Villfarelsens følger

 "Villfarelse tar ikke utgangspunkt i løgnen, men i sannheten! Den har sin kime i sannhet, i en bit av sannheten. Derfor er den så forræderisk. Den taler smigrende, dekker seg pent til og utgir seg for å være noe den ikke er: sannhet. Men la deg ikke bedra! Den har solgt sjelen sin for kompromisser. Den har forvekslet lys med mørke, og det er fra mørket den kommer!"

- Bjørn Olav Hansen 27/7-24

Sannheten om meg

Du må fortsette å avsløre verden for hva den er: manipulerende, kontrollerende, maktsyk og, i det lange løp, destruktiv. Verden forteller deg mange løgner om hvem du er, og du må rett og slett være realistisk nok til å minne deg selv på dette. Hver gang du føler deg såret, krenket eller avvist, må du tørre å si til deg selv: «Disse følelsene, hvor sterke de enn er, forteller meg ikke sannheten om meg selv. Sannheten, selv om jeg ikke kan føle det akkurat nå, er at jeg er Guds utvalgte barn, dyrebar i Guds øyne, kalt den elskede fra all evighet, og holdt trygg i en evig omfavnelse."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vandre i Herrens sannhet, del 3

Her er del tre og siste del av artikkelen til Rich Carmichael. De to andre ble publisert fredag 2.august og lørdag 3.augsust:

I lys av alt dette, hvor tragisk er det da ikke at så mange i dag ikke anerkjenner Guds sannhet og ikke villig til å vandre i samsvar med denne. Det som gjør dette så alvorlig er de følgene det får ved å vende seg bort fra Guds sannhet. Paulus beskriver det på denne måten:

'For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. For det en kan vite om Gud, liggeer åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforlignelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overga også Gud dem i deres hjertes lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret od dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i all evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skamløse lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse, Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.' (Rom 1,18-28)

Forklarer ikke dette den enorme åndelige og moralske nedbrytningen vi rundt oss på alle kanter? Og er ikke dette et kall til oss alle om å bli mer hengitte til Hans Ord, og enda mer kritiske når verden forsøker å trekke oss bort fra Guds ord.

Hvis det noensinne har vært en tid for å svømme mot strømmen, så er det nå. Som A.W Tozer sier det i en av sine prekener:

'Verdens historie viser oss at massene har aldri rett. Massene tok feil på Noahs tid. Det var bare Noah og hans familie som hadde rett. Feil blir rett ved at tall legges til. En mann som holder fast ved sannheten har alltid vært Guds orden. Massene går alltid feil vei.'

Jesus sa det slik:

'Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.'

Vandre i Herrens sannhet, del 2

Sannheten er helt sentral hva angår hvem Herren er, så Hans lengsel er at sannheten fyller våre liv. 'Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.' (1.Tim 2,4)

Herren 'har lyst til sannhet i det innerste av hjertet,' (Salme 51,6) og at vi 'vandrer i sannhet' (3.Joh v.4) Han søker de som tjener ham 'i oppriktighet og troskap' (Jos 24,14) og tilber ham i 'and og sannhet' (Joh 4,23).

Han kaller oss til å være 'sannheten tro i kjærlighet', (Ef 4,15) og til 'å gjøre snnheten' og ikke det onde (Joh 3,20-21). På de onde dagene ber Han oss om å ta stilling og til å 'stå ombundet med sannheten som belte om livet' (Ef 6,13-14).  'Den levende Guds menighet er sannhetens støtte og grunnvoll.' (1.Tim 3,15)

Fordi Gud er den Han er - evig, selv-eksisterende, allvitende og uforanderlig - så vil den sannhet som er relatert til Ham og Hans Ord aldri forandre seg. Det som er sant om Ham selv: 'Jeg, Herren, har ikke forandret meg,' (Mal 3,6) er på samme måte sant når det gjelder Hans Ord: 'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.' (Jes 40,8)

Fordi Han er Skaperen har Han det første og det siste ordet over alle ting. Han avgjør hva som er rett og hva som er galt. Om menneskene vil vise muskler og forsøke å endre Gud og Hans standard for rett og galt, så vil Gud og Hans Ord råde - og til slutt vil Hans ord bli grunnlaget for dommen mor de som avviste Ham og Hans Ord (Joh 12,48)

fortsettes

Vandre i Herrens sannhet, del 1

Rich Carmichael (bildet), den nåværende  redaktøren for 'Herald of his Coming', et oppbyggelig blad som blant annet formidler  artikler om bønn og vekkelse i 78 år, har skrevet en viktig lederartikkel i bladets siste nr. Den er så tidsaktuell også for norske kristne, så jeg har valgt å oversette deler av den den til norsk:

Vi lever i en tankevekkende tid hvor mange mennesker undertrykker, forvrenger og regelrett avviser den absolutte sannheten relatert til Herren og Hans Ord, og i stedet definerer sine egne sannheter basert på deres egne meninger og ønsker. Selv om dette er svært bekymringsverdig, så er det ikke overraskende siden Bibelen advarer mot 'ugudelighet og og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet, ' (Rom 1,18) og om en tid da mennesker vil 'vende øret bort fra sannheten' (2.Tim 4,4).

I lys av dette, er det viktigere enn noensinne at vi som tror holder våre øyne festet på Herren og vandrer helt og fullt i Hans sannhet. Vårt fokus og bønn skulle være det samme som Davids: 'Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn. Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig.' (Salme 86,11-12)

Sannhet er, etter alt, av avgjørende betydning for Herren. Han er selv 'sannhetens Gud' (2.Mos 34,6). Hans Sønn er 'full av nåde og sannhet', (Joh 1,14) han er 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6).Hans Ånd er 'sannhetens Ånd' som 'veileder til hele sannheten' (Joh 16,13). Hans Ord er sannhetens ord (2.Tim 2,15). 'Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står din rettferds lov fast.' (Salme 119,160)

fortsettes

Morsomt, men tragisk

I går hadde jeg en morsom, men dog så tragisk samtale. For å ta det morsomste først: Vedkommende mente å vite at jeg hadde konvertert og blitt katolikk, og kunne føre bevis for det. Det er mer enn jeg kan. Triumferende sendte han meg en bloggartikkel som jeg hadde skrevet, og hvor det fremgår at jeg har konvertert til Den romersk-katolske kirke. Jeg ba ham sjekke datoen for blogginnlegget: 1. april 2012. Sakte gikk det opp for ham hva den datoen innebar!

Det hele begynte med en samtale om noe han hadde skrevet, nemlig det utsagnet som er tilskrevet Frans av Assisi: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord. Vedkommende mener dette er ubibelsk. Han er også av den oppfatning at det ikke finnes mange eksempler på ikke-verbal forkynnelse i Bibelen. Jeg er ikke så sikker på det. Og det var når jeg sa det, at vedkommende forstod at det hadde sammenheng med at jeg er katolikk.

Men jeg kan nevne flere bibelske eksempler på ikke-verbal forkynnelse:

1. Esekiel satt for eksempel blant de forviste jødene ved elven Kebar i syv dager uten å si et eneste ord. Hans taushet var en sterk forkynnelse i seg selv: "Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått." (Esek 3,15) Alle husker vi vel Jobs venner. De hadde noe å si hele tiden, og måtte til slutt be om tilgivelse for alt det gale de hadde sagt. Det i motsetning til profeten Esekiel som vågde seg på å la livet forkynne i syv dager.

2. Jesus talte om at Hans disipler er jordens salt og verdens lys, og sa i den sammenhengen at mennesker skal SE de gode gjerningene vi gjør. De gode gjerningene er altså talende i seg selv.

3. Han ber oss også om å legge merke til fuglene under himmelen og liljene på marken. De er tause vitnesbyrd om Guds godhet og omsorg.

4. Ved en anledning skriver Jesus i sanden. Hans taushet er et mektig vitnesbyrd overfor skriftlærde som vil steine en kvinne grepet i hor.

Betyr det at vi ikke skal bruke ord i forkynnelsen? Selvsagt skal vi bruke ord. Jeg har forkynt Guds ord i 46 år. I mange år, stort sett hver eneste søndag. I Norge, Spania, Tyskland, Russland, Estland, Shetland, Tsjekkia. Når jeg var ung var jeg ute nesten hver eneste lørdag som gateevangelist. Det har vært flott, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har sett veldig mange mennesker komme til tro. Noen har det vært, og det gleder jeg meg stort over, men de store skarene har jeg ikke sett komme. Stort sett har jeg talt til troende mennesker. Slik er det nok for de fleste av mine forkynnerkollegaer, i hvert fall de som ikke er evangelister.

Men på disse årene har jeg møtt mange som har forkynt sterkt gjennom sine liv. Stillferdige mennesker, som ikke liker rampelyset, men som gjør gode gjerninger i det skjulte. Jeg har møtt mennesker med kroniske sykdommer, ute av stand til å si et ord, men hvis liv er et sterkt vitnesbyrd om Kristus. Og, ja, noen av disse har til og med vært katolikker! Tenk det! For noen er det ikke til å tro, eller leve med. Men jeg finner Kristus-disipler i alle sammenhenger! Absolutt.

Og så finner jeg mennesker som sitter bak data-skjermer som har sterke meninger om mennesker de ikke har møtt. Som er forutinntatte, og som har svar på det meste. Selv livets gåter har de svar på. Det er liten ydmykhet å spore, og de ber sjeldent om unnskyldning om de tar feil. Det gjorde ikke denne mannen heller. Det var nok forsmedelig at han gikk fem på når det gjaldt aprilsnaren min.

Men det er virkelig tragisk når man danner seg meninger om andre folk, uten å ta seg tid til å sjekke fakta. Kanskje en telefon hadde vært greit å ta om man lurte på noe.

Jeg har katolske venner, og det er jeg glad for. Jeg kommer ikke til å kutte de ut selv om det sitter mennesker bak en dataskjerm og sprer usannheter om meg. Det er flere av dem. Deres kall i livet er å være en slags protestantisk inkvisisjon hvor de krever av deg svar om hva du mener og hvor du står. Jeg har ingen katolske venner, eller ortodokse venner, eller koptiske venner som holder på sånn. De er alle uten unntak protestanter, og mest sannsynlig pinsekarismatikere! Mange av dem har heller ingen menighetstilhørighet, og de har aldri studert teologi. Kirkehistorien er for de meste ukjent for dem.

Tilbake til utgangspunktet: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord.

Jeg finner det å være veldig radikalt. Sommerfuglen får stå som et talende vitnesbyrd om en puppe som gjennomgår en FORVANDLING og blir mer og mer lik Kristus. Han forkynte både med ord og gjennom sitt liv. Begge deler er nødvendig. Og selv den ringe blant oss forkynner. Han eller hun som ikke er flinke med ord, eller har ord. De forkynner gjennom sitt blotte liv. Setter du deg ned og lytter vil du ofte få djup innsikt i åndelige sannheter.

Venner som minner oss om sannheten

Iblant overveldes vi slik av sorgen at vi ikke lenger kan tro på gleden. Livet synes ikke å være noe annet enn et beger fylt til bredden med krig, vold, fremmedgjøring, ensomhet og endeløse skuffelser.

Ved slike tilfeller trenger vi venner som minner oss om at knuste druer kan gi velsmakende vin. Det kan være vanskelig å tenke seg at noen glede kan komme ut av sorgen, men når vi steg for steg følger venners råd, selv om vi ikke ennå kan ta til oss det de sier, finner vi en dag gleden som synes tapt, og sorgen blir til å leve med.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lyset som skinner innenfra og ut

Som bloggens lesere sikkert har merket seg er jeg opptatt av begrepet identitet for tiden. I flere artikler har jeg satt søkelyset på den prosessen som skjer når livet endrer seg, og vi ikke lenger kan fortsette å gjøre det man har gjort, kanskje gjennom hele livet. Mange opplever en identitetskrise når de for eksempel går av med pensjon, eller blir kronisk syk og må slutte å arbeide. Hvis deres identitet har vært knyttet til det de har gjort, blir det vanskelig når man ikke lenger kan gjøre det.

Men det er også en annen side ved dette:

- Hvem er jeg når ingen ser meg?

Hva er genuint ekte i mitt liv? For det er jo mulig å spille skuespill. Late som om man er noe man ikke er.

Jeg har sagt det før: Det vanskeligste stedet å være en kristen er ikke på skolen eller arbeidsplassen eller blant venner. Den vanskeligste plassen å være en kristen er når man er alene med Gud! Da kan man ikke lenger spille skuespill. Da er det bare meg - og Gud.

Ekte, troverdig - slik ønsker jeg at mitt liv skal være. Det er det eneste som holder. Det viktigste er lyset som skinner innenfra og ut. At Kristus vinner skikkelse i våre liv. Det er det sterkeste vitnesbyrdet. Ikke ordene våre, men livene våre.

Livet kan være skrøpelig. Kroppen kan bære preg av levd liv. Av sår og skrammer. Alt er ikke symetrisk og A4. Men det er ekte. Det er ekte levd liv. Det eneste holdbare når alt kommer til alt.

Vi kan bli fri

"Ved å åpne oss opp for sannhet og lys oppdager vi gradvis mysteriet som er skjult i vårt indre og som vi har forsøkt å rømme fra.

Om vi, i alt dette, søker lys og kjærlighet, innsikt og det å dele, hvis vi ikke fordømmer oss selv, så vil vi blir fri.

Da vil ikke depresjon ha noen makt over oss. Vi vil være i stand til å ta vår rettmessige plass i verden."

-Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen