Din lidelse er min lidelse

Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert av tårene dine, og heller ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte.» Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansenn (c)

Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

Den sårbare Gud ser den enkeltes lidelse

5.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 5,1-15

Den observante leseren av evangeliene vil kanskje ha merket seg en liten, men ikke ubetydelig dettalj under lesningen. Det er interessant hvordan slike 'ordløse mellomrom' i kronologien kan tale til oss på sin egen stillferdige måte. Jeg tenker på dette: Første gang Jesus drar opp til Jerusalem sammen med disiplene sine, er det for å besøke Tempelet, sin Fars hus. Johannes 5, som dagens prekentekst er hentet fra, er andre gangen. Da besøker han et sted hvor fortvilte mennesker som kjemper med sykdom møttes. Betesda-dammen ved Saueporten i Jerusalem.  Det taler sterkt til meg. 

Igjen merker jeg meg at Jesus ser den ene i mengden! Johannes forteller oss at det var "en mengde syke" som lå der. Hvilken fortvilelse og avmakt som skjuler seg i disse ordene: "Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde." (v.3-4) 

Midt i denne folkemengeden er det at Jesus oppdager ham, mannen som har vært syk i hele 38 år. Jeg merker meg ordene fra vers 6: "Jesus så ham..." Det sier alt!

Hva var dette for et sted? 

Utgravninger i Jerusalem har avdekket Betesda-dammen med de store bassengene. Dette var ikke et sted som ble holdt i hevd av jødene i Jerusalem, men et det vi ville kalle et sted for nyreligiøse strømninger, et sted hvor man tilba avguder. Et hedensk sted med helsebringende kilder. Jesus oppsøker i første omgang maktsentra og læresteder, men han går til et sted hvor de marginaliserte i samfunnet, de fattige og elendige og foraktede befant seg. Her, på dette stedet, lå de syke, de som levde nedverdigende liv. De folk flwat unngikk å være sammen med. Deres sår verket og luktet. De var ikke noe vakkert og tiltrekkende med dem. Tenk så mye fortvilelse og avmakt samlet på et sted!

Jeg tenker tilbake på reiser i Russland år tilbake hvor vi møtte noen som de som befant seg i Betesda. Funksjonshemmede barn som var etterlatt av sine foreldre. Fordi de var uønsket, eller mor og far ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Jeg tenker på de psykisk syke som var plassert i fengsler. Jeg har møtt noen av dem også.

Men for Jesus er alle mennesker unike og de er elsket og sett av Ham. Midt i denne folkemengden så Jesus denne mannen, som hadde vært syk i 38 år. 38 lange år med smerter, savn, sårhet over at livet ble så annerledes enn det han drømte om, - 38 år med fortvilelse og avmakt og redsel. 

Det ser ikke ut til at han har noen venner, ingen familie som kan hjelpe ham ut i dammen, når en engel innimellom rørte opp i vannet, og folk ble helbredet. Det ser heller ikke ut til at denne mannen venter noe av Jesus heller. Han deler bare sin fortvilelse med Jesus: "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg." (v.7)

Det er til denne lamme mannen Jesus stiller spørsmålet: "Vil du bli frisk?" (v.6)

Det er tydelig at Jesus kjente til denne mannen. Visste hvem han var, for Johannes skriver: "Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge." (v.6) Dette var nok en mann hvis skjebne var kjent i Jerusalem. Så møter han Jesus! Spøtsmålet han får er ikke bereidende. Det er lett for enkelte å tro det. De vil si: 'Ta deg sammen! Se å kom deg ut av elendigheten!' 

Nei, det er en invitasjon. 

Helbredelsen av den lamme mannen ved Betesda-dammen forteller oss at det ikke finnes noen formel, et system, eller en rett bekjennelse for å motta et helbredelsesunder, slik enkelte vil ha det til. Den lamme mannen blir helbredet spontant på Jesu ord.

Jesus blir så berørt av mannens fortvilte tilstand, at Han sier: "Stå opp, ta båren din og gå." (v.8)

Den lamme mannen blir frisk som en ren barmhjertighetshandling.

Helbredelsen skjer momentant: "Straks," skriver Johannes, "ble mannen frisk." 

Denne fortellingen fra det femte kapitlet i Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus kommer til oss og møter den enkelte av oss. Han berører våre blokkeringer og vår fortvilelse. Vi er lammet av våre egne behov og vår egen svakhet. Han sier til hver enkelt av oss: Vil du bli helbredet?

Fortellingen om den lamme mannen korresponderer godt med de ordene apostelen Paulus skriver til de kristne fellesskapene han hadde grunnlagt i storbyen Korint. Der bekrefter han at Gud har valgt det som ingenting er, de skrøpelige. det som i verdens øyne blir betraktet som dårer. Hvorfor? For å gjøre det store, de store, de som tror de er noe i seg selv, til skamme. Dette er stikk i strid med vår tids måte å tenke på, som fremhever det store, de vakre, det vellykkede, de mektige. 

I Marias lovsang heter det: "... han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Vår kultur favoriserer de flinke, de sterke, de produktive og de vakre. Gud har valgt ut de som ingenting er.

Inkarnasjonen - dette vakre ordet som kirken har gitt oss - dette at Gud ble menneske, viser til fulle en Gud som er sårbar. Han lar seg føde som et lite barn.så overgitt og fullstendig avhengig av mennesker. Og  Gud blir senere hengt opp på et kors. fullstendig prisgitt mennesker. 

Dette visrr oss Jesu vei. 

Den sårbare Gud. Den Gud som bærer sår. Selv etter oppstandelsen bærer Jesus sårmerkene etter naglene i bein og armer og etter spydet i Hans side. Dette er blitt så stort for meg. 

Dette formet Jesu syn på lidelsen, på menneskets fornedrelse, avmakt, angst, litenhet, avhengighet av andres hjelp. Som denne lamme mannen var det. Han lå på en båre. Avhengig av at noen bar ham. I sin avmakt dro den lamme mannen kroppen sin med seg ned til dammen. Men han var ikke rask nok, han kom seg ikke uti før noen andre hadde gjort det! Så fortvilet. Men Jesus så Ham, som Han så den krumbøyde kvinnen!

Å bli sett av Jesus betyr den store forskjellen. Jesus gir verdighet til de syke, de som lider, de marginaliserte. Han fratar aldri mennesket dets verdighet. Han snakker ikke nedsettende om noen. Han er ikke redd for sitt gode navn og rykte der Han befinner seg blant fysisk og psykisk syke ved Betesda-dammen. Han bryr seg ikke om lukten av stinkende og verkende sår.  Han er kommet for å berge, forbinde, lege. Den gangen - som nå.

Gud viser sin kjærlighet i sårbarhet. I svakhet. Tror du meg ikke? Det står slik i 1.Kor 1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er er sterkere enn menneskene."

Guds dårskap - hva er det? Korset! Gud som frivillig lar seg korsfeste. Nagler som slås gjennom hans føtter og armer. Som ikke kan bevege seg. Sårbar.

Guds svakhet - smak på ordet. Er det en ny tanke for deg? Vi er jo vant til å tenke på Guds makt og allmakt, men Guds svakhet? Den viser seg i Sønnens fullstendige overgivelse til Faderen. Den viser seg i korsets dårskap. Guds svakhet er Hans største styrke. Med den overvant Han døden og djevelen. Derfor må vi aldri forakte svakheten.

Takk for det sårbare, ærlige livet

Kreftene er små om dagen. Nettene urolige. Mye smerter. Kraftig tinnitus. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for de små tingene. For hvilestolen. For at fuglene er kommet tilbake til fuglebrettet. De var borte hele forrige vinter. De gir meg slik glede. For tiden sammen med May Sissel, barna, svigersønn, familien, venner. For fysioterapeuten, ergoterapeuten, for taleoppdrag, for gudtjenestelivet. For hunden vår.

Men mest av alt for Gudsnærværet midt i stor kroppslig svakhet.

Jeg har så mye å takke Jean Vanier (bildet) for. Han har hjulpet meg til å være ærlig med livet. Være ærlig med Gud. Våge å være sårbar. Våge å innrømme at sykdommen gjør meg redd av og til. Føle meg maktesløs. Jeg har ingen forakt for svakhet lenger. Intet behov for å være noen jeg ikke er. Det er så mye jeg ikke har svar på, og det er så befriende. Jeg må ikke mene noe om alt. Gud får ta meg som jeg er. Det må mennesker også.

Jean Vanier lærte meg til å undres igjen. At Gud er et mysterium. At det er helt ok å være liten. Være et forsvarsløst barn i Guds evige armer.

Jean Vanier har hjulpet meg til å se at det er gjennom andres sår at jeg selv blir helbredet - og hel.

Det er et yrende liv utenfor kjøkkenvinduet om dagen. Det gir så mye glede.

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)

Et liv i sårbarhet

Parkinsons er noe langt mer enn at man er stiv i kroppen, og skjelver, er ustø og har smerter. Det innebærer også en sårbarhet. Gjennom min egen sårbarhet har jeg fått nye øyne å se med.

Hver av oss bærer på vår egen historie. Vårt eget mørke. Vår egen redsel. Tap. Ensomhet. Jeg er blitt mye mer forsiktig med å ha så sterke meninger om andres liv. Vi kjenner ikke deres kamper. De lange nettene. Nederlagene.

Derfor vil jeg lytte mer. Være stille. Mindre bombastisk. Spørre mer. Ikke komme med lettvinte og raske svar. Holde en hånd. Tørke en tåre.

For jeg trenger det samme.
Noen som ser meg.
Er min venn.
Holder min hånd.
Tørker mine tårer.

I går leste jeg på nytt Jesu ord i Matt 25, om å se Jesus i de fremmede, de sultne, de tørste, de syke, de fengslede. Det er veldig radikale ord.

'Når så vi deg syk,' er et av spørsmålene som stilles. Da svarer Jesus: 'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

Vil du gjøre noe for Jesus? Ha omsorg med mennesker som er syke.

En av de tingene jeg er blitt så var for på grunn av Parkinsons er høye lyder og sinte, strenge stemmer. Da kan jeg bli redd. Slik var det ikke før. Men nå reagerer jeg på hardhet. På de som vil andre vondt, men også på de som tviholder på at de har rett. På den andre siden blir jeg så rørt av raushet, omsorg, ømhet.

Tro om det ikke er rausheten, omsorgen og ømheten som forandrer et menneskeliv, ikke rettroenheten?

Skjønnheten skal frelse verden, sa Dostojevskij.

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.

Å elske mennesker

"Å elske mennesker som Jesus elsker dem er å vaske deres føtter, å tjene dem i ydmykhet, er å hjelpe dem til å reise seg i sannhet og kjærlighet.

Å elske er å leve i fellesskap med andre."

- Jean Vanier (bildet) i Drown into the Mystery of Jesus, side 274. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen.

En predikants anfektelser

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men predikanter kan bli anfektet, også de mest garvede. Det er veldig sjeldent jeg gruer meg for å stå foran en forsamling, det være seg om den er liten eller stor. Man får etter hvert trening. Men jeg kan bli veldig anfektet etterpå.

Fikk jeg sagt det jeg skulle si? Sa jeg mer enn jeg skulle si? Sa jeg noe feil. Kom jeg i skade for å såre noen? Var jeg for steng i stemmen? Eller verst av alt: dette burde jeg ikke sagt! Det ble helt feil.

Kanskje det ikke passet for denne anledningen? Kanskje Gud ville ha frem noe annet?

Slik kan jeg spørre, og slik kan jeg anklage meg selv. Rett etter en preken eller et seminar kan jeg være veldig sårbar. Og til og med dagen etterpå. Det vet fienden vår å utnytte.

Noen mener at man ikke skal si noen rosende ord til predikanten etter en tale. Det vil nemlig holde ham ydmyk. Jeg tror ikke det er noen fare. Han eller hun er sin verste dommer! Kanskje de faktisk trengte oppmuntringen du kunne gi dem. Noen ganger går jeg fra en forsamling uten at noen har gitt noen respons. Hvordan tror dere den dagen blir?

Ikke at jeg er ute etter ros eller skryt, men det er noe annet med oppmuntringer.

Jeg, og jeg tror de aller fleste forkynnere, tar kallet og forkynneroppdraget på ramme alvor. Før jeg 'leverer' en preken, har jeg brukt dager i bønn og forberedelser. Jeg har studert Guds ord, arbeidet med teksten. Alle mine prekener skrives ned. Frem til nå for hånd, men jeg skjelver for mye på grunn av Parkinsons, til at jeg kan fortsette med det, så det må skrives på maskin. Ofte dikterer jeg til May Sissel, så hun skriver for meg. Forberedelsene kan ta flere dager, og skrive manus likeså. Ting blir slettet underveis, omskrevet. Jeg spør hele tiden om det jeg skal si er forståelig, at det er levd liv hos meg, og ikke teorier. Jeg kan ikke forkynne noe for andre, som jeg ikke lever ut selv. Det blir feil for meg. Jeg ønsker å være ærlig overfor andre om mitt eget liv, derfor byr jeg på meg selv og forteller om mine egne feil, mangler og synd. Vi kommer lengst med ærlighet.

Så har jeg lært underveis dette: ikke ha meg selv for høytidelig.

Men jeg tar forkynnelsen på ramme alvor. Jeg skal svare for Gud en dag. "En lærer," sier Skriften, skal "få desto strengere dom."

Be for oss som forkynner Guds ord. Be om beskyttelse. Be om Åndens salvelse. Be om at vi må bli bevart.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

La oss bære våre sår som utmerkelser

Idet jeg tar brød og vin undrer jeg meg over hvor underlig og vidunderlig det er at Kristi sår fremdeles er synlige etter oppstandelsen. Han helbreder våre sår uten å fjerne våre arr. Han gjør oss hele uten å uføre plastisk kirurgi. Jakob blir far til mange nasjoner men halter med en vond hofte.

La oss legge fra oss perfeksjonismens illusjoner. La oss i dag bære våre sår som utmerkelser. La vår autoritet flyte ut fra vår sårbarhet, våre liv ut fra våre tap.

- Peter Grieg. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Det andre kallet

Det blir personlig det jeg skal dele med deg i dag. For mange år siden fikk jeg et kall. Et kall om å følge Kristus. Vi er tilbake i det forrige årtusen, til begynnelsen av 1970-årene. Kallet utkrystaliserte seg etter hvert i en tjeneste som pastor. Jeg ble ordinert. Ordene som ble lest ved min ordinasjon har jeg ikke glemt: "Forkynn Ordet, står klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all  tålmodighet og iherdig undervisning... Men du må være endruelig i alt du gjør. Ber lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2 og v.5)

Jeg ber om å få være trofast mot det kallet så lenge jeg lever.

Men i den siste tiden har jeg opplevd at det også finnes et kall til. Det andre kallet, om du vil. Det kallet må også omfavnes og gjøres til ditt. Det er i den prosessen jeg er, og dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Noensinne. For meg handler det om å akseptere det faktum at livet mitt er blitt ganske annerledes enn det jeg tenkte, og drømte om. Det handler om å akseptere den situasjonen jeg befinner meg i. Om å omfavne livet mitt der jeg befinner meg akkurat nå. Joda, jeg tror helt og fullt på helbredelse, men jeg er syk. Det kan jeg ikke komme bort fra. Jeg kan ikke bekjenne meg ut av realitetene. Jeg må forholde meg til livet som er nå. Vi trenger alle en realitetssjekk.

"Det andre kallet kommer gjerne senere i livet, når vi oppdager at vi ikke lenger kan gjøre store eller heroiske ting for Jesus. Da er det tid forsakelse, ydmykelse og ydmykhet. Det andre kallet innebærer at vi føler vi ikke lenger er til nytte, ikke verdsatt. Det første kallet, er kanskje gjort ved middagstid, under en skinnende sol. Det andre kallet kommer ofte om natten. Vi føler oss alene og redde fordi vi befinner oss i en verden av forvirring." (Jean Vanier i boken "Community and Growth.")

Jeg har tenkt mye på dette: Det er en beretning fra evangeliene som jeg i alle disse årene har vendt tilbake til. Gjerne flere ganger om året, og det er Joh 21,15-23. Om du kunne gjøre meg den tjenesten å lese disse versene om igjen, nå?

Dette er historien om det andre kallet. Peter fikk kallet første gang langs Genesaretsjøen. Etter at han var kommet hjem fra fiske. Nå kaller Jesus ham på nytt. Også denne gangen langs Genesaret, eller Tiberias. Første gangen handler kallet om å følge Jesus. Andre gangen om dette: Elsker du meg? Det gjør fra et kall til tjeneste til et kall til en relasjon.

"Elsker du meg mer enn disse?"

Hva betyr mest: Tjene Jesus eller elske Jesus?

Vet du, tjenesten kan bli større enn Jesus! Tjenesten kan bli det som identifiserer meg. Da bærer det galt av sted. For hvem er jeg når jeg ikke lenger er i aktiv tjeneste?

Det er vanskelig å omfavne det andre kallet i livet. For det handler om å akseptere ens egen svakhet og skrøpelighet og omfavne den!

Igjen, Jean Vanier, her i min oversettelse: "De som kommer nær til mennesker som er i nød gjør det først og fremst i et generøst ønske om å hjelpe dem og gi dem en form for lettelse. De føler seg ofte som frelsere og setter seg selv på en pidestall. Men med det samme de kommer i kontakt med dem, berører dem, etablerer en kjærlig og tillitsfull relasjon med dem, åpenbarer mysteriet seg selv. Ved den hjertets usikkerhet vi finner hos mennesker i nød finnes Jesu nærvær. Og så oppdager vi de fattiges sakrament og trer inn i medlidenhetens mysterium. Mennesker som er fattige synes å bryte den maktenes, rikdommens og evnenes barrierer, og stolthetens, og gjennomtrenger det menneskelige hjerte som bygger beskyttelsesmurer rundt seg selv."

Be for meg i denne prosessen. Jeg trenger det mer enn noensinne. Jeg går et vanskelig veistykke nå.

Puslebrikkene som mangler, del 1

Evangeliet er mot-kulturelt! Jo lenger jeg lever, jo mer synes jeg å se akkurat det. I hvert fall om vi tar evangeliene på ramme alvor.

I den siste tiden har to skriftsteder levd sitt eget liv i meg. Det ene er et vers fra Magnificat, hvor Maria, fylt av Den Hellige Ånd, synger:

"Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave..." (Luk 1,52)

Vi lever i en tid med så mye konkurranse. Om å lykkes, komme seg frem og opp. Hvor verdien på et menneske handler om din arbeidsevne. Når du blir syk er NAV opptatt av å finne ut hva som er din 'rest-arbeidsevne'. Det er der verdien din ligger. Hva du er flink til og lykkes med, og som samfunnet kan dra nytte av. Norge er blitt et samfunn for de sterke, med en forakt for svakhet. I enkelte kristne miljøer møter vi det samme: forakten for svakhet. Der skal troen være sterk. Der skal man bekjenne de rette tingene.

Men evangeliet er ikke gode nyheter for de vellykkede, de sterke, de rike. Evangeliet er gode nyheter for de fattige. For de lave. For de små. For de marginaliserte.

Mange har brukt mye av livsreisen til å skape indre barrierer for å kunne beskytte seg mot vår egen frykt og sårbarhet. I møte med Jesus lærer vi derimot å leve fra hjertet, og på grunn av Hans nåde tør vi opp, lærer å slippe taket og vise hvem vi egentlig er.

Studerer vi evangeliene ser vi at i kretsen rundt Jesus fantes de som ikke fikk til livet. Der finner vi de mislykkede, de elendige, de ingen ville vite av.

Med årene har jeg lært at de mest foraktede er de som også kan helbrede oss, hvis vi blir deres venner. For de viser oss at vi kan være svake, kan mislykkes, kan være små - og redde.

Om Jesus heter det: "Han er steinen som ble VRAKET av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein." (Apg 4,11)

Mange svake, marginaliserte, syke, funksjonshemmede vrakes. Men de er viktige byggesteiner. Problemet er at bygningsmennene ser dem ikke.

Jeg har også lært dette: Det enkelte menneskets egentlige verdi handler ikke om dets intelligens, men om hjertets visdom. Jeg har funnet at Gud har valgt å manifestere seg selv gjennom mennesker med funksjonshemminger, gjennom de lave, de små, gjennom deres sårbarhet og deres hjerters enfoldighet.

Jeg blir også mer og mer klar over at Det nye testamente ikke viser til en indvidualistisk tro. Den kristne troen handler ikke om meg, mitt og mine - men om VI! Den handler om en kropp hvor hver enkelt av oss et et lem. En del. En viktig del. Men vi er ikke alene. Alt avhenger ikke av oss. Troen er altså ikke en individuelt prosjekt. Husk at når vi fremsier trosbekjennelsen så bes den i flertallsform, ikke i entall. Jeg tror sammen med kirken.

(fortsettes)

Lyset som skinner innenfra og ut

Som bloggens lesere sikkert har merket seg er jeg opptatt av begrepet identitet for tiden. I flere artikler har jeg satt søkelyset på den prosessen som skjer når livet endrer seg, og vi ikke lenger kan fortsette å gjøre det man har gjort, kanskje gjennom hele livet. Mange opplever en identitetskrise når de for eksempel går av med pensjon, eller blir kronisk syk og må slutte å arbeide. Hvis deres identitet har vært knyttet til det de har gjort, blir det vanskelig når man ikke lenger kan gjøre det.

Men det er også en annen side ved dette:

- Hvem er jeg når ingen ser meg?

Hva er genuint ekte i mitt liv? For det er jo mulig å spille skuespill. Late som om man er noe man ikke er.

Jeg har sagt det før: Det vanskeligste stedet å være en kristen er ikke på skolen eller arbeidsplassen eller blant venner. Den vanskeligste plassen å være en kristen er når man er alene med Gud! Da kan man ikke lenger spille skuespill. Da er det bare meg - og Gud.

Ekte, troverdig - slik ønsker jeg at mitt liv skal være. Det er det eneste som holder. Det viktigste er lyset som skinner innenfra og ut. At Kristus vinner skikkelse i våre liv. Det er det sterkeste vitnesbyrdet. Ikke ordene våre, men livene våre.

Livet kan være skrøpelig. Kroppen kan bære preg av levd liv. Av sår og skrammer. Alt er ikke symetrisk og A4. Men det er ekte. Det er ekte levd liv. Det eneste holdbare når alt kommer til alt.

Frukt som vokser fra sårbarheten

"Det er forskjell mellom det å være fremgangsrik og det å være fruktbærende. Fremgang kommer av styrke, kontroll og verdighet. Et fremgangsrikt menneske har kraft til å skape noe, kontrollere utviklingen og forme det. Fremgang gir lønn og ofte berømmelse. 

Det som bærer frukt oppstår derimot gjennom svakhet og sårbarhet. Og frukten er spesiell. Et barn er en frukt som fødes frem i sårbarhet, fellesskap er en frukt som modner gjennom sønderbrutthet som man deler, og nærhet er en frukt som vokser frem når man rører ved hverandres sår.

La oss minne hverandre på at det som gir sann glede ikke handler om fremgang men om å bære frukt."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårbar som en fugl

"Livet er dyrebart. Ikke fordi det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl.

Å elske livet er å elske dets sårbarhet, søke omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og den døende oldingen minner oss på at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene  da vi er sterke, fremgangsrike og populære."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårbarhetens og tillitens plass

"Når vi samles rundt bordet og spiser av samme brød og drikker av samme beger er vi mest sårbare. Vi kan ikke spise et måltid i ro med gevær hengende over akselen og pistol i beltet. Når vi bryter brød med hverandre legger vi våpnene til side - de fysiske og de psykiske - og går inn i den gjensidige sårbarheten og tilliten.

Nattverdens rikdom er nettopp den at den er plassen der en sårbar Gud innbyr sårbare mennesker til å møtes til et fredens måltid. Når vi bryter brødet og gir det til hverandre forsvinner frykten og Gud kommer oss svært nær."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen