Jeg er sliten av en tro som stadig krever mer. Som lager skillelinjer mellom 'dem' og 'oss', hvor 'oss' er de som har sett 'det og forstått 'det', og 'dem' i betydningen 'de religiøse', underforstått 'de' som ikke har sett, ikke har forstått, som er frafalne, som ikke er rede for Jesu gjenkomst, men som er lunkne. 'Vi' derimot har sett 'det', er brennende, våkne. 'Vi' er de som leser Bibelen, ber, er trofaste. 'De andre' må formanes til å be mer, lese mer. vitne mer. Hva annet er dette enn åndelig stolthet? Ligner vi ikke på fariseeren i lignelsen om fariseeren og tolleren? Han var ikke som 'de andre':
"Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." (Luk 18,9-12)
Sier ikke 'vi' det samme, både med ord og handling, når 'vi' snakker om 'de'?
Jeg har falt for denne fristelsen mange ganger. Det letteste av alt for en forkynner er å skape dårlig samvittighet. Det er bare å snakke om bønn, om manglende bibellesning og vitnetjeneste, og vipps så har du folk som kommer frem til deg etter møtet for å bli bedt for. De føler seg truffet. Og deres dårlige samvittighet gjør at de vil se en endring i livene sine. Ikke fordi Den Hellige Ånd har overbevist dem, men fordi predikanten har skapt dårlig samvittighet.
ER vi ærlige er det mye som skurrer hos de fleste. Eller rettere: hos alle.
Det som menigheten minst trenger er en teoretisende tro, en trosformidling som handler om å formidle kunnskap. Skiften sier at 'kunnskapen blåser opp', og den blir derfor lite bærende. Så annerledes det er å møte mennesker som i stor sårbarhet forteller om en tro som har båret dem i stormvær, når de har vært skrøpelige. når de ikke har hatt krefter selv. Problemet i våre forsamlinger er ikke fraværet av kraft, problemet er ikke svakhet og skrøpelighet, problemet er at vi har altfor mye menneskelig styrke! Dermed blir Gud liten.
Jeg lengter etter en trosformidling som er ærlig med livet, som våger sårbarheten og hvor det er plass for skrøpelige mennesker som har erfart at Gud er stor og mektig til å hjelpe. Som ikke gjør troen uoppnåelig, hvor kravene stadig blir høyere.
Historien om fariseeren inneholder også en del to. Om tolleren. Om ham heter det:
"Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!" (Luk 18,13)
Det er interessant at Jesus bruker en toller som eksempel på det motsatt av en fariseer. Tollerne på Jesu tid tilhørte noen av de mest foraktede i datidens samfunn. De representerte okkupasjonsmakten, og ansåes som korrupte. Men tolleren i Jesu lignelse hadde nok med seg selv og det ansvaret han selv hadde for eget levd liv. Det handler om hvilket lys vi selv ser oss i.
I bunn og grunn er det ikke jeg som holder troen oppe. Troen handler om en fullstendig tillit til at troens opphavsmann og fullender er Jesus selv. Jeg setter ikke min lit til min egen åndelighet, men til Jesu Kristi fullbrakte verk på Golgata kors.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar