Utholdenhet

 Jeg våkner av drømmen tidlig tirsdag morgen, syngende: 'Til døden tro, tålmodig, sterk...'

Jeg lytter regelmessig til sendingene til et jødisk- messiansk ektepar, Deborah og Noam Cohen, og har stort utbytte av det. De kaller seg 'ekteparet fra Gallilea'. I går delte de noen tanker rundt Jesu ord i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." Det var dette med å holde ut som jeg festet meg ved. Ordene 'holde ut' kan på hebraisk også oversettes: 'hold din posisjon, hold stillingen', akkurat slik en soldat får befaling om. Vik ikke. 

Så delte Noam ordene fra Rom 5,3-4: "Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp."

Så sa Noam noe som traff meg, og som jeg tar med meg videre på livsveien: 'Det er bare gjennom lidelse du kan oppnå utholdenhet. Utholdenhet er ikke noe noe vi får på gode dager. Å holde Guds ord betyr også å stå vakt over det! Hindringer må komme fordi det er det som bygger oss opp.'

Skrøpelig lederskap - et forbilde

Etter pave Frans' død har jeg gjort meg noen tanker om kristent lederskap, alle de tre siste pavene: pave Johannes Paul II, pave Benedikt og pave Frans hadde alle skrøpelig helse, og de skjulte ikke sine fysiske svakheter. Jeg kan ennå huske hvordan pave Johannes Paul II, som hadde langt fremskreden Parkinson, ble gjort narr av gjennom folk som prøvde å være morsomme på hans bekostning, skjelvende og krokrygget som han var. Men alle tre, til tross for sine kroppslige skrøpeligheter var et sterkt vitnesbyrd om den Herre Jesus, gjennom levd liv. Livene deres vitnet om at de bar skatten i et leirkar. Leirkaret hadde så visst sprekker, men lyset skinte igjennom. Det er livet som vitner, ikke bare ordene.

Ved ulike anledninger siterer vi gjerne ordene: "Min nåde er nok for deg...", men glemmer resten av verset: "for kraften fullendes i svakhet." (2.Kor 12,9) Apostelen Paulus legger til: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (v.10)

Skrøpelig lederskap. Smak på ordene. Det er ikke slik verden tenker. Her er det stort sett plass for sterke mennesker. Såkalt fremgangsrike mennesker. Ikke slik i Guds rike. Gud velger det som ingenting er, for å gjøre dem til skamme som er noe i seg selv. Sterkest er det kristne vitnesbyrdet når det er levd i total avhengighet av Herren Jesus selv, og det gis plass for både de syke og de døende. Også som ledere. "Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!" (Hebr 13,7)

Skrøpelighet og underet i de tomme hender

 Dette bildet griper meg så sterkt hver gang jeg ser på det. Jeg har det liggende i Bibelen min. Det er et bilde av kopternes pave Shenouda III, som døde for noen år siden. Det er en hel preken i seg selv. Det viser en mann med stor skrøpelighet, i forbindelse med et av pavens mange sykehusinnleggelser mot slutten av livet. For meg personlig er bildet et uttrykk for overgivelse og full tillit. Det sier noe om svakhetens teologi og underet i de tomme hender. For vi har jo ikke noe annet å komme med enn to tomme hender som løftes i tilbedelse.

Derfor ber jeg: "Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel."

Men det er nok, for din lengsel etter Gud er Guds lengsel i deg. Tomme hender er det beste tegnet for tro, for tro er nåde. Bare nåde.

Guds kraft fullendes i skrøpelighet

 I går kveld talte jeg på menighetsweekend til Hamarkirken (Misjonssambandet) på Skogstad leirsted på Eina. Et 60-talls barn og voksne deltok. Jeg skulle dele om det å være nær, og i den sammenheng nevnte jeg korset jeg bærer i en lærreim rundt halsen. På lærreimen har jeg knyttet tre knuter som hjelper meg til å huske tre ord som beskriver den livsregel jeg lever etter.

De tre knutene som jeg har forpliktet meg på er: Enkelhet, sårbarhet og tilgjengelighet. For en tid siden spurte jeg Gud hvordan jeg nå, med de fysiske begrensningene jeg har kan leve i tråd med disse tre ordene. Da er det som jeg hører Gud si: Gjør deg tilgjengelig gjennom sårbarhet.

Vi lever i en tid hvor vi skal være så sterke, og suksess måles i hvordan vi lykkes. Men Gud er ikke så opptatt av menneskelig styrke. Den menneskelige styrken kan tvert imot være det største hinder for at Gud kan bruke oss, for da regner man ikke med Guds kraft som fullendes i svakhet. 

Derfor vil jeg være tilgjengelig for andre i min skrøpelighet og sårbarhet, slik at jeg bedre kan identifisere meg med andre menneskers nød. Det handler ikke om hvor flink jeg jeg er, det handler ikke om å lykkes, og selv i min mislykkethet og skrøpelighet kan jeg tjene Guds hensikter med livet mitt. 

Det var som alltid fint å være sammen med medlemmene av Hamarkirken. Et yrende liv for små og store. En raus forsamling hvor det er plass for alle. Det er tydelig at Gud er på ferde og gjør store ting i denne fine menigheten, hvor en god venn gjennom mange år, Andreas Karstad, er pastor.

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst". I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått? 

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

William Booth: - Jeg vil kjempe til siste slutt

 "Så lenge kvinner gråter, vil jeg kjempe; så lenge barn går sultne, som de gjør nå, vil jeg kjempe: så  lenge mennesker må i fengsel, inn og ut, inn og ut, som de gjør nå, vil jeg kjempe; så lenge det ennå finnes en dranker igjen; så lenge det finnes fattige bortkomne jenter på gata; så lenge det finnes svarte sjeler uten Guds lys, vil jeg kjempe, jeg vil kjempe helt til siste slutt."

- William Booth (bildet), Frelsesarmeens grunnlegger, gjengitt i Jonathan Wilson-Hartgrove: The Awakening of Hope, Zondervan, side 14. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

På djupt vann

 "Ingen av oss ville ha valgt tap, smerte, skuffelser eller noe annet av det slaget. Men noen ganger har jeg ikke noe valg. Er ikke Gud min venn? Jo, men Han var din Herre før Han ble din venn. Og mitt vennskap med Gud kan bare finne sted hvor Han har vært Herre først. Jeg kan ikke gå videre i vennskap med Gud før jeg har underlagt meg Hans herrevelde."

(Sitat: Pastor Bill Johnson/Bethel Church Redding/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bærekraftig tro - eller mangel på sådan

Jeg er sliten av en tro som stadig krever mer. Som lager skillelinjer mellom 'dem' og 'oss', hvor 'oss' er de som har sett 'det og forstått 'det', og 'dem' i betydningen 'de religiøse', underforstått 'de' som ikke har sett, ikke har forstått, som er frafalne, som ikke er rede for Jesu gjenkomst, men som er lunkne. 'Vi' derimot har sett 'det', er brennende, våkne. 'Vi' er de som leser Bibelen, ber, er trofaste. 'De andre' må formanes til å be mer, lese mer. vitne mer. Hva annet er dette enn åndelig stolthet? Ligner vi ikke på fariseeren i lignelsen om fariseeren og tolleren? Han var ikke som 'de andre':

"Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." (Luk 18,9-12)

Sier ikke 'vi' det samme, både med ord og handling, når 'vi' snakker om 'de'?

Jeg har falt for denne fristelsen mange ganger. Det letteste av alt for en forkynner er å skape dårlig samvittighet. Det er bare å snakke om bønn, om manglende bibellesning og vitnetjeneste, og vipps så har du folk som kommer frem til deg etter møtet for å bli bedt for. De føler seg truffet. Og deres dårlige samvittighet gjør at de vil se en endring i livene sine. Ikke fordi Den Hellige Ånd har overbevist dem, men fordi predikanten har skapt dårlig samvittighet.

ER vi ærlige er det mye som skurrer hos de fleste. Eller rettere: hos alle. 

Det som menigheten minst trenger er en teoretisende tro, en trosformidling som handler om å formidle kunnskap. Skiften sier at 'kunnskapen blåser opp', og den blir derfor lite bærende. Så annerledes det er å møte mennesker som i stor sårbarhet forteller om en tro som har båret dem i stormvær, når de har vært skrøpelige. når de ikke har hatt krefter selv. Problemet i våre forsamlinger er ikke fraværet av kraft, problemet er ikke svakhet og skrøpelighet, problemet er at vi har altfor mye menneskelig styrke! Dermed blir Gud liten. 

Jeg lengter etter en trosformidling som er ærlig med livet, som våger sårbarheten og hvor det er plass for skrøpelige mennesker som har erfart at Gud er stor og mektig til å hjelpe. Som ikke gjør troen uoppnåelig, hvor kravene stadig blir høyere. 

Historien om fariseeren inneholder også en del to. Om tolleren. Om ham heter det: 

"Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!" (Luk 18,13)

Det er interessant at Jesus bruker en toller som eksempel på det motsatt av en fariseer. Tollerne på Jesu tid tilhørte noen av de mest foraktede i datidens samfunn. De representerte okkupasjonsmakten, og ansåes som korrupte. Men tolleren i Jesu lignelse hadde nok med seg selv og det ansvaret han selv hadde for eget levd liv. Det handler om hvilket lys vi selv ser oss i.

I bunn og grunn er det ikke jeg som holder troen oppe. Troen handler om en fullstendig tillit til at troens opphavsmann og fullender er Jesus selv. Jeg setter ikke min lit til min egen åndelighet, men til Jesu Kristi fullbrakte verk på Golgata kors. 

Å være den minste av alle

"Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds  og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft." (1.Kor 2,3-5)

Hvis livet til vår Herre skal sees gjennom våre liv, er det en reduksjon av alle menneskelige evner som først må finne sted.

"Han fremsatte en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i greinene." (Matt 13,31-32)

Siden det er det "minste" av alle frø, er dette sennepsfrøet, som sammenlignes med Himmelriket, så lite at det naturlige øyet knapt kan se det. At Guds rike er som det minste frø, forteller oss at det ikke er "hvor mye" vi har som er viktig, men snarere hva vi "gjør" med det vi har.

"Men den som blir sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, og en gir hundre foll, en seksti foll, en tretti foll." (Matt 13, 23)

Dette "frøet" som er sådd i oss er vårt potensial, eller det vi er i stand til å bli (god jord). Alt Herren ser etter og trenger er vår «villighet» eller hjertelydighet.

"Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting." (Jes 1,19)

Når dette sennepsfrøet dyrkes, blir det det største blant urter. Denne urten er "medisinsk" og verdien mottas først etter at den er knust eller malt. Dette gjelder de "gode gjerningene" i Efeserne 2:10. Disse "gode gjerningene" refererer til metoden, eller prosessen som Herren bruker for å redusere vårt selvliv til null, og produsere i oss det han kan bruke til sine formål.

Å bli "medisinsk" betyr at vi har kommet til slutten av all søken etter selvtilfredshet og tilfredsstillelse. I stedet har vi underkastet oss Herrens vilje og hensikter, og vi lever til fordel for andre. Det er ikke lett for noen av oss å gi fra oss retten til egen livserfaring – å kunne gå og gjøre som vi ønsker. For at dette skal skje, må vi gå gjennom alvorlige omganger, akkurat som denne "urten" males og kokes for å bli medisinsk.

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Å være "hans utførelse" (produktet som han produserer) betyr at vi har gitt Herren rett og tillatelse til å produsere i oss evnen til å frigjøre åndelig liv til en annen, gjennom salvet formidling. Akkurat som Jesus ga seg selv for oss, skal vi også gi oss selv for andre.

"Når det vokser, er det den største blant urter, og blir et tre." En urt er en busk. Gjennom guddommelig inngripen har denne urten nå blitt et tre. Å bli endret fra en urt til et tre er en "mutasjon", en transformasjon fra ett rike av å være til et høyere rike av åndelig liv. Bare Herren kan gjøre dette. En mutasjon fra ett rike til et annet har aldri skjedd i naturen. For eksempel, en stein som blir et levende tre, eller en kristen som blir en del av hans brud.

Denne transformasjonen fra å være en urt til å være et tre er resultatet av de "gode gjerningene" - tingene (verktøyene) som Herren vil bruke for å oppnå sin hensikt i oss. Vi trenger ganske enkelt å legge oss selv i Herrens hender og gi ham tillatelse til å gjøre det som måtte være nødvendig for å få oss til å bli det han ønsker (hans brud). For en person som er underkastet og forpliktet, er det ikke noe som heter sekulær eller åndelig. Alt i livene våre blir viktig og har en hensikt.

Som verdien av en urt er et resultat av at den blir malt eller pulverisert, slik blir vi også reist opp til å herske gjennom Hans handlinger og prosesser. Derfor må det være overgangsavtaler for å fjerne alt som er relatert til vårt selvliv. Først da kan manifestasjonen av Guds regjering sees gjennom oss som en rettferdig regjering. Det vil kreve disse "gode gjerningene" for å forvandle "urten" (oss) til dette endetidsvitnet.

Hvis vi har blitt dette treet, vil vi bli plantet ved Livets elv med direkte kontakt med Jesus, Livets tre. Vi vil ha all slags frukt for helbredelse av nasjonene, og det vil være i oss en stabilitet og styrke som andre kan stole på og stole på.

Her vil vi motta fra ham, og vi vil ha "liv" (guddommelig substans) å gi til andre. Når vi blir dette treet, vil andre (fugler) komme og overnatte i grenene av vår erfaring (vårt personlige forhold og vandring med Herren). De åndelig unge, de trengende, de redde, alle de som trenger helbredelse – disse vil alle komme og overnatte i grenene av vår åndelige livserfaring, fordi de føler at vi har noe å gi.

På dette nåværende tidspunkt har Herren intensivert prosessen med å gjøre et folk klart. Når "urten" - som vi nå er, har blitt et "livets tre" (Hans liv blir åpenbart gjennom våre liv), vil vi ha blitt det som Herren ønsket at vi skulle være.

Det er blitt sagt at hvis vi har "godene" (Guds substans i oss), vil andre finne oss og komme for å bo i grenene av vår erfaring.

«Jeg elsker dem som elsker Meg; og de som søker Meg, skal finne Meg... derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv, jeg fyller forrådmmene deres.» Ordspråkene 8:17, 21

Denne "substansen" er selve livet til vår Herre gitt til våre liv, og deretter gjennom oss inn i andres liv.

«Han gir kraft (stoff) til de svake; og for dem som ikke har makt, øker han styrke. Selv ungdommene skal bli trette og trette, og de unge mennene skal falle helt. Men de som venter på Herren, skal få ny styrke. de skal stige opp med vinger som ørner; de skal løpe og ikke bli trette; og de skal gå og ikke trette." Jesaja 40:29-31

Vi kan ikke gi det vi ikke har.

For å motta, må vi tilbringe tid i hans nærhet og la «frøet» til hans evige hensikt plantes i oss.

- Wade Taylor (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den skjulte veien

Det er vanskelig å tro at Gud ville åpenbare sitt guddommelige nærvær for oss på den selvuttømmende, ydmyke måten til mannen fra Nasaret. Så mye i meg søker innflytelse, makt, suksess og popularitet. Men Jesu vei er veien til et liv i det skjulte, maktesløshet og litenhet. Det virker ikke som en veldig tiltalende måte. Men når jeg går inn i et sant, djupt fellesskap med Jesus, vil jeg oppdage at det er denne lille veien som fører til ekte fred og glede.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Styrken i maktesløsheten

Bevegelsen fra kraft gjennom styrke til kraft gjennom maktesløshet er vårt kall. Som redde, engstelige, usikre og sårede mennesker fristes vi hele tiden til å ta den lille styrken som verden rundt oss tilbyr, venstre og høyre, her og der, nå og da. Disse biter av kraft får oss til å være som små dukker som rykkes opp og ned på strenger til vi er døde. Men i den grad vi tør å bli døpt i maktesløshet og alltid bevege oss mot de fattige som ikke har slik makt, blir vi dyttet rett inn i hjertet av Guds endeløse barmhjertighet. Vi står fritt til å gå inn i verden igjen med den samme guddommelige kraften som Jesus kom med, og vi er i stand til å vandre i dalen av mørke og tårer, uavbrutt i fellesskap med Gud, med hodene oppreist, trygt stående under korset av livet vårt .

Det er denne styrken som skaper ledere for samfunnene våre, kvinner og menn som tør å ta risiko og ta nye initiativ. Det er denne kraften som gjør at vi ikke bare kan være milde som duer, men også like kloke som slanger i vår omgang med regjeringer og kirkelige etater. Det er denne makten som gjør at vi kan snakke rett og uten å nøle om å dele penger med de som har økonomiske ressurser, å kalle menn og kvinner til radikal tjeneste, å utfordre mennesker til å gjøre langsiktige forpliktelser i menneskelige tjenester og til fortsett å kunngjøre de gode nyhetene overalt hele tiden. Det er denne guddommelige kraften som gjør oss til hellige - fryktløse - som kan gjøre alt nytt.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min drøm - et skrøpelighetens felleskap

Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag. 

Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene. 

Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden. 

Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.

Om å bære egne og andres svakheter

"Hver person må bære andres svakheter. Hvem er perfekt? Hvem kan skryte av at han har holdt sitt hjerte rent? Derfor er vi alle syke, og den som fordømmer sin bror, oppfatter ikke at han selv er syk fordi en syk person fordømmer ikke en annen syk person. "

- Eldste Ephraim av Philotheou & Arizona (bildet), 1927-2019), norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)
 

Takk for det sårbare, ærlige livet

Kreftene er små om dagen. Nettene urolige. Mye smerter. Kraftig tinnitus. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for de små tingene. For hvilestolen. For at fuglene er kommet tilbake til fuglebrettet. De var borte hele forrige vinter. De gir meg slik glede. For tiden sammen med May Sissel, barna, svigersønn, familien, venner. For fysioterapeuten, ergoterapeuten, for taleoppdrag, for gudtjenestelivet. For hunden vår.

Men mest av alt for Gudsnærværet midt i stor kroppslig svakhet.

Jeg har så mye å takke Jean Vanier (bildet) for. Han har hjulpet meg til å være ærlig med livet. Være ærlig med Gud. Våge å være sårbar. Våge å innrømme at sykdommen gjør meg redd av og til. Føle meg maktesløs. Jeg har ingen forakt for svakhet lenger. Intet behov for å være noen jeg ikke er. Det er så mye jeg ikke har svar på, og det er så befriende. Jeg må ikke mene noe om alt. Gud får ta meg som jeg er. Det må mennesker også.

Jean Vanier lærte meg til å undres igjen. At Gud er et mysterium. At det er helt ok å være liten. Være et forsvarsløst barn i Guds evige armer.

Jean Vanier har hjulpet meg til å se at det er gjennom andres sår at jeg selv blir helbredet - og hel.

Det er et yrende liv utenfor kjøkkenvinduet om dagen. Det gir så mye glede.

Sårede helbredere

"Ingen slipper unna å bli såret. Vi er alle sårede mennesker, enten det er fysisk, følelelsesmessig, mentalt eller åndelig. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'Hvordan kan vi skjule våre sår?, så vi slipper å bli ille berørt, men 'Hvordan kan våre sår tjene andre?'

Når våre sår opphører med å være en kilde til skam, og heller bli en kilde til  helbredelse, er vi blitt sårede helbredere."

- Henri Nouwen
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)

Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.

Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.