Kom inn i Herrens nærvær hvor fryden og gleden finnes

Det hender jeg er innom et kristent nettforum. En av de som skriver der har et kjennetegn: Alt er så veldig alvorlig. Jeg undrer meg på hvor gleden og tryggheten i Herren er blitt av?

Han anklager sine medsøsken for at de ikke ber nok, studerer Bibelen, det er manglende omvendelse, overgivelse, det er manglende tro, manglene iver - stort sett mangler på alle områder. Men det er liten eller ingen erkjennelse over seg selv. Mangler han noe?

Kristenlivet kan bli et eneste stort mas!

Om vi ikke kommer inn i Guds nærvær.

Det forvandler alt.

David, som levde i dette Gudsnærværet, sier det slik: "Fra deg får han evig velsignelse, DU FYLLER HAM MED FRYD NÅR DU ER NÆR." (Salme 21,7)

Og i Salme 16,11 skriver den samme David:

"Du lærer meg livets vei, HOS DEG ER GLEDE I OVERFLOD, FRYD UTEN ENDE, ved din høyre hånd.

I Norsk Bibel leser vi: "FYLDE AV GLEDE ER DET FOR DITT ÅSYN, LIVSSALIGHET VED DIN HØYRE HÅND I EVIGHET."

Det er en tid for å sørge, det er en tid for å bøye seg og bekjenne sine synder, men det er også en tid for glede og dans! Det er en tid for alt, og det kan bli for mye Møllers tran, også i åndelig betydning.

Selvforakten er det åndelige livets verste fiende.

Når vi begynner å forstå

"En dag begynner vi selv å forstå at vi heller ikke er perfekte og heller aldri vil bli det. Vi har også vår del  i det å gjøre feil; vi har såret våre foreldre, våre barn, vår ektefelle og våre venner. 

Når vi erkjenner dette, så trenger vi ikke å fordømme oss selv men i stedet lære oss til å akseptere vår egen fattigdom og indre sønderbrutthet."

Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når de andre er religiøse og fariseere - hva er jeg?

Jeg har aldri forstått enkelte kristnes behov for å karakterisere andre som religiøse. Selv ser de ut til å gå klar av karakteristikken de gir andre. I hvert fall mener de det selv.

I forbindelse med noen møter som skal arrangeres skriver innbyderen: 'Det er mange som er lei av det etablerte og lengter etter noe som er mer ekte og fritt for religiøsitet. Jeg tror vi kan love dager med lav terskel og uten religiøse fakter'.

Finnes ikke det ekte i det etablerte? Handler ikke dette mye om form? At de som kritiserer andre for religiøsitet, selv foretrekker de en annen møteform som for dem er mer åndelig enn andres? Kommer man ikke i skade for åndelig hovmod når man ser på seg selv som så fri, så åndelig, mens de andre er ufri og religiøse? De som kritiserer andre for religiøsitet strør om seg med ord som 'mektig salvelse', 'sterkt Gudsnærvær', men det er selvsagt om deres egne møter. På forhånd lover de at Gud vil være 'sterkt til stede', og noen lover til og med at alle som kommer enten vil bli helbredet eller de vil få 'sterke profetiske ord' over sine liv.

Fariseeren og tolleren
Jesus forteller en dag en lignelse: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker; røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke en gang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes'. (Luk 18,9-14)

Tidsaktuell lignelse
Denne lignelsen er svært tidsaktuell. Det er nemlig slik at mange av de som kaller andre religiøse, også beskriver dem som fariseere. Selv er de fri fra slike holdninger som fariseerne har. Tror de. Men stans nå litt! Legg merke til hva Jesus sier i innledningen til denne lignelsen: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre...'

Er det ikke et visst snev av forakt for andre når man omtaler dem som religiøse og som fariseere?

Er det ikke også slik at man slår seg for brystet (som fariseeren) og sier: 'Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er med i disse tradisjonelle menighetene, de som er så religiøse, så dømmende, så trange, så sneversynte. Takk at jeg er med i en menighet hvor Du er tilstede på en slik sterk og krafig måte!'

Er det ikke også slik at de som dømmer andre for religiøsitet og fariseisme opphøyer seg selv? Og i hvert fall predikanten deres, han som har en slik 'sterk salvelse'. Han som er helt spesielt utvalgt av Gud, ikke slik som pastoren eller presten i de tradisjonelle menighetene.

Jesus sier noe om å opphøye seg selv? Står vi ikke i fare for å opphøye enkelte når vi snakker om hvor sterk salvelse de har? Om så er tilfelle, hva da med Jesu egne ord om at de om opphøyer seg selv skal fornedres?

Kanskje vi bør spørre oss selv innimellom om hvordan vi omtaler andre troende enn oss selv og vår egen sammenheng?

For når alt kommer til alt er vi alle frelste syndere, mennesker som har falt, og som Gud har reist opp igjen. Og alle er vi like avhengige av at Gud forbarmer seg over oss.