Ekte levd liv

Jeg klarer ikke å slippe tak i noe som Inge Eidsvåg, tidligere rektor ved Nansenskolen på Lillehammer skrev om Mahatma Gandhi, i Vårt Land lørdag. Eidsvåg, som jeg var så heldig å ha som gjest under en gudstjeneste mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke, skrev om Gandhi i forbindelse med at 150 år siden 'mannen i lendeklede' ble født. På Raufoss intervjuet jeg Inge Eidsvåg om hans forhold til tvil og tro. Det glemmer jeg aldri.

Hva kan vi lære av Gandhi, spør Eidsvåg, og trekker frem flere ting. Det jeg ikke klarer å slippe tak i, er dette:

'Når han ble spurt om hva som var hans budskap til verden, svarte han: "Mitt liv er mitt budskap." Idealer som ikke nedfelte seg i levd liv, var for ham lite verdt.'

Troverdigheten forsvinner jo når liv og lære spriker. Når det vi gjør slår ihjel ordene våre. Hva er vitnesbyrdet vårt verdt da?

Jeg er blitt redd de store og sterke ordene. Da er det bedre å leve enkle, autentiske liv, liv med sprekker og sår, ekte liv.

Jeg ber om at livet må være budskapet mitt.

Falskhet eller ømhet - hvordan slå ihjel ord med handlinger

Vi kan briljere med ord. Snakke varmt om ting. Men om livene våre, handlingene våre, slår ihjel ordene? Vi kan skrive vakkert og sant om hvordan vi bør oppføre oss i forhold til andre og publisere det offentlig i sosiale medier, men om vi baktaler, sprer rykter og svarer andre i bitterhet privat?

Hva vitner livene våre om da? Er vi da Kristi vitner?

Det er få ting som virker så negativt i våre omgivelser, blant våre medmennesker, som falskhet. Falskhet gjennomskues.

La oss be om å få være sanne mennesker.

Mennesker med sår, med brister, med feil og mangler
- ekte mennesker.

Mennesker med ømhet, forståelse, tilgivelse.

Barmhjertige rause mennesker.

Lyset som skinner innenfra og ut

Som bloggens lesere sikkert har merket seg er jeg opptatt av begrepet identitet for tiden. I flere artikler har jeg satt søkelyset på den prosessen som skjer når livet endrer seg, og vi ikke lenger kan fortsette å gjøre det man har gjort, kanskje gjennom hele livet. Mange opplever en identitetskrise når de for eksempel går av med pensjon, eller blir kronisk syk og må slutte å arbeide. Hvis deres identitet har vært knyttet til det de har gjort, blir det vanskelig når man ikke lenger kan gjøre det.

Men det er også en annen side ved dette:

- Hvem er jeg når ingen ser meg?

Hva er genuint ekte i mitt liv? For det er jo mulig å spille skuespill. Late som om man er noe man ikke er.

Jeg har sagt det før: Det vanskeligste stedet å være en kristen er ikke på skolen eller arbeidsplassen eller blant venner. Den vanskeligste plassen å være en kristen er når man er alene med Gud! Da kan man ikke lenger spille skuespill. Da er det bare meg - og Gud.

Ekte, troverdig - slik ønsker jeg at mitt liv skal være. Det er det eneste som holder. Det viktigste er lyset som skinner innenfra og ut. At Kristus vinner skikkelse i våre liv. Det er det sterkeste vitnesbyrdet. Ikke ordene våre, men livene våre.

Livet kan være skrøpelig. Kroppen kan bære preg av levd liv. Av sår og skrammer. Alt er ikke symetrisk og A4. Men det er ekte. Det er ekte levd liv. Det eneste holdbare når alt kommer til alt.

Om å late som

"Som filosof og marineoffiser, har jeg brukt mye tid på å spille en rolle og gjemme meg. Når jeg nå har levd med mennesker med funksjonshemninger så har jeg berørt min egen sårbarhet, sinne, mine egne voldelige krefter, min egen kapasitet til å hate.

Men kanskje er menneskelig visdom å oppdage at vi alle er sønderbrutt og at det er helt i orden å være sønderbrutt.

Vi må gjøre den oppdagelsen før vi kan oppdage veien til helhet."

- Jean Vanier (bildet) i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen