Skrøpelighet og underet i de tomme hender

 Dette bildet griper meg så sterkt hver gang jeg ser på det. Jeg har det liggende i Bibelen min. Det er et bilde av kopternes pave Shenouda III, som døde for noen år siden. Det er en hel preken i seg selv. Det viser en mann med stor skrøpelighet, i forbindelse med et av pavens mange sykehusinnleggelser mot slutten av livet. For meg personlig er bildet et uttrykk for overgivelse og full tillit. Det sier noe om svakhetens teologi og underet i de tomme hender. For vi har jo ikke noe annet å komme med enn to tomme hender som løftes i tilbedelse.

Derfor ber jeg: "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel."

Men det er nok, for din lengsel etter Gud er Guds lengsel i deg. Tomme hender er det beste tegnet for tro, for tro er nåde. Bare nåde.

De tomme henders nåde og bønn

 "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel." Dette er min bønn for tiden.    

Et ord av apostelen Johannes lever sitt eget liv i meg disse dagene: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Gud er alltid først. Alt er Hans initiativ. Alt er nåde. Det gir meg hvile. 

For det er så mange krav. Altfor mange. Det største behovet jeg har - og jeg vil tro mange med meg - er å komme inn i troens hvile, bønnens hvile. Tomme hender er derfor det beste tegnet på tro. Det er så befriende når det går opp for oss at livet er en Guds gave som vi får ta imot i tomme, åpne hender.