5.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 5,1-15
Den observante leseren av evangeliene vil kanskje ha merket seg en liten, men ikke ubetydelig dettalj under lesningen. Det er interessant hvordan slike 'ordløse mellomrom' i kronologien kan tale til oss på sin egen stillferdige måte. Jeg tenker på dette: Første gang Jesus drar opp til Jerusalem sammen med disiplene sine, er det for å besøke Tempelet, sin Fars hus. Johannes 5, som dagens prekentekst er hentet fra, er andre gangen. Da besøker han et sted hvor fortvilte mennesker som kjemper med sykdom møttes. Betesda-dammen ved Saueporten i Jerusalem. Det taler sterkt til meg.
Igjen merker jeg meg at Jesus ser den ene i mengden! Johannes forteller oss at det var "en mengde syke" som lå der. Hvilken fortvilelse og avmakt som skjuler seg i disse ordene: "Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde." (v.3-4)
Midt i denne folkemengeden er det at Jesus oppdager ham, mannen som har vært syk i hele 38 år. Jeg merker meg ordene fra vers 6: "Jesus så ham..." Det sier alt!
Hva var dette for et sted?
Utgravninger i Jerusalem har avdekket Betesda-dammen med de store bassengene. Dette var ikke et sted som ble holdt i hevd av jødene i Jerusalem, men et det vi ville kalle et sted for nyreligiøse strømninger, et sted hvor man tilba avguder. Et hedensk sted med helsebringende kilder. Jesus oppsøker i første omgang maktsentra og læresteder, men han går til et sted hvor de marginaliserte i samfunnet, de fattige og elendige og foraktede befant seg. Her, på dette stedet, lå de syke, de som levde nedverdigende liv. De folk flwat unngikk å være sammen med. Deres sår verket og luktet. De var ikke noe vakkert og tiltrekkende med dem. Tenk så mye fortvilelse og avmakt samlet på et sted!
Jeg tenker tilbake på reiser i Russland år tilbake hvor vi møtte noen som de som befant seg i Betesda. Funksjonshemmede barn som var etterlatt av sine foreldre. Fordi de var uønsket, eller mor og far ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Jeg tenker på de psykisk syke som var plassert i fengsler. Jeg har møtt noen av dem også.
Men for Jesus er alle mennesker unike og de er elsket og sett av Ham. Midt i denne folkemengden så Jesus denne mannen, som hadde vært syk i 38 år. 38 lange år med smerter, savn, sårhet over at livet ble så annerledes enn det han drømte om, - 38 år med fortvilelse og avmakt og redsel.
Det ser ikke ut til at han har noen venner, ingen familie som kan hjelpe ham ut i dammen, når en engel innimellom rørte opp i vannet, og folk ble helbredet. Det ser heller ikke ut til at denne mannen venter noe av Jesus heller. Han deler bare sin fortvilelse med Jesus: "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg." (v.7)
Det er til denne lamme mannen Jesus stiller spørsmålet: "Vil du bli frisk?" (v.6)
Det er tydelig at Jesus kjente til denne mannen. Visste hvem han var, for Johannes skriver: "Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge." (v.6) Dette var nok en mann hvis skjebne var kjent i Jerusalem. Så møter han Jesus! Spøtsmålet han får er ikke bereidende. Det er lett for enkelte å tro det. De vil si: 'Ta deg sammen! Se å kom deg ut av elendigheten!'
Nei, det er en invitasjon.
Helbredelsen av den lamme mannen ved Betesda-dammen forteller oss at det ikke finnes noen formel, et system, eller en rett bekjennelse for å motta et helbredelsesunder, slik enkelte vil ha det til. Den lamme mannen blir helbredet spontant på Jesu ord.
Jesus blir så berørt av mannens fortvilte tilstand, at Han sier: "Stå opp, ta båren din og gå." (v.8)
Den lamme mannen blir frisk som en ren barmhjertighetshandling.
Helbredelsen skjer momentant: "Straks," skriver Johannes, "ble mannen frisk."
Denne fortellingen fra det femte kapitlet i Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus kommer til oss og møter den enkelte av oss. Han berører våre blokkeringer og vår fortvilelse. Vi er lammet av våre egne behov og vår egen svakhet. Han sier til hver enkelt av oss: Vil du bli helbredet?
Fortellingen om den lamme mannen korresponderer godt med de ordene apostelen Paulus skriver til de kristne fellesskapene han hadde grunnlagt i storbyen Korint. Der bekrefter han at Gud har valgt det som ingenting er, de skrøpelige. det som i verdens øyne blir betraktet som dårer. Hvorfor? For å gjøre det store, de store, de som tror de er noe i seg selv, til skamme. Dette er stikk i strid med vår tids måte å tenke på, som fremhever det store, de vakre, det vellykkede, de mektige.
I Marias lovsang heter det: "... han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."
Vår kultur favoriserer de flinke, de sterke, de produktive og de vakre. Gud har valgt ut de som ingenting er.
Inkarnasjonen - dette vakre ordet som kirken har gitt oss - dette at Gud ble menneske, viser til fulle en Gud som er sårbar. Han lar seg føde som et lite barn.så overgitt og fullstendig avhengig av mennesker. Og Gud blir senere hengt opp på et kors. fullstendig prisgitt mennesker.
Dette visrr oss Jesu vei.
Den sårbare Gud. Den Gud som bærer sår. Selv etter oppstandelsen bærer Jesus sårmerkene etter naglene i bein og armer og etter spydet i Hans side. Dette er blitt så stort for meg.
Dette formet Jesu syn på lidelsen, på menneskets fornedrelse, avmakt, angst, litenhet, avhengighet av andres hjelp. Som denne lamme mannen var det. Han lå på en båre. Avhengig av at noen bar ham. I sin avmakt dro den lamme mannen kroppen sin med seg ned til dammen. Men han var ikke rask nok, han kom seg ikke uti før noen andre hadde gjort det! Så fortvilet. Men Jesus så Ham, som Han så den krumbøyde kvinnen!
Å bli sett av Jesus betyr den store forskjellen. Jesus gir verdighet til de syke, de som lider, de marginaliserte. Han fratar aldri mennesket dets verdighet. Han snakker ikke nedsettende om noen. Han er ikke redd for sitt gode navn og rykte der Han befinner seg blant fysisk og psykisk syke ved Betesda-dammen. Han bryr seg ikke om lukten av stinkende og verkende sår. Han er kommet for å berge, forbinde, lege. Den gangen - som nå.
Gud viser sin kjærlighet i sårbarhet. I svakhet. Tror du meg ikke? Det står slik i 1.Kor 1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er er sterkere enn menneskene."
Guds dårskap - hva er det? Korset! Gud som frivillig lar seg korsfeste. Nagler som slås gjennom hans føtter og armer. Som ikke kan bevege seg. Sårbar.
Guds svakhet - smak på ordet. Er det en ny tanke for deg? Vi er jo vant til å tenke på Guds makt og allmakt, men Guds svakhet? Den viser seg i Sønnens fullstendige overgivelse til Faderen. Den viser seg i korsets dårskap. Guds svakhet er Hans største styrke. Med den overvant Han døden og djevelen. Derfor må vi aldri forakte svakheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar