle man være en etterfølger av Kristus måtte denne personen først grundig omvende seg fra sine synder. Hun mente ikke med dette at folk folk skulle bekjenne sine synder og be om tilgivelse - og så var det nok i seg selv. Det var bare første steg. Det hun mente var at hele deres liv, ønsker, motiver og planer måtte overgis til Gud. Selvlivet hos hver kristen må dø og ens fortid, nåtid og fremtid må fullstendig overgis til Herren Jesus Kristus'. (Brother Yun: Living Water. Zondervan, side 15-16)

Broder Yun forteller at ved spesielle anledninger kunne 'Guds hellige vrede komme over Marie Monsen og ofte kunne hun overbevise sine medmisjonærer og kinesiske menighetsledere om deres lunkne hengivelse og hemmelige synder. Mange ble fortalt at var hyklere og Monsen var aldri redd for å sette fram Guds hellige standard'. (side 16)

Og slikt blir det overgitte kristne av! Broder Yun forteller at på grunn av denne radikale forkynnelsen til Marie Monsen var de kristne i Henan-provinsen mye bedre forberedt til å kunne bli stående da forfølgelsen kom over de kristne i Kina gjennom 1950, 1960 og 1970-tallet. Han mener også at denne forkynnelsen hvor gudsfrykten så sterkt ble understreket også er årsaken til at Henan-provinsen i dag teller millioner av kristne.

'I det jeg har reist rundt i verden så forstår jeg mer og mer at det budskapet Marie Monsen og andre misjonærer i Kina preket er det stort behov for i dag. Omvendelse er en fundamental nøkkel i det kristne livet, men i mange sammenhenger blir dette fullstendig neglisjert. I utallige kirker utvannes dette budskapet at det ikke lenger bærer i seg det evangeliet vi finner i Skriften. I stedet for å høre at Guds rike er tilgjengelig for alle disse som er villige til å forsake verden helhjertet følge Jesus, blir disse utsatt for tusenvis av prekener som prekes søndag etter søndag hvor Jesus bare presenteres som Frelser, men ikke som Herre og Mester. Folk blir fortalt: 'Jesus vil hjelpe deg, velsigne deg, tilgi deg og gi deg kraft'. Men veldig lite blir sagt om omvendelse, ydmykhet og offer'. (side 17-18)

Nøkkelen
Så slår broder Yun fast: 'Omvendelse er både første steget i vandringen i Guds rike og nøkkelen til å fortsette i lydighet og være underordnet Herren... Uten en djup erfaring av omvendelse i våre liv, så vil vi kontinuerlig måtte kjempe med synd og aldri modnes som kristne ... Vi må akseptere Hans ord og leve av det, og rette vår livsstil og våre valg etter Skriften slik at det kan matche Kongens befalinger'. (side 17 og 18)