Men hva om vi levde på en terskel hele året? Enda bedre, hva om vi baserte livene våre, hver dag, på grunnlaget for liminalitet – det Richard Rohr i Adam’s Return kaller «en indre tilstand og noen ganger en ytre situasjon der mennesker kan begynne å tenke og handle på genuint nye måter. Det er når vi er mellom og i mellom, har forlatt ett rom, men ennå ikke kommet inn i neste rom...."
Å være menneske er å kreve sikkerhet og å bygge så mye av det inn i livene våre som mulig. De fleste av oss hater de overraskelsene livet kan kaste på oss som fundamentalt forstyrrer og endrer alt vi så møysommelig har bygget opp. Å bygge sitt liv på grunnlag av liminalitet høres risikabelt ut, til og med bisarrt. Er ikke et solid grunnlag det eneste grunnlaget for et ansvarlig, konstruktivt, medvirkende liv, for ikke å snakke om blomstringen av det menneskelige samfunn?
Dette spørsmålet fortjener et djupdykk. Rohr beskriver liminalitet som «den nådefulle tiden når vi ikke er sikre eller har kontroll, når noe genuint nytt kan skje. Vi er tomme, mottakelige, et slettet nettbrett som venter på nye ord.»
Hvordan spiller dette ut i menneskelivet? Uten tvil er "limenene" i vår jordiske eksistens fødsel og død; du kan sikkert beskrive disse som tider hvor du ikke føler deg sikker eller hadde kontroll. Selv om fødsel og død er ledsaget av virkelig smerte, smerte og lidelse – ofte stygge og harde – er de ikke definert av dem. Heller ikke disse fysiske virkelighetene er alt som er tilstede, spesielt når Gud blir bedt invitert inn i opplevelsen. Følte jeg ikke "noe i rommet" da min kone fødte? Og var det ikke likt da moren min trakk sitt siste pust?
Når vi går tilbake fra de to primære tersklene for menneskelig eksistens, vil alle som har tilbrakt mye tid i naturen forstå betydningen av "kanten". Det er et økologisk begrep som beskriver stedet der to distinkte økosystemer møtes, som kanten av en skog. Det er liv i både skogen og i skogens lysning, selvfølgelig, men ingenting kan sammenlignes med det som er tilstede der de to krysser hverandre. Min favoritt "kant" er kysten, der vann møter sand og blomstrende liv er tydelig i alle retninger.
I kontrast til dette området som vrimler av liv, hevder Rohr: "Ingenting friskt eller kreativt vil normalt skje når vi er innenfor våre selvkonstruerte komfortsoner, bare mer av det samme. Ingenting originalt dukker opp fra business as usual.» Hvorfor skulle noen ønske å være en del av et slikt verdslig bilde? Men hvis vi er ærlige, er det ikke der de fleste av oss tilbringer livet?
Ingenting åpnet øynene mine mer dramatisk og fjernet meg fra "business as usual" mer effektivt enn å påta seg rollen som en kapellan under Black Summer bushbranner i Australia. Hver ukes utplassering var et helt blankt ark, fra starten av hver dag til den ble avsluttet. Det var ingen sikkerhet, ingen å ha kontroll over noe, ingen klar forklaring på den tilfeldige måten en brann kan ta ut ett hus og la et annet bare få meter unna være helt urørt, dens vakre blomsterhage intakt.
Det var en konfronterende opplevelse i det liminale rommet. Som Rohr uttrykker det: «Mye av arbeidet til den bibelske Gud og den menneskelige skjebnen i seg selv er å få mennesker inn i det liminale rommet og å holde dem der lenge nok til å lære noe vesentlig og genuint nytt. Det er det ultimate lærestedet. På en eller annen måte er det det eneste stedet som kan læres.» Jeg har lurt på, hvorfor ikke se hver dag med den liminale følelsen av en dag som prest? Er det noe som heter normalt, og hvorfor gå tilbake til det når vi kan ta det daglige valget å la være?
For den troende kan et nytt år være en terskel for å gjenoppdage hva disippelskap handler om. Da jeg nylig leste en av Henri Nouwens skrifter, ble jeg slått av hans definisjon av disiplin, som ordet disippelskap er avledet fra. Han skriver at disiplin ikke handler om å utøve en viss grad av kontroll over oss selv, andre eller en mengde kunnskap. Snarere er det «‘anstrengelsene for å skape et rom der Gud kan handle.’ Disiplin betyr å forhindre at alt i livet ditt blir fylt opp. Disiplin betyr at et sted du ikke er opptatt, og absolutt ikke opptatt. I det åndelige livet betyr disiplin å skape det rommet der noe kan skje som du ikke hadde planlagt eller regnet med."
For en flott beskrivelse av liminalitet, og for en mulighet vi har til å gi plass til Gud når vi går inn på terskelen til 2022. Året er ungt!
Er vi da klare til å leve i mellomrommet? For å konfrontere bekymringene våre, ta konkrete skritt for å motvirke de mange distraksjonene som en smarttelefon har innen rekkevidde, for å håndtere det faktum at vi frivillig har valgt å fylle opp hvert øyeblikk av dagen? Er vi villige til å se på strukturene og bygningene – både interne og eksterne – som vi har arbeidet med så lenge, med all god hensikt? Vil vi ta den disiplinerte handlingen med å fjerne det fysiske, mentale og åndelige rotet?
Evangeliet kaller oss til intet mindre enn dette. Gud vil at vi skal gi plass til ham hver dag. Og det er absolutt gode nyheter når vi ikke lenger ønsker å vende tilbake til vissheten om normalitet og dens falske følelse av sikkerhet. Vi vil få nye ører til å høre Jesu ord i Bergprekenen om å gjøre det han ber oss gjøre.
Å leve på kanten betyr å be om en ny utgytelse av Den Hellige Ånd, og faktisk forvente at Gud skal handle i det rommet vi har åpnet for ham. Tross alt, per definisjon lever vi mellom og mellom Jesu første og andre komme. Det er mye å gjøre på den korte tiden hver enkelt av oss har, men for en spennende tid å være i live!
- Bill Wiser/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c), Wiser lever i Danthonia, en Bruderhof-kommunitet i New South Wales i Australia. Han arbeider med undervisning og pastoralt arbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar