Skrøpelig lederskap - et forbilde

Etter pave Frans' død har jeg gjort meg noen tanker om kristent lederskap, alle de tre siste pavene: pave Johannes Paul II, pave Benedikt og pave Frans hadde alle skrøpelig helse, og de skjulte ikke sine fysiske svakheter. Jeg kan ennå huske hvordan pave Johannes Paul II, som hadde langt fremskreden Parkinson, ble gjort narr av gjennom folk som prøvde å være morsomme på hans bekostning, skjelvende og krokrygget som han var. Men alle tre, til tross for sine kroppslige skrøpeligheter var et sterkt vitnesbyrd om den Herre Jesus, gjennom levd liv. Livene deres vitnet om at de bar skatten i et leirkar. Leirkaret hadde så visst sprekker, men lyset skinte igjennom. Det er livet som vitner, ikke bare ordene.

Ved ulike anledninger siterer vi gjerne ordene: "Min nåde er nok for deg...", men glemmer resten av verset: "for kraften fullendes i svakhet." (2.Kor 12,9) Apostelen Paulus legger til: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (v.10)

Skrøpelig lederskap. Smak på ordene. Det er ikke slik verden tenker. Her er det stort sett plass for sterke mennesker. Såkalt fremgangsrike mennesker. Ikke slik i Guds rike. Gud velger det som ingenting er, for å gjøre dem til skamme som er noe i seg selv. Sterkest er det kristne vitnesbyrdet når det er levd i total avhengighet av Herren Jesus selv, og det gis plass for både de syke og de døende. Også som ledere. "Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!" (Hebr 13,7)

Guds kraft fullendes i skrøpelighet

 I går kveld talte jeg på menighetsweekend til Hamarkirken (Misjonssambandet) på Skogstad leirsted på Eina. Et 60-talls barn og voksne deltok. Jeg skulle dele om det å være nær, og i den sammenheng nevnte jeg korset jeg bærer i en lærreim rundt halsen. På lærreimen har jeg knyttet tre knuter som hjelper meg til å huske tre ord som beskriver den livsregel jeg lever etter.

De tre knutene som jeg har forpliktet meg på er: Enkelhet, sårbarhet og tilgjengelighet. For en tid siden spurte jeg Gud hvordan jeg nå, med de fysiske begrensningene jeg har kan leve i tråd med disse tre ordene. Da er det som jeg hører Gud si: Gjør deg tilgjengelig gjennom sårbarhet.

Vi lever i en tid hvor vi skal være så sterke, og suksess måles i hvordan vi lykkes. Men Gud er ikke så opptatt av menneskelig styrke. Den menneskelige styrken kan tvert imot være det største hinder for at Gud kan bruke oss, for da regner man ikke med Guds kraft som fullendes i svakhet. 

Derfor vil jeg være tilgjengelig for andre i min skrøpelighet og sårbarhet, slik at jeg bedre kan identifisere meg med andre menneskers nød. Det handler ikke om hvor flink jeg jeg er, det handler ikke om å lykkes, og selv i min mislykkethet og skrøpelighet kan jeg tjene Guds hensikter med livet mitt. 

Det var som alltid fint å være sammen med medlemmene av Hamarkirken. Et yrende liv for små og store. En raus forsamling hvor det er plass for alle. Det er tydelig at Gud er på ferde og gjør store ting i denne fine menigheten, hvor en god venn gjennom mange år, Andreas Karstad, er pastor.

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst". I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått? 

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Din lidelse er min lidelse

Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert av tårene dine, og heller ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte.» Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansenn (c)

Jesus all ære skal ha

Salmedikteren, Kristusmystikeren og tilhenger av Den reformerte kirke, Gerhard Tersteegen (1697-1769) var en av kildene den såkalte Flovberg-kretsen, en samling kristne fra ulike kirkelige sammenhenger som søkte det indre livets kilder, drakk av i Gamla Stan i Stockholm ved 1900-tallets begynnelse. 

I dag kom jeg til å tenke på et sitat av Tersteegen gjengitt i et brev skrevet av Hjalmar Ekström, en sentral skikkelse av Flodberg-kretsen. Her i min oversettelse: 

"Jeg ønsker av hjertet at navnet G.Tersteegen ble av alle mennesker glemt, navnet Jesus derimot i alle menneskers hjerter djupt preget inn."

Strofer fra en sang jeg ikke lenger husker teksten til dukker opp i erindringen: "Jesus all ære skal ha". Det er min bønn etter en natt med så mye smerter. Ved Hans nåde kom jeg meg igjennom denne natten også. Jeg klarte til og med å kle på meg selv. Det er ikke hverdagskost. 

"for min kraft fullendes i skrøpelighet ..." (2.Kor 12,9)

Bærekraftig tro - eller mangel på sådan

Jeg er sliten av en tro som stadig krever mer. Som lager skillelinjer mellom 'dem' og 'oss', hvor 'oss' er de som har sett 'det og forstått 'det', og 'dem' i betydningen 'de religiøse', underforstått 'de' som ikke har sett, ikke har forstått, som er frafalne, som ikke er rede for Jesu gjenkomst, men som er lunkne. 'Vi' derimot har sett 'det', er brennende, våkne. 'Vi' er de som leser Bibelen, ber, er trofaste. 'De andre' må formanes til å be mer, lese mer. vitne mer. Hva annet er dette enn åndelig stolthet? Ligner vi ikke på fariseeren i lignelsen om fariseeren og tolleren? Han var ikke som 'de andre':

"Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." (Luk 18,9-12)

Sier ikke 'vi' det samme, både med ord og handling, når 'vi' snakker om 'de'?

Jeg har falt for denne fristelsen mange ganger. Det letteste av alt for en forkynner er å skape dårlig samvittighet. Det er bare å snakke om bønn, om manglende bibellesning og vitnetjeneste, og vipps så har du folk som kommer frem til deg etter møtet for å bli bedt for. De føler seg truffet. Og deres dårlige samvittighet gjør at de vil se en endring i livene sine. Ikke fordi Den Hellige Ånd har overbevist dem, men fordi predikanten har skapt dårlig samvittighet.

ER vi ærlige er det mye som skurrer hos de fleste. Eller rettere: hos alle. 

Det som menigheten minst trenger er en teoretisende tro, en trosformidling som handler om å formidle kunnskap. Skiften sier at 'kunnskapen blåser opp', og den blir derfor lite bærende. Så annerledes det er å møte mennesker som i stor sårbarhet forteller om en tro som har båret dem i stormvær, når de har vært skrøpelige. når de ikke har hatt krefter selv. Problemet i våre forsamlinger er ikke fraværet av kraft, problemet er ikke svakhet og skrøpelighet, problemet er at vi har altfor mye menneskelig styrke! Dermed blir Gud liten. 

Jeg lengter etter en trosformidling som er ærlig med livet, som våger sårbarheten og hvor det er plass for skrøpelige mennesker som har erfart at Gud er stor og mektig til å hjelpe. Som ikke gjør troen uoppnåelig, hvor kravene stadig blir høyere. 

Historien om fariseeren inneholder også en del to. Om tolleren. Om ham heter det: 

"Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!" (Luk 18,13)

Det er interessant at Jesus bruker en toller som eksempel på det motsatt av en fariseer. Tollerne på Jesu tid tilhørte noen av de mest foraktede i datidens samfunn. De representerte okkupasjonsmakten, og ansåes som korrupte. Men tolleren i Jesu lignelse hadde nok med seg selv og det ansvaret han selv hadde for eget levd liv. Det handler om hvilket lys vi selv ser oss i.

I bunn og grunn er det ikke jeg som holder troen oppe. Troen handler om en fullstendig tillit til at troens opphavsmann og fullender er Jesus selv. Jeg setter ikke min lit til min egen åndelighet, men til Jesu Kristi fullbrakte verk på Golgata kors. 

Min drøm - et skrøpelighetens felleskap

Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag. 

Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene. 

Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden. 

Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.

Om å bære egne og andres svakheter

"Hver person må bære andres svakheter. Hvem er perfekt? Hvem kan skryte av at han har holdt sitt hjerte rent? Derfor er vi alle syke, og den som fordømmer sin bror, oppfatter ikke at han selv er syk fordi en syk person fordømmer ikke en annen syk person. "

- Eldste Ephraim av Philotheou & Arizona (bildet), 1927-2019), norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)
 

Å dele våre svakheter

I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom  å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.

Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Puslebitene som mangler, del 2

I det brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Filippi, finner vi kanskje det som er den eldst bevarte hymnen vi har fra urkirkens dager. Så har den da også fått tittelen: Kristushymnen. I denne hymnen finner vi et svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld (bildet) som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.

Fortsettes

Ånden viser deg din svakhet

"Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet, Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er en stor rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader,"og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 160. 

Når troen og helbredelsen blir et umenneskelig krav

Jeg tenker mye på de som ikke får det til, de som sliter med alle kravene, selvpålagte og kravene som legges på dem av andre om at de må tro mer og bekjenne riktig.
Det gjelder særlig dem som er syke, men også alle de som føler at de ikke har fått orden nok på livet sitt. Det er så mye fortvilelse, tap, angst og slitasje hos så mange. Så har du de som faller. Noen klarer å reise seg, andre klarer det ikke. Så finnes det de hvor hele trosprosjektet havarerer.

Det er lett å glemme at vi er mennesker. Det er en fare og en tragedie når troen blir en prestasjon.

Jeg har merket meg hvor vanskelig det er å snakke om tro, sykdom og helbredelse. Det ligger liksom under at man må bli helbredet. Blir man ikke det, er det noe galt et sted, helst hos den som er syk. Jeg har også merket meg at noen føler seg nærmest truet når man fortsetter å være syk, selv etter at man er blitt bedt for. Det er som om det at man ikke blir helbredet, gir helbredelse et dårlig rykte og svekker troen på den. Noen er også veldig redd for at man stiller spørsmål og lever med undringen. I noen miljøer kan man ikke stille spørsmål i det hele tatt. I de miljøene er det et uttrykk for vantro. For en tid tilbake stilte jeg noen spørsmål ved en helbredelsespredikants teologi. Hos noen vakte det sterke reaksjoner. I deres øyne burde man ikke stille spørsmål, og en person, en forkynnner, satte til og med i gang en bønneaksjon for å støtte helbredelsespredikanten. Årsaken var at vedkommende syntes han ble så urettferdig behandlet. Jeg har undret meg mye over dette i etterkant. For meg er dette et misbruk av bønnen. Det er en måte å manipulere på, en form for motbønn, hvor man bruker bønnen for å uttrykke sine egne trosoppfatninger og meninger. Jeg velsigner gjerne helbredelsespredikanten det er snakk om, men jeg reagerer sterkt når bønn brukes på en slik måte. Ingen av oss sitter med svaret på lidelsens gåte. Det må være lov å stille spørsmål, uten at den som stiller dem skal "bekjempes" med bønn.

Men jeg har også tenkt på en annen ting: på apostelen Peter. Det er han det er bilde av i dagens bloggartikkel. Jeg har tenkt på hvor menneskelig Peter var. Det forteller evangeliene oss om, og han innrømmer til og med i et av sine brev, at det var ikke alt Paulus skrev som han forsto. Søndagen som var, handlet om Peters fall og gjenopprettelse. Livet gikk istykker for Peter. Han sviktet når det gjaldt. Likevel reiste Herren ham opp igjen, og Peter fikk en svært betrodd tjeneste i urkirken.

Jeg skulle ønske vi alle fikk lov å være mennesker og at vi alle ble mer menneskelige. Troen er ingen prestasjon. Den er en gave. Det er nåden som bærer meg.

Lyset som skinner innenfra og ut

Som bloggens lesere sikkert har merket seg er jeg opptatt av begrepet identitet for tiden. I flere artikler har jeg satt søkelyset på den prosessen som skjer når livet endrer seg, og vi ikke lenger kan fortsette å gjøre det man har gjort, kanskje gjennom hele livet. Mange opplever en identitetskrise når de for eksempel går av med pensjon, eller blir kronisk syk og må slutte å arbeide. Hvis deres identitet har vært knyttet til det de har gjort, blir det vanskelig når man ikke lenger kan gjøre det.

Men det er også en annen side ved dette:

- Hvem er jeg når ingen ser meg?

Hva er genuint ekte i mitt liv? For det er jo mulig å spille skuespill. Late som om man er noe man ikke er.

Jeg har sagt det før: Det vanskeligste stedet å være en kristen er ikke på skolen eller arbeidsplassen eller blant venner. Den vanskeligste plassen å være en kristen er når man er alene med Gud! Da kan man ikke lenger spille skuespill. Da er det bare meg - og Gud.

Ekte, troverdig - slik ønsker jeg at mitt liv skal være. Det er det eneste som holder. Det viktigste er lyset som skinner innenfra og ut. At Kristus vinner skikkelse i våre liv. Det er det sterkeste vitnesbyrdet. Ikke ordene våre, men livene våre.

Livet kan være skrøpelig. Kroppen kan bære preg av levd liv. Av sår og skrammer. Alt er ikke symetrisk og A4. Men det er ekte. Det er ekte levd liv. Det eneste holdbare når alt kommer til alt.

Pass på deg selv!

"Du vil oppdage hvor skrøpelig og sårbart ditt liv, din kropp og ditt hjerte virkelig er. Du kan ikke gjøre alt.

Du må passe på deg selv og behandle deg selv varsomt, nyte å slappe av, relasjoner, fred og bønn vil hjelpe deg til å bli værende i lyset."

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 61. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Når vi begynner å forstå

"En dag begynner vi selv å forstå at vi heller ikke er perfekte og heller aldri vil bli det. Vi har også vår del  i det å gjøre feil; vi har såret våre foreldre, våre barn, vår ektefelle og våre venner. 

Når vi erkjenner dette, så trenger vi ikke å fordømme oss selv men i stedet lære oss til å akseptere vår egen fattigdom og indre sønderbrutthet."

Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Livets gave

'I går var jeg sammen med min kommunitet i Trosly: et vakkert fellesskap bestående av mange veldig enkle mennesker, alle sammen ganske begrensede i deres kapasitet. Flesteparten av dem kan verken lese eller skrive; de beveger seg sakte og er klossete. Noen av dem kan heller ikke snakke eller spise selv.

Og jeg kom hit for å fortelle dere hvor mye liv disse menneskene har gitt meg, at har en utrolig gave å gi vår verden, at de er en kilde til håp, fred og kanskje frelse for en verden som bærer sår. 

Jean Vanier i From Brokenness to to Community, side 9. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Ver hos meg himmelske kjærleik'

Det er en bønn skrevet av musikeren og sangeren Hilde Svela, som lever så sterkt i meg denne tiden:

'Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri'.

I stor kroppslig svakhet har jeg fått være med på sommermøtet og generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby denne uken. Det har vært dager med mye smerter, både i hjerte og lunger og i går var jeg så uheldig å ramle på badet og slå meg i hodet så blodet fosset. Men det har også vært dager med et nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

I går ble jeg så berørt når Sten-Gunnar Hedin, den tidligere pastoren for Filadelfiamenigheten i Stockholm, ble takket av som 'tilsynsmann' for den frikirkelige delen av av Ekumeniska kommuniteten. Som kjent fikk Hedin slag for en tid tilbake, og av helsemessige årsaker måtte han nå takke av. Slaget har satt sine spor i kroppen hans, selv om livskraften og vitaliteten er der fremdeles. Som takk for sin innsats ble han overrakt et vakkert ikon malt av ikonmaleren Robin Johansson. Det bærer tittelen 'Ømhetens moder'. Ikke noe kunne vært mer passende akkurat i denne fasen av hans liv.

Slik også for meg. Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud. En av de tingene jeg ber om er dette:

'Elsk meg, Gud, med ømhet'.

Jeg kjenner veldig godt mine egne svakheter, mine tilkortkommenheter, ja, min synd. Jeg trenger ikke å bli påminnet om det. 'Min synd står alltid for meg', for å sitere kong David. Han la til: 'Mot deg alene har jeg syndet'.

Men jeg trenger å bli minnet på Guds ømhet.

På Hans åpne favn. På hendene som holder rundt meg. Som ser meg og bekrefter meg.

Som kjenner meg.

Og likevel elsker meg.

Jeg vet ikke hva som er størst: At Han tok imot meg første gangen, eller at Han tar imot meg, hver dag.

Det finnes en gammel sang av Barrett hvor det heter:

'Kast deg i Frelserens armer,
legg deg til ro ved Hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfullt og tyst'.

Tidlig søndag morgen skal jeg feire gudstjeneste i Vist kyrka i Sturefors. Sammen med prester og pastorer, og den gudstjenestefeirende forsamlingen, før vi setter kursen hjem. Jeg gleder meg til begge deler, og kjenner på takknemligheten for at jeg fikk med meg disse dagene - det, takket være økonomisk støtte fra gode venner, og for hjelp med å ta seg av meg her nede. Uten hadde det ikke latt seg gjøre. Jeg kan ikke lenger være alene.

Vår sårbarhet og Guds legende kjærlighet

Så sanne disse ordene er:

'Vi er født i ekstrem skrøpelighet, og vi dør i ekstrem skrøpelighet. Gjennom hele vårt liv forblir vi sårbare, og vi risikerer å få sår. Hvert barn er så sårbar, så skrøpelig og uten noe forsvar'.

De tilhører Jean Vanier (bildet), en mann som få andre har sett og bekreftet andre. Det vi alle lengter etter.

Jeg undrer meg over hvorfor vi er så redd for å vise vår sårbarhet. Gud kjenner den. Han har gjennomskuet oss. Og likevel elsker Han oss. Det er i grunnen det eneste jeg trenger å vite. For vet jeg at jeg er elsket, har jeg ikke noe behov for å gjemme meg.